Hadde du som mor ville gjort dette?

[Gjest]

Kanskje datteren burde gå i terapi for å bearbeide følelsene sine og sortere tanker. Det er ikke hennes problem det som har skjedd, men det har blitt det. Hvis ikke hun får gjort noe med det, så vil det alltid plage henne.

 

Hadde jeg vært den datteren, så hadde jeg hatt en grundig oppvask med moren min (men så er ikke jeg den som biter ting i meg og hadde antakeligvis rømt hjemmefra som 13-åring) og hvis ikke hunhadde lagt seg langflat, så hadde hun vært ikke-eksisterende for meg.

[Sivalur]

Uff, stakkars jente. Dette var trist å lese.

 

Hadde helt klart holdt egne unger borte fra denne mannen. Ellers ville jeg nok begynt i terapi hos psykolog for å få sortert tanker og følelser rundt det som skjedde den gangen. På sikt er det kanskje mulig å få til en slags forsoning eller i det minste dialog med moren. Den dagen moren er borte og dette er for sent, tror jeg man kan angre.

[* 5 om dagen *]

dette hadde jeg heller aldri tilgitt, og hadde neppe reist på besøk til denne moren...

[Gjest marie-s]

Men hvorfor skal hun tilgi moren? Har moren noen gang bedt om å bli tilgitt? Det som hadde vært bra var om hun en gang kunne blitt så sterk at hun klarte å fortellte moren alt og da mener jeg alt og ville moren så ha tilgivelse så burde hun bevist det ved å ta tak i saken og muligens konfrontert gjeningsmannen med det eller anmeldt han eller noe i den duren. Moren har vel forsatt et barn med han som kan bli utsatt for det samme, men dette er noe moren burde ta tak i og IKKE datteren og etter at moren hadde gjort alt hun kunne så kunne hun kanskje lagt seg ned på kne og tryglet om tilgivelse.

 

Det som skremmer meg er at man på små plasser tillater at dette skjer, alle vet det, men ingen kontakter de rette instansen, kanskje om barnevernet hadde kommet på banen tidlig i forholdet så hadde enten moren fått hjelpt til å komme seg ut eller at han typen hadde skjerpet seg.

[*2 LyKkEtRoLL*]

For å si det slik. Jeg hadde nok ikke droppet konfirmasjonen til datteren min for denne mannen.

Ungene betyr ALT, mer enn den idioten til en mann ihvertfall. Vet moren at denne mannen ikke er snill mot barna hennes? Hvis ikke, så må jo noen fortelle henne det.

Og hvis hun vet, så er hun ikke smart som fortsatt er i forholdet.

[Tia med 2 ♀]

For å være ærlig hadde jeg aldri blitt med en mann som klår på datteren min og gir sønnen min juling.

Selv en av de to tingene hadde vært nok til at jeg tok barna mine og forlot han. Det er en mors jobb å passe på at barna har en trygg og god oppvekst.

 

Og hadde jeg væt i et slikt forhold hadde han pent fått reist alene. Mine barn vil alltid bety mer for meg og settes høyere en min mann.

 

Du sier at Faren til de elsdte er psykopat vel faren til den yngste høres ikke bedre ut.

 

Hadde jeg derimot visst om en familie hvor dette hadde foregått hadde jeg ikke vært i tvil om å kontakte barneværnet. Slik at jenta og gutten hadde sluppet å leve med det mer.

 

Ellers vokste jeg opp i en liten bygd selv, og har lært at man ikke kan ta sine valt i redsel for at folk snakker om deg. Det gjør de alikevel samme hvilke valg du tar.

 

 

[Sivalur]

Nei, mente ikke at hun skulle tilgi moren sånn uten videre. Men fått i gang en dialog sånn at hun etterhvert kan få konfrontert moren og kanskje få noen svar på ting som hun lurer på. F.eks. hvorfor moren egentlig dro på sykehuset den gangen (hva vet vi, kanskje stefaren banket moren gul og blå og hun ikke kom seg unna? hører jo om sånt stadig vekk).

 

Uansett mente jeg bare at hun bør få snakket med moren før det er for sent - for når moren er borte får hun aldri svar og da tror jeg det kan bli mye grubling i senere år. Kanskje moren også ikke innser hvor ille det faktisk har vært og trenger å bli fortalt det. Men er ikke alle som er så tøffe at de klarer å sette seg ned og lempe ut av seg alt sånn uten videre, derfor viktig å komme i terapi og få hjelp til å få i stand en dialog.

[er det muuulig]

HADDE JEG VERT DENNE MORA SÅ HADDE JEG RINGT BARNEVERNET OM Å KOMME Å HENTE UNGENE !!!! (oi det var ikke meningen med store bokstaver)

 

for tydeligvis hadde jeg jo valgt denne kvalme syke nye mannen forran barna og istede for at dem skull leve under slike forhold hadde jeg heller gidd dem bort så de hadde fått det bedre!!!

