Jeg ble aldri direkte mobbet men...

[Anonym bruker]

 

Inspirert av et innlegg på skravle. Noen som kjenner seg igjen i dette?

 

 

Jeg ble aldri direkte mobbet på skolen, men jeg ble aldri "med i gjengen". Jeg tror jeg var "usynlig" for mange. Dette forfulgte meg fra barneskolen og til slutten av videregående, og det forfølger meg vel fortsatt litt.

 

Hvis jeg var med på "klubben", klassefester osv. kom jeg aldri til ordet. Jeg hadde jo noen nære venner, som jeg snakket med, men det var også alt. Dersom jeg prøvde å si noe ble jeg alltid avbrutt. Og slik er det (delvis) den dag i dag. På diskotek o.l når vi ble litt eldre, ble jeg alltid sittende ved et bord eller borti et hjørnet. Ofte følte jeg meg så utilpass at jeg forlot stedet.

 

Husker en gang (måtte vel vært i 16-17 års alderen). Vi var på en fest på fjellet, i påskeferien. Jeg følte meg så dum der jeg bare satt å så meg rundt. Til slutt gikk jeg. Jeg gikk 5 km (kun iført tynne klær og ola-jakke, midt på vinteren, holdt vel nesten på å fryse i hjel), bort til hytta til tante. Der ble jeg resten av kvelden. Ønsket meg BARE hjem i senga mi, men jeg måtte jo vente på skyss hjem igjen.

 

Hvorfor er det sånn? Når noen snakker lytter folk umiddelbart. Hvis jeg begynte å snakke, hørte ingen etter.

 

Det er noe bedre i dag. Det som henger igjen, har nok sammenheng med den lave selvtilliten min.

Da jeg flyttet vekk fra bygda, for å gå høyskole, begynte ting å forandre seg. I min første jobb (mens jeg studerte), følte jeg for første gang at folk var interessert i hva jeg hadde å si. Jeg tror at dette henger sammen med at ingen kjente meg, der var det ingen som så på meg som en grå mus.

 

Dette har preget oppveksten min, og gjør at jeg ikke har noen gode minner fra skoletiden.

 

Flere som kjenner seg litt igjen i dette?

[Anonym bruker]

Nå ble jeg nesten litt skremt, Kjenner meg gjen i ALT det du skriver.

Hadde det akkurat sånn jeg også.

 

[KariMari]

Det er nettopp DERFOR vi skal lære barna våre å vente på tur med å få ordet!!

Noen bare overhøvler andre konstant, og det er uhyre frekt!

Som jeg sa til venninna til datteren min igår:" Nå må DU være stille og vente til det er DIN tur å prate!" Det er direkte fælt å høre på folk som prater og støyer når andre har ordet, bare for å virke interessante.

[Anonym bruker]

Hei.

 

Hadde akkurat det samme som deg. Godt å vite at noen har akkurat opplevd det samme meg. Selv om man ikke ble fysisk mobbet, så er det ille nok og blir holdt utenfor.

Syns det er nesten er verre.

[Anonym bruker]

Har også hatt det litt sånn. Tror i alle fall mange kjenner seg litt igjen. Det kjipe er at man glir inn i en rolle som folk automatisk definerer deg utifra. Det henger ved så lenge man ikke selv går inn for å gjøre noe som bryter helt med den forestillinga.

 

Der jeg jobber er det mange sterke personligheter og mange svært høylytte. Til tider er det nærmest umulig å komme til ordet, men jeg prøver likevel. Synes ikke noe om å være høylytt, men jeg vet jo at mine meninger ikke er dårligere enn deres. Derfor går jeg inn for å tvinge dem til å høre på meg innimellom.

 

Du må også bare prøve å minne deg selv på at du er like interessant som alle andre, har like gode meninger og har masse flotte egenskaper. Ikke gjem deg bort (a la å dra på en annen hytte når du blir fortvilet). Du blir egentlig ikke noe gladere av å tenke "hvis de ikke vil bli kjent med meg, så er det deres tap". DE tenker ikke på det, men det gjør garatntert DU.

