Kjæresten kasta

[Anonym bruker]

Skjønner at