Herregud, jeg tror ikke jeg klarer dette mer :(

[Anonym bruker]

Vi har vært sammen i 8 år. og har alltid kranglet en del og vært mye uenig osv.

Nå har vi en sønn på 3 år. Og vi krangler bare mer og mer. Og nå er vi begynt å bli skikkelig stygge mot hverandre. Kaller hverandre stygge ting osv. Vi sover ikke i samme seng lengre. Jeg klarer det ikke, tenner ikke på han osv. Vet ikke om jeg elsker han en gang. Nå er jeg konstant trøtt og helt utslitt. var hos legen forrige uke og ble sykemeldt ut uken. Tror jeg må tilbake i morgen for å få ny sykemelding. og dette til tross for at jeg virkelig elsker jobben min,. men jeg er så sliten.

 

vi var hos pappa i sted. og sambo satt kun og halvsov og engasjerte seg ikke i det hele tatt. De spurte om han var trøtt, og han svarte: Ja, jeg fikk jo ikke sove av det svinet (meg)

jeg orker ikke å hele tiden få slengt dritt til meg. søren og. vil jo at dette skal fungere. har jo barn, hus og hund sammen.

ingen klarer å sitte med huset alene.

 

mistrives virkelig nå. samtidig livredd for å være alene resten av livet. hater å være ensom. derfor jeg tror jeg holder ut dette. Vi har også begynt i terapi.

 

uff, takk for at dere orket å lese Ikke krangle innlegg. måtte bare være anonym!!

[Gjest]

Vet ikke helt hva jeg skal si, men håper i allefall du finner styrke til å gå fra ham.

[Anonym bruker]

kom deg bort fra han- du får det bedre alene!

[Sabina og gjengen]

Unnskyld meg, men hvis han kalte deg svinet ovenfor din egen mor og far hadde jeg vært ute av døra med barna og det som ellers er før han hadde rukket å snu seg rundt. Du får det mye bedre aleine, det er en tilvenningssak. Og en dag finner du drømmemannen som behandler deg med respekt. Du skal IKKE godta sånn snakk mot og om deg og MINST av alt foran barnet ditt.

 

Sa ikke faren din noe på at han kalte deg svin??

[Anonym bruker]

Jeg er helt enig med deg. Det er ikke noe å kjekt å bli kalt slik.. tror egentlig ikke de fikk det med seg.

men jeg er blitt så vant med det og. det er det verste

 

HI

[Anonym bruker]

å oppføre seg slik som mannen din gjør er IKKE NORMALT og IKKE GREIT.

 

kom deg bort!

[Anonym bruker]

Øhhh. Tror neppe det er bra hverken for deg eller barnet deres å bli der. Det er da ikke noe særlig når mamma og pappa kaller hverandre stygge ting! Si ikke at sønnen ikke hører for små kjeler har VELDIG store hanker.

Skjønner godt at du er redd for å være alene men det er bare en overgang. Jeg levde i et lignende forhold og etter litt tid for å komme i rutiner osv kosa vi oss så (jeg og to unger. 8 mnd og 3 år gammle)

Stå på du. Dette fikser du så greit.

[Sentralstøvsugeren]

Men det er ikke alltid at alt er svart/hvitt.og det er ikke alltid at de mest "lettvinne" løsningene er de beste!!!........familievernkontoret er der for å hjelpe dere. Hvis du ikke får han med deg i første omgang, kan du bare dra alene. Alltid godt å få luftet tankene til en nøytral tredjeperson...

Jeg råder deg faktisk til å forsøke alle ting, før du velger å avslutte forholdet.....

 

Lykke til!...

[Anonym bruker]

Takk for svar alle. Vi går til familievernkontoret for samtaler. Vi har foreløpig vært en gang sammen og en gang hver for oss. skal tilbake i august. litt lenge pga. ferie og slikt.

Hun sier vi nå først og fremst må se om det er noe mer å gjøre for oss.. hørtes ikke lovende ut.

 

og nei, alt er ikke svart/hvitt. han har alltid vært en person som blir lett sur og irritert. lite tålmodighet osv. jeg har alltid vært motsatt. og godtatt dette. men det har irritert meg. og nå har jeg endret meg til å bli som han. Liker det ikke jeg har slitt med depresjoner og gikk til psykolog i mange år og på antidepressiva. og forholdet har ikke akkurat gjort det bedre. nå hørtes han ut som en skikkelig dårlig fyr. men han er jo egentlig snill, og en veldig flink far. huff

 

godt å få det ut i hvertfall..

 

HI

[Gjest MMJ]

Hvis ikke terapien virker : Flytt i fra han. Du klarer det. Du blir ikke den første alenemammen. Jeg hadde EKSPLODERT hadde noen behandlet meg sånn!!! Jajja, vi er jo litt sure mot hverandre vi og, men vi kaller hverandre ikke ting, og vi sitter IKKE og er så uhøflige og barntslige når vi er på besøk hos folk... Han virker jo som en drittunge.

