Hva kan være verre enn å føde? Hva tror dere?

[Anonym bruker]

Jeg HADDE fødselsangst før, av nesten alle nevnte årsaker her. Heldigvis har den med tiden gått over, jeg gir mer f... i biten som har med nakenhet og bæsjing å gjøre, men forstår virkelig de som får hetta av det. Jeg aner ikke hvorfor det har gått over på meg, jeg priser meg bare lykkelig for at tanken ikke plager meg så innmari lenger, måtte det skje med flere.

 

Angående smertene så er det en del som liker å dramatisere -og da snakker jeg IKKE om dere som VIRKELIG har hatt en fæl fødselsopplevelse. All honnør til dere. Men det er en del som har hatt normale fødsler, som går rundt og hoier og skryter av hvor fælt det var, som om de liker å skremme litt. Det går en f... i meg nå når jeg hører slike (før ble jeg redd), og jeg blir faktisk spent på hvor j..... det faktisk ER... Så jeg blir nå provosert i stedet for skremt. (men igjen -nå tenker jeg ikke på de verste fødslene altså)

 

Så har vi alle disse som opplever "gjennomsnittsfødsler". Hvilket jo heldigvis er de aller fleste. Felles er det at de jo synes det er det vondeste de har opplevd... ...inntil de får tenkt seg litt om! Noen har faktisk, når de får tenkt seg litt om, andre smerteopplevelser som kommer tett oppimot. Og når jeg spør de om hva de helst ville blitt utsatt for; å få pirket ut et øye eller å føde, bryter de ut i latter, for selvfølgelig må det være bedre å føde!!!

 

;o) Jeg synes nå det er en trøst jeg da, at å føde i det minste ikke er så ille som å få pirket ut et øye.

 

Hva ville jeg med dette innlegget? Jeg ser jo at folk blir sinte for alt her inne, så da blir vel noen sinte på meg også. Derfor bruker jeg anonymknappen, så slipper jeg å få så høyt blodtrykk når jeg sikkert får sinte svar.

 

Men dette var ikke ment for å bagatellisere angst, eller skryte av hvor heldig jeg er som er kvitt min (men det hadde jo vært hyggelig om noen her kunne glede seg på andres vegne da) det er bare ment som en alternativ måte å vinkle det på. At det kanskje kan finnes verre ting å bli utsatt for, dersom man vrir fantasien.

 

Hva tror dere kunne vært verre?

[aanonym]

Nå har jeg hatt en skikkelig jævlig fødsel, så jeg føler meg ikke truffet av innlegget ditt, men synes likevel ikke det er særlig relevant.

 

Det må være forferdelig jævlig å få pirket ut et øye, helt klart. Men blir det bedre av at det er verre å få pirket ut begge øynene?

 

Altså, at man kan klare å forestille seg noe verre enn å føde - blir det å føde noe bedre likevel?

 

Personlig har jeg ingen formening om hvor ille det kan være å få pirket ut et øye, men det er sikkert verre enn å føde, bl.a. fordi det er så meningsløst. En fødsel har i det minste en hensikt.

 

Jeg tror ikke innlegget ditt er relevant i denne sammenheng, desverre.

[Anonym bruker]

sikkert flere ting som kan være verre, men hvorfor ikke holde seg til ting som kan skje naturlig;-) eks. har hørt av flere erfarne eldre mødre at å ha gallestein er verre enn å føde.

[Anonym bruker]

He he, nei, forsøk på humor og oppmuntring her inne regnes som regel ikke som relevant, det har jeg merket meg ;o) Synes bare veldig mange av trådene har samme innhold, om og om igjen, uten at noen kommer noen vei -utenom å få lettet hjertet sitt da, det er jo viktig nok. Men jeg tenkte kanskje derfor noen få (er jo veldig mange forskjellige mennesker her inne) kunne synes det var litt befriende å prøve å tenke seg verre situasjoner.

