Barselbesøk, overivrige "pårørende" etc.

[aanonym]

Du gjør selvsagt som du vil, men jeg tror vi har et ganske ulikt syn på sanen (mulig jeg og din mor vil være enige?)

 

En barnefødsel er for meg en familiesak, ikke bare forbeholdt foreldrene men også nær familie. Så snart jeg er i stand til det ønsker jeg at de nære skal komme. Tanter, onkler etc kan man kanskje be vente litt.

 

Når det gjelder stefaren din, så er det jo forholdet mellom barnet og han som er saken her, ikke hvorvidt du ser på ham som noen farsfigur el.l. Er han og din mor i et godt etablert forhold og du og han ikke har noen uoverkommelige motsetninger bør også han inkluderes på lik linje med de andre besteforeldrene - noe annet synes jeg vil være smålig.

 

(I tilfelle det har noe å si så har jeg også hatt noen "utfordringer" i svangerskapet og skal ta ks)

[prøvekluten+3små]

uansett om det er bare korte besøk det gjelder dette,er det ikke alle som tar hintet!var vel jeg vitne tli sist gang jeg fødte..da kom hele slekta til sambo å en gang og benka seg inne på rommet! i to timer! tilslutt var det jeg som tok med meg babyen ut i gangen i mangel på oksygen..sjøl ikek da tok de hintet..

 

..og unne dem å se babyen? er jo ikke akkurat så det er for seint å se babyen fire dager etter heller da? syns folk som på død og liv skal sprenge seg til å komme på sykehuset er en smule egoistiske jeg..og det må gå an å høre på et NEI da..kvinnen som ligger der og skal ta imot besøket har trossalt nettopp født et barn! en utrolig stor omveltning i et parforhold,enten det er nr en eller nr to vil jeg si

 

denne gangen er jeg ikke sikker på om jeg vil ha så mye besøk på barsel jeg..og ja..jeg skal bestemme selv hvem som får komme når..og synes heller ikke det er urimelig at hun vil ha moren sin der først..en mor og en svigermor kan ikke sammenlignes her synes jeg..min mamma kan få se meg i hvilken som helst forfatning,det samme ønsker jeg ikke for svigermor,så for meg og blir det helt naturlig at min mamma og pappa får komme først,om jeg ikke orker besøk av dem alle på samma tid..og mange skal denne gang få lov til å vente til vi kommer hjem og er klar for det..vi har trossalt to storebrødre og som skal få sjansen til å bli kjent med den nye..

[lemontree]

Heia deg!

 

Familien kan da være engasjert uten å kreve at de skal bestemme?!!! Hegn rolig om deg og din lille familie, støtter deg 100%!

 

Må le, har hatt noen oppgjør med min mor, mest i enerom, noen mer direkte, det siste året. Det komiske her er at jeg opplever det motsatte problemet - hun er så oppsatt på å passe på at ingen "invaderer" henne (hennes store skrekk, og derfor tolker hun det aller meste som invasjon). Hun ser på det som den ypperste gave hun kan gi sine nærmeste å holde seg unna, og isolerer seg heller enn å ta kontakt. Det går så langt at hun mister litt evnen til å engasjere seg, etter hva jeg kan forstå: Da vi besøkte henne etter nyttår sjenket hun meg et digert glass rødvin - hun hadde glemt at jeg hadde fortalt at jeg var gravid. Jeg møtte hennes nærmeste venninne i mai, hun viste ikke at jeg var gravid, det hadde ikke min mor fortalt, var vel ikke så interessant, da... Og i juni viste det seg at hun enda ikke hadde fått med seg når terminen min er (25. juli), og skal dra på fjelltur i Jotunheimen hele uka. Jaaaa.... Jeg vet likevel at hun er glad i meg, bevares, og hun er en flott og omsorgsfull mormor, men, ja, hun er liksom ikke så opptatt av andres liv, med mindre hun kan GJØRE noe, da, hun stiller veldig opp om det er behov for at hun skal gjøre noe...

