Vil jeg bli glad i gutten min?

[Anonym bruker]

Det begynner å nærme seg fødselen nå...Jeg begynner å bli gankse fortvilet og har MASSE skyldfølelse. Jeg har nemlig alltid ønsket meg jente. Siden jeg var tenåring har jeg visst at jeg heller ville ha 2 jenter enn 2 gutter, 1 gutt og 1 jente hadde vært greit, bare at det var en jente. Jeg har aldri hatt noe behov for å få en gutt. Men, selvfølgelig, skjebnes ironi, mitt første barn blir en gutt. Jeg grått etter ultralyden hvor de veldig tydelig så en liten tiss. Her gikk første sjansen til å få en jente tenkte jeg. Jeg har kjempemasse skyldsfølelse, stakkars gutten min. Jeg ser på alle som får/skal få jenter med stor sjalusi, ser på jentefamilier på gata og tenker hvorfor ikke meg? Og ser på guttefamilier og tenker, håper det ikke blir meg, som bare får gutter. Jeg er helt oppslukt i dette og klarer ikke å tenke på noe annet. Jeg begynner å grue meg til fødselen og til han kommer, fordi jeg er redd for at jeg ikke blir glad i han. Dette høres helt teit ut, og jeg vet at jeg kommer til å være glad i han. Men likevel tenker jeg: hadde du bare vært jente, da ville jeg strålt av lykke. Nå klarer jeg ikke å nyte svangerskapet mitt. Nå aksepterer jeg bare skjebnen min og må oppdra en gutt mot min vilje. Jeg er alt fra en guttemamma, jeg liker ikke små aktive gutter. Jeg håper på litt støtte fra dere og tilbakemeldinger som gjør at dette blir lettere for meg. Jeg sliter skikkelig og vet ikke hva jeg skal gjøre.

[♥Tuppa, Noah ;( Lillebror ♥]

Huff da!

Det høres forferdelig trist ut.

Hmm, skjønner du må ha det vondt når tankene er slik som de er.. Men det er ikke så mye å gjøre med at d er en liten pjokk i magen din da. Han kommer snart og vil være helt avhengig av mamman sin, som han allerede elsker over alt:)

Vet om flere som ikke ønsket seg gutt, baaare jenter..Men nå kunne ingen av dem vært foruten den lille pjokken som bare ler og smiler mot dem:)

Jeg håper for din egen del og babyens del at disse følelsene endrer seg når du får han på magen etter fødselen:)

Lykke til og håper d går bra:)

 

[Sweet tooth]

Vet du hva, jeg er sikker på at du kommer til å føle det annerledes etterhvert som du blir kjent med gutten din. Kanskje vil du fortsatt synes det er litt sårt i starten, ettersom dette tydeligvis har vært en drøm for deg, men så vil morsfølelsen og stoltheten over gutten din ta overhånd! Jeg har en gutt, og venter nå gutt nr 2, og kan med hånden på hjertet si at jeg ikke ble skuffet og gleder meg kjempemye, selvom jeg vel også hadde sett for meg en jente på et eller annet tidspunkt. Det er et utrolig privilegium å få lov til å følge en gutt så nærme, nesten som å ha en liten kjæreste til :-) Ikke bekymr deg, du kommer til å bli så glad i gutten din når han er ute av magen!!!

[Vestlandske meierier A/S]

søk profesjonell hjelp sier bare jeg!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!! jeg vet en ikke k an styre følelsene sine alså, men hjelpes.....

 

Stakkars gutten din..... uff blir skikkelig lei meg når jeg leser innlegget ditt.

 

SØK HJELP!!

