Barselbesøk, overivrige "pårørende" etc.

[Anonym bruker]

Dette er jo et luksus-problem i forhold mange andre, men jeg tenker og funderer fælt på det likevel.

 

Barselbesøk på sykehuset er første problem: Jeg har skilte foreldre, mamma har ny mann, pappa har ikke noen. Jeg har et greit forhold til mammas samboer men er av den oppfatning at jeg ønsker så få som mulig på besøk på sykehuset og vil helst ikke la pappa stå der alene og "konkurrere" om bestefar-rollen med mammas nye samboer. Det vil være en ubehagelig situajon for meg bare fordi det KAN være de tenker sånn.... og så vil jeg gjerne bare ha de nærmeste den første dagen, det vil si mamma, pappa og søster. Han er jo ikke "nærme" meg på noen måte. Problemet er at jeg tror både mamma og hennes samboer vil ha problemer med å forstå dette, for i deres hode er han snart "bestefar" - noe som også irriterer meg. Jeg setter veldig pris på engasjementet, men skulle ønske forståelse for at akkurat dette gjelder meg og den lille og ikke handler om noe eller noen andre. Selvsagt skal mammas samboer få hilse på babyen tidsnok. Dag to ønsker vi at svigers skal kommer og det blir jo bare foreldre og søsken av sambo da også. Er jeg urimelig? Burde ikke dette være forståelig for min mor uten at jeg skal trenge å bekymre meg for å fortelle henne dette?

 

Videre er hun svært så engasjert sammen med mange andre og har allerede "bestemt" at de skal på trilleturer her vi bor, at den ene etter den andre skal gjøre slik og slik med babyen etc. Egentlig er det jo hyggelig, men jeg kjenner jeg blir sliten av alle forventninger og planer på mine vegne. Akkurat som om folk glemmer at dette ikke er en attraksjon for deres underholdning og engasjement, men en ny familie som skal etableres og vil møte noen utfordringer i forhold til dette. Jeg ønsker ikke besøk i hytt og pine de første ukene, og ønsker å prioritere oss tre og å bli kjent med babyen, samt komme inn i en slags rutine. Er det noen som kjenner seg igjen? Når jeg forsøker å ymte frempå blir det bare feid vekk, eller jeg føler jeg blir oppfattet som hysterisk.... Er det bare meg?

[Vestlandske meierier A/S]

Sorry, men synes du er litt rar når det gjelder sykehusbesøket ja..... Er ikke svigers like viktige som dine egne foreldre? hva tenker samboeren din igrunn? Synes du er heldig jeg som har en mamma og en stefar som bryr seg så mye som det virker som dem gjør.

 

Vær glad for all hjelp du får sier bare jeg;) deili at noen vil trillebabyen en tur så du får slappet av eller gjort ting i huset?

 

Ellers med barselbesøk i ettertid skjønner jeg deg godt, da det fort kan bli litt mye!

[Anonym bruker]

Jeg synes at du/dere må gjøre som dere ønsker, men jeg har det litt annerledes. Min familie bor langt unna og kan ikke komme på barselbesøk, trilleturer med mer og jeg kjenner at det vil være et stort savn, så jeg synes at du er heldig :-)

[Anonym bruker]

Skjønner hvordan du tenker, jeg! Spesielt det om at andre har forventninger om hvordan det bør være/skal bli, uten å spørre DEG og pappan hvordan dere ser for dere at ting passer for dere! Vi har også kompliserte familieforhold blant besteforeldre, feks snakker svigers overhodet ikke sammen, jeg er bare sjeleglad for at jeg slipper dette på sykehuset da de bor 500 km unna. Blir nok med trøblete familiehappeninger siden. Feks vil den ene ikke komme til dåp hvis den andre kommer. Dessverre er det av og til sånn at man må være ganske direkte i å formidle hvordan man ønsker det selv, håper bare moren din ikke er langsint:)

[juni-august-mai gull:):):)]

emd på tanken,men svigers kan bli fornermet og føle seg nedprioritert av å måtte komme andredagen.her har svigers bestemt at di må se henne første dagn og det er helt greit for meg.tenkte søsken me familie kan komme andre dagen og venner får fint vente til vi er kommet hjem.familien skal prioriteres først mener nå jeg....så kan venner komme etterpå....

