Jeg ble aldri direkte mobbet men...

[Fleskepølsa]

Det var vel heller læreren som burde ta noe av ansvaret. Hun så hva som foregikk, men løfta ikke en finger for å bedre situasjonen. Snarere tvert i mot...Vel, i dag har skolen heldigvis sterkt fokus på mobbing og annet som gjør tilværelsen utrivlig for barna.

 

Synes det er tullete å diskutere hva som er "best" av utadvendte og innadvendte personer. Og å si at "det er ikke rart du ble mobba" er direkte umodent. Men kanskje er det slik at en del av dem som har hatt det for lettvint her i livet blir en smule sneversynte...?

 

[Anonym bruker]

Synes det blir helt feil å sammenligne voksenlivet med tenårene.

 

Føler for å komme med en kommentar, siden jeg nå får skylda for "å klandre andre" for at det ble som det ble. Jeg blir også fortalt at jeg kaller andre for "slemme". Det har jeg da virkelig ikke gjort? Isåfall får dere lese hovedinnlegget mitt engang til.

 

Dessuten er det mye som er lett å se og lett å si når man er blitt voksen.

Det er annerledes når man er i tenårene. Da er man langt fra voksen, men veldig mange (kanskje de fleste) føler seg voksne.

 

Der jeg vokste opp, var det nok lett for at hvis man først hadde fått et stempel, forble det stempelet ved deg uansett hva du gjorde. Sånn føler jeg det den dag i dag. På sosiale sammenkomster i bygda i dag, føler jeg meg fortsatt underlegen mange av de jeg gikk på skole sammen med. Men jeg kaller ingen av dem for slemme! De som den gangen var "populære", snakket masse osv, gjorde jo bare det DE kunne for å bli godtatt. Hadde villet gjort det samme jeg, hadde jeg fått sjansen.

 

Men jeg har heller ikke noen interesse av å omgås dem, jeg har for mange vonde minner til det. I dag har jeg mitt eget nettverk, utenfor bygda jeg vokste opp. (Jeg bor ikke der lenger).

 

Det er lett å si, når man er blitt voksen, at man må tørre å "gjøre seg bemerket", tørre å ta ordet i en forsamling. Det er nok ikke like lett å se det når man er i tenårene.

 

Tydelig at flere har misforstått meg. Og det er også tydelig at mange har glemt hvordan det er å være tenåring. Jeg er ikke bitter på noen personer, jeg er mer bitter på hvordan selve miljøet var der jeg vokste opp.

 

Hovedinnlegger

 

 

[KaMa]

Nå har jeg ikke finlest denne tråden, men er det noen som har sagt at det ikke er rart hun ble mobbet?

De aller fleste er vel enig i at mobbing er helt og holdent mobberens ansvar, og det sier svært lite om mobbeoffer.

_Men_, man kan velge om man skal forbli offer resten av livet.

Gir man verden skylden for hvordan man er selv og hvordan man har det, så kommer man jo ikke så langt, for verden lar seg ikke forandre.

Selv om jeg også vet at det må gå opp for en at man kan ta annerledes valg. Som KariMari skrev, når man skjønner at man ikke må finne seg i ting, at man faktisk kan velge bort mennesker som er dårlig for en osv da er man på god vei til å ha et langt bedre liv. Men det er jo en forandring som kommer fra en selv.

[KaMa]

Jeg bet meg merke i kommentaren som "kom deg ned fra din høye hest", og at folk ikke syns at hun som pratet mye var interessant, men de holdt kjeft fordi de ikke kunne noe annet.

Det høres ut for meg som en svært liten toleranse for folk som er litt mer velfungerende. (Og som jeg tror du også egentlig vil være..)

Det var i hvertfall på det grunnlaget jeg skrev svar til deg.

[Fleskepølsa]

Tydelig at du ikke helt har fått tak i hovedpoenget her. Men - en del av dem som skravler mye er så opptatt av sitt at de ikke er særlig lydhøre for andre. Mulig du er blant dem?

[KaMa]

..og du er en av dem som ikke klarer å holde en diskusjon på et saklig nivå?

[Fleskepølsa]

Sluppet opp for argumenter nå?

[KaMa]

Nei, men jeg tviler på jeg gidder å diskutere med noen som går til personangrep.

Er ikke personangrep et tegn på at man er tom for argumenter?

[Fleskepølsa]

Hva tolket du som personangrep? At jeg uttaler meg i generelle vendinger om NOEN som snakker mye - og elsker å høre sin egen stemme? Bare du vet om du er en type som interressere seg null for hva andre sier. Men over her oppførte du deg i alle fall som en.

[KaMa]

"Tydelig at du ikke helt har fått tak i hovedpoenget her. Men - en del av dem som skravler mye er så opptatt av sitt at de ikke er særlig lydhøre for andre. Mulig du er blant dem?"

Vel, dette er ikke videre saklig diskusjon, og du henvender deg direkte til meg, om min person.

Og så kan du jo prøve å feige ut med at du uttaler deg i "generelle" vendinger. Noe som for øvrig er pisspreik.

[Anonym bruker]

Takk Big Momma, for at flere ser det slik:-) Det er det jeg også vil fram til, nettopp at noen som er så utadvendte, har nok med å høre seg selv og sin egen stemme! Det er ren og skjær fakta.

[KaMa]

Og hvordan i all verden kommer du frem til at dette er fakta? Fordi du opplever det sånn?

Din opplevelse er subjektiv og kan neppe kalles for fakta.

