det er ikke lov å prate om det...

[Anonym bruker]

Har hatt kreft, sliter ennå med ettervirkningene av behandlingen, psykisk og fysisk. Om jeg sier noe om dette, reagerer folk med "du overlevde jo"...Ja, jeg gjorde det, heldigvis. Men det betyr ikke at alt er fantastisk fra det sekundet du går ut fra sykehuset etter siste behandling. Folk forventer at jeg skal være kjempehappy og for all del IKKE prate om kreften. Det er vanskelig. Jeg tør ikke engang ta det opp med terapeuten jeg går til, for jeg har fått klar beskjed av "venner" om at det ikke er synd på meg etc. Det er jo ikke "synd på" jeg trenger heller, bare lov til å prate om noe som FUCKA meg fullstendig! Har mareritt og er redd for å sove, for de er så virkelige. Angsten (som var et problem lenge før kreften) blir verre i perioder pga minner om kreften som dukker opp.

Så innlegget om sutrende bekjentskap her inne, og følte bare for å skrive ned det her...

[Anonym bruker]

"Du overlevde jo" er utrolig idiotisk svar å gi. Ingen (ved sine fulle fem) finner på å si det til noen som har blitt brutalt voldtatt...

 

Kreft er nok skummelt for folk å snakke om. Det rammer så mange og tilsynelatende vilkårlig at jeg tror folk selv rett og slett ikke takler å snakke om det. Men, selvfølgeig, skal an være en god venn må man la vennen få snakke om slike ting.

[Anonym bruker]

og hvem i all verden har sagt at du ikke har lov til å prate om det?

 

det har noe med holdning til verden rundt å gjøre.. ikke det at du sliter med alt som har skjedd....

[Anonym bruker]

"Venner" sier rett ut at "kom deg over det, du klarte deg jo!" Hvordan skal jeg tolk det liksom? Innbyr ikke akkurat til fortolig samtale!

[Anonym bruker]

Saann har jeg det ogsaa..

Etter voldtekter, traumatisk foedsel, lang sykdom osv.. Folk sier, vel du klarte deg jo, det er over naa, alt gaar bra naa, ikke tenk paa det, det er jo over!

Syns det er respektloest for jeg har stort behov for aa snakke om det. Men jeg har ikke kontkat med folk som er saa lite fylt med empati

[Anonym bruker]

Anonym 12:59

 

Takk!!!

[Anonym bruker]

kanskje en ide å ta godt vare på de vennene som faktisk stiller opp og som ikke har den holdningen.....

 

 

[Milletrille]

Selvfølgelig skal man få snakke om traumatiske oppevelser, er vel nødvendig for å komme seg videre.

 

Men det kan vel være folk ikke vet hva de skal si, også sier men, ja ja bra at det gikk fint da etc... Finn noen du kan prate med og hold det for deg selv med de du ikke vet backer deg opp. Og teraputen må du bare si det, derfor h*n er der!

[Anonym bruker]

Vet ikke hva du mente med takk..

Jeg syns det er saa daarlig gjort, at siden det er naa over, saa skal det liksom vaere bra igjen. Det gaar ikke saa fort. Det er paa en maate gjennom venner man blir bedre foeler jeg, hvis man faar snakket. Det er ekkelt aa foele at folk bare dytter deg bort og ikke vil. Det er greit at det kan vaere vanskelig for de aa snakke om det, men da kan de si det, det er bedre aa snakke aa faa ut ting og at de ikke svarer enn at de feier deg bort..

[Anonym bruker]

Av de vennene jeg har nå, er det bare ei som vet at jeg har vært syk. Hun vet det fordi vi har hengt sammen i 12 år.

Jeg har forlengst slutta å fortelle nye mennesker jeg blir kjent med at jeg har hatt kreft. Orker ikke bli avvist lenger.

Hadde ei venninne som jeg trodde ville skjønne, men hun tror at jeg vil prate om det bare for å få oppmerksomhet. Hun har sagt at jeg er egoistisk og lite ydmyk overfor livet som ikke bare kan la det ligge.

Til slutt blir en bare så nedbrutt av å måtte forsvare seg at en gir faen, slutter å nevne det. Noe som bare gjør det enda verre.

Jeg har hatt et tilbakefall, men det er det bare typen og hans familie som fikk vite. Alle andre trodde jeg var inne og fikk fjerna rester av morkaken etter fødselen.

[Anonym bruker]

det er forskjell på å ha behov for å fordøye det en har vært igjennom og det å være ydmyk overfor livet og mennesker rundt en...

 

spesielt når folk har stilt opp for en, sluppet alt en har og ikke gjort noe annet enn å være der for den som har vært syk....