[Gjest Ut på tur]

Jeg regner med at det er en grunn til at familiene skal komme hver sin dag og at din svigerfamilie må vente til dag to. For meg er det naturlig at både min familie og svigerfamilie får lov til å komme dag 1 dersom de ønsker det, men det har vi ikke snakket om. Vi tar ting litt som de kommer. Det er besøkstid på sykehuset så der blir det jo uansett begrenset

Vet ikke hvor mange venner osv som kan finne på å komme. Tror ikke det er så mange om det overhode er noen.

 

Når vi kommer hjem så får vi se hva det blir til. Har ikke prøvd dette før og vet ikke hvordan vi vil reagere. Mamma fortalte at hun ikke kunne vente med å vise frem meg til hele verden for jeg var jo et sånt fantastisk vesen som hun hadde laget og var kjempe stolt over

[Gjest Ut på tur]

En ting til. Under selve fødselen får de holde seg unna hele gjengen. Skal ikke ha noen spente besteforeldre,onkler og tanter på gangen...

[fru Senilix]

Kjenner at dette må jeg svare på. Min mening er at her nytter det ikke med hint, du må si klart og tydelig fra om hva du mener og tenker om dette. Det er din fødsel, ditt barn, din mann. Det er dere dette gjelder, alle andre kommer i andre rekke. Hvis du føler for å låne bort babyen din på trilletur, er det greit, hvis ikke, er det faktisk ikke greit. Jeg hadde ikke behov eller ønske om å låne bort min, ville ha henne rundt meg selv. Andre fikk selvfølgelig holde henne og kose med henne, men hun var nesten et år før vi hadde barnevakt noen timer en kveld vi skulle i 40 årslag. Hvis du virkelig mener det du skriver, slutter du å ymte, og sier fra i tydelige vendinger, det er det eneste som fungerer. Så får folk bli så fornærmet de bare vil. Lykke til fra en som helst vil ha ting på sin egen måte, og bestemme farten selv:)

[Endelig snart 2]

Forrige fødsel sa vi at vi helst ikke ville ha så veldig mye besøk, fordi jeg var veldig sliten. Familien fikk selvfølgelig komme, dag 2. Men jeg er helt enig i at de virker noe merkelig at din far og mor skal komme første dagen, men svigerfamilien dag 2. De er jo like mye besteforeldre som dine foreldre.

 

Min mor og far er også skilt. Jeg gruet meg litt til hva som skulle skje på besøket på sykehuset, men det gikk helt fint. Det har også alle barnbursdager gjort.

 

Dette er ikke en populæritetskonkurranse. Dersom de ikke oppfører seg i slike sammenhenger vil de få klar beskjed om at de får holde seg borte til de kan oppføre seg som voksne.

[Gjest Ut på tur]

må bare si at jeg er enig med fu senilix.. kom ikke frem i mitt innlegg ...

[SusyQ]

Synes ikke du er urimelig!

 

Her skal også mamma og pappaen min komme dag1. Dag2 kommer svigers. Det er ikke noe problem for min mann, og eneste grunn til at jeg vil ha besøk første dagen er at jeg synes det er fint å ha mammaen min der når jeg har født. Skjønner godt at du ikke vil ha sambo til mor der første dagen, det synes jeg du skal gi klar beskjed om på en hyggelig måte.

 

(Du kan f.eks si "Første dagen på sykehuset råder egentlig legen oss til å ikke ta i mot besøk, men jeg vil så gjerne se deg, mamma. Håper du har lyst til å komme en liten tur, selv om vi bare kan ha/orker besøk av deg.")