[Gjest]

jeg slet også sånn sist svangerskap,men når gutten min vart lagt opp til meg etter fødselen,ønsket jeg meg ikke noen annen baby i hele verden. han var så nydelig.. elsker sønnen min over alt på jord,han er nå 14 mnd og skal bli storebror til en liten gutt til i august,gleder meg så masse til å se nurket..den denne gangen har jeg vært redd for å ikke bli like glad i denne babyen,som jeg er i sønnen min. vet at jeg kommer til å elske han like mye,men det er nesten litt komisk hvordan man kan tenke når man går gravid... lykke til,det kommer til å gå helt fint,om en stund har du verdens nydeligste baby i armene,og han er bare din:)

[kaur *har født!*]

Jeg tror det er naturlig at jenter kanskje helst vil ha en jente, mens gutta helst vil ha en gutt. Når det er sagt, så er jeg 100% sikker på at du kommer til å elske gutten din over alt på jord. Det er vanskelig å forestille seg hva slags følelser som kommer veltende over deg når du får barn, før barnet har kommet. Når barn nr 2 kommer er man redd for at man ikke vil elske det barnet like mye som de man har fra før. Mannen min er ihvertfall redd for det.

 

Dersom du skal ha flere barn, kan det være en kjempefordel at førstemann er en gutt. Han vil gjærne være litt beskyttende overfor søstra si, og passe litt på henne opp igjennom skoleårene. Dessuten er det mye enklere med en gutt i puberteten enn ei jente. Du vil dermed få en myk start, isteden for et slag i mellomgulvet som jeg noen ganger føler det er med datteren min. Hun skal virkelig løsrive seg og overbevise hele verden at hun er selvstendig og egenrådig. Gutten min er mer mammas gutt nå enn noensinne, og lettere å ha med å gjøre.

 

Ingen kan garantere at man får gutt eller jente. De jeg kjenner som bare har gutter, kunne ikke tenke seg noe annet. Selv om det å kunne kle jenter i kjole og flette fletter virker veldig koselig. (Det er ikke alltid det! Langt hår kan være noe herk når man har dårlig tid om morgenen)

 

Jeg tror ikke du behøver å være veldig bekymret. Morsfølelsen og forelskelsen kommer snikende over deg før du aner det.

[Memphis78]

Ærlig talt! Hvor gammel er du egentlig? 16 år??

Helt enig med ei over her, søk hjelp, stakkars barn som skal ha deg som mor.....

Barn er ikke leketøy, som man kan gå å plukke utover hva man ønsker seg og hva som passer best!!

Når det kommer til å bli foreldre så kan man ikke sitte å surve for at man ikke fikk det man har ønsket seg siden man var liten selv! Man må ta det man får, og det skal du elske og ta vare på, fordi det er ditt eget kjøtt og blod, uansett kjønn, uansett alt egentlig!

 

Selvfølgelig er det lov å ha et ønske om forskjellige ting, men man kan da ikke stille tvil om man vil elske sitt eget barn fordi det er gutt og ikke jente!

 

Husk på at din sønn har ikke bedt om å bli født, og han har heller ikke bedt om et slikt nek som du tydeligvis er som mamma heller, skjerp deg!!

[Anonym bruker]

Jeg er sikker på det går bra jeg.

Og om det er en jente som l er kosete leker med dukker og går i kjole du ønsker deg så er det slettes ingen garanti med jenter. Jeg kjenner jenter som nekter å ha på kjole, klatrer i trær, sparker fotball og nekter sitte på fanget mens broren er nøye på hva han har på seg, han skal sitte på fanget og leker stille og rolige inneleker

[Proline]

Jeg vil bare si at jeg (i motsetning til noen andre kommentarer her) faktisk synes det er voksent av deg å ta opp dette og ta følelsene dine rundt dette på alvor. Å skjerpe seg i forhold til slike følelser og bare tillate seg selv å føle det som er korrekt i en slik situasjon, vil bare gjøre ting vondt verre.

Når det er sagt, har jeg også tro på at du vil etterhvert (kanskje ikke umiddelbart) vil føle annerledes overfor sønnen din. Jeg har ikke fått barn selv ennå, så jeg vet lite om følelsene man har når barnet er født. Men det å innbille seg at morsfølelsen og morskjærligheten bare kommer av seg selv er det jo mange som har fått erfare at ikke er tilfellet, selv om de får akkurat det kjønnet de ønsker. Det er mange komplekse følelser rundt det å få barn og det er viktig å anerkjenne dette, men samtidig ha en tro på at følelsene vil utvikle seg i riktig retning etterhvert. Det er jo heldigvis det de fleste erfaringer viser.

 

Lykke til!!

