Spm om samfunnsutvikling og barnehager

[solstråle69]

Bra sagt joplaya!

[meg & to små vampyrer]

Det er veldig mange smarte jenter som ikke ønsker å være fulltidshjemmeværende heller. Jenter med mye kunnskap og pågangsmot som ønsker å arbeide. Om man skal sette fokus på økt barnehagebruk kan man jo også sette fokus på at OM man skal ha barna hjemme, så er det jo ikke slik at det er mor som må være hjemme med de.

 

Dere kan si akkurat hva dere vil, men jeg mener ikke at det er kjønn som avgjør omsorgsevne. Min mann er like god forelder som meg, om en av oss hadde vært bedre hadde det ært pga personlighet, IKKE pga hvilket kjønn vi tilfeldigvis har!

[Gjest]

Enig med silkesnor. Det har da aldri vært naturlig for mor å bare være sammen med barna sine fram til skolealder....ikke naturlig for 100 år siden og ikke naturlig nå. Både mor og barn trenger andre impulser..

 

Dessuten som også er nevnt, så har vi et samfunn som skal gå videre. Alt ville stagnert hvis enhver kvinne skulle sittet på gulvet å lekt med duplo, eller sittet å jattet med andre mødre på en åpen barnehage dagen lang.

 

[Diva Muffin]

Hvis man jobber deltid blir det gjort færre årsverk. Det skulle ikke være så veldig vanskelig å tenke seg til de økonomiske konsekvensene av det. Du skjønner sikkert selv hvordan det er med manglende inntekt når man har samme utgifter. Kvinner slutter jo ikke å bruke helsetjenester og andre velferdsordninger selv om de ikke er yrkesaktive. Alternativet må i såfall bli å kreve betalt for f.eks sykehusopphold av kvinner som velger å være hjemme med barna sine, og det er vel neppe noe noen av oss vil gå med på.

 

Den andre påstanden min: Bit deg merke i "kan like gjerne være"

Hvorfor det er manglende grenser kan det være mange grunner til, og EN AV DEM kan være manglende oppfølging fra foreldre. EN AV DEM, altså. Jeg har ingen dokumentasjon på at å henge i mors skjørtekant hele dagen gir mest harmoniske barn, ei heller det motsatte. Jeg tror ikke oppdragelse kommer naturlig for alle, hvor mye tid man enn tilbringer med barnet sitt. Manglende grenser kan gjerne være fordi foreldre mener barnehagen skal ta den delen av oppdragelsen. Eller fordi foreldre mener playstation skal ta en del av oppdragelsen? Eller fordi de aldri sier ned når barnet krever noe? Hvem vet... Spekulasjoner.

[Smellt P. Tjukka]

Nå vinklet dette seg inn litt på samme spor som i går !

 

Men jeg vil si at vi alle nyter godt av at NOrge økonomisk går bra ! Spebarnsdødligheten har gått kraftig ned , og helsetilbudet er et av verdens beste ! ( Selv om det kunne vært bdre)

Personlig økonomi spiller også en stor rolle , og da kan man ikke si at det er egoisme at man velger å jobbe !!!!

 

Og som noen skrev , så har ikke barneoppdragelsen vært bare på mamma i gamle dager . Men på storfamilien og spes. på eldre søsken .

 

Og de psykiske problemene tror jeg absolutt ikke kommer av at barnet ikke får henge i skjørtet på mamma til det begynner på skolen . Men har en sammenheng med stort press fra samfunnet om å være "perfekt" , men det er en annen debat !

 

 

[*bolla pinnsvin*]

Solstråle69, du skriver:

 

"Økonomisk sett ville landet gått i dass dersom alle mødre valgte å være hjemme med barna".

 

"Har vi noe bevis for det, eller er det en unnskyldning? Hva med å jobbe deltid? Dessuten ville aldri alle vært hjemme med barna."

 

Hvis du ikke tror noe på dette, så vil jeg råde deg til å lese litt økonomisk teori. Skulle alle kvinner slutte å jobbe ville ingen jobbet i eldreomsorgen, det ville vært få lærere, sykehus ville skreket etter sykepleiere, det ville sågar vært stor mangel på leger. Det ville altså vært de svakeste og sykeste i samfunnet som hadde fått unngjelde hvis kvinnene skulle sluttet å dra på jobb.

 

 

[Gudrun, Jason & Lillebror]

Jeg må si meg enig i slikesnor over her! Hvor er historiekunnskapen her? Hvorfor tror de fleste at "alt" var så mye bedre før? Jeg har forsket litt på dette med myter, og fra offentlig statlig nivå har det helt frem til dags dato hersket forestillinger om at "alt var så mye bedre før" når det gjelder hva som oppfattes som å være det beste for barnet. På 1960-tallet så man "livet på landsbygda" som det beste for barnet, hvor barnet fikk boltre seg fritt sammen med en stor søskenflokk, dyr og den frie natur. Bysamfunnet ble sett på som skadelig for barn, og de barnehagene som ble bygd skulle fungere som en "kompensasjon" for bybarnas dårlige oppvekstforhold. Men hvorfor ble livet på landsbygda idyllisert? Man så ikke forhold som barnearbeid, lange arbeidsdager for mor og far, liten tid til lek når man vurderte livet på landsbygda som det beste for barn.