 

Ellers har jeg gitt klar beskjed til venninner og annen familie (til og med søsknene våre) at det er mulig vi er slitne etter fødsel, og at vi derfor kommer til å ta det litt rolig med besøk den første tida. På sykehuset skylder jeg på legene og sier de bare anbefaler besøk av besteforeldre (det står det faktisk også i brosjyren vi har fått!) for at mor, far og barn skal få nok tid sammen og for at ammerutinene skal kunne etableres godt.

 

Vi har sagt noe sånt som:

"Selvfølgelig tenker sosiale, "vanlige" jeg at jeg naturligvis vil se akkurat deg så snart som mulig! Men jeg har aldri prøvd å føde et barn før, så jeg vet rett og slett ikke hvordan det blir. Alle leger og venner som har født råder oss til å ta det med ro med besøk den første tiden, så vi kan heller gi beskjed om alt skulle gå lett og formen skulle være på topp og vi likevel orker barselvisitt".

 

Alle har vist stor forståelse for dette.

 

Bedre å stille folks forventninger lavt, så kan de heller bli positivt overrasket når de likevel blir invitert f.eks den første uka vi er hjemme :-)

 

Ønsker deg lykke til!

 

[Sweet tooth]

Jeg er helt enig med SusyQ (kloke råd!) Si ifra hvrodan du vil ha det på sykehuset, så du kan ha fokus på babyen og amming etc. Synes samtidig det er flott at din mors nye mann er engasjert, og synes du er heldig som har en ekstra bestefar for barnet :-)

[Anonym bruker]

Takk for svar! Spesielt takker jeg for siste SusyQ for det virker som du er i noe samme situasjon og forstår tankene mine - godt å høre at man ikke er helt alene:)

 

Når det gjelder svigers har det vært mye frem og tilbake om hvordan vi skal gjøre dette siden mine foreldre er skilt og vi ikke engang visste om vi skulle la de komme sammen. Derfor kom sambo (og svigersøster faktisk) med forslaget om at mine kommer første dag, og svigers andre dag. Mange detaljer med i vurderingen her, men for han var det viktig at han fikk foreldre og søsken samme dag og siden vi har stor familie begge to var det uaktuelt å la alle de nærmeste komme første dag. Mitt første forslag var besteforeldre første dag og tanter og onkler senere, men dette ønsket altså ikke han. Så jeg føler ingen dårlig samvittighet for det valget, og dette er selvsagt noe vi er blitt enige om. Sambo syns selvfølgelig også det er litt sårt om mammas samboer møter ungen vår før hans foreldre, og det er en av grunnene til at jeg ønsker kun de nærmeste på sykehuset begge dager.

 

Det er selvsagt mange ulike meninger om dette og individuelt hva man føler er rett for seg. Det som er sikkert er at jeg er proppet med hormoner og følelser om dagen og sambo preges også av det som skjer. Man kan kalle det smålig og umodent å reagere slik på noe som jeg selv også kaller et luksus-problem, men i vår verden og vår hverdag er dette en utfordring. Selv syns jeg det må være deilig å ha de nærmeste litt lengre unna fordi jeg ser det fra mitt perspektiv, men savnet hadde helt sikkert vært der om langdistanse var en realitet. Syns ikke det er riktig å kritisere det noen oppfatter som et problem, for som regel er det jo mange flere detaljer i en sak enn man klarer å beskrive på et innlegg her - for meg er ihvertfall dette noe jeg grubler på og syns er vanskelig - uansett hvilken bagatell det kan virke som for andre.

 

Men....godt å se det litt i perspektiv, selv om jeg enda er litt usikker på hvordan jeg skal takle dette. Gudskjelov har jeg en støttende og forståelsesfull samboer som deler mine tanker og kommer med gode råd:)

[Gjest]

vi har bestemt og se ann formen min vi om når det passer med besøk på sykehuset.. orker ikke og ha en gjeng ivrige folk hengende over meg dagen etter fødselen som alle skal komme med "gode" råd og greier.. vil slappe av og kose meg med barn og far i alle fall den første dagen. når vi kommer hjem fra sykehuset har vi sagt i fra til alle rundt oss at vi vil ha noen dager for oss selv for å bli kjent med nurket og slappe av og komme i gang med amming o.l. så kan heller vi invitere til besøk når vi føler for det...