 

[Anonym bruker]

Ja, du har nok rett. Han er 26 år, så burde jo oppføre seg

 

HI

[Anonym bruker]

Samme som Damien!

 

Høres ut som du kan ha det mye bedre uten den karen der! Man kan ikke gjøre seg så avhengig av ett annet menneske, at man ikke kan se for seg livet uten de, hvertfall når forholdet er sånn som dere har det...

 

Du skal se det finnes en snill og god mann der ute, som bare venter på å møte deg, men at det nok kanskje ikke vil skje, så lenge du er i ett så destruktivt forhold!

[Anonym bruker]

Det merkelige er at nå når det er gått noen timer, så føles alt mye bedre. nå tenker jeg ikke på det. og de"glemt"

 

HI

[Anonym bruker]

Mente jeg har glemt det litt liksom

 

HI

[Anonym bruker]

Hva mener du HI med at han "egentlig" er snill...? Han er ikke snill til vanlig, da skjønner jeg.....

For meg høres han ut som om han egentlig er en drittsekk.

Det du ser, er det du får. Vil du ikke heller ha en kjæreste som er snill "på ordentlig"? Kvitt deg med dusten.

[Anonym bruker]

Jo, jeg skulle gjerne hatt en som virkelig var snill. og som jeg visste at jeg elsket..

 

samboer er snill altså. er bare det at han fort blir stresset og irritert. og har veldig liten tålmodighet.

positive er at han er super flink å hjelpe til hjemme. og han har en fantastisk familie. føler jeg må si noe positivt om han. er jo ikke bare negative sider. men jeg er utrolig leeei av de negative sidene. og tror de kommer til å ødelegge forholdet vårt.

 

HI

[Anonym bruker]

Da har jeg vært hos legen.. Blitt sykemeldt i to uker og må begynne på antidepressiva igjen Begynner å bli deprimert.

Legen sa vi måtte fikse forholdet snarest. Vi kunne ikke ha det sånn som dette. Anbefalte til og med å begynne til sexterapeut siden vi ikke har sex.. Men jeg vet ikke..

Samboer skal bo hos sine foreldre en ukes tid nå. Så får vi se åssen det går.. huff

 

HI

[Dailis]

Det hørtes ikke bra ut. Håper terapien virker for dere, hvis ikke håper jeg du klarer deg alene, for det er ikke bra hverken for deg eller ditt barn at dere lever slikt. Ikke for han heller.

Men litt overaskende...hadde min mann kalt meg svin forran mine foreldre tror jeg at jeg hadde sluppet å si og gjøre noe selv....

Sa de ingenting?

[Anonym bruker]

Jeg tror ikke de hørte det. eller så bare overså de det.

men de er så vant med at det er slik mellom oss. vært sånn noen år liksom. men ikke så gale som nå

 

Men har vært alene hele ettermiddagen og nå kvelden. og jeg liker meg ikke alene. er redd jeg blir veldig ensom som alenemamma..

 

HI

[Anonym bruker]

ååååååå blir så drit lei sånne innlegg. "alt er ille og jeg vil vekk. MEN jeg kan ikke likevel, han er egentlig snill, jaja, han kaller meg stygge ting forran mine foreldre, men han er jo snill. huff, så mye ensom jeg vil bli som alene" så bli hos han da!!!! bli hos en idiot med totalt mangel på respekt for deg. men ikke sitt her og utlever han og alt som er feil, for DU har valgt å bli hos han. vi har bare ETT LIV. og du har tenkt til å kaste bort ditt på en sånn idiot. flott. bra valg. må si jeg blir skuffet over mine medsøstre, som enkelte ganger viser seg og være noen store NEK. jeg mener de tøffe flytter. de finner seg ikke i sånt. de er sterke og klarer seg selv. de orker ikke se åra fly forbi. hilsen en sterkt alenemamma som er lykkelig for valget hun tok og lykkelig forelsket i en mann som elsker henne og aldri ville kalt henne noe sånt.

[Anonym bruker]

Tro meg, jeg er helt enig med deg!!!

Skulle ønske jeg var en sterk person, men jeg er dessverre ikke det. har litt angst for å være alene. misunner deg faktisk veldig..

 

HI

[Anonym bruker]

ja men herlighet da menneske, da kan du ikke skrive i overskriften "jeg tror ikke jeg klarer dette mer" for det er jo nettopp akuratt det du gjør! og mange folk som bruker tid og energi på å svare deg, råde deg til det du vet du burde gjøre, også har du egentlig ikke tenkt å fa forandring på noe som helst. men det skal du ha, du er sterk som holder ut!

[Anonym bruker]

Jeg vil ikke bare gi opp nå når vi har barn i forholdet. hadde vært annerledes hadde vi ikke hatt barn. men har selv skilte foreldre. og vet at det ikke er lett for barn. men så klart, det er ikke lett å vokse opp med to som krangler heller.

 

men nå skal vi være fra hverandre en ukes tid for å se hvordan det går, finne ut av ting. og jeg må finne ut om jeg i det hele tatt har følelser for han.