[Anonym bruker]

Det er ikke naturlig å tro at alle jenter vil ha jenter, kun fordi man er jente selv. Jeg skal få gutt, og kunne ikke vært mer glad for det. Har alltid ønsket meg gutt. Hadde jeg fått vite at det hadde vært ei jente, så hadde jeg blitt like glad, det er ikke det..

 

Men til HI. Du må søke proffesjonel hjelp, for å ha det sånn er forferdelig.

Stakkars lille gutten din..

[Solstrålen80 *gutt og jente*]

tro meg du blir glad i han.jeg har gutt å hadde aldri i verden byttet han bort med ei jente.å får jeg gutt denne gang å så fortviler jeg ikke,for jeg vet hvor gøy det er med gutter.men hadde selvsagt vært gøy med ei jente denne gang.

når gutten kommer å du blir kjent med han så tenker du nok ikke mere på att det egentlig var jente du aller helst ville ha,kanskje blir det jente neste gang:)

 

[litakine og Theodor]

synes at enkelte av svarene her var rett og slett stygge, man kan faktisk ikke hjelpe for hvordan man føler. Tror nok alt retter seg opp etter fødselen, og at du blir like glad i han som du ville blitt i ei jente - at du føler det slik nå er Tror du kommer til å elske din lille gutt.

Men du kan jo kanskje snakke med jordmora di om hvordan du føler deg, bare for å få det litt ut av kroppen, du er nok absolutt ikke den eneste, og det er MANGE menn som er slik at dem absolutt vil ha en sønn, og blir skuffet med en gang over at det er en datter, og det er ikke like mye oppstandelse rundt det

[Anonym bruker]

kjære deg, les de fine svarene ovenfor her, mange som har skrevet mye fint, og overse de stygge kommentarene!! Ikke noe å bry seg om. Svaret er selvsagt, at ja du blir glad i gutten din! Men samtidig skal man ha lov til å sørge over den jenta man ikke får. Ser ikke noe galt i det, og dette er din private følelse som ingen andre har noe med!! Det har absolutt ingen ting med at du ikke elsker de guttene du har, men mer en sorg/følelse over den drømmen man har hatt hele livet ikke vil gå i oppfyllelse. Tillat deg denne følelsen, slik at du ikke blir gående med en bitterhet over dette resten av livet.

[chianti70]

Ja her var det mange gode svar!

Jeg er allerede mor til en gutt og får en til om et par mnd. Det er fantastisk synes jeg. Men det var ikke det jeg ville si. Jeg ville bare si deg at da jeg ble født var jeg i følge min far feil kjønn. Det har ført med seg mye ulykke i forholdet mellom meg og min far og har satt dype sår i meg, for jeg har strevet hele livet etter å være noe annet enn det jeg ble født til for å blidgjøre min far. Først nå - i godt voksen alder har jeg tatt et oppgjør med min far, noe som vi fortsatt lider under. Jeg kan ikke tro at du vil ditt barn noe så vondt - jeg håper i hvert fall ikke det. Kjære deg - dette vil slå deg rett tilbake om du fortsetter å føle slik etter at barnet er født.

Jeg er nå en optimist og tror at du vil endre mening når du ser den deilige gutten din i øynene. En blir så forelsket i barnet sitt uansett kjønn! Lykke til!

[Anonym bruker]

Ja, klart du blir glad i gutten din!!

 

Vet ikke hvor langt du er på vei, men jeg ønsket med en gutt denne ganga. Jeg har ei jente fra før av. Ble faktisk litt små skuffa på UL da de sa det lå enda ei jente inne i der... Tror skuffelsen mest kom fordi jeg følte min mann ønsket seg en gutt... Men, det tok ikke lange tiden før jeg klarte omstille meg Nå GLEDER jeg meg til å få 2 små jenter ÅÅÅÅÅÅ, det ska bli koselig!

 

Du kommer til å få det så fint!!!

[Miss Misantrop]

Det er overhode ikke sikkert du kommer til å få en veldig aktiv gutt, hvis du er ei forsiktig jente. Han har tross alt dine gener og det er mange gutter som er stille, flinke og prektige.