[❤lille stjerne❤]

Jeg har også skilte foreldre med nye samboer/kone. Hos oss er alle besteforeldrene like ønsket både de biologise og de andre! De er alle like velkomne på besøk både på sykehuset og hjemme, og like velkomne til å ta del i barnets liv og oppvekst. Nå skal det jo sies at mine foreldre har hatt et greit forhold til hverandre etter skilsmissen og at jeg er meget glad i og setter stor pris på både min stefar og stemor.

Hvis jeg er sliten og uttafor eller vi har behov for alenetid etter fødselen så får vi si ifra om det, så ordner det seg sikkert, men jeg tror vi gjerne vil vise fram veslejenta vår når hun kommer....

[♥Tuppa, Noah ;( Lillebror ♥]

Mine foreldre og pappan's foreldre skal vel komme første dagen, men ikke samtidig...

[lemontree]

Vil bare si at jeg støtter deg i å tenke godt gjennom dette og kjenne etter hvor grensene dine går på forhånd!

 

Det slår meg at det høres ut som om løven i deg har våknet, hun som vokter reiret og slåss for at andre utenfor respekterer grensene til denne nye familien dere snart blir. Det er naturlig, og det kan kanskje virke som at du blir provosert til å være ekstra streng og påpasselig når familien, ihvertfall enkelte, ikke har fått med seg at de må spørre dere hva som passer, at de ikke har fritt leide til dere og babyen. Dersom de hadde trådd mer varsomt og gitt dere følelsen av at de hadde sett og forstått at dere nå er en liten familie med behov for å ha litt fred til å etablere dere, hadde en del av problemstillingene kanskje ikke vært like aktuelle lengre? Hvis moren din bare hadde spurt deg om hvordan du ville ha det; om bare hun skal komme, eller om du orket at også samboeren ble med, så hadde det kanskje ikke vært like farlig - en visitt trenger ikke være lengre enn 10 min... Så lenge kan vel disse skilte foreldrene i prinsippet greie å være voksne... Jeg lurer på om det er mer din følelse av at moren din invaderer, som er det viktige, og ikke hensynet til din fars eventuelle følelser? De må jo han få ta ansvaret for...?

 

Hvis dette stemmer, så ville jeg gått direkte på det temaet - og sagt at nå kommer dere til å trenge litt ro, (skyld gjerne på legene som andre sier her!), og at dere gjerne vil se alle og vise frem babyen, men at dere trenger at de rundt spør hva som passer for dere, og at de venter til de får signal om at det er ok at de kommer. Det også må være forebehold om å begrense visittenes varighet dersom dere trenger hvile.

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Jeg får litt følelsen av at enkelte mener at å komme på barselbesøk er en rettighet man har når noen har født. Noen ønsker ikke så mye besøk akkurat på sykehuset, man er ofte sliten og føler seg kanskje ikke akkurat som superkvinnen, og dette må det være lov å si.

 

Dessuten (hvis man er flere på samme rom) kan det være slitsomt for de andre mødrene om enkelte blir nedrent, selv om visittida begrenser dette noe. For mange folk kan virke for mye i en allerede ny og ukjent situasjon, hva er galt med å vente til folk kommer hjem hvis det er det man ønsker?

 

Med min lille familie og manglende nettverk skal jeg være den første til å innrømme at jeg misunner dem som har venner og familie som besøker en, for vi har ganske få, men jeg forstår også dem som kanskje kunne tenke seg å regulere mengden av tilskuere. Det er alltid noen som blir fornærmet uansett, og for å si det rett ut, det har de ingen rett til.

 

Noen ganger føler man seg direkte splittet i sin iver etter å tilfredsstille alle, jeg er den typen som alltid gjør det, men det blir aldri riktig likevel for noen har aldri forståelse for det. De tar alt personlig selv når man prøver å si fra saklig og ordentlig.