 

Når folk sier til meg at det å føde er det verste man kan tenke seg av smerte noensinne -ganget med tusen, og enda verre enn det, ja så begynner fantasien min å løpe løpsk. Da tenker jeg naivt og oppriktig på det verste jeg kan tenke meg jeg! For det er jo det man blir forespeilet; at fødsel er verre enn verre enn verst. Jeg begynner å tenke på grusomme ting, som å få pirket ut øyne, dratt ut negler, eller å bli revet i to, drept sakte men sikkert, flak for flak av en gal mann med ostehøvel osv. Og det var veldig skremmende for meg at det å føde altså skulle være VERRE enn disse verre enn verst-tingene som da dukket opp i mitt sprø hode.

 

Men så viser det seg at disse damene ikke har så syk fantasi som meg, de har slettes ikke greid å tenke seg slike horrible ting! De ler masse og sier "slapp av, SÅ ille er det ikke". Og da blir jeg litt lettet jeg, over at det sannsynligvis faktisk finnes verre ting enn å føde, selv om mange mener det motsatte før de får tenkt seg om. Men det er meg. Og jeg sikter fortsatt til fødsler som er innenfor "normalen".

 

En venninne av meg synes det var verre å ryke alle leddbåndene i ankelen enn å føde. Jeg synes faktisk det er litt betryggende, da jeg har opplevd lignende selv.

[Anonym bruker]

Jo, veldig gjerne mer naturlige ting!!! Ja, der kan man se, da er gallestein med på listen! )

[Anonym bruker]

...og mitt håp er da at det kanskje sitter noen her som er redd for fødselssmertene, men som har hatt gallestein, og blir litt betrygget av å vite at det i hvert fall (selv om det er ille nok) ikke trenger å bli VERRE enn det de allerede har vært med på...! At de som har hatt gallestein faktisk har potensialet til å forestille seg en like ille smerte, selv om en del av "føderne" så kjekt sier at det er så vondt at man ALDRI kan forestille seg noe verre. Sistnevnte setning må jo da være særdeles skremmende å høre for en som har hatt gallestein...

[Gjest]

De ekstreme beskrivelsene du kommer med her, er slik jeg har tenkt før også. En slektning av meg, en dame som selv har født 4 barn, kom med en forferdelig skremmende uttalelse til meg en gang (det var riktignok lenge før jeg ble gravid) - at det er målt at fødselsmerter er de sterkeste smerter som finnes, det er til og med verre enn kreftsmerter. Nå er kreftsmerter veldig forskjellig, det kommer så an på hvilken kreftform man har, men kreft i skjelettet hvor du til slutt brekker når noen forsøker å løfte deg ut av senga - tenk hvor smertefullt det må være! Jeg tror selv i dag ikke noe på at fødselsmerter må være de sterkeste smertene som finnes, som et menneske kan oppleve. Selv har jeg født tre barn, alle tre gangene hadde jeg epidural fra ganske tidlig i fødselen, så derfor har jeg aldri kjent hvor vondt det faktisk gjør når en fødsel står på som verst. Men jeg har ei venninne som er like gammel som meg, og ho har født fire barn. Første gangen ho fødte sa ho etterpå at fødselsmertene var de sterkeste smertene ho hadde kjent, men den gangen hadde ho aldri hatt noen alvorlig sykdom. Da ho fødte det fjerde barnet ble ho alvorlig syk rett etter fødselen, ho fikk hjernehinnebetennelse. Og ho sa til meg etter det, at ho ville heller føde fire barn til enn å få hjernehinnebetennelse igjen. Fordi de hodesmertene ho hadde da ho hadde hjernehinnebetennelsen var mye verre enn fødselsmertene, det gjorde så vondt i hodet at det føltes som om hodet skulle eksplodere, sa ho. Så det finnes nok smerter som er like ille og verre enn fødselsmerter. Jeg klemte fingeren forferdelig hardt i døra en gang jeg skulle smelle døra igjen i raseri - og den smerten jeg hadde da var helt ubeskrivelig. Jeg husker jeg hadde så vondt at jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg, og hele kvelden og natta etterpå verket jeg i hele armen og helt til et punkt i brystet. Så det å klemme fingeren var for meg like smertefullt som å føde. Jeg vil oppriktig si at jeg hadde mye mer intense smerter den gangen jeg klemte fingeren enn jeg hadde da jeg fødte andre og tredje barnet. Jeg hadde aldri uutholdelige smerter da jeg fødte nr. 2 og nr. 3, fordi de sterke riene kom mens jeg var innlagt på sykehuset og da fikk jeg epidural med en gang riene ble vonde. Første gangen jeg fødte var jeg hjemme til riene ble sterke og ganske smertefulle, så da kjente jeg vonde rier og fødselen tok mye lenger tid første gangen enn de to neste gangene, så jeg hadde smerter på slutten av fødselen, men aldri sånne helt uutholdelige smerter - som mange påstår at de har.