 

ikke at man skal kreve noe tilbake, for det er ikke det det handler om...

 

 

men litt forståelse når "venner" havner i en lignende situasjon er ikke så mye å be om...

 

 

og det å vite å verdsette hva folk har gjort for en også..

 

 

 

når man sliter psykisk er det veldig lett å ikke se noe annet enn sin egen ulykke...

man har ikke øyne for noe annet enn seg selv...

 

noen ganger hjelper det faktisk å åpne øynene sine litt for andre også....

 

[Anonym bruker]

Jeg har takket ryggen av meg helt siden jeg var syk, er så lei av at det aldri er bra nok. Jeg har forsøkt å forklare tusen ganger, men det når ikke inn.

 

[Anonym bruker]

og jeg har også sett folk komme ut av en sånn opplevelse og som bare har fortsatt å kreve

 

kreve av folk, at de skal gi av seg selv like mye som de gjorde før

forventer at hele verden skal spinne rundt deres akse

 

det som er litt synd er at de ikke har sett det selv

 

 

det er faktisk utmattende å stille opp for folk på den måten, selv om det blir gjort med glede

 

 

 

[Anonym bruker]

Gled deg over at du slipper det lenger da.

 

Hva skulle jeg ha sagt? "oi, sorry at jeg holdt på å daue, var ikke meningen å gi dere masse å gjøre?"

 

 

[Anne-B.]

For noen venner du har :/

[Anonym bruker]

som sagt; stiller opp med glede......

 

herregud... jeg krasja selv her hjemme da vi hadde vår lille krise med nestendødsfall i fjor...

når man kommer seg gjennom hverdagen i et helt år kun ved hjelp av adrenalin, så vil lufta gå ut av en etterpå..

 

det er bare sånn det er det...

 

 

og jeg har også full forståelse av at når man har levd med kreft og behandling så lenge så havner man inn i et helt nytt reaksjonsmønster...

 

man forandrer seg selv for å overleve...

 

og jeg har full forståelse for at det er vanskelig å komme tilbake til virkeligheten etterpå...

å begynne å reagere på en annen måte.. å leve livet sitt på en annen måte...

 

 

jeg har ganske god erfaring med det å være dysfunksjonell..

og jeg har ganske god erfaring med å komme seg ut av det....

 

 

innmari trist å høre at du har fått et tilbakefall..

håper at unga dine har fiksa det bra..

at eldstemann ikke har falt tilbake til gamle mønster,

og at du er ferdig med det nå, slik at du kan leve livet ditt og nyte det sammen med familien din...

[Anonym bruker]

og jeg har da vel for faen meg aldri sagt at du ikke skal snakke om det?

at du overlevde så get over it?

[Anonym bruker]

ble det tyst?

[M by M]

Det er vondt å bli syk. Og den psykiske smerten er kanskje den værste. Man skal lære seg å leve med sykdommen og når man er frisk skal man lære seg å leve med at man har vært syk. Selv om den fysiske sykdommen er borte er det ikke dermed sagt at den psykiske er det. Det er ofte først når faren er over og man slapper av at redselen og angsten virkelig kommer. Det må da være greit å snakke om det og få hjelp og støtte til å komme over det.

[blond]

Prat med terapeuten din og bearbeid følelsene dine. Det hjelper. Å stenge det inne gjør ting verre.

[Patetica fåkksi]

Hvis det er saanne venner du har, HI, syns jeg virkelig synd paa deg.

 

Du skal ikke föle at du ikke kan snakke om det etterpaa fordi noen stilte opp for deg da du var syk. Ikke föl at du "skylder dem noe" og derfor ikke kan ha behov for aa snakke.

 

Du er heldig og sterk som kom deg gjennom alt sammen og det er kjempebra, men det er ikke bare aa sette punktum den dagen du ble skrevet ut fra sykehuset. Den dagen begynner all bearbeidinga med deg selv, alle tankene om det osv. Saanne ting kan ta mange aar.

 

Ja, det finnes mange folk som ikke veit hva de skal si, men det er jeg sikker paa at du ogsaa forstaar. Dog det er stor forskjell paa aa mumle "hmm... ja" fordi man ikke veit hva man skal si, og aa komme med ting som "ikke snakk om det, herregud, du overlevde jo!!". Det er bare kjempeignorant og sykt.

 

Pröv aa snakke med terapeuten din, ta den tiden du trenger. Haaper du ikke faar det igjen og at du finner noen som hörer paa alt du har aa si. Det er masse tanker rundt dette og du blir ikke bedre av aa stenge dem inne fordi de idiotene rundt deg ikke har hjernekapasitet til aa forstaa noe annet enn sin egen mening.