 

Dette ble kanskje litt personlig, men du har jo også fortalt en del, og jeg ville bare si at: selvom jeg gjerne skulle ønsket meg en mer "engasjert" mor, en mor som ikke setter grensene 100 mil unna meg på mine vegne, uten å spørre om jeg kanskje vil ha henne litt nærmere, så betyr ikke det at jeg ikke forstår dine behov! Jeg kaller det ikke "luksusproblem". Heia igjen, jeg synes du er tøff som sa ifra! Vi får overleve å bli skuffet over våre mødre iblandt. Det er sårt, men vi overlever. Bedre å ta konfrontasjonen. Barselsdagene er de flotteste, såreste, mest intense dagene man opplever i livet, da skal man få lov til å sette dagsorden helt etter sitt eget behov. Uten tvil!

[prøvekluten+3små]

siterer cindy:

Så snart jeg er i stand til det ønsker jeg at de nære skal komme.

 

da må det jo være opp til hver enkelt når man føler man er i stand til å motta besøk,og hvem en anser som sine nære..

[Anonym bruker]

Her får ingen komme på besøk uten å ha pratet med meg eller samboeren min først. Kanskje litt egoistisk, men det er jeg som skal føde, er jeg supersliten etter fødselen vil jeg ikke ha masse mennesker rundt meg. Vil heller ikke ha noen ventende på sykehuset, tror det blir mer stress enn det er verdt.. Ring eller send en melding til en av oss og spør om det passer. Kommer til å gi beskjed om hvem sm har "førsteretten" til besøk, det er selvfølgelig foreldrene og søsknene våre. Resten får vente..

 

En eller annen skrev over her at det er en familiesak å få baby.. Kan ikke si meg helt enig i det, det er jeg og min samboer som får en liten baby for første gang, og jeg vil trives mye bedre med besøk når jeg føler meg litt tryggere på den lille, og kanskje kjenner henne litt..

Da kan vi faktisk gi de som er på besøk litt oppmerksomhet også..

 

 

[Anonym bruker]

Herre gud og mange sære folk det fins her. Lager problem ut av ting som egentlig ikke er problem. Planlegge hvem som skal komme når på sykehuset. Noe så merkelig. Dere skal være glad noen gidder å besøke dere i det hele tatt. Enkelte gravide tror alt dreier seg kun om dem. Kan ikke skjønne at man kan bli så selvsentrert. Mannen er vel like stor del av dette som mor.

[Anonym bruker]

Selvfølgelig blir man litt selvsentrert når man er gravid og skal føde!!! Synes det er lov å tenke litt på seg selv da, en fødsel tar på, både fysisk og psykisk. Noen trenger litt tid for seg selv, og ikke bli overrøst av gode råd og meninger.

 

Og for meg (og sikkert mange andre) er det et problem (luksusproblem?) at mange vil komme på besøk med en gang babyen kommer. Jeg vet ikke hvordan jeg vil reagere på fødselen, har aldri gjort dette før, så synes ikke det er urimelig å kreve at folk venter med å komme på besøk til de får "klarsignal"...

[Tredjepåplass]

Når jeg leser disse innleggene, slår det meg at det virkelig er mange forskjellige familier rundt om kring! Og ikke minst mange forskjellige damer. For meg var det helt naturlig å bli veldig glad for at foreldrene mine tok seg en tur samme dag som barnet kom, selv om de hadde sagt på forhånd at de ville vente litt. Det var deilig å ha dem der, og de hadde med seg mine to yngre søsken (voksne). Det var kjekt da de kom, men de gikk etter kanskje en halv til en time. Jeg syns ikke det var nødvendig at de gikk så fort, men de ville ikke være der for lenge. De skulle også kjøre 4 timer hjem igjen, så det er jo forståelig... Mine svigerforeldre kom på besøk etter at vi hadde kommet hjem. De bor i utlandet. Kan faktisk ikke huske når det var, eller hvor lenge... Tror de kom etter et par uker. Med nummer to kom foreldrene mine også første dagen, min søster hadde passet førstemann, så de kom jo først opp. Svigerforeldrene kom først til dåpen.

Jeg tror ikke at jeg ville ha syntes at det var et problem at svigerforeldrene mine kom den første dagen, men siden det ikke er aktuelt for oss, kan jeg ikke si hvordan det hadde vært.

Men når det er sagt; man blir ikke SÅ sliten etter en fødsel! Første dagen hadde ivertfall jeg mye energi. Det er så nytt og spennende. Det er verre etter en to- tre dager, når barselstårene kommer. DA ville jeg IKKE hatt besøk av svigermor!

Så konklusjonen min er vel: det er umulig å vite på forhånd hva man vil føle i situasjonen. Er man litt sårbar fra før, er det sikkert lurt å avtale noe på forhånd. Så kan man alltids invitere flere første dagen om man har knall-overskudd. Men vi er så forskjellige, så hver må finne sin måte.