 

Jeg syns det er så dårlig gjort å skremme så forferdelig med fødselsmerter. For meg ødela det første svangerskapet mitt. Hele det første svangerskapet gikk jeg hver dag og var helt vettskremt for den forestående fødselen, etter alle skrekkhistoriene jeg var blitt fortalt. I tillegg slet jeg med at mannen min var imot epiduralbedøvelse og jordmora jeg gikk til etter hvert ga uttrykk for at jeg burde føde uten bedøvelse. Og så bekymret jeg meg litt for at epiduralen kanskje ikke kom til å virke, det er mange som sier at de har fått epidural som ikke har virket. Folk er mestere i å skremme, ikke alle har godt av å få så mange skremmende beskrivelser. Jeg fikk ødelagt masse for meg med alle de forferdelige beskrivelsene om fødselsmerter, men nå kan jeg glede meg over å ha født tre barn uten å ha opplevd noen av fødselene mine som traumatiske opplevelser.

[aanonym]

humor og oppmuntring? Ja, ja, om du ser det slik, så.

 

Oppfatning av smerte er høyst individuelt, ulike mennesker opplever lik smerte forskjellig. Igjen, det hjelper lite at det finnes torturofre som har det verre. Og så har der med varighet og intensitet å gjøre. Er det bedre/verre å få armen kjapt kuttet av eller sakte revet av? Resultatet blir jo det samme? Det er helt surrealistisk og jeg skjønner ikke hva dette har med fødselsangst osv å gjøre i det hele tatt. Angst er irrasjonelt.

 

Veldig mange av trådene har samme innhold, om og om igjen, men er skrevet av ulike mennesker med ulik bakgrunn. Alle trenger de å få lettet hjertet sitt og få bekreftelse på at de ikke er alene.

 

Mulig du synes jeg er en humørløs surpomp, men jeg synes bare du har bommet kraftig på målskiva med dine sammenligninger.

[Anonym bruker]

Noen kvinner har ikke sinnsykt smertefulle fødsler, og det er derfor lett for de å si at det finnes sterkere smerter enn å føde.

 

De smertene jeg hadde under åpningsfasen min var så grusomme at jeg ikke hadde kjent det hadde noen pirket ut øynene mine med en gaffel eller saget av meg armen. SÅ smertefulle var MINE rier.

Jeg kan overhode ikke forestille meg en smerte som overgår den JEG hadde.

Det blir uansett teit å sammenligne fødselssmerten med andre typer smerte fordi man jobber mot et mål når man er i fødsel - å bli tortuert har ikke noe mål.

 

De som synes at det å føde ikke var verre enn å få revet av leddbånd (ja jeg har opplevd det selv) eller intens mageknip, har ikke hatt så veldig smertefulle rier spør du meg.

Det er lett for slike folk å sitte å si at andre folk overdriver eller overdramatiserer hvor vondt det er å føde.

 

 

 

[Anonym bruker]

Som en annen her skrev: Hva er verst: å få kjapt hugget av armen eller å få den revet langsomt av?

 

Slik er det med fødsler også- noen er kjappe andre er lange.

Å spør om hva som er værre enn å føde er så utrolig tåpelig.... hadde vært et ok spørsmål å stille hvis vi kunne måle smerter på en datamaskin. Men det går desverre ikke, og dessuten så er fødsler så ulike at de kan ikke sammenlignes med hverandre.

 

Blir som spørre 2 skiløpere som har gått to helt forskjellige løyper, om hva som er tyngre enn å gå på ski.

Den ene som har gått en lett løype vil si at det å gå på ski er lett som bare det, mens den som har gått den harde løypa vil si at han/hun synes det var knalltøfft og tungt å gå på ski.