 

Masse lykke til!

[TurboPrinsessen:-)]

Siden du ikke har venner du kan snakke med, så synes jeg du bør snakke med terapauten din.. er det ikke derfor du går til han/henne?

Av og til må man bare snakke om ting som har hendt en til "det kjedsommelige", men hvis det er det som hjelper..

Har bare kjærlighetssorg som sammenligning, og jeg vet det ikke er det samme, men det har gått bedre for meg de gangene jeg har fått lov til å bruke litt tid på å synes litt synd på megselv..

Snakk med terapauten din du, kanskje det også vil hjelpe mer på angsten? Lykke til:-)

[Anonym bruker]

vet det ikke kan sammenlignes, men da kjæresten min døde mens jeg var gravid i 5 mnd, ville jeg bare dø. gikk inn i en dyp, destruktiv depresjon og trodde aldri det skulle gå bra. da barnet ble født, ble det ennå verre. alle stilte opp for meg, venner,familie osv. jeg var i min helt beksvarte verden, så ikke glede eller lyspunkt i noe. var virkelig langt nede. etter ett år måtte jeg begynne å komme meg opp igjen, så jeg spilte godt skuespill noen mnd, og alle rundt meg var så glade for at ting begynte å lysne for meg. og så satt jeg der en kveld, helt utmattet av skuespillet mitt. var gått nesten 1,5 år siden han døde og jeg måtte bare ta tak i meg selv. ville jeg leve det livet? ville han likt at jeg levde det livet? ja, alt var helt jævlig og uforståelig, men jeg måtte gå videre. kunne ikke lenger kun fokusere på sorgen og alt som var trist. så jeg bestemte meg for å slippe taket, begynne å leve igjen.etter 4 år tenker på han hver eneste dag, men det er en tid for alt. en tid for å sørge og en tid for å gå videre. kom deg gjennom det, og du vil bli sterk. ta din tid for å klare det, men ikke ha offer-rollen hengende over deg resten av livet. du er så mye mer en det! du er så mye mer en hun som har hatt kreft! bruk dette og gjør det til noe positivt. lykke til!

[Anonym bruker]

 

Hvis du er så full av forståelse som du skriver nå; hvorfor får jeg forsatt høre at du "slapp alt du hadde i hendene" for min skyld?

 

JA, jeg kunne ha tatt mer kontakt med deg. Men det fristet lite å prøve å trøste en som:

-ofte har understreket viktigheten av å ikke synes synd på seg selv

-gnistrer ved tanken på at noen skal syns synd på henne

-aldri har vist noen svakhet

-ler av meg når jeg viser mine svakheter

-gir meg inntrykk av at hun fikser ALT, helt selv

 

Min største feil mellom oss; helt klart at jeg ikke ringte deg. Jeg skulle fulgt opp og vært en bedre venn.

 

Men du? DU har jo ingen feil!

 

Hva med da du kom til meg på sykehuset og klaget over at du var gravid? Vel vitende om at jeg kanskje aldri KUNNE BLI gravid igjen.

 

Hva med da du spurte ei annen venninne hvorfor hun ikke hadde det bedre, det var jo gått tre måneder siden mammaen hennes døde?

 

Hva med alle gangene du har sagt "at du gidder å være deprimert, det er bare å bestemme seg for å ikke la seg styre av det lenger!"

 

Når jeg ville prate om kreften, sa du at du orket ikke høre, fordi du var så sliten av å stille opp. HVER GANG.

 

Du prøver å snu det slik at om jeg blir såret over noe du sier, er det MITT problem, ikke ditt - det er jo jeg som har et problem med omverdenen!

 

Empati, hørt om det?

 

Jeg tror nesten du er sint på meg fordi jeg stjal oppmerksomhet fra deg da jeg var syk. DU fant tilbake til mannen i ditt liv, kjøpte hus og forlovet deg i den perioden, og jeg var en av alle de som var oppriktig glad på deres vegne. Men da jeg slapp ut av sykehuset, var det liksom ingen big deal. Ikke noe "å, så glad du overlevde!" fra din side, bare klaging over hvor slitomt det hadde vært for DEG.

 

Du sier at DU satte DITT liv på vent for meg? Var det kanskje DU som lå på Radiumen og hørte folk skrike i søvne fordi de var redde for å dø? Var det DU som brukte all din våkne tid på å lure på hvem som skulle oppdra barnet ditt om du døde?

 

I din verden fins kun DU. Det er ikke plass til andres problemer eller dilemmaer, kun dine ting.