 

Hovedinnlegger har min fulle forståelse. Hadde pappa møtt opp med sin nye kone og kalt henne bestemor hadde jeg blitt forbanna. Men nå har kanskje jeg en litt annen familiehistorie, pappa var aldri snill med mamma, og jeg føler meg som en løve som skal beskytte mammas bestemortittel, selv etter hun er død. Det finnes mange kompliserte familieforhold, de kan være slitsomme nok i hverdagen om man ikke skal takle sånt på barsel også.

 

Og til dette med trilleturer, så er det vel pokker ingen selvfølge at du ønsker å sende din lille nyfødte avgårde på trilletur uten deg den første tida, og dette får de også respektere. Jeg avslo ihvertfall blankt tanken på trillepike, for jeg skjønte ikke hva jeg skulle med det! Barnevakt har jeg vett å be om når jeg er klar for det, og det tar en stund etter fødselen. Ikke dermed sagt at ingen skal få ta del i babyens liv, men det kan de vel gjøre med meg tilstede den første tida, til de verste hormonene har roet seg og man er kommet mere til ro.

 

Lykke til hva du enn velger, og jeg håper du finner mot til å si fra. Husk at det er dere som avgjør hva dere orker. Det er faktisk lov å si til din mors samboer at "jeg kjenner deg ikke godt nok enda til at jeg vil at du er med på et så personlig besøk som på barsel rett etter jeg har født, men jeg vil gjerne at du kommer med engang vi er kommet hjem!"

[Anonym bruker]

HI: Jeg skjønner hva du mener. Jeg har mor, far, stemor, stefar, svigermor, svigerfar, fostermor og fosterfar. I tillegg kommer alle tante, onklene, "tantene" og "onklene". Puh.......

 

[nr 2 i oktober?]

selvfølgelig er ikke svigermor like kjærkommen som en mor rett etter en har født!!!

 

vet ikke hva jeg selv ønsker i grunnen og har ikke snakket med familien om når vi ønsker besøk, tror vi får ta det som det kommer..

[fellesferiebarn & novemberbarn]

Jeg skjønner veldig godt hva HI mener, og at det kan være vanskelig for ALLE vil jo sen nye babyen først. Men det er din baby, ditt liv og dere tre som skal være en familie, de andre får bare vente til dere er klare! Og jeg tror de fleste har full forståelse for at man er sliten og ønsker å komme inn i noen rutiner først.

[aanonym]

Det høres litt ut som du tror det er snakk om heldagsbesøk! Ivirkeligheten er det lett å avgrense besøkene til visittiden. Jeg skjønner godt besteforeldrenes (på begge sider, inkl. ste-) behov for å få en titt på den lille - det synes jeg godt man kan unne dem. Det er ikke bare mor og far som er spent på å få se den nye verdensborgeren!

 

Det kunne ikke falle meg inn å sette opp regler for familebesøkene, dersom det ikke skule være noe helt spesielt, da - sykdom el.l.

[ana baroma]

jeg har sagt at det er et menneske som skal ha regien på besøkene, og det er meg:) Enkelt og greit fordi det er jeg som skal gjennom et ks, og jeg skal være i form til besøk. Men jeg planlegger ikke i detalj nå hvordan det skal bli...

 

Nå bor mine foreldre langt unna, så de kommer uansett ikke... Men nå når datoen er satt, så sier jeg at jeg vil dere skal vite det (alle i familien), men ikke hold av den dagen for besøk. For jeg vil ikke ha folk rennende samme dag når jeg ligger med kateter osv.

 

Dag to, så er det en person som skal prioriteres, og det er storebror!! Så sant formen er fin (man kan jo aldri vite), er det hans soleklare førsterett foran alle andre å komme for å titte.

 

Utover det får de komme alle i familien som vil, visitten varer en times tid, og det skal jeg nok greie, hehe. Men de vet at jeg sier fra hvordan jeg ønsker det, og får faktisk respekt for det!

 

Når det gjelder din stefar, så blir han jo en slags "bestefar", og vær glad for alle de voksne som vil være gode omsorgspersoner for den lille:) Men klart han skjønner det dersom du sier det på en skikkelig måte at du ikke vil ha han der første dagen?