 

[Shinyogsmåen]

Synes denne tråden var ganske morsom jeg.

Selv om det er vanskelig å å sammenligne smerter og alt det der. Så er det morsomt for oss med fødselsangst å se at det er faktisk ting de som har født synes gjør vondere.

 

Dette er mitt første barn så er derfor veldig nysgjerrig på hvordan smertene er...

Så selv om dere synes det høres tåpelig ut å komme med andre ting.. så hjelper det i alle fall noen å få høre om det =)

[Anonym bruker]

Til Shiny83

 

Så bra at du blir beroliget av at noen her inne hadde lette fødsler og derfor sier at diverse andre ting er mye vondere enn å føde.

De har vært heldige - får håpe at du også er det når det er din tur, og at du slipper unna med en lett fødsel du også :-)

Det er nok av oss som ikke var like heldige med vår fødsel og som med hånda på hjertet kan si at det ikke finnes sterkere smerter en den smerte som vi hadde under våre fødsler.

Men så finnes det ulike typer smertelindring man kan få, så du behøver ikke å bekymre deg for mye om det skal gjøre vondt eller ikke.

[Gjest]

Jeg er sjeleglad jeg ikke leser et sånt innlegg og er førstegangsfødende. Hadde jeg lest det innlegget mens jeg var gravid for første gang, at det hadde ikke gjort noe om noen pirket ut øynene eller saget av armen - så kunne jeg fått lyst til å begå selvmord av skrekk. Så forferdelig skremmende kan det virke for de med fødselsangst at de kan få lyst til å begå selvmord når de tenker på hvor grusomme smerter de kanskje skal få i fødselen. Som sagt jeg vurderte å kutte over pulsårene mine på badet i det første svangerskapet mitt. Tanken på at jeg var lovt epidural var den eneste trøsten jeg hadde å klamre meg til, men det var en uhyrlig prøvelse for meg at mannen min mente at jeg burde føde uten noen bedøvelse - han mente at det riktige er å føde med enorme smerter uten noe smertestillende i det hele tatt.

 

Jeg kan i dag med hånden på hjertet si, at jeg har absolutt ikke opplevd sånne smerter i noen av de tre fødselene jeg har hatt, slik jeg fryktet. Jeg hadde aldri så vondt at jeg syntes det ville vært greit om noen kappa av meg armen, og jeg var heller ikke likegyldig om noen klippet meg opp uten bedøvelse. Men jeg kjenner igjen angsten jeg hadde i det første svangerskapet mitt, tanken på å skulle gjennomgå sånne ubeskrivelige grusomme smerter fikk meg innimellom til å tenke på selvmord. Det er ikke lurt å komme med sånne voldsomme beskrivelser her inne. Det er mange her som har fødselsangst, og som bare tror på skrekkhistoriene og som ennå ikke har født, og vært så heldige som meg og erfart at det å føde behøver ikke være så grusomt som mange beskriver det. Tenk på at noen kan få lyst til å ta livet av seg i desperasjon, når de får høre hvor grusomt smertefullt det kan være å føde. Disse beskrivelsene kan være ødeleggende for de med fødselsangst.

 

For meg var det med fullstendig panikk å gjennomgå sånne grusomme smerter, første gangen jeg var gravid. Jeg var livredd for fødselsmertene. Selv om jeg var lovt epidural, var jeg livredd for at jeg ikke skulle få det likevell på sykehuset, og redd for at epiduralen ikke skulle virke hvis jeg fikk det,... Jeg hadde forferdelige forestillinger om fødselsmertene, og innimellom vurderte jeg i desperasjon å ta livet av meg for å slippe unna det nedverdigende smertehelvete. I dag er jeg veldig glad jeg ikke gjorde alvor av det, for så ille ble det aldri. Nå sitter jeg med tre fine barn og føler ikke at jeg har gjennomgått de grusomste lidelser som finnes.