 

Når jeg ikke kontaktet deg, var det fordi du hadde gjort det veldig klart at du, vår felles venninne og stort sett alle rundt meg var DRITTLEI av meg. Og hvem vil vel ha en telefon fra en person man ikke orker, når man står midt oppi den jævligste krisa i sin egen familie? Jeg ville ikke mase med deg når du hadde det så vanskelig, jeg ville ikke være den som minnet deg på hvor vanskelig det faktisk VAR.

 

Men jeg står i det minste for feil jeg gjør. Jeg kan ærlig si at jeg tok FEIL FEIL FEIL ved å ikke ta kontakt, og jeg skulle ønske jeg hadde skjønt det. Du har gjort en nesten perfekt jobb med å bygge forsvarsverkene dine, jeg skulle ønske jeg ikke hadde latt meg overbevise om at du var usårlig.

 

Tilbakefallet mitt skal du bare DRITE I. Det er ikke noe som angår deg. Det ble ordnet ved et raskt inngrep og medisiner jeg fikk ta hjemme. Hadde jeg visst at du satt i andre enden her, hadde jeg aldri skrevet det. Det er noe du FINT kan la være å fortelle folk, ok?

 

Det er mange vonde minner fra den byen jeg bodde i, men av de få gode var faktisk du. Og jeg skulle gjerne vært venninna di, men tydeligvis syns du jeg er så utilgivelig kjip at det er uaktuelt.

 

Fra min side er døra åpen om du vil bruke den.

 

Men du har rett i at man forandrer seg når man går gjennom ei krise. Min største forandring er at jeg er ferdig med å tekkes folk så jævlig.

 

Om du har kommet deg ut av å "være dysfunksjonell" - kjempeflott, all ære til deg for det. Men klarer du ikke akseptere at det ikke er lekende lett for alle?

 

Jeg trenger fortsatt å gå i terapi, jeg trenger fortsatt å spise antidepressiva. På grunn av den lille bagatellen med oppveksten min..eller nei, vet du hva; for en gangs skyld skal jeg ikke skåne deg for den kjedelige lista over hvorfor jeg trenger hjelp;

incest fra far og farmor

totalt ignorert av mor, som visste om overgrepene

fars selvmord

mors mislykka selvmord, som hun klandret meg for (jeg var da 4...)

vold fra mor og far

voldelig samboer

psykotisk kjæreste

kreft

 

...og om du nå sitter der og tenker at det "er bare å ta seg sammen", tar du veldig feil.

 

Tænners og jeg er fortsatt venner, og vet du hva hovedgrunnen til det er? Vi syns det er helt ok at vi ikke er perfekte! Hun skal snart inn og opereres, og det kunne aldri falle meg inn å gi henne skyldfølelse bare fordi jeg stiller opp!

 

 

 

 

 

 

[Anonym bruker]

hmmm

 

hvor skal man starte...

 

er litt drøyt, er det ikke, å si at jeg har ledd av deg når du har vist svakhet.... ??

jeg kan ikke se hvilken/hvilke situasjoner du sikter til...

dette har jeg ingen minner om i det hele tatt,

men jeg veit at jeg ikke har den holdningen til folk, og at jeg aldri vil le av noen som har det dårlig...

 

og hva da? du beskriver meg jo som et slags overmenneske?

jeg viser da mine svakheter stadig vekk...

uten de kan jeg ikke være et helt menneske

og det er helt riktig at jeg ikke vil at noen skal synes synd på meg, jeg er selv ansvarlig for hvordan jeg former min virkelighet..

jeg ønsker ikke at folk skal synes synd på meg og dermed ta fra meg muligheten til å ta ansvar for min egen skjebne..

 

 

jeg sier ikke at jeg ikke har noen feil..

men jeg sier at din oppfatning av hvordan ting har vært er din egen, den kan kun du forandre på..

jeg gjør feil hele tiden, jeg..

jeg har mine demoner å sloss med ennå... og jeg nekter å la de overmanne meg..

 

en av de tingene jeg kan gjøre feil er at jeg handler og sier ting før jeg får tenkt noe særlig over det...

hadde jeg også visst at du tenkte mye på at du kanskje aldri ville bli gravid igjen så hadde jeg ikke luftet den perioden med deg..

og jeg kan ikke annet enn å beklage at det skjedde.

tanketomt av meg, helt klart...

