det er ikke lov å prate om det...

[Anonym bruker]

For å kunne velge sitt eget reaksjonsmønster i enhver situasjon, trenger man ro og perspektiv. Jeg kan ikke bare riste av meg de første 18-20 årene av mitt liv, jeg må jobbe med det.

 

Det virker som om du forventer at det skal være så lett?

 

Det er dette jeg ikke skjønner; du har stor innlevelsesevne når det gjelder andre, men når det gjelder meg? Er jeg den eneste som ikke kan tilgis for feil?

 

Du sa på tlf at du ikke hadde ringt meg fordi du ikke ville nedverdige deg til å be om oppmerksomheten min. Hva i all verden er det?

 

Nei, du har ALDRI latt meg se noen av dine svake sider.

 

Det er rart du ikke husker NOE av det jeg nevner?

 

Mange ganger har jeg lurt på om du hang sammen med meg fordi det ikke var noen andre akkurat da. En grei erstatning.

 

Og før du setter igang med mer "din holdning" : jeg tror ikke dette om ALLE mine venner, nei. Det gjaldt deg og ei til.

 

Men: takk for beklagelsene. Jeg trodde aldri jeg skulle bli gravid igjen, så det var hardt akkurat den gangen.

 

En ting jeg forsøkte å forklare deg og venninna vår, er forandringen som startet under kreften. Du får jævlig god tid til å tenke over livet ditt når du er for sjuk til å gjøre annet enn å glo i taket, og søvnen kun kommer pr pille.

 

Alt ble skrelt vekk. Og jeg tenkte; hvem FAEN er jeg? Og kom til at jeg var mye rart, men ikke noe som virkelig var MEG.

 

Da jeg kom ut av sykehuset, ville jeg bare LEVE. det føltes som å slippe ut av fengsel. Jeg tok kontakt med folk jeg ikke hadde hørt fra på en stund, og koste meg med å være sosial for første gang på lenge.

 

Det var da dere kalte meg egoistisk - fordi jeg hadde forandret meg.

 

Det merkelige for meg, er at det virket som om det var ok og helt naturlig at andre mennesker forandret seg - men ikke jeg. Dere kunne fortelle at den-og-den prøver å finne seg selv, og at det var flott. Men jeg? Ego.

 

Nok om det.

 

JA, jeg kunne ringt - du fikk med dg det avsnittet, eller? ;o) Men hvordan iallverden skulle jeg vite hvordan det sto til når jeg ikke hørte noe heller? Og så det "angrepet" på sms...

 

Det var et menneske her inne som fant meiladressa mi og sendte noen kjipe mail, og jeg visste ikke hvem. Så da jeg fikk den "jeg vet hvem du er"-meldinga av deg her inne, trodde jeg det var vedkommende. Tror du jeg er synsk og kan se hvem som skjuler seg på hvert bidige nick her inne?!

 

Du kunne ringt meg og sagt at du var sint. Blåst ut litt. Istedet drøyde du det til du endte opp med å skjelle meg ut på tlf så jeg begynte å grine. Ut av det blå fikk jeg passet påskrevet og litt til. (Og du traff jævlig bra, for dette var uka før jeg skulle opereres, og jeg var frynsete pga det, og hormonell pga nettopp født.)

 

Og den kommentaren om at du skulle jo ikke komme krypende og ta kontakt med meg...hallo?

 

Når jeg for eksempel har fortalt deg om problemer med en kjæreste, har du ledd av meg, JA. Og da mener jeg ikke småtterier som ikke er noe annet enn å le av, men sånn som da J fikk behandling for depresjon. Din respons var "Oi, har han råd til det da?", og en lang lekse om at du var SÅ glad du ikke kjente sånne folk lenger.

 

Det er vanskelig å bygge opp en stolthet over den man er, når man ENNÅ sliter med en grunnleggende oppfatning av at "siden faren min gjorde dette mot meg, er jeg skadet vare, ikke like bra som andre." På toppen av dette kommer det at moren min ALDRI grep inn - og hun har flere ganger vært vitne til det som skjedde.

 

Ingen vidunderkur for selvbildet, akkurat.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

[Anonym bruker]

herre gud, tror jeg kjenner de to kjerringene her...

[Gjest]

Jeg tror mange mennesker er redde for å prate om dette. Selv har jeg fulgt ei venninne i graven, 32 år gammel.Det hun opplevde som værst var alle venner som falt bort, til slutt var jeg den eneste venn igjen.

Da jeg gikk ute på gaten kunne folk komme til meg å spørre hvordan det gikk med henne......???

Besøk henne å spør selv.

"Hva skal jeg si da"? spurte folk om.

Vær deg selv sa jeg......svarte jeg.

 

Det hun ønsket mest av alt var at hennes venner kunne komme å være seg selv.

Så jeg tror mange menneske ikke alltid liker å komme inn på emne nettopp pga hvor utbredt dette er og hvor mange som faktisk dør av dette.

 

Selv om du kom deg igjennom denne perioden vil det ikke si at du ikke har behov å prate om det. Det er tøff og vanskelig tid å gå igjennom alt dette uansett om man klarer seg.

Jeg syntes du bør finne noen du kan prate med, for poenget er at det blir vanskelig for deg også å komme deg videre ved å sitte inne med dette.

Lykke til=)