[Gjest]

Nå har jeg ikke tenkt å få barn nr. 4, men jeg tenker på det nå at dersom jeg mot formodning skulle blitt gravid en fjerde gang så kan jeg ikke tørre å føde uten bedøvelse. Nettopp derfor sier jeg at tre barn er nok, fordi nå har jeg hatt epidural tre ganger, og det er nok ikke så bra å ta epidural gang på gang. Tre ganger er nok, det er neppe så bra å få den slangen i ryggen mange ganger i livet. Det kan vel muligens skade hvis man tar det mange ganger. Og dessuten så kan en fødsel plutselig gå fort, selv om jeg neppe er blant de som får rier kastet på meg og føder kjempefort, så vet man aldri. Derfor utsetter jeg meg ikke for flere graviditeter nå. Jeg vet jo ikke om de fødselsmertene ville være så enorme for meg siden jeg aldri har født uten epidural, men jeg må si jeg er veldig redd, når jeg hører flere si at det er så vondt at de kan gjerne få kappet av armen, da tenker jeg at det der utsetter jeg meg ikke for.

[Anonym bruker]

Det finnes epidural - den tar bort mye av smerten. Derfor skjønner jeg hvorfor det skal være så fryktelig galt av noen å si at de syntes det å føde var grusomt vondt? Er vel bedre at de med fødselsangst har et realistisk syn på hvrdan noen fødsler kan vøre slik at de kke luller seg inn i en lala-verden hvor de tror at det ikke er vondt bare fordi at noen sier at det slett ikke er så vondt å føde. Begge versjoner bør vel komme frem?

Men man jo benytte seg av epidural og slippe å ha det grusomt vondt, slik du gjorde Nøffemor.

[aanonym]

Da jeg skulle føde førstemann var jeg veldig uforberedt på hvor store smertene egentlig kunne bli, og at epidural ikke nødvendigvis hjelper noe videre. Hadde jeg visst noe som helst om det ville sjokket kanskje blitt litt mindre.

[Anonym bruker]

Tror det er mye vondere å miste en fot.

Bli skutt i skulderen eller å få prolaps.

Tror det er mye vondere å ha total forstoppelse eller å få en tykk slange trykket inn i anus , som f,eks. ved rektoskopi.

 

Kroppen kan føde, ikke alltid fikser den jobben helt selv og trenger litt hjelp, men den KAN føde. Nesten som om den lever helt av seg selv.

Vi kjenner smerte så forskjellig. Uansett.

Fødselen overlever du, men husk å prate om den etterpå.

Hver minste detalj. PRAT !

[Anonym bruker]

Jeg har hatt prolaps og det var grusomt vondt - men riene mine var mye mye vondere! Tror slett ikke at det å bli skutt i skulderen eller å ha forstoppelse er mer vondt enn de riene som JEG hadde.

Andre kvinner kan jo ha totalt andre rier enn meg, og da kan jeg skjønne at de ikke synes det er så vondt. Vi kjenner smerte forskjellig ja, men riene er også veldig forskjellig fra fødsel til fødsel. En kvinne kan ha to vidt forskjellige fødsler hvor den ene er lett og ikke så vond og de andre er tøff og veldig smertefull. Det vil ofte oppleves mye tøffere å ligge i timesvis med sterke smerter enn å ha korte intense fødsler. Dette har med motivasjon å gjøre. Det er lettere å holde ut smerten når man vet at man er snart i mål, enn når man ikke ser noen ende på smertene fordi man åpner seg tregt.

 

At kroppen er laget for å føde kan så være, men det betyr ikke at det ikke kan være uutholdelig smertefullt for de som får harde og eventuellt lange fødsler.

 

[Anonym bruker]

Hvorfor er det så viktig å prate? Bortsett fra hvis man har behov for å lette sitt hjerte- har det noen funksjon? Jeg synes det er altfor intimt å snakke om til familie og venner, så jeg har vært stum som en østers siden det skjedde, og det har fungert greit, det;-)

 

Uansett, til HI:

Jeg tror det er verre å brekke begge beina i skogen og være nødt til å kravle seg hjem i timesvis. Jeg tror det er verre å bli skalpert. Jeg tror det er verre å få fingrene kjørt ned i en kjøttkvern. Jeg tror det er verre å sitte fasklemt i en bilulykke, og å være kreftpasient med svære, væskende sår.

