Vil jeg bli glad i gutten min?

[Gjest Riga+hippiesnulla & piratspira]

Hva faen anonym 9:39, du må være jævla tett i hodet som ikke skjønner deg på åssen det er å ha følelser en ikke kan styre og som en vil ha vekk. Dine tanker ang. HI er 1000 ganger værre enn HI sine tanker, og jeg håper du en dag forstår deg på empati slik at dine barn ikke må lide når mamma ikke forstår seg på deres følelser og bare skjeller dem ut!

[Anonym bruker]

Du har rett i at jeg ikke har store tanker om HI. Men du tar helt feil når det gjelder hvordan jeg er i forhold til egne barn. Jeg er elsker gutten min over alt på denne jord, og ville gjort hva som helst for han. Det samme gjelder lille tulla som vi venter. Har opplevd såpass masse her i livet at jeg vet at man ikke skal ta noen ting for gitt. Skjønner at enkelte følelser ikke kan styres, men enkelte følelser hadde jeg ikke ville innrømt for meg selv en gang.

[lemontree]

...og da ville du fått problemer på sikt, tror jeg. Det er bedre å innse hvordan man har det, ta tak i det. Da kan man gjøre noe med det. Første steget kan være å skrive det ned, gjerne i et forum som dette. Neste kan være å snakke med en terapaut om det. Det har hjulpet meg. Da kan man kanskje finne ut av hva som fikk en til å tenke/føle som man gjorde, og så kan man ta oppgjør med det.

 

Dette er tydeligves et veldig tebubelagt emne, ikke rart folk får deperesjoner når morsfølelsen lar vente på seg! Som andre sier - da skal man søke hjelp! Du legger opp til fullstendig null-toleranse for slike kompliserte tanker og følelser, noe som bare kan ødelegge og føre til at man ikke tør å ta tak i det når man trenger det, av redsel for å bli fordømt. Jeg er enig med hun som rista i deg i stad - du skal orke å være der for barna dine og andre, også når du ikke forstår tankene og følelsene deres.

[Kaffelatte]

Da jeg fikk mitt første barn tenkte jeg akkurat som deg, hovedinnlegger. Jeg ønsket meg jente, og kjente at jeg ville bli skuffet om det kom en gutt. Jeg fikk jente. Nå er jeg gravid igjen og helt fra begynnelsen ønsket jeg meg ei jente til, men vet du hvorfor? Fordi jeg syns guttene blir så diskriminert i klesbutikkene for barn blant annet.

 

Det er jo jammen ikke mulig å finne noe som ikke enten har kjedelige striper, farger eller som er full av dødningehoder, spiderman eller liknende. Det skal liksom være så innmari mandig og tøft, selv før de kommer ut av magen. Søte små gutter skal man liksom kjempe for å få. Det andre momentet var navnet. Jeg klarte ikke finne et eneste navn jeg var fornøyd med til en gutt, og jeg så for meg at om jeg fikk en gutt så ville han verken få fint navn eller fine klær. *ler av meg selv*

 

Nå, en måned før termin har jeg helt endret oppfatning (og det uten psykolog), selv om jeg vet at det sannsynligvis er ei jente til vi får. Nå har jeg funnet det fine navnet til en gutt om det skulle komme en, et navn jeg virkelig elsker, og jeg har funnet en butikk som ihvertfall har noen søte sparkebukser med så uskyldige motiv som tog og bamser, som jeg syns et barn (uansett kjønn) kan gå med! Så nå føler jeg egentlig at skulle det komme en gutt så er det det samme. Hva er alt dette pratet om psykolog bare fordi man har noen vanskelige følelser? Jeg er sikker på at om ikke i samme øyeblikk som de legger babyen på magen din, så ihvertfall senere vil du oppfatte din store kjærlighet til han. Det er ikke alle som får morsfølelsen med engang, og det er slett ikke unormalt.

 

En psykolog tror jeg bare vil sykeliggjøre deg mere enn hjelpe deg. Snakker av erfaring, for jeg har gått til flere gjennom 7 år for en vond barndom. Er flere år siden jeg fant ut at det ikke hjalp en døyt, den eneste som kjenner mine følelser er meg selv. Nei, dette tror jeg du klarer, bare gi deg selv lov til å føle på dette og spør hvorfor du føler det slik. Evt snakk med jordmor eller noen du vet ikke kommer til å fordømme, for det er virkelig det siste du trenger. Dette trenger ikke være så dramatisk at man skal skrike ut SØK HJELP. Mange her har sittet med de samme følelsene som deg, uten å våge å si det til noen.

 

Jeg ønsker deg lykke til, og jeg vet at dette klarer du, som du selv sier så vet du jo innerst inne at det er en irrasjonell tanke at du ikke vil elske gutten din. Klart du gjør det. Graviditet kan være en ganske slitsom tid, for med hormoner og alt kan man ha ganske mange vanskelige tanker.