[Anonym bruker]

Her var det mange gode svar!!! Nå fikk jeg litt å tenke på Det kan nok stemme at løvekvinnen i meg har våknet og at jeg forsøker å sette grenser. Jeg er en type person som liker å planlegge og legge ting til rette på forhånd. Slik er jeg og dette er ingen overraskelse for de som kjenner meg, så at jeg ønsker en ide om hvordan barselbesøkene skal være på forhånd - ja - det er typisk meg!

 

For det første kan jeg jo fortelle at jeg selvsagt skjønner at besøkstiden på sykehuset ikke varer hele dagen - med mitt behov for å planlegge har jeg full oversikt over når den er og hvor lenge den varer;) Jeg har imidlertid helt sikkert en annen terskel for hva jeg orker enn mange andre har, og jeg kjenner meg selv godt nok til å vite at første dagen etter fødsel syns jeg nok det er best med færrest mulig. Egentlig skulle jeg gjerne ventet med besøk i det hele tatt, eventuelt invitert på sparket ut fra hva jeg selv ønsket den gitte dagen. Det går imidlertid ikke i min familie, for sier jeg ikke ifra nå, ja da risikerer jeg at det renner inn med nær og fjern slekt eller at jeg må ta utfordringen å sette den grensen rett etter jeg har født. Jeg ser for meg at det kanskje ikke er det jeg helst vil gjøre da, så derfor settes den grensen nå.

 

Jeg har hatt noen utfordringer i dette svangerskapet og var lenge redd for å gå inn i en depresjon på grunn av dette. Etter råd fra jordmor begynte jeg å sette tydelige grenser og prioritere meg selv siste mnd, så nå går det det veldig bra! Det er med denne forløperen at det er viktig for meg å tenke fremover nå, slik at jeg kan prioritere den lille når han kommer ut. Jeg merker også at det er kort vei fra min stort sett positive innstilling til noen av de mørke tankene jeg hadde. Derfor er det nettopp så viktig for meg å kun ha de nærmeste der første dagen og for meg er ikke mammas samboer en av mine nærmeste. Jeg har et helt greit forhold til han, men han kom inn i livet hennes etter at jeg var blitt voksen og for meg er ikke han noen bestefar til barnet mitt og i mine øyne blir han aldri det. Jeg er selvsagt glad for at han engasjerer seg, og han er hjertlig velkommen til å hilse på gutten vår og få et godt forhold til han - men som med andre; når det passer oss!

 

Jeg satte ned foten og fortalte min mor hvordan jeg ønsket det i går og la til at dette handlet om meg og hva jeg føler/vil ha behov for dagen etter jeg har vært i ilden og overhodet ikke er noe personlig ovenfor hennes samboer. Jeg kan ikke påstå at hun var forståelsesfull og jeg følte hun forsøkte å gi meg dårlig samvittighet for dette. Det skuffer meg selvsagt, for min fødsel handler jo om meg, barnet og pappaen og på et eller annet vis handler det for henne om henne og hennes samboer fremfor noe annet (selvsagt fordi jeg tok opp dette).... Jeg klarer ikke å se at dette er riktig uansett hvor takknemmelig jeg er for deres engasjement!

[Anonym bruker]

HI: jeg forstår deg veldig godt! Jeg har selv sagt at det er jeg som bestemmer når jeg er klar på besøk. Så når fødselen er overstått, så kommer vi til å gi beskjed om at det er vi som inviterer til besøk når vi er klare for det. Det kommer jeg til å gi klar beskjed om til de på føden og. Tiden etter fødsel er så uforutsigbar at man har lov til å sette grenser for besøk. Å de som blir sure av det får bare bli det. Det viktigste er at man får amming til, og det gjør man ikke med mange tilskuere. Å så er man både sliten, hormonell og veldig sårbar. Men, alle vi er forskjellige og vil gjøre ting på sin måte. Noe man skal respektere.