 

Gjør noe hver dag som du synes er vanskelig, det gir selvtillit! Det er ikke sikkert du klarer oppgaven, men bare at du prøvde viser at du har "guts". Det gir også selvtillit.

 

 

 

 

 

[KariMari]

Tror de fleste må forholde seg til slike mennesker som anonym over meg her beskriver. På jobben hos oss, er det nesten sånn at man må heve stemmen til det unaturlige for å ikke bli avbrutt når en av de "mektige" damene har lunsj.... Hun "tar" bare over, med den høyrøsta stemmen sin, og lar sjelden folk få snakke ferdig. Utrolig irriterende dame, og det ser jeg flere enn meg synes :-)

En vakker dag kommer det virkelig til å sprekke for spesielt en av kollegene hennes...Ser hvor forbanna han blir, der han himler med øya når ikke hun ser det, hihihihi:-D

[Summer-girl&Luna-boys]

Kjære deg; du beskriver min egen oppvekst 100%, og deler av mitt liv i dag. Jeg har alltid vært en grå mus med dårlig selvtillit som folk tråkker ned i søla så det spruter gang etter gang. Derfor er jeg så opptatt av å prøve å prente selvtillit selvtillit skry og skry inn i ungene mine hundre ganger om dagen. Heller ti ganger for mye enn for lite.

 

Jeg får frysninger når du beskriver episoden på fjellet; har opplevd sånne ganger så alt for mange ganger selv. Følelsen av å være overlatt til seg selv, så utenfor, og med ingen venner i verden.

 

Klem:-)

[___]

Jeg kjenner meg igjen, ja. Da jeg gikk på gymnaset hadde jeg det sån. Det er ille å tenke på det nå, men for meg var det omtrent som å komme til himmelen. Faktisk å få lov til å besøke noen jeg gikk i klasse med eller slippe å gjøre gruppearbeid alene, fordi alle nektet å arbeide sammen med meg var noe nytt.

Jeg tror de aller fleste av oss har det sån i perioder, selv om vi ikke viser det så tydlig. Det er noe som gjerne kommer av litt dårlig selvtillit og litt lite evner til selvhevdelse, ikke at andre faktisk vil oss noe vondt. Det er en enorm forskjeld fra å bli mobbet i hvertfal.

 

 

[Willemo]

Det er aldri forsent å hevde seg. Mange som opplever å være usynlig gjennom barne/ ungdomsårene, tar igjen på dette området i voksen alder. Men å hevde seg og å prate og bli hørt, trenger ikke være det samme som å brøle høyest. Noen er dominerende og snakker jevnt over mens andre ikke trives med det. Jeg ser på det som en ressurs å forholde seg rolig, lyttende og faktisk la andre også få slippe til. En kan like gjerne opparbeide seg respekt ved å være engasjert i andre mennesker. Men for å oppnå respekt anerkjennelse for sine egne synspunkt og ideer, er det faktisk nødvendig å åpne munnen.

[It's all about me]

Som om jeg skulle skrevet det selv HI.

Jeg var reservevenninna og den som ble glemt når det var andre til stede.

Dette har følget meg mens jeg vokste opp og tror det er derfor jeg har litt problem med å se mennesker i øynenen, vanskelig for å holde på bekjentskap og har lett talefeil.

Men det blir bedre og bedre med årene og det er nok håp for meg også, he he.

[Anonym bruker]

Jeg føler virkelig med deg. Jeg har en datter på 14 som er midt inne i det. Hun nekter meg å ta det opp med skolen og også den/de elevene som plager henne. Hun blir mobbet i form av utestengelse og får kommentarer på div ting. Hun eier ikke selvtillitt og det er fryktelig skremmende å se at hun tar til seg kun det negatvie som mobberne har å by på og ikke det positive som andre sier til henne .Hun er pen å se på , utrolig snill og hjelpsom, slank er hun også. Andre voksne kommer til meg og kommenterer hvor fantastisk hun er både når det gjelder utseende hennes og også dette med at hun er snill. Så snill at det er fort å nesten utnytte henne.