[lemontree]

anonym 09.59 - førstegangsfødende?

 

I så fall, eller uansett: barselsdagene er heftige greier - du blir litt most av hormoner og følelser, er sliten, alt er nytt og så - store overraskelsen: du skal LÆRE å amme. Det kan føles som en helt liten egen vitenskap - fysisk sett for kroppen din som skal få til funksjonen, mentalt sett for deg som skal holde øye med tiden og melkemengden og styr på hvilken pupp du brukte sist osv. Og så skal du liksom ikke få lov til å si ifra om det passer at svigerfar sitter der hele dagen og glaner mens du henger fast i en melkepumpe og svetter mens stemplene går og klokka renner fra deg og babyen er sulten... osv... Nei, man skal få den roen og freden man trenger - og det er det faktisk ikke bare jeg og andre gravide/mødre som sier: Tar du imot ubegrenset med besøk og farter rundt for å vise fram babyen, kan du komme til å oppleve å bli satt i karantene av jm. Jeg fikk streng beskjed sist om å gå og legge meg og hvile etter x antall besøk. Jeg gråt og hadde så dårlig samvittighet ovenfor en venninne som ventet i kafeen. Fikk til slutt aller nådigst 10 min, så skulle jeg ha meg i seng. Det var så godt at de satte ned foten, skal jeg si deg! Jeg trengte fred! Lurt å tenke litt gjennom dette på forhånd.

[mamamaria]

Enig med 'tredjepåvei'. Første dagen etter fødsel har mange masse energi og helt 'høye'. Kjempestolt over verdens nyyyydeligste baby som du ikke kan vente med å vise frem!

Så etter 2 eller 3 dager kommer barselstårene... ville heller hatt besøk første dagen jeg, men nå er jeg desverre også i en situasjon der både mine foreldre og svigers bor i utlandet :-((

Under 2 av mine 3 fødsler var heldigvis min mor på besøk hos oss (hun bodde her hos oss fra ca 2 uker før termin til babyen var født!). Hun passet de andre barna når vi var inne på føden og kom ut med dem når babyen var født.

Regner med hun kommer denne gangen også.

Kunne aldri i livet tenkt meg å nekte henne å se barnebarnet sitt med en gang etter fødselen.

Svigers har som regel ikke sett barna våres før de allerede var noen uker eller mnd. gamle.

Ikke fordi jeg ikke ville, men fordi de bor langt vekke og har hver sin fulltidsjobb og ikke kunne komme på ferie til oss, så da måtte de vente til vi kom ned på ferie.

 

Skulle av og til (hvertfall når det gjelder ungene) ønske at familien bodde nærmere, men det er nå bare ikke slik.

 

[nr 2 i oktober?]

vel....

nå er det faktisk slik at enhver kjenner seg selv best.... og det er bare jeg som vet hva jeg vil - ingen kan vel tvile på det?

 

dessuten er det ikke alle som er like oversosiale og MÅ på død og liv ha masse folk rundt seg til enhver tid.

 

ja jeg har ikke født før og vet dermed ikke helt hvordan jeg vil reagere etterpå. men tviler veldig sterkt på at jeg blir å ha noe veldig sterkt behov for å ha mange folk rundt meg rett etterpå...

 

om mine og hans foreldre kommer samme dagen *(noe jeg tviler på de blir å gjøre da de kjenner oss ganske godt, mamma har dessuten født 6 ganger selv og vet hva det vil si) så skal jeg nok overleve det. men om alle mine 5 søsken kommer + hans 3 med deres familie..... nei d blir ikke aktuelt!

 

synes det er teit å si at vi gravide er selvsentrert - selvsagt er vi det og selvsagt er det vår RETT. det er faktisk vi som skal føde!!! og skal ligge /sitte der med puppen i været for første gang!!!!

og det er IKKE et luksusproblem om en blir nedrent av besøkende mens en skal slappe av og finne seg selv i en ny rolle (for det er faktisk det som er meningen med oppholdet etter fødselen...)

 

likestilling du liksom...

[aanonym]

Forresten; er jeg for sliten så får besøk vente til det passer og så tar pappaen babyen med til "framsyning" mens jeg sover - enkelt og greit. Det er ikke meg de vil se uansett:)