spørsmål til dere andre som går gravid!!!

[jentamiimagen:-)= høygravid]

ja nyt graviditeten!!!!

 

mange her inne blir så veldig negative over ett spørsmål!!! tålker spørsmål som noe vålsomt noe!!!

 

jeg spurte ett spørsmål!!! ikke fordi jeg er så utrolig hysterisk!!!!

 

men får å se hva andre tenker!!! jeg var veldig redd første gangen jeg var gravid!!! og fått intrykk av at det er mange som tar det som en selvfølge å få friske barn!!! å det er en ting jeg blir sint over!!!

men nå ser jeg at di fleste ikke tenker sånn, men tar det heller som det kommer!!!

og det gjør meg glad å lese!!!

 

men nå tenker jeg nesten ikke på at jeg er gravid!!!!!!!

må innrømme at jeg til tider blir overaska når noen spørr om babyen i magen, fordi jeg helt har glemt at jeg er gravid å at det er en der inne!!

er så opptatt med lille prinsessa mi til vanlig at jeg glemmer det!!!!

 

 

[Rosalille og sjarmtrollene]

Jeg bekymrer meg hele tiden. Skjønner ikke hva som skjer med meg altså. Forrige svangerskap forløp uten at jeg tenkte på det i det hele tatt. Ut kom en frisk og fin gutt. Jeg hadde ikke i tankene at noe kunne være galt. Så ble jeg gravid igjen. Veldig ønsket av meg! Nesten 5 år etter at gutten min ble født. Far var ikke klar for en til før det hadde gått såpass lang tid. Jeg gikk og var bekymret i mange uker og det ble oppdaget et dødt foster i uke 11. Så nå vet jeg liksom at det kan være dødt uten at jeg vet det. Er i uke 15 nå og har sett babyen på ul, men jeg har stadige blødninger og blir helt tullerusk i hodet av bekymring. Jeg tok en ekstra ul i uke 12 for å se om alt var ok. Hun sa "så langt jeg kan se, så ser det bra ut. Men jeg kan ikke se så veldig langt da." Så jeg gruer meg litt til 23. august i fall jeg får se noe jeg ikke er klar for. Jeg er veldig spent på kjønnet, men veldig redd for "sannheten" om babyen min. Har ønsket meg dette så lenge og det er vondt å gå sånn å være bekymret hele tiden.

[jentamiimagen:-)= høygravid]

nei det er ikke bra å bekymre seg!! å di aller fleste har ikke grunn til å bekymre seg en gang!!

 

men noen gjør det enten di har grunn eller ikke!!!

 

jeg har ikke grunn til å bekymre meg denne gangen, derfor gjør jeg det heller ikke!!!!

 

men første gangen var det så mye som ikke stemte med legene jeg var borti og terminen jeg mente o.s.v.

var mye rart som skjedde under svangerskapet!!

så derfor hadde jeg grunn til å bekymre meg da!!!

 

men regnet vel ikke med at det skulle være noe!! for ikke var jeg gammel, ikke har jeg brukt noe stoff eller røyket, jeg spiser normalt, er ikke over vektig, veldig sjelden syk, så alt i alt hadde jeg ikke mere en 1% sjangse på at det skulle være noe galt med barnet!!!

 

men jeg hadde vel bare uflaks!! å det kan alle ha!! man må jo bare gjøre det beste ut av det!!!!

nå er alt bra!!

alt i alt ville jeg vel hjelpe andre som har eller vil oppleve det samme som meg!!!

 

 

 

[jentamiimagen:-)= høygravid]

ja der er vondt å vare bekymret rosalilla!!!

 

skjønner at du tenker mye når du har opplevd så mye i svangerskapa!!!

men alt går nok så bra atte!!!

di aller fleste har heldigvis ikke grunn til å bekymre seg!!!

men det å følge med barnet å bekymre seg hvis det er en stund siden en har kjent spark og sånt!!

det er jo bare sunn bekymmring!!

mors kjærlighet til ett ufødt barn!!!

 

håper at alt er i det skjønneste orden rosalilla!!!

 

ønsker deg lykke til!!

[stinen ♀ ♂ ♂]

Selvfølgelig har jeg tenkt på at det kan være noe galt med babyen i magen min, men det bekymrer meg ikke på dette tidspunktet ihvertfall. Hva hvis babyen ikke er frisk da? Kan jeg gjøre noe som helst med det nå? Nei....