I går hadde hun er særdeles dårlig dag og gråt masse. Hun nekter meg som sagt å snakke med skolen, men da jeg likevel var i møte med sosiallærer (en kjempehyggelig mann som virkelig bryr seg om elevene) i dag så bestemte jeg meg for å snakke med ham . Vi kom frem til at datteren min ikke skulle få vite at jeg hadde sagt noe og så skulle ham informere lærerne hennes slik at de kunne ta tak i tingen om de ser noe. Håper dette hjelper litt. Om ikke, kommer vi til å ta det videre og jeg håper så inderelig at det vil hjelpe henne . Som mor er det et mareritt å se på og samtidig være redd for å gjøre noe som kan forverre situasjonen hennes.

 

Jeg håper bare så inderlig at mobbing en dag blir utryddet . For å få det til er det utrolig viktig at man følger med på barna våre.. Hva de driver med og ikke minst følge med på hvordan vennene deres er

[Anonym bruker]

dine unger er dumme som brød..

[Anonym bruker]

Kjenner meg igjen både som den "grå musa" i ungdomstida og som den litt for ivrige, avbrytende dama i voksen alder.

 

Tror jeg er naturlig utadvendt, men pga mye sjenanse i barne/ungdomstida kom ikke dette fram. Falt litt ut i ungdomstida, skjønte ikke dette med festing og sånn, var ofte stum - hadde en bestevenninne som klagde over at jeg aldri sa noe og at hun alltid måtte snakke, og at folk reagerte på det. Var så veldig bevisst på meg selv hele tida, hva jeg sa og gjorde.

 

Dette ble først bedre i en studiesituasjon da jeg var midt i tjueåra og kom i en gjeng der få kjente hverandre fra før og jeg ble innlemmet helt naturlig.

 

Nå er jeg mye mer utadvendt, skravlete, fæl til å avbryte (med noen venninner skravler vi gjensidig i kor, og det er ok, men kan bite av meg tunga når jeg gjør det overfor stille personer...huff!). Tror ikke jeg er så ille som ble beskrevet over, da. Men dere må skjønne at de som virker veldig selvsikre ikke alltid er det inni seg - kanskje tvert i mot. Jeg opplever at folk som er tilsynelatende stille og beskjedne er veldig selvsikre i mellommenneskelige forhold, mens jeg som godt kan stå og holde foredrag for en gruppe, føler meg kjempeusikker når det er snakk om personlige forhold til andre.

 

Jeg er enig i at man bør lære å ta hensyn til de som er beskjedne, men det er også viktig at de som er beskjedne får "trene" på å bli tøffere, eller at man hjelper dem til å bli tryggere. Min sjenanse gjorde at jeg ikke hadde noen "vanlig" ungdomstid med festing og kjærester og venninneturer og sånt, og det gjorde også sitt med hensyn til valg av yrke og utdanning.

[Summer-girl&Luna-boys]

Klem til jenta di, Anonym:-)

[Gjest]

Jeg er nok en av de som snakker litt for mye jeg. Høylytt er jeg også.

[-Hengebuksvinet-]

er i stor grad dem som ikke har klart seg så godt videre i livet. (Dette gjelder selvfølgelig ikke alle, men mange).

 

Jeg tenker vel som så, at det er bedre å være grå mus enn å være den som ekskluderer og overkjører andre. Selv har jeg nok vært en mellomting, og hadde mange veninner da jeg gikk på barneskolen. Hva angikk gutter, så de kanskje på meg som en grå mus, men jeg så vel ikke til deres kant heller. Var mer opptatt av dem som var altfor gamle og altfor uoppnåelige, en periode. Men da jeg kom ut av min lille hule (dvs bygd), snudde virkelig guttetekket ;-)

[Anonym bruker]

"Vi er jo tross alt høyere på rangstigen det tjukka:-)" Hva betyr egentlig det din superdust?