 

Nå har jeg inntrykk av at det er 1950- og 1960-tallet vi ser tilbake på når vi skal vurdere hva som er det beste for barn. Vi ser for oss rolige bygater, lek og moro, boller og saft hos naboen, alle i et lykkelig fellesskap, trygt og godt.... MEN undersøkelser viser at mødre ikke tilbringer mindre tid med barna sine nå enn for 20-30 år siden (mens fedre derimot har økt sin samværstid). Barn ble i større grad tidligere overlatt til seg selv, barn var ute og lekte med andre barn, uten tilsyn, mens mor hadde husarbeid og andre plikter å ta seg av. Selv ikke på 1970-tallet var det ikke vanlig å leke så mye med barna sine som vi gjør i dag. Hvorfor idylliserer vi hele tiden det som har vært? Hvorfor må vi basere vår nåtidsoppfatning på myter om fortiden?

 

Og når noen sier at likestillingen har bitt seg selv i ræva, blir jeg irritert. Vi har kommet utrolig langt i dag, både når det gjelder likestilling og likeverd. På 70-tallet, som mange av dere idylliserer, hadde mødre 12 ukers fødselspermisjon, og de som jobbet brukte ofte naboer, foreldre eller tanter til å passe på barna fordi barnehageutbyggingen ikke hadde kommet særlig langt. Var dette bra? Det var mange kvinner som jobbet på 70-tallet også, men siden de fleste av barna hadde uorganisert tilsyn, går ikke disse inn i barnehagestatistikken. Vi har i dag rett på opptil ett år med foreldrepermisjon, noe som jeg synes er fantastisk. I tillegg mener jeg at yrkeslivet er lagt til rette for at både kvinner og menn skal kunne jobbe i redusert stilling i småbarnspermisjonen, særlig de som jobber i stat og kommune. VELDIG mye er opp til foreldrene selv. Ikke sitt å vent på at "det offentlige" skal legge til rette for dere, men finn løsninger dere er fornøyd med selv. De fleste er kanskje avhengig av to innekter, men jeg tror mange har mulighet til å jobbe redusert noen år og dermed få tilbringe mer tid sammen med barna sine.

 

Barnehager har etter min mening blitt et utmerket pedagogisk tilbud hvor barn får mulighet til lek, utfoldelse, sosialt samvær og læring. De som er fornøyd med barnehager og som synes det er et supert tilbud til sine barn (og ikke kun en oppbevaringsplass), kan med god samvittighet la sine barn gå der. De som ikke er for barnehager og vil være hjemme med barna sine, kan med god samvittighet gjøre det. Vi trenger ikke å dele det inn i rett og galt. Vurder hva som er best for deg og dine barn, ikke etter hvordan folk mener det bør være eller etter hvordan du tror ting var for 30 år siden ;o).

 

 

[Audacious Angel]

Og det mener jeg er bra, at så mange mammaer er hjemme det første året.

Et eksempel på det jeg prøver å få frem er: I går kveld skulle vi legge ungene (prøver å få inn en rytme med lillegutt på 6 uker på pysjen hverfall) Snuppa på to har vært vanskelig å legge en stund nå og i går skulle vi gjøre det sammen. Knøttet gråt ikke i armene på mannen min, men klarte ikke å finne roen... når eg tar han i min armer så sovner han tvert. Han kan kose seg masse hos pappa, men er han urolig så er ikke pappa god nok, bare mamma. Og det sier noe om tilknytning, trygghet og tillit.

 

Hos snuppa er det omvendt nå, hun har et forhold til pappan sin som jeg bare kan glemme. Hun er den største pappa jenta ! (akkurat som jeg var da jeg var liten) Pappan min er best, men mamman min har jeg en spesiell tilknytning til.

 

[joplaya]

Selv om barna/mødrene hadde flere andre i umiddelbar nærhet før i tiden, er det en vesentlig forskjell fra idag, nemlig at mor var der hun og. Det er jo ikke mor når minien er i bh.

Mener og at mine impulser har forandret seg etter jeg fikk barn..nemlig behovet for å være sammen med barnet mitt..se det vokse opp. Dette mener jeg er naturlig.

[*bolla pinnsvin*]

Amen!

[solstråle69]

meg & lille vampyr - helt enig i at far like gjerne kan være hjemme som mor. Mannen min skulle gladelig tatt "min" plass i heimen, og han hadde klart det like bra!

Men hvis så mange mener det, hvorfor er det da en selvfølge at det er mor som får omsorgen ved samlivsbrudd?

 

For meg virker det som om kvinner vil ha det som Ole Brumm, ja takk - begge deler!

[solstråle69]

Hvordan gikk landet rundt på 70-tallet?

[meg & to små vampyrer]

Jeg tror det er veldig vanskelig å ha en slik diskusjon uten at man blir følelsesmessig engasjert. Siden spørsmålet (eller et av spørsmålene) jo er om noe er til barnas beste. Dette er det såpass delte meninger om og fasitsvar spørs det om man kan finne. Ganske vanskelig med all den variasjonen av mennesker og situasjoner som finnes. Det kan da umulig være slik at en ordning er best for alle disse. Det blir fryktelig snevert om en løsning skal passe for alle.