 

I det hele tatt er det mye som sikkert er verre enn å føde. Mest fordi en fødsel er mer enn smerter- det har en hensikt, og det er over på forholdsvis kort tid (tenk å ha konstante smerter i månedsvis...!). Når så er sagt, er det helt riktig at fødesmerter er målt til å være en av de mest smertefulle opplevelsene et menneske kan ha- tror det var McGill-skjemaet som ble brukt? Men dette måler bare smerten der og da, i overgangsfasen, og er etter min mening ikke helt sammenlignbare med smerter som skyldes feks livstruende sykdom.

 

Men at det gjør fryktelig vondt, det er sant. Jeg fikk sjokk første gangen, over hvor j****** vondt det var- det var det faktisk ingen som hadde fortalt meg, og jeg skulle ønske jeg var mer forberedt på det. Visste jo selvsagt at det skulle være vondt, men ikke SÅ vondt. Tror det er en del som undervurderer smerten, og det er ikke en god forberedelse.

 

Til sist vi jeg si en liten ting om å sammenligne: Det er helt umulig for meg å si om fødselen til A var verre enn fødselen til B. Har på følelsen at det ofte går litt sport i å ha det verst, og jeg har sett antydninger til hormonell bitching i diverse diskusjoner her... "Pøh, du skulle bare visst hvor vondt JEG hadde det, du!"-type innlegg. Forundrer meg ikke om en del blir provosert av forsøket på å foreta en humoristisk sammenligning, også fordi såre fødselsopplevelser er noe av det såreste som er (det vet jeg, for jeg har hatt en selv), og er man fanget i de følelsene, er det vanskelig å se noe humoristisk i det. Men all ære til deg for at du prøver, for det er nok mange førstegangsgravide som blir slått i bakken av alle fæle beskrivelser...

 

.Og jeg humret litt selv også, men det er bare i dag;-)

Stort sett gruer jeg meg veldig. Men sånn er're bare. Det er vondt, og det er risikabelt med tanke på opplevelsen du kan få, men det er nå en del av livet som man ikke slipper unna. Og man har jo strengt tatt ikke noe valg- har man fått den inn, så må man nesten få den ut også.

 

Lykke til til alle:)

[Gjest]

Du, anonym, som skrev innlegget 26/8 kl. 15:06, at det var så vondt at du ikke hadde merket det om noen hadde pirket ut øynene dine eller saget av deg armen - sånne uttalelser kan ødelegge forferdelig for mange. Det kan føre til at nygravide velger abort i desperasjon, selv om de egentlig ønsker barnet, men det kan bli for tøft for enkelte å forholde seg til tanken på at de skal lide så grusomt. Andre med fødselsangst i utgangspunktet kan få fullstendig sammenbrudd og i verste fall ta livet av seg. Så folk bør tenke seg om før de kommer med sånne ekstreme skrekkbeskrivelser av smerter. Jeg har selv hatt enorm fødselsangst, første gangen jeg var gravid var jeg helt satt ut av angst, jeg hadde nesten ikke glede av noenting. Jeg kunne ikke glede meg over barnet mitt før jeg endelig hadde født. I flere måneder etterpå måtte jeg si til meg selv "Er dette virkelig sant, har jeg virkelig overlevd en fødsel jeg som var så livredd for de smertene?". Jeg var helt syk. Ikke minst var det en grusom prøvelse å ha en mann som overhodet ikke ville ta min angst på alvor, han sa bare indirekte at de smertene burde jeg bare finne meg i å gjennomgå. Epidural var bare tull å be om, mente han.

[Anonym bruker]

Jeg er anonym 27/8 23:19, så det var ikke meg du skrev til, men jeg må bare si meg enig i at slike uttalelser er egnet til å skremme vannet av folk. Jeg håper virkelig ikke at vedkommende får rundt til førstegangsfødende og sier at de ikke kommer til å merke om de får øynene pirket ut. Hva slags funksjon skulle det ha, utenom å gjøre dem vettaskremte? Dessuten er det ikke sikkert de får en slik opplevelse i det hele tatt, og da er all bekymringen unødig.