 

Jeg skjønner veldig godt at du til tider synes det er grådig urettferdig at du ikke fikk en helt frisk unge til tross for at sjansen var uhyre liten. Vi har en datter på 3 år, og svigerinna og svogeren min har ei jente på 20 mnd med en hjerneskade. De har hatt mange tunge dager (både fysisk og psykisk) på grunn av dette, og det har jeg full forståelse for. Hele poenget mitt er at det ikke hadde hjulpet en døyt uansett hvor mye hun enn hadde bekymret seg i svangerskapet. Babyen dems hadde likevel hatt den samme hjerneskaden.

 

Jeg er usikker på hva du egentlig vil med innlegget ditt..? Føler vel kanskje at du egentlig mener at vi som allerede har barn tar det som en selvfølge at alt gikk fint med fødselen og at barna er friske..? Hvis det er det du tenker på så er jeg i grunn litt enig med deg. Noen tenker kanskje ikke helt over hvor heldige de er!! Vil gjerne presisere at jeg ikke tar det som en selvfølge. Både medfødte hjerneskader og hjerneskader oppstått under fødsel er noe som har skjedd i min omgangskrets, så jeg er evig takknemlig for at alt gikk fint med meg og jenta vår.

 

Nå som vi venter nr 2 bekymrer jeg meg likevel ikke for noe av dette. Dersom babyen i magen vår ikke er helt frisk får vi heller gjøre det beste ut av det når den tid kommer.Selvfølgelig kommer det til å bli både tunge tak og søvnløse netter, men skal jeg virkelig gå og bekymre meg for det nå?

 

Jeg reagerte forresten ikke på hovedinnlegget ditt, men på at du skrev at vi som ikke bekymrer oss gjør det av uvitenhet =)

[Anonym bruker]

Mååå du ha !!!!!!!! bak alle setninger, eppla?!

[Anonym bruker]

Sånt er veldig unødvendig , anonym!

 

Du irriterer deg ikke såååå over det at du må kommentere det . La folk skrive som de vil. Det er akkurat slike ting som dette som gjør at det blir dårlig stemning her på trådene.

[jentamiimagen:-)= høygravid]

ja det var kansje litt dom måte å uttrykke seg på, lett å missforstå stinepinekline.

med uvitenhet.

skal ta tilbake det, og jeg skjønner jo at du ikke er av dem jeg kan bli litt sint på¨.

du skjønte hva jeg mente til slutt etter litt irretasjon. jeg ser av mine venner og di jeg møte på gata mange ganger tar det som en selfølge at alt har gått sånn som er normalt.

di har hatt et vanlig svangerskap, normal fødsel og sitter på føden lykkelige over ett friskt velskapt barn.

jeg skjønner at di ikke tenker på hvor ille eller at det kunne endt helt anderledes, siden alt har gått så bra, så er hele livet fult av glede.

men jeg som har opplev ting litt anderledes, føler at mange kan kikke rart på meg når di vet om min situasjon, og synes at jeg er utrolig merkelig og at det må være noe galt med di som får syke barn. uten å tenke på tilfeldigheten.

for det er jo tilfeldigheten som styrer det, det kunne vært dem.

 

alt i alt kan man ikke gjøre noe med tilfeldigheten, annet en å gjøre det beste ut av situasjonen!

 

men det er ikke lett, mange sår som må leges, mange vansklige valg å ta, bekymringer, uvissheten om framtiden og det fortsetter å fortsetter.

men i en mors øyne er barne perfekt uansett, men det er mennskenes grufulle tankløshet som sårer mest.

 

kjenner at jeg er litt trøtt i dag og har store problemer med å ordlegge meg.

men stinepinekline kos deg med svangerskapet ditt, ikke bekymr deg hvis du ikke har noen grunn, nyt det.

det var ikke min hensikt å ville ta fra alle her inne gleden med svangerskapet.

ville vel heller at noen skulle tenke litt over når di har født ett friskt barn, at di er heldige over at alt har gått så bra!!

 

for livet er full av tilfeldigheter!!!

 

 

 

 

 

 

 

 

[Anonym bruker]

eppla:

 

"noen her tolker spørsmål så negativt!!!!"