 

og jeg kan heller ikke huske at jeg stilte vår felles venninde det spm.. etter at moren hennes døde...

den perioden det skjedde, før vi fødte alle sammen og en god stund etterpå, var jeg ganske godt inni min depresjon.

jeg klarte ikke selv å se noe annet enn min egen nese...

hverdagen min var stort sett ganske svart..

men dette er noe hun og jeg har vært gjennom. som vi er ferdige med

 

 

og hva gjelder at jeg snakker om at man kan bestemme seg for ikke å være deprimert lenger..

at jeg ikke vil at det skal styre meg...

jeg har gjort det, jeg har kommet dit hen hvor jeg kan tenke på den måten..

det tok en stund og jeg jobbet meg gjennom mye før jeg kunne tenke og føle sånn, men jeg gjør faktisk det i dag...

jeg kan velge, jeg har et valg

 

 

 

jeg kan heller ikke huske at jeg har sagt at jeg ikke vil høre på deg når du har snakket om kreften...

kan heller ikke se for meg at jeg har sagt noe sånt..

men, har jeg gjort det, så kan jeg ikke gjøre noe annet enn å unnskylde..

det har aldri vært min tanke å si noe sånt, og jeg har heller ikke ment det..

 

og det jeg mener er at jeg selv velger hvordan jeg skal reagere på en ting..

hvis jeg opplever noe negativt kan jeg velge å enten bli veldig lei meg, eller jeg kan la det prelle av, tenke ok, dette skjedde-dette kan jeg lære av det-og nå kan jeg gå videre..

det er det jeg mener med at det er ditt problem/mitt problem..

vårt eget ansvar, vi velger selv..

 

 

og å si at jeg er sint fordi at du var syk og dermed stjal oppmerksomhet fra deg...... ???

det sier seg selv at det ikke henger helt på greip, sant?

hvis det hadde vært tilfelle hadde jeg vel i hvertfall aldri giddi å oppholde meg i nærheten av deg??

 

jeg reiste ikke med deg inn på sykehuset og inn på radiumen, jeg tok meg ikke av dattern din for å få oppmerksomhet..

jeg gjorde det jeg gjorde uten å tenke noe særlig over det..

det var det som måtte gjøres..

du trengte hjelp, dattern din trengte hjelp og jeg så ikke noe annet alternativ enn å gjøre det jeg følte var riktig...

 

som sagt, med glede... ikke for å få noe tilbake

 

og forresten, du og jeg er ikke familie.. jeg har aldri hatt noen som helst følelse av forpliktelse overfor deg... det er ingenting som sier at jeg er "nødt" til å stille opp...

men jeg gjorde det for det....

 

 

 

og jeg har ikke klagd over at det var slitsomt for meg...

og det er trist hvis du følte du hadde behov for noe annet da du kom hjem fra sykehuset...

jeg var midt oppi en liten krise i mitt eget liv.. mannen min og jeg kjempet vår lille kamp for å holde sammen..

 

du snakker som om jeg ikke var der i det hele tatt...

 

 

"I din verden fins kun DU. Det er ikke plass til andres problemer eller dilemmaer, kun dine ting."

-veit ikke helt om jeg kan klare å komme opp med noen kommentar på dette... det faller jo på sin egen urimelighet..

tenker vi lar det stå åpent...

 

 

 

og det her med at du ikke kontaktet meg da vår verden her falt sammen....

hmm..

jeg ringte deg fra sykehuset dagen det skjedde og fortalte deg det..

og etter et halvt år får jeg som svar på en sms-visste ikke at det var så ille....

eh?

 

og jeg er i aller høyeste grad i stand til å se mine egne feil, jeg ser på nettopp det som en av de tingene jeg er god på...

 

 

 

hva gjelder tilbakefallet ditt igjen.. står fremdeles for det jeg sa over her, og jeg skal respektere at du ikke vil at det skal glippe ut til flere, helt i orden det..

 

 

 

og jeg har da for pokker aldri sagt at oppveksten din er en bagatell..

 

selvom du ikke har satt deg ned og fortalt i detalj hva du har opplevd har jeg klart å nøste en del tråder sammen og dannet meg et bilde av alt..

jeg veit at du mildt sagt har hatt det jævlig, og jeg skjønner selvfølgelig at du er nødt til å komme gjennom enormt masse før du kan komme ut på den andre siden og være stolt av deg selv, og lykkelig med den du er..

 

for du skal være det, du skal være stolt av deg selv, for alt du har gått igjennom, se på den du er i dag, se på alt du har fått til..

alt du har måttet kjempe deg gjennom..

du er her ennå, du har to vakre barn , du er sammen med en mann du er glad i..

nå gjenstår bare å bli glad i seg selv...

 

 

 

og hva gjelder å være perfekt...

vi er perfekte alle sammen, nettopp fordi vi har våre feil og mangler,

og det skal vi være stolte av!