 

Etter min siste fødsel, som var ille på mange måter, tenkte også jeg at jeg ikke hadde merket noen forskjell om noen hadde revet av meg armene i samme slengen. Men etter litt refleksjon er det jo åpenbart at uansett hvor fryktelig vondt det var å føde- så FIKK jeg ikke revet av meg armene, og jeg har dermed overhodet ikke noe grunnlag for å si at "det hadde jeg ikke merket!". Å påstå det er bare tullete, for jeg aner ikke hva jeg snakker om. Antagelig hadde jeg merket det innmari godt- og det samme gjelder "pirke ut øynene-gjesten". I tillegg antar jeg at hvis jeg hadde spurt en person som hadde fått revet av seg armene om om hva vedkommende syntes var verst- avrevne armer eller fødsel?- så er det ganske trolig at å føde er mer forlokkende enn å miste armene uten bedøvelse.

 

Skrekk-scenarier fører ingensteds hen. Det som derimot er viktig, er å understreke at det kan komme til å gjøre forferdelig vondt- og si til de som er redde for dette at det går an å snakke med personalet på forhånd slik at de er klar over det. Det er masse typer bedøvelse å få, og i teorien går det an å føde nesten smertefritt hvis man går for en kombinasjon av feks epidural og pudendalblokade. Men dette bør tas opp med sykehuset på forhånd- når man står der kan det være for sent.

 

Og er man virkelig piss-redd, så er det da ikke noe nederlag å ta det på alvor og si "Hør her, naturlig fødsel er vel og bra, men jeg takler det ikke og vil ha mulighet til mest mulig bedøvelse". Det er så mange som mener at det MÅ skje naturlig- men jeg er ikke enig.

 

Selv gruer jeg meg til smertene ved neste fødsel, men det er ikke der hovedproblemet ligger hos meg. Jeg er mer redd for kontrolltap, selve situasjonen, jeg er flau og sjenert av natur og takler en slik situasjon fryktelig dårlig- det har både med personlighetstype og tidligere erfaringer å gjøre, og dessverre finnes det ikke bedøvelse mot slikt (bortsett, antagelig, fra narkose- og der går vel grensen for de fleste leger;-) ) Men pokker heller, man skal ikke gi seg så lett! Jeg tar med meg erfaringene, panikken og frykten og går fødselen trassig i møte. Jeg har overlevd før og skal overleve nå, og jeg håper alle dere som er redde for ett eller annet i forbindelse med fødselen gir dere lov til både å være redde, og samtidig få fram styrken og trassen i dere selv!

 

Hups, dette ble fryktelig lang... litt engasjert her,-)

[Anonym bruker]

Såre følelser? Når det står om sekunder og både mor og barn blir skadd, og mor sliter med fæle traumer i lang tid etterpå - er det da snakk om "såre følelser", manglende sans for humor og at vi er "fanget i følelsene"? Hva med å slutte å "humre" et øyeblikk og heller forsøke å sette deg inn i andres situasjon, selv om du ikke riktig kan forstå hvordan de har det - siden dine fødsler var så enkle at det var SMERTEN som var problemet!

 

Om ikke annet, forsøke å respekter at vi er mange som ikke synes dette er morsomt.

[Anonym bruker]

Alvorlig talt...HI spør oss om hva VI tror kan være vondere enn å føde, ut i fra VÅR EGEN fødsel. Synes det blir litt feil å hugge huet av meg fordi jeg var ærlig og sa at jeg hadde så vondt at der og da hadde ingen annen smerte overgått den jeg hadde. Jeg svarte jo bare på det HI spurte om. Hva er poenget med å spørre om noe når man ikke liker svarene man får

?

Det er ikke dermed sagt at de trenger å grue seg til fødselen.

Nr 1. smerten har et mål

Nr 2. du dør ikke av smerten.

Nr 3 de som vil ha epidural bør benytte seg av den dersom de får slike sterke smerter.

Nr 4 Ikke alle kvinner har jævlige fødsler

 

Hører ikke at de her inne som forteller om at de revna fra A til Å bli kritisert for dem sin ærlighet. Og det å få et ødelagt underliv burde da skremme minst like mye som enbeskrivelse av smerte?

[Anonym bruker]

Synes dette ble en bra tråd, tross alt! )

 

HI

[Anonym bruker]

Jeg har født et barn og hatt prolaps. Tar gjerne 100 prolapser før jeg føder vaginalt igjen.