 

takk for at du svarte uansett..

 

HI

[Gjest]

Hei.jeg forstår HI veldig godt! Stakkar deg,jeg forstår deg veldig godt!jeg er sammen med en som har angst (panikkangst ligner d på) ,du kan jo lese innlegget mitt på skravlesiden.jeg har vært sammen med han i 3 år i august.Han har hatt angst i 1 år i august.3 år før jeg ble sammen med han var jeg sammen med en skikkelig idiot.Jeg var sammen med han i 51/2 år,vi fikk 2 barn sammen.Han er alkoholiker (drakk ikke hver dag,men d fins jo flere typer alkoholikere.Han drakk seg snydens hver fredag og lørdag,og noen ganger på søndag og noen ganger kunne han også drikke på hverdagene også.Det er jo stor forskjell på forholdet ditt og d jeg hadde da.Vi kranglet litt men d var ikke alltid jeg torde å krangle,han var ikke helt "god"i hodet skjønner du.Han ble påkjørt flere år før han traff meg,han fikk en liten hodeskade.Han slo meg ikke så mye,2 eller 3 ganger dunket han meg oppå hodet.jeg orker ikke nevne så mye av d som skjedde.Men han var veldig snill når han ikke var sint.vi hadde kosestunder oppi sofaen med en film.D er det beste minnet jeg har av han.I flere år gikk jeg og tenkte på å flytte fra han,men jeg greide ikke,jeg elsket han og grudde meg veldig til å greie meg uten han og ta meg av barna selv.jeg trodde jeg kom til og føle meg alene.Men heldigvis gikk d bra.Jeg hadde grusomt kjærlighetssorg,gråt mye.Men d gikk bedre etter hvert.vi fortsatte å være venner,helt til jeg traff sambo.Da ble x sykelig sjalu.Han tørnet fulstendig,ETTER 3 ÅR.Jeg måtte ringe politiet.Sambo og han slåss.Jeg ble ikke angrepet.jeg og sambo måtte flytte til en ny plass.Dette er jo stor forskjell fra ditt forhold.Men likevel,d minnet meg på meg selv.Du får ha masse lykke til! Håper alt ordner seg for deg! Vis du har angst for å være alene,blir d kansje bedre å flytte når medisinen begynner å virke.Lykke til uansett hva du gjør! Jeg forstår deg!

[yinyang]

Det handler ikke om å gi opp, men å tenke nytt, leve livet, og se fremover.

 

Jeg har vært der du er selv. Det er så slitsomt, at du ser ikke realistisk på situasjonen. Klarer ikke se ting, for alt blir en vane.

 

Jeg trodde hele tiden at det var viktigst for barna å ha en far, så jeg holdt ut i det lengste, til jeg var totalt ødelagt. Og jeg skal si deg, at jeg har to barn, som hadde merket situasjonen, noe enormt mye mere enn jeg var klar over.

Et eksepel er sønnen min på 7 år, som gikk ned i vekt, fra 4 års alderen til 6 års alderen, gikk han ned i vekt. Og han var mye opptatt av data, og hørte ikke på voksne, fordi han rett og slett lærte seg selv en metode for å overse all voksen prat, for å slippe å ta del i foreldrenes kranglig og skittkasting!! Jeg fikk ham sjekket for hørselen, men nei da, den var visst helt fin den!!

Jeg har mange flere eksempler, men det jeg vil frem til, at barna mine i dag, har blomstret opp, noe fantastisk, og jeg ser så stor forskjell, så nå innser jeg hvor vondt DE også må ha hatt det!! Når foreldre har det vondt, lider barna, mere enn vi ser der og da!

 

Jeg brukte som sagt lang tid, men da avgjørelsen var tatt, etter "skal, skal ikke" i mange år og måneder, så var det en lettelse, og jeg kunne se fremover.

Avskjeden og prosessen med flyttingen var tung, men nå 6 mnd etterpå, har vi bygd opp et bedre liv. Vi leier leilighet, gutten flyttet skole, jenta i barnehage, og vi klarer oss!! Tar en dag av gangen, ser lykken i små ting, men det beste av alt, JEG TAR KUN HENSYN TIL MEG SELV OG UNGENE, jeg lever mitt liv, jeg planlegger, og gjør hva jeg vil, og ingen stresser meg opp på alt det vi før var så uenige om!!

(jeg må da si at exen bor på andre siden av kloden, og at barna i dag ikke har noen far, annet enn på telefon, og vi skal besøke, men ingen vanlig omgang har de...)

 

Jeg håper du finner styrken i deg, for den er der inne ett sted. Jeg følte en elefant i magen som ville ut, og er nå sterk igjen, kan smile, le og gråte. Men dette er mitt liv, og jeg lever nå. Håper du kan finne deg selv igjen også.

 

Velkommen inn på debattsidene til Aleneforeldre, hvis du har spørsmål om økonomi og samvær, det er mange av oss, som har vært gjennom det du er gjennom i dag!

 

Klem til deg