 

Dessuten, sier alt om deg som skal framstilles som mann å sitte her og dibbe halve dagen. Påstår at du har 4 unger, jobber som lege og ikke bor sammen med barnemoren.....My ass!! Det hadde du faen ikke hatt tid til! For noe sludder!

Du er garantert en skikkelig looooooser uten noe som helst form for sosialt nettverk, grunnet sosial angst og fobi.

Sånn ser jeg deg dr. yppert:-) (og sikkert mange med meg)

 

Du er ikke annet enn en flau løgn!

[Anonym bruker]

hei du, jeg føler med deg, selv om jeg ikke kan kjenne meg igjen i det du skriver, da jeg er en av dem du beskriver som "de slemme".

 

ville bare få sagt at jeg selv er temmelig dominerende av natur, jeg har lett for å si det jeg mener,og jeg tar ofte først til orde i større forsamlinger. men det er jo ikke sånn at alle som er veldig utadvendte er slemme med vilje, det håper jeg at du også forstår ?

 

jeg kan kun snakke for meg selv, og jeg vet jo at jeg aldri snakker masse for å kjøre over andre,selv om det da kanskje kan oppfattes sånn. men så har jeg jo heller ingen problemer med å la andre snakke.det har seg jo bare sånn, at noen av oss har bare den personligheten som gjør at andre mennesker faktisk hører etter når vi snakker, og vi liker å snakke - veldig mye det er trist at du har opplevd noe sånt, det mener jeg virkelig. men jeg følte for å komme med en kommentar fra "the dark side".

 

 

[Anonym bruker]

Men vettu hva, anonym? Har du tenkt på at andre holder kjeft når du snakker, fordi de vet at det er håpløst å komme til orde når du først har det? Sånn har jeg det med en venninne av meg, nemlig.

Hun er så mektig å være sammen med, og er sikkert ikke helt klar over det selv. Alle holder kjeft når hun prater, men det er ene og alene fordi hun overdøver alle dersom de prøver seg på en innskytelse. Ellers kommer hun gjerne med en spydighet. Vi lar henne bare prate og virke interessant, men det er kun fordi vi ikke har annet valg. Ikke fordi hun er så jævlig spennende å høre på!

 

Ville bare komme med en kommentar om hvordan det VIRKELIG er!

Så kom deg ned fra din høye hest.

[Anonym bruker]

jeg vet ikke hvordan du fikk for deg at jeg satte meg på noen høy hest, det var ikke poenget overhodet. som jeg skrev i innlegget mitt, har jeg ikke problemer med å la andre snakke heller, og jeg ville ikke ha følt det spesiellt hyggelig hvis det bare var jeg som snakket, og ingen rundt meg sa ett pip. Det jeg prøvde å komme frem til, lille søte du, var at noen har rett å slett lett for å snakke, og er mer utadvendt enn andre. Og at for min egen del, snakker jeg slettes ikke mye for å få andre til å holde kjeft, poenget med en samtale\diskusjon vil jo da være å få en tilbakemelding fra vedkommende man er i samtale med. ihvertfall er det sånn jeg tenker.

 

som sagt, jeg ville bare poengtere at ikke alle som er veldig utadvendte nødvendigvis er ondskapsfulle jævler som er ute etter å lage kvalme, eller stenge andre ute. that's it. så jeg beklager hvis det virket som om jeg prøvde å heve meg over HI, eller noen andre. det var slettes ikke meningen.

[Gjest]

Kom ned fra din høye hest? Ikke rart dere ble satt utenfor i barneårene.

[Fleskepølsa]

Hmmm....Voldsomt til generaliseringer her inne- hva med en mer nyansert diskusjon?

 

Kjenner meg veldig igjen i HI. Barneskolen er et eneste svart høl, for jeg mistrivdes slik. På ungomsskolen ble det betydelig bedre, men noe blir tatt fra deg når du blir ekskludert gjennom barneårene.