[Anonym bruker]

Da er man kanskje ikke moden nok til å få barn, hvis man ikke skjønner at man ikke kan velge kjønn.

[lemontree]

Tror det mer handler om at det kan være overveldende at man ikke vet hva som kommer, og at det er vanskelig å forestille seg hvordan det vil bli. Man får det barnet man får, og etterhvert som det nærmer seg fødsel innser man jo kanskje at man har hatt noen forestillinger sm kanskje ikke svarer til virkeligheten.

 

Har du noen gang i svangerskapet blitt grepet av redsel for å ikke bli like overlykkelig og glad om du får et multihandikappet barn? Et barn som kommer til å trenge pleie 24 timer i døgnet resten av livet. Du kan heller ikke velge å få et "friskt" barn - er du umoden om du kjenner at du kan være redd for å ikke greie å elske et "sykt" et like høyt? Jeg tror morsfølelsen kommer uansett, og at man uansett vil elske sine barn, men det må være lov å være redd for at man ikke skal takle det ukjente som kommer...

[Gjest]

Du kommer til å elske han over alt på jord! Tro meg! Det er en grunn til at du får en gutt

 

Og spør du meg, som snart er guttemamma til to: Gutter er så lettvinte Er så glad for gutt nr. 2! Jenta kommer kanskje senere, men blir alikevel glad om jeg bare skulle få gutter.

 

Bare vent å se! Lykke til.

[Gjest Riga+hippiesnulla & piratspira]

Øh...er jo ikke snakk om at HI ikke vet at hun ikke kan velge kjønn. Det er snakk om at hun sliter med tanke på at hun får en gutt, og ikke en jente, og hun har det veldig vondt, og vil ikke ha det slik! Når hun sier at hun ikke vet hva hun skal gjøre så er jo ikke det ang. babyen...hun ber om tips til å bli kvitt disse jævlige tankene som tærer på henne.

 

Du sier da ikke til en kvinne med fødselsdepresjon at hun skal bare være takknemlig for at hun har en frisk baby, og at hun er jævla bortskjemt fordi hun gråter pga babyen sin?

[Bavarian]

Kjære deg: Selvfølgelig vil du bli like glad i sønnen din selv om du helst vil ha jente. Jeg tror ikke morsfølelsen er noe man styrer, den kommer naturlig når du får den nydelige bylten opp på magen. Lykke til...

[mamamaria]

Jeg er nok litt som deg... har alltid sagt at jeg slutter ikke å få unger før jeg har fått meg en jente ;-))

Har selv kun brødre, og det ble nok en slags 'kompensasjon' for meg å hvertfall få en datter da (tror jeg).

Nå ble heldigvis eldste jente hos oss da, og du kan tro jeg var overlykkelig. Endelig... rosa, blomster, kjoler, hårstrikker osv....

Jeg følte meg veldig jentemamma! Trodde ikke jeg 'har noe' med gutter.

Så kom nr. 2, og det ble gutt. Jeg tenkte som deg... er minst like glad for 2 jenter, hva skal jeg med en gutt liksom, siden jeg ikke var guttemamma i det hele tatt.

Men tro meg... han ble født og jeg ble bare såååå forelsket i den skjønne lille gutten min!!!! Han var lik papsen sin og det gjorde vel at jeg ble enda mer forelsket i den lille gutten :-))

5 år senere var jeg gravid igjen og da var det storesøster som inderlig håpet på en lillesøster. Da det viste seg å være en gutt, ble hun veldig skuffet og det ble jeg og (på hennes vegne). Jeg visste jo hvordan det var å ikke ha søstre og jeg ønsket meg sånn en lillesøster til henne. Men det er ikke vi som bestemmer sånt... så hun måtte nok klare seg med de 2 brødre sine, for vi skulle ikke ha flere barn. Jeg ble like glad igjen i gutt nr 2 som i gutt nr 1 og jenta mi! Kunne ikke vært foruten noen av de, og er nok mer guttemamma enn jeg trodde allikevel :-))

Sååååå... ble jeg (uplanlagt) gravid igjen og datterens ønske skal bli oppfylt i september!! Hun skal endelig få sin lillesøster :-))))

Må si jeg ble VELDIG glad da vi så at det blir jente denne gangen, men jeg VET at jeg hadde elsket babyen like mye om det hadde vært gutt, for jeg er uendelig glad i ALLE ungene mine!!

 

Forresten, min eldstegutt er langt fra en aktiv liten gutt. Han er VELDIG rolig! Så ikke alle guttene blir superaktive da ;-) Og jeg kjenner også mange små jenter som er kjempeaktive.

 

Jeg skjønner deg veldig godt altså, men du skal se at du kommer til å ble forelsket i den skjønne gutten din!! ;-)) Han blir verdens nydeligste baby og selvfølgelig mye mye snillere enn alle de andre guttene der ute i verden ;-))

 

 

[neutral]

 

 

Om du utvider horisonten din litt, løfter hodet ditt og kikker rundt deg på verden utenfor...