En følelse kan aldri være gal, den kan være mer eller mindre konstruktiv for deg og dine omgivelser. Følelser er subjektive og de kan forandres. Enten gjennom at du selv jobber aktivt med forandring eller at du får hjelp. Jeg syntes ikke du bør gå med disse tankene alene. Søk hjelp hos en psykolog. Ikke jordmor, ikke psykiatrisk sykepleier. En psykolog. Jeg skal ikke leke hobby psykolog over nettet, men min erfaring på feltet sier at du ikke er skuffet over å få gutt. Du er redd for den rollen du har tolket at du må ta hvis du får gutt. Dette klarer du fint.. også får jenta di en storebror hun kan lene seg til senere i livet. Ps private psykologer har KORT ventetid og de koster rundt 650 kroner gangen.

 

[ღZalina med Robin og Isabelleღ]

Jeg viste ikke at jeg fikk en gutt sist jeg vasr gravid..

da jeg hørte at jeg hadde fått en gutt ble jeg kjempe glad. det var jo gutten min.

Men da jeg kom hjem startet jeg å tenke på hvordan det ville vært at han ble en jente.. selv har jeg altid drømt om ha en liten jente jeg kan dolle opp og flettehåret på... og var kjempe redd for at jeg ikke skulle klare å bli en god nok mor til en gutt.

 

Men det er bare tull, det kommer av seg selv, tankene går bort. det er ganske normalt å tenke slik.

Og du kommer nok til å like å kjøpe tøffe sko og klær og se han sitte i bilen sin og skru.. hehe tro meg..

 

Det må bare få lov til å gro litt.. det er en stor forandring bare å få en baby.. og om du selv har ønsket deg en liten jente fra du var liten, så vil du nok ønske deg en gutt som en stolt mamma om litt.. og du vil bli like gald i han..

 

Stor klem fra en stolt mamma til en rampe gutt!

[Anonym bruker]

Det høres ikke bra ut Men eg er nå sikker at du blir glad i det lille underverket du har laget Et barn er noe fantastisk, om gutt eller jente, det er jo det samme.

Du vil sikkert bli en veldig bra guttemamma!!! Morsfølelsen vil komme, helt sikkert. Og gutten din vil jo ikke komme på verden som en skikkelig stor og aktiv gutt, men som et hjelpesløs lite nyfødt barn som trenger masse kos og kjærlighet. Og etter den første fasen med det lille nyfødte vil du også like den aktive gutten som det blir av barnet ditt.

En tips til neste svangerskap, ikke spør etter kjønnet. Når du ser barnet ditt for første gang etter fødseln vil du ikke bry deg om, om det er jente eller gutt, og så sparer du deg skyldfølelsen neste gang.

Lykke til

 

[aanonym]

Jeg synes det er tøft av deg å sette ord på følelsene dine. Det bør deu også snarest gjøre over for en psykolog el.l., for du kan ikke fortsette å ha slike tanker. Du vil slite med dårlig samvittighet overfor din sønn i lang fremtid, og skulle du få en datter senere vil du omtrent ha dårlig samvittighet for å elske henne.

 

Du må gjennom en grundig prosess med deg selv fremover, for dette tankesettet må bort!

[lemontree]

Nei fy deg. Her forteller HI om ganske såre greier, legger ingen fingre imellom, og gir uttrykk for masse dårlig samvittighet, og så gir du henne bare det ballesparket!!! Empati kreves det bøtter og spann av når man får barn, både i samlivet og ovenfor barna, så øv deg heller på det.

 

Det er klart hun kommer til å elske det lille barnet sitt. Det er helt normalt at man har irrasjonelle og vonde følelser i forbindelse med fødsel.

 

Jeg leste en artikkel i Magasinet om familer som hadde opplevet å få premature barn. En av fortellingene sitter i meg, og dukker opp til stadighet: Det var et par som hadde blitt gravide før de egentlig var etablert som par, de kjente hverandre knapt. Barnet ble født i uke 24 og ingen kunne si med sikkerhet om det hadde gått bra, om hun ville leve, eller om hun ville bli frisk. Da laget de seg noen regler seg imellom, jeg husker ikke alle, men husker to: De skulle ikke gråte samtidig, den ene skulle alltid støtte den andre når følelsene tok overhånd, og så "vente på tur" til den andre var klar for å ta imot. Og så var det ikke lov å fordømme den andres følelser, uansett hvor vondt det gjorde en selv å høre hva den andre tenkte i øyeblikket. Om bare jeg greide å være like overbærende og gi like mye rom til min kjære som det de viste eksempel på! Jeg synes det var utrolig vakkert. De er sammen i dag, og har to friske, prematurfødte jenter.