 

Er veldig obs på hvordan mine egne barn har det i barnehagen og på skolen, og passer på å gi masse ros og positive tilbakemeldinger for å gi dem best mulig selvtillit. Har heldigvis fått masse kommentarer på at barna virker så veltilpassede og trygge, så da gjør jeg vel noe riktig.

 

Er litt godt å se at en er mange som har hatt det slik på skolen. Da det stod på følte en seg som den eneste i verden.

[Anonym bruker]

Enig med deg i at ikke alle utadvendte er ondskapsfulle jævler. Selvfølgelig er de ikke det!

 

Måtte bare få kommentere følgende utsagn du kom med :" noen av oss har bare den personligheten som gjør at andre mennesker faktisk hører etter når vi snakker, og vi liker å snakke - veldig mye ;)" Akkurat det KAN faktisk skyldes at du ofte "tar" ordet. Ikke nødvendigvis fordi du alltid er så interessant å høre på..Folk flest er høflige nok til å holde kjeft når andre snakker ser du.

Sier ikke at DU overkjører andre, for det vet jeg ingenting om. Men ofte er veldig utadvendte folk VELDIG engasjerte. De liker å prate, som du sier, mye. Det må de virkelig få lov til, men synes det er riktigere å tro at mange også holder kjeft av god oppdragelse. Ikke kun fordi de synes alt du sier er så interessant.

 

Du sier du kan være direkte. Har du tenkt på at folk muligens vegrer seg for å bryte deg av, i frykt for å bli "satt på plass"?

 

Hevder på ingen måte at du er et troll, for det er du sikkert ikke:-)

Men synes det er riktig å framstille det fra "de stilles synspunkt", om du skjønner hva jeg mener?

 

[KaMa]

Man kan ikke legge ansvaret på andre for at man ikke klarer å ta plass i sosiale settinger.

Folk som tar plass er heller ikke onde og håpløse mennesker som du, HI, eller andre som sliter med å ta plass holder kjeft for, fordi dere ikke har noe valg. Det er du som sliter med å komme til orde, og da er det ditt problem. Å dytte over problemet på de som ikke har dette problemet er totalt ansvarsfraskrivelse.

Med den innstillingen kan du ikke regne med at folk skal høre på deg når du sier noe. Folk hører på folk fordi de har noe interessant å komme med, ikke av plikt. Altså, det vil si folk som ikke er sånn som deg.

Prøv å lokaliser problemet, så kan du prøve å gjøre noe med det.

 

Ellers kan jeg slenge på at jeg kjenner meg igjen i det du skrev, da jeg hadde null selvtillit og var et naturlig mobbeoffer som barn.

Men dette har ikke hindret meg i å finne min egen arena hvor jeg føler meg komfortabel. Det går faktisk an å forandre på ting, men ikke ved å fokusere på andre. For de kan du faktisk ikke forandre.

[KariMari]

Signerer KaMa her jeg.

 

Alle har et ansvar selv for å bli sett og hørt. Jeg hadde en veldig dominerende "venninne" oppigjennom, som jeg måtte leke med enten jeg ville eller ikke. Det var liksom noe hun bestemte. Jeg hadde ingenting jeg skulle sagt.

Fant ut, etter barneskolen, at jeg hadde fått nok av dette. Skjønte selv at jeg kunne si og gjøre hva jeg ville, og at det faktisk var jeg som bestemte over meg selv! Blei nærmest litt slem mot henne etterhvert.......payback, kan man si.

Har aldri hatt problemer med å få venner, og da jeg skjønte at jeg hadde et valg, var jo valget såre enkelt!

 

Dette valget er noe jeg prenter min eldste, forsiktige datter med. Hun skal vite at det er ok å ikke like alle, og at hun selv styrer hvem hun vil være sammen med. Hun skal ikke la seg herse med.

Dog skal hun vite at alle skal behandles med respekt. Men det er lov å være kritisk:-)