 

 

[RompeRock]

For å si det slik: Jeg hang i skjørtet til mamma til jeg var 6 år. Først da torte jeg å begynne i barnehage. Men jeg har nå likevel hatt min andel depresjoner og sosial angst. (Og ja, jeg har vært hos psykolog). Sier ikke at dette hadde vært annerledes om jeg hadde begynt i barnehage da jeg var 1 eller 2 år. Men da jeg første gang prøvde meg i barnehagen, jeg var da 4 år, var jeg blitt altfor mammadalt ;op

[*bolla pinnsvin*]

Må bare legge til at min mormor på 84 synes jeg er utrolig heldig som har så mye tid til gutten vår. Da barna hennes var små var hun hjemme hele dagen, for de bodde på gård, men hun sier at dagene gikk med til arbeid og kun det. Hun kan ikke huske at hun en eneste gang lekte med barna, for det hadde hun ikke tid til. Da de var spedbarn var det bare å ta fram puppen, mate og legge dem i senga igjen, enten de gråt eller ikke. Hvordan kan det være bedre enn sånn vi har det nå...?

[meg & to små vampyrer]

Joda, landet gikk jo rundt før også. Mense på den voldsomme me ngden skilsmisser på beg av 80tallet f.eks. Jeg tror ikke alle hadde så veldig bra om de var økonomisk avhengig av andre og dermed "tvunget" til et hjemmeværende liv de kanskje ikke ønsket seg. Om så mange brøt ut når de fikk den økonomiske muligheten, så er det kanskje et tegn på at noe ikke var som det skulle i utgangspunktet?

[*bolla pinnsvin*]

Det var helt andre krav! Velferdsstaten var ikke i nærheten av det den er nå. Det må du vel klare å se?

[Diva Muffin]

Ja, hvordan gikk landet rundt på 70-tallet? Barnehager eksisterte ikke. Samboeren min krøp rundt på gulvet mens svigermor sto og stekte burgere i ei innrøkt lita burgerbu. De måtte være i jobb begge to for å klare å få det til å gå rundt, og eneste alternativ var å la han krype rundt i dritten hele dagen, eller la andre passe han på ren godvilje.

[meg & to små vampyrer]

Klart det blir litt håpløst å dikutere. Men når noen bruker det som grunnlaget fo sine påstander om hva som er best i deres mening, så må man da kunne diskutere det de legger til grunn for påstandene.

[*bolla pinnsvin*]

Og dessuten, solstråle69; hvis du tror at skoler, sykehus og eldreomsorg ikke blir dårligere eller i dyp krise av at kvinner skal gå hjemme, så nytter det faktisk ikke å diskutere dette, for da vil du rett og slett ikke innse realitetene.

[meg & to små vampyrer]

Nei, jeg mener ikke at mor skal favoriseres ved brudd heller. Man kan jo ikke si at begge er like gode og så etterpå argumentere med at mor er best. Det er jo bare håpløst.

[ettie]

Blir faktisk veldig provosert av deg nå solstråle69. Hvilken forutsetnnger har du for å si:

 

"Barnehagen er et oppholdssted for barna våre. Pedagogisk riktig? Det er jeg ikke sikker på. I bhg blir det "samlebånd", det er ikke rom for det enkelte barns kreativitet i særlig utstrekning. Jeg mener derimot at kreativiteten må ofres. Det eneste jeg kan se at bhg er bedre på enn hjemmet, må være det sosiale. Men med flere foreldre hjemme, ville det igjen blitt "barn i gata".

 

Hvilken er faring har du med barnehager. Hvordan har du sat deg inn i hvordan en barnahage fungerer? Har du lest feks Rammeplan for barnehager?

 

Og du har ingen komentarer til det historiske rundt barndom?

 

Hvilken utdanning har du foresten?

 

Hvorvitt du mener det er best og ha barn hjemme eller ikke var ikke det denne debatten handler om. Tror de fleste her har fått med seg ditt synspunkt på dette etterhvert...

[meg & to små vampyrer]

Hva som er det beste for barna varierer med omstendighetene rundt. Og hva som er det beste for foreldrene varierer også. Å diskutere seg frem til et svar man kan være enige om blir på en måte litt feil, da man ikke kan sette seg ned og finne ut hva som er best i alle situasjoner. Man har rett og slett ikke forutsetningene til å ta høyde for alle de ulike situasjonene foreldre og barn er i.

[ettie]

Det at minsten din er mest knyttet til deg, vil jeg jo tro er fordi det er du som er hjemme med han. Det er du som dekker alle primær og sekundær behovene hans, meste parten av tiden.

 

 

[RompeRock]

Så sant, du og den lille vampyren. Man har ulike forutsetninger, ønsker og behov. Og man har også ulike grunner til de valgene man tar.

 

Går ikke jeg ut i arbeid når mini er året, er jeg redd det blir tvangsauksjon og opphørssalg her i huset!