 

Synes det har hersket en flott og støttende tone her på forumet. Når så en av oss stoler på det, og forteller om noe så sårt og tabubelagt som alle slike følelser er, ber jeg om at man verdsetter tilliten. Hva får hun ut av utblåsningen din, egentlig, mener du? Dårlig samvittighet har hun så det holder, grått har hun sikkert nok allerede.

 

Meningsløst, umodent og nekete av deg, Memphis, skulle fanken meg ikke tro at du snart runder 30.

 

 

[juni-august-mai gull:):):)]

tror at når du har fått gutten din så er di følelsene borte,da føler du bare glede;)føler du det slik en tid fremover etter fødsel kan du snakke med noen du kjennergodt og er trygg på så du slipper og sitte alene med disse følelsene...så det var bra du tok det opp her så kan v prøve å hjelpe deg litthvertfall.

 

da jeg fikk min første visste jeg ikke kjønnet,fikk en gutt og han betyr mer for meg enn noe annet....en fantastisk snill og omtenksom gutt!! var alene med han mangen år og når venter jeg nr 2 etter noen års forhold med den nye samboeren min.da vi var på ultralyd var jeg redd for det var jente,hadde en liten følelse....det viste seg og være en jente og jeg gikk med kjempe dårlig samvittighet leeenge for det for jeg visste samboeren min ønsket seg en sønn.

måtte tilslutt åpne meg og si hva som plaget meg for han merket det jo og når jeg sa det ble han kjempe lei seg or det var ikke slik han mente det.så nå venter vi på jenta og jeg lurer på om jeg vil bli like glad i henne som i min sønn for jeg føler det er noe spesielt mellom meg og han.kanjse dumt og føle det og,men desverre slik er det,vi kan ikke for hva følesene våre sier der og da,men vi kan hjelpe å påvirke dem etter hvert.

 

lykke til med sønnen din og keg kan love deg at du kommer til å bli super duper glad i han:)

[Propellmamma til 2]

Vet du hva, jeg tror du bekymrer deg uten grunn. Dette er første gangen du skal få barn og du vet ikke hva det vil si å bli mamma. Du kommer til å elske gutten din over alt på jord! Det er jeg sikker på! Og skulle det mot all formodning ikke skje må du få hjelp til å takle følelsene dine, for da er det ikke normalt. Men slapp av, når babyen først har kommet har kjønn virkelig ingen betydning!!

[Anonym bruker]

Uff, stakkars deg. Det kan ikke være lett, når man får litt motgang.

Du viste at det er ca 50% sjanse for å få gutt, når man blir gravid. Eller bare tenkte du som så at jeg får sikkert jente, fordi det er det jeg vil ha? Du høres rimelig bortskjemt ut. Du skal egentlig bare være glad at du kan få barn. Tenk på alle de som sliter, og ikke minst de som får syke barn. Du sier du vet ikke hva du skal gjøre. Har du ikke valgt å bære frem barnet da? Har du så mye valg da? Eller du kan jo kanskje adoptere det bort til noen som vil elske det da, siden det ikke er riktig kjønn. Håper gutten din vil få det bra.

[Anonym bruker]

Ønsket meg også jente første gang,- og fikk det, men hadde trolig ikke blitt så ille osm hos deg. Og nå som lillejenta vokser opp, så kan jeg skrive under på at det ikke er så greit med jentebarn hele tiden..... Ønsker noen gang hun var gutt. Er kjempeglad i jenta mi, men for at du skal kunne fokusere på det positve med gutt, skal du få noe av ekstraprøvelsene vi KAN få med jenter:

 

Alt skal være rosa (ja, vi prøver forgjeves å snike inn noe annet, men nei, det GÅR bare ikke)

Alt skal være prinsesse- og/eller alve/fe-tinger

 

Håret skal være langt, men ikke snakk om å vaske, eller børste det.