 

herre gud, du fikk et par saklige svar fra noen som kun mente at man må jobbe mot å være minst mulig bekymret, ettersom det faktisk går greit de fleste ganger.

 

Du skriver at det gikk galt sist (ikke hva), og at du derfor har grunn til å bekymre deg. Det forstår jeg kjempegodt.

Men heldigvis, så er det sikkert mye større sjanse for at det går bra med deg denne gangen, enn at det går gale veien! Det krysser vi fingre for.

 

Prøv å tenke at det er laangt større sjanse for det, enn motsatt.

 

(vet jo ikke hva som gikk galt sist, men vi satser på at det skyldtes tilfeldigheter, ikke noe av genetisk art)

 

 

[jentamiimagen:-)= høygravid]

hei anonym!!!!

 

jeg vet at det går veldig sansynlig bra denne gangen, 99% på det!!!

har blitt fulgt opp i dette svangerskapet med ul hver gang fra uke 9. og målt follen i nakken i uke 12, alt var bra. så er rimlig sikker på at det går bra denne gangen.

vi er ikke bærere av noen genetiske feil som vi kan føre videre!!

 

sist gang var jeg på ordinær ul i uke 18 og ble satt tilbake termin 3 uker. ble veldig fortvila over det, for trodde vel at jeg skulle bli satt fram isteden.

så gikk å lurte på om det kunne være noe galt da!!

etter hvert viste vel tiden, i uke 29 reiste jeg opp på sykehuset fordi jeg ikke hadde kjent liv på noen dager, og i tilegg syntes jeg ikke babyen fulgte helt beskrivelsen til bøker jeg hadde lest, kjente liksom mye mindre liv en beskrevet!!

når jeg da kom på sykehuset i uke 29 var alt bra babyen var ikke død eller noe sånt, men den var liten av vekst i forhold til uker.

så da ble det gjevnlige kontroller med opptill 3 ganger i uken på slutten, slitsomt og frustrerende var det!!

hviste ikke om jeg ble lakt inn eller ikke!!

jeg tenkte på slutten, bare di kunne ta ut ungen så slapp jeg denne flyinga på sykehuset og kunne leve normalt igjen!!!

i uke 36 ble det keisersnitt, fordi ungen lagg lite på seg og var liten, så di mente den ville ha det bedere ute.

den dagen var jeg glad, for da var endelig all sykehus styr over og vi kunne leve som en normal familie på 3.

men når babyen kom ut ble ting helt anderledes en forventet, di mistenkte etter 2 dagen at det kunne være ett syndrom eller kansje ett kromosomfeil jenta vår hadde!!

for hun var så underernært og hypoton( slapp i kroppen)

hele verden raste sammen og jeg tenkte med en gang at jeg hadde mest lyst til å kaste ungen i søppla eller adoptere hun vekk for jeg klarte ikke den store utfordringen.

tre uker gikk med en mamma som var halveis i sjokk.

jenta vår, prinsessa vår hadde en kromosomfeil ett veldig sjelden syndrom.

hverdagen ble tøff for oss begge å takkle.

babyen vår var 1 måned på nyfødtposten før vi kunne ta henne hjem på permisjon, hun spiste ikke mye og hadde en sonde i nesa som vi måtte mate henne gjennom!!

etter 4 dager ble hun veldig syk, så tett i nesa, tongpusten og gikk ikke ann å få kontakt med, så jeg reiste i full hast opp på sykehuset.

det viste seg at gull jenta vår hadde fått rs på toppen av det hele.

2 kritiske uker til på sykehus, heldigvis gikk det bra!

hun hadde en natt der det var så kritisk med henne at alle leger og sykesøstere var der for å sjekke henne og sørge for at lungene ikke kolappset!!

 

så det var nesten 2 månder i helvete, di to føste månedene av hennes liv ble tatt fra oss og var på sykehuset!!!

 

nå gar ting bra her, jenta vår trenger lang tid på seg. men er en lykkelig og glad jente, vår solstråle!!

 

hun er ikke som alle andre, men vi prøver så godt vi kan å gjøre det beste ut av hverdagen, å se henne sånn som hun er å ikke sånn som hun skulle ha vært!!

 

det var mitt første svangerskap som jeg ikke ønsker å oppleve igjen!!!!!!!!!