 

Ser du de som får syke barn?

Ser du de som sliter med å få barn?

Ser du de som aldri får barn?

 

For meg tok det 3 år og 5 prøverørsforsøk før skatten min endelig bestemte seg for å bli hos meg:-)

Nå har jeg verdens nydeligeste gutt i magen min som ser dagens lys om 25 dager:-)

I tillegg til all venting og prøving, får vi beskejd om at gutten vår har bilateral pes equinovarus (klumpfot på begge ben).

Det kom som et stort sjokk og det føltes veldig urettferdig å få dette "på toppen" syntes jeg først. Men hva er egentlig alternativet? Ingen gutt? En virkelig syk gutt?

 

Håper du ser hva jeg vil frem til og at du klarer å se den virkelige verden og hvor heldig du faktisk er. Det er en kunst å kunne sette seg inn i andres verden av og til, å klare å føle andres smerte - og ved hjelp av dette kunne innse hvor utrolig priveligert du er.

Og jeg mener ikke meg selv og min verden. Jeg tenker på de som virkelig har det vondt, de som virkelig opplever smerten.

 

Du vil ikke bare bli glad i gutten din - du vil elske han :-)

 

 

[ramløsa- nok en gang]

Synes det er rart at noen ikke kan la være å kommentere et innlegg med at det finnes andre som har det verre. I ytterste konsekvens innebærer den innstillingen at alle som lever får være fornøyd og holde kjeft. Men mennesker er ikke maskiner, takk og pris for det!

 

Synes det høres ut som du har et reflektert forhold til egne tanker og følelser, bare det er et godt tegn. Men det er jo veldig triste tanker, så jeg tenker også at du bør snakke med noen- i tillegg til trøst i de gode innleggene her (og det er jo flest av dem). Kanskje helst med en gang- det er nå du trenger dem. Etter fødselen er det jo stor sjanse for at det går som mange her sier, at det ikke er noe problem lenger. Men sikkert er det jo ikke- og mange opplever jo også svangerskapsdepresjon.

 

Lykke til- jeg tror det kommer til å ordne seg fint med deg og gutten.

[Anonym bruker]

HI her....

 

Tusen takk for mange fine og konstruktive innlegg! Det hjelper veldig å få litt forståelse og nye tanker. Jeg føler meg en god del bedre allerede, og begynner å ha troen på at jeg vil ha det kjempefint sammen med gutten min. Hadde egentlig forventet flere stygge innlegg enn det jeg fikk, selvfølgelig er det alltid noen. Det hjalp ikke å lese dem, da følte jeg meg bare dårligere. Men var forberedt på dem også! Takk for dere som forsvarte meg! Har selvfølgelig masse skyldfølelse overfor gutten min med også overfor dem som ikke kan få barn eller sliter, jeg skjønner at dette er et luksusproblem. Tør egentlig ikke snakke med jordmora mi, dette er så tabulagt. Har kun snakket med mannen min, men det var i uke 18 etter UL. Nå tror han at jeg har kommet over det. Psykolog har lang ventetid, men jeg skal tenke over det. Jeg håper at dette problemet vil forsvinne etter fødselen. Men, takk til dere alle sammen for mange gode innlegg og tanker. Det hjalp veldig. Som sagt, jeg begynner å føle litt håp nå, og begynner å glede meg. Jeg tror egentlig at jeg aldri vil få en jente og må kanskje forberede meg på det. Men først, ett barn av gangen, kanskje jeg ikke har behov for en jente etter at gutten min er født?

 

Takk til alle dere snille og forståelsesfulle jenter

[Anonym bruker]

Hei! Jeg tror jeg forstår deg sånn noenlunde. Jeg har selv ønsket meg en jente, men for meg var det ikke SÅ viktig. Det ser ut som om du har hengt deg fast i tanken på hvor viktig det er for deg å få en jente, samtidig som du vet at det er feil å vektlegge kjønnet i så høy grad som mor. Tror derfor dette fører til at du forsterker et problem som ikke trenger være så stort. Det er greit å ha mer lyst på en jente, men ikke bekymre deg for at du ikke blir like glad i gutten din. INNSTILL deg på, og TRO på at du blir det. Den dårlige samvittigheten kan du ta som et tegn på at du allerede er glad i ham, men legg den til side nå og gled deg til å bli mor! Det er dessuten ikke så stor forskjell på kjønn som man gjør det til spør du nå meg. Ikke overfokuser på problemet ditt!!! Aksepter at du har lyst på en jente, men glem tanken om at du blir en dårlig mor til sønnen din av den grunn. Snakk med noen om det hvis du føler trenger det, og gled deg over at du er fruktbar...

[Moder'n-2]

Jeg er så enig med deg, dahlm. Hvem er det _egentlig_ som er 16 år her?

 

HI syns ikke noe om sine egne følelser, og søker faktisk hjelp hos oss som er på forumet. Å fordømme henne når hun er i denne situasjonen virker mot sin hensikt.