 

Hun har grått flere gang for hun ønsker seg håret til Ariel, i "den lille havfruen"..

 

Som tre-åring vet hun akkurat hvilke av klæren sine hun vil ha på seg!! Må krangle nesten hver dag om dette...

 

Hårstrikk og spenner er fast utgifter hver uke, likevel finnes det aldri et hårstrikk i huset

 

Hun skal ALLTID ha med seg veska si, og den er til alle tider full, og hun VET hva som ligger i og glemmer ALLTID av noe her eller der....og da blir det styr, som regel ved leggetid...

 

Som sagt, elsker jenta mi, og ser jo at i ettertid er flere av hendelsene til å le av, men UTROLIG slitsomt når det står på..... "jentekosestundene" man ser for seg, med hårbørsting, kjolepynting etc, de skjer KUN på jentas prinsipper, og ikke nødvendigvis når det passer oss mødrene... Og da vi i familien har ca 50/50 gutter og jenter, så kan jeg ut ifra det si at gutter er "enklere" enn jenter, og fedrene kan hjelpe til mer med dem, for de "skjønner" guttene bedre når de slår seg vrang, enn hva de gjør med jentebarna....

 

Guttene ER mer direkte og sier hvorfor de er sinte, mens jentene surmuler og sutrer mye mer.... Nå har jo gutter sine negative sider også, som man slipper unna med jenter, men vi fokuserer ike på dem nå, ville bare få deg til å tenke litt nyansert på gutt/jenteproblematikk.

 

Men for all del, du bør nok søke hjelp, eller i det minste ta det opp med JM neste gang.

 

Lykke til

 

 

[Anonym bruker]

Jeg føler veldig med deg. Forrige gang jeg var gravid, visst jeg ikke kjønn. Da hun ble født ble jeg kjempeskuffa, for jeg hadde håpet på en gutt. At mannen min ønska seg ei jente, hjalp litt. Det tok lang tid før jeg var sikker på at jeg var glad i henne, for akkurat den hun var/er. Jeg beskyttet, koste, gav henne mat og stell, men pga plikt. Mange som så henne, selv i rosa kjole, sa "Åh så søt gutt". Det hjalp ikke, kan jeg love deg. Men sakte men sikkert begynte jeg å kjenne at jeg er glad i snuppa mi, og er sær og vanskelig for å beskytte henne mot svigerfamilien, som jeg ikke synes er noen godt forbilde for henne. Med andre ord, går til krig for henne. Etterhver begynte folk å si "for ei søt og god jente du har", Da løsna det masse for meg. Men dessverre tok det lang tid... over ett år minst, men det var en gradvis prosess...

Denne gangen valgte jeg å vite, og ønsket meg inderlig en jente til, men denne gangen blir det en gutt. Jeg er veldig glad for å vite det på forhånd, for jeg har grått og strevd masse nå i forkant. At min mann ønsket seg jente igjen, gjør det på en måte litt lettere, for da er jeg ikke helt alene med skuffelsen.

Kanskje det hjelper for deg, kanskje ikke, men jeg lukker øynene for små babyjentetøy, fokuserer bare på guttetøy. Forteller meg selv, som er kjempeglad i blått, at NÅ kan jeg kle babyen min i yndlingsfargen min, alt jeg vil. HURRA! At rosa egentlig er en ganske upraktisk farge, av erfaring, på e liten baby... Og så bestemte jeg meg for å strikke litt tøy, og kunne velge den finneste lyseblå fargen jeg vet... Da løsnet mye for meg. Så jeg krysser fingerene og håper på en mye lysere og lettere babytid denne gangen enn sist.

 

Men som mamma tror jeg ganske sikkert at at du blir veldig glad i gutten din, selv om det ikke skjer med det samme. Kanskje trengr du å snakke med noen, eller kanskje må du bare ta tida til hjelp og la prosessen ta den tida som det trenger for deg.

 

Lykke til, uansett! Håper det order seg til det beste for dere begge!

 

Klem!