[Fleskepølsa]

He he...det er anonym sin oppfattelse at det er slik! Og jeg deler den oppfattelsen...Så da er vi i alle fall to!

[Anonym bruker]

Flere enn det, Big Momma! Har flere venninner som synes som meg:-)

 

Så vi kan vel heller kalles for en hel gjeng da:-)

[KaMa]

Kansje du ikke vet hva "fakta" betyr?

Men fint at dere ikke er alene da.

 

[ragna]

det er ett trist faktum at mange opplever oppveksten sin slik du beskriver. men jeg er tildels enig i det KaMa sier; man kan ikke forandre andre mennesker, men man kan forandre seg selv.

men å tenke på denne måten for ett barn er vanskelig i en tid da det meste dreier seg om aksept fra andre omgangspersoner. vi som foresatte har en viktig rolle i det å utvikle barnas selvtillit og tankegang.....er det mye negativitet i barnets hjem, vil det mange ganger selv kretse rundt i negative tenkebaner (som med å tenke at man bare er i veien, man er usynlig, man har ikke noe interresant å komme med....)

tror det er viktig for ett barn å finne "sin bane"; en idrettsgren, hobby osv som h*n vet h*n duger 100 % til....for å hente litt selvtillit derfra. for det er der hele problemet ligger; dårlig selvtillit.

[Ikkelektuell]

"Takk Big Momma, for at flere ser det slik:-) Det er det jeg også vil fram til, nettopp at noen som er så utadvendte, har nok med å høre seg selv og sin egen stemme! Det er ren og skjær fakta.

Anonym "

 

Trusselen disse menneskene faktisk representerer er nok mye mindre enn du forestiller deg.

 

[Anonym bruker]

Du om det jeab. Er du ei skravlehøne selv kanskje?

[Fleskepølsa]

KaMa, du bare understreker poenget mitt! Blir nesten litt ille berørt på vegne av deg, jeg...

[KaMa]

Det er ganske så gjensidig. Men du må jo gjerne fortsette med å drite deg sjøl på leggen. Bare pass på så du ikke drukner.

[Anonym bruker]

hei igjen, dette er damen som elsker å snakke fra sin høye hest, haha.

 

det som i utganskpunktet var ment som en "sett fra den andres siden av saken" ble plutselig til en krig, noe som i grunn er komisk- skal man måtte ta ansvar for at noen er sjenerte, bare fordi man selv er utadvendt ? det blir jo fullstendig feil å legge skylden på "oss". slik jeg ser det, er det ingen som har skyld i noe som helst. det handler slettes ikke om å like å høre sin egen stemme, det handler heller ikke om at utadvendte mennesker tror at de er så interessante. Det handler rett å slett om forskjeller blant mennesker, ingen er like. Noen er utadvendte, har lett for å ta til ordet, mens andre heller dør enn å snakke høyt i en forsamling, for å ta ett eksempel.

 

Jeg har aldri sagt at noen holder kjeft fordi jeg snakker, ei heller at mennesker vegrer seg for å avbryte meg. jeg gjorde det vel rimelig klart at jeg personlig LIKER at den jeg snakker med svarer meg. noe annet ville jo være vanvitiig kjedelig, og meningsløst. Så nei, bare fordi jeg er utadvendt og snakkesalig av natur, betyr ikke det nødvendigvis at jeg snakker så mye at hele verden holder pusten og hører på meg som om jeg var jesus. Men, jeg har ikke noe problem med å si min egen mening i en diskusjon, jeg finner det ikke det minste ubehagelig å mene noe annet enn flertallet i en større gruppe. Det som ville vært ubehagelig, hadde vært at jeg snakket og ingen andre gjorde det, for det vil jo da oftest bety at jeg har sagt noe som har støtt noen. og det er jo aldri det jeg er ute etter.

 

jeg forstår ikke hvorfor det må bli til ett person angrep, fordi jeg var så frekk at jeg uttrykte min medfølelse med HI, men samtidig prøvde å fortelle at det er kanskje ikke de som var midtpunktet hun bør være bitter på. det handler jo bare om å godta at alle er forskjellige.

 

en av mine beste venninner tørr ikke snu seg hvis noen roper navnet hennes på gata. hun er grusomt sjenert. men vi snakker fint sammen, hun holder slettes ikke kjeft selv om jeg snakker mye.

 

noen mennesker kan selvsagt være brautende og ekle, men det gjelder jo ikke alle som er mer utadvendte enn andre. så enkelt er det faktisk. som sagt, det går jo mer på personlighet, holdninger og sosiale antenner. ikke hvorvidt man er flink til å snakke for seg eller ei.

[ragna]

hvorfor i all verden unnskylder du deg?

[KaMa]

Kansje fordi retningen denne tråden tok var en smule provoserende?

[Anonym bruker]

Og jeg tilføyer igjen, og siterer deg: "noen av oss har bare den personligheten som gjør at andre mennesker faktisk hører etter når vi snakker, og vi liker å snakke - veldig mye ;)"

...............................................................

[ragna]

jo, men jeg ser fortsatt ingen grunn for debatanten til å unnskylde seg? er vel heller de som mistforstår (med viten og vilje) som bør unnskylde seg? men nå ser jeg ikke vitsen med unnskyldninger whatsoever, man er på en krangleside er man ikke? forutenom de som ikke klarer å diskutere uten å bli døllete (personangrep) ser jeg ingen grunn til å måtte unnskylde noe som helst.