 

 

[Gjest]

Hele situasjonen er jo veldig komplisert da, og jeg tror ikke det er så lett å sette seg inn i den. Vet denne moren hva han gjør med barna? Da bør han jo som andre skriver kvitte seg med han, og støtte datteren...

 

Du sier du ikke er denne moren, men er du denne datteren??

[Solitude]

Hvis jeg var datteren ..hmmmm... når jeg var yngre så var jeg nok ikke samme type. Har aldri vært redd for å si ifra for å si det sånn.

 

Men det er klart at datteren har endel ting å jobbe seg igjennom, og tror at det hadde vært nyttig nå hjelp fra psykolog eller noen til å få ut ting som hun har muligens undertrykkt inne i seg for lenge.

 

Men jeg hadde stillt moren min til veggs og krevd svar på disse tingene, tror at noen ganger så er det bedre å bare spørre rett ut om ting istedenfor å holde de inne og gå og lure i åresvis. Men hadde nok aldri klart å tilgi moren min å tillate denne mannen å gå løs på broren min eller at han klådde og tungekysset... huff.. så ekkelt å bare skrive det. Så tror jeg ville ha valgt å gå videre med livet mitt uten kontakt med moren min. Visse ting kan ikke tilgis mener jeg, hadde aldri kunnet får et tillits forhold til henne igjen og hadde nok ikke klart å pakke vekk sinnet heller... men that's just me...

 

Datteren bør fokusere på seg selv og sin egen helberednings prosess for å kunne lukke denne kapitellen i livet sitt slik at det har minst mulig påvirkning i hennes liv og hennes framtidige valg. Tror det er klart at slike ting i oppveksten kan sette store arr på sjelen og noen ganger må man konfrontere ting og så gi arret lov til å være i fred for å bli svakere og svakere til man nesten ikke merker at man har det lenger

 

 

[Gjest]

Er du datteren mockanin?

 

Uansett, hjelp til å bearbeide ting er nok godt for datteren, samt en LANG samtale med moren. Jeg tror det er viktig å få vite hva hun egentlig utsatte barna sine for.

Det er der man kan legge grunnlaget for å komme seg videre i livet.

Og moren trenger nok å få høre dette, skikkelig, selv om det kommer til å gnage samvittigheten hennes for all fremtid. Det synes jeg igrunn hun fortjener etter så mange dumme valg og i tillegg det å "snu det andre kinnet til" Det virker jo som moren valgte å ikke se og å ikke skjønne hva som foregikk.

[Gjest marie-s]

Jeg må si jeg stusser litt over at mange her sier at de hadde dratt fra mannen. Vel og bra det, men det vitner også om mye uvitenhet, desverre.

 

For de som er i forholde med psykopater blir situasjonen en helt annen. Faller du for en psykopat så kan du ikke lenger selv bestemme hvordan du handler om 6mnd eller et år. De har en utrolig god evne til å sette de mest syke tanker inn i hodet ditt og få deg til å virkelig tro at det skal være slik. De trenger nødvendigvis ikke å slå deg en gang men driver rett og slett psykisk terror. De kan klare å trekke selv de sterkeste mennesker ned og få de til å tro på alt han sier. Dette er bare spekulasjoner fra min side men jeg tror en av grunnen til at psykopater får så godt grep rundt andre er at de ikke er i stand til å gi andre den kjærligheten de så sårt hungrer etter, dermed vil den andre parten hele tiden forbli veldig forelsket og etterhvert avhnegig av psykopaten.

 

Det er derfor også jeg sier at det er skremmende at ingen rundt har reagert. Denne historien er jo ikke enestående, dette skjer jo hver dag. Hva gjør dere om dere merker at en bekjent eller ei venninne med barn er sammen med en psykopat? Du har ingen håndfaste bevis men du vet det er slik, ringer du da barneværnet eller trekker du deg unna for å slippe å ta ansvar?

 

Som jeg skrev så fortjener heller ikke moren noen tilgivelse ennå, da bør hun jo først fortelle begge barna åpent om sine følelser og hva som skjedde og eventuelt gjøre noe for å fortjene det.

[Solitude]

Ja, det finnes mange som klarer å bli overtalt og kuet av en psykopat. Dessverre... Men det finnes også mange som aldri ville tillatt seg selv å komme til det punktet... heldigvis... Er vel sammenlignbart med kvinner som aldri går selvom de blir slått helseløse gang på gang, de fortsetter allikavel å være avhengig av et usunt forhold.

 

Men uvitenhet delen er jeg litt uenig med deg i, nettopp fordi at jeg vet at mange av oss hadde ikke hatt noen problemer med å reise seg opp og gå og beskytte ungene våre. Det betyr ikke at vi er uvitende om at det finnes kvinner som ikke er sterke nok til å gjøre det, og at psykopater er flinke til å indentifisere et lett bytte, en kvinne som har lite selvtillit eller har emosjonelle behov som gjør at hun lett blir avhengig og klarer ikke å bryte ut.

 

Hvis en bekjent eller en venninde var sammen med psykopat og jeg viste om slike forhold i familien som HI beskrev da ville jeg ikke trukket meg unna i det hele tatt. Men ringt barnevernet, snakket med moren, snakket med psykopaten... politianmeldt fyren hvis det lot seg gjøre...

 

Altfor mange som lukker øynene og ikke blander seg inn når de vet at barn blir mishandlet (gutten ble slått)...

 

 

 

 

[Gjest]

Åherregud. Det sekundet en mann (faren eller ikke) hadde slått eller klådd på mine barn hadde jeg stukket. Og ikke gi meg noe piss om hvor vanskelig det er. Foreldre skal beskytte barna sine! Enkelt og greit!

[ann-k 82]

Det valget hadde vært sabla enkelt!! Jeg hadde vært hjemme hos barna,de er det viktigste,uansett!! Og når denne mannen i tillegg ikke virker helt god i huet,en mann som slår og misbruker barna!! At man gidder å være sammen med noe sånt???? Det hadde ikke jeg godtatt!

Tror alle her inne ville valgt barna i dette tilfellet!

[Gjest]

Jeg hadde blitt hos barna!

[Gjest marie-s]

Ja det er flott å lese for det er nok mye enkelere å gjøre noe for oss som står på utsiden enn de som er inne i det selv om vedkommende ikke vil takke oss med det første.

[Gjest]

Datteren trenger hjelp til å få sortert følelsene sine, ellers vil de ødelegge fremtiden hennes i større eller mindre grad. Hun trenger en fagperson til å hjelpe seg med dette!

Hun trenger også å konfrontere moren med de valgene moren foretok!

[Solitude]

I visse tilfeller så bør man ikke vente noen takknemlighet, sannsynligvis så ville vedkommende kjempe imot vil jeg tro. Men sikkerheten til barna bør komme før tanker om at man ikke blir så populær

 

 

[Gjest]

Eh, jeg hadde grisebanka mannen, tuppa han ut og håpt på at svulsten tok livet av ham.

[Odine!]

Jeg ville forlengst (håper jeg) gått fra en mann som banker opp sønnen min og klår på dattera mi.

[Odine!]

Og hvis jeg ikke klarte å gå fra denne drittsekken av en mann, ville jeg sendt de eldste barna til den biologiske faren deres.

[Mockanin]

Hei igjen og takk for svar.

 

En her spurte om dette var meg.. Ja det er det.

En annen sa at hun hadde sendt barna til en biologiske faren sin.. Vel det gikk jo ikke. Faren vår er jo psykopat.

Søsteren min, halvsøsteren, har denne mannen aldri gjort noe. Hun var hans prinsesse som ingen måtte krølle et hårstrå på om dere skjønner. I tillegg var det vel sånn at når mamma flyttet fra ikke , så var ikke søsteren min mere enn ca. 5 år og pga. farens høye alder hadde hun ikke så mye med han og gjøre. Den gangen var han vel nærmere 60 år, nå er han vel rundt 75 år tenker jeg.

 

Rett før jeg fyllte 19 år valgte jeg å flytte 130 mil unna, til Oslo. Det var noe jeg måtte gjøre for å overleve. Få dem alle laaangt unna sånn at jeg kunne få eksistere. Trist for jeg savner søskene mine noen ganger, men sånn må det bare være

 

I dag har jeg bodd 16 år i Oslo og Oslo er hjemmet mitt. Her har jeg alt som virkelig betyr noe. En mann som elsker meg og som jeg elsker, to herlige sønner som er selve livet mitt og mennesker rundt meg som jeg er glad i.

Pr. i dag får jeg ingen terapi. Men gjennom en healer har jeg fått den kunnskapen jeg kanskje trenger for å kunne ta fatt på prosessen alene. På en måte begynte jeg "helbredelsen" allerede når jeg flyttet til Oslo. Det har bare gått saaaakte frem til nå. Men nå håper jeg at den skal få litt mere fart på seg.

 

Til dere alle som har giddet å lese og skrive her.. Tusen takk..

Noe av grunnen til at jeg skrev dette var for å se hva dere svarte. Få en bekreftelse på at mine tanker og følelser rundt moren min ikke er helt ubegrunnet.

 

 

 

 

 

[Verdens peneste gutter er mine]

Ville vært hjemme med barna. Datteren fortjener en fin og minneverdig dag med moren sin der.

[Tommage♀♂]

Svaret er vel enkelt og greit at jeg aldri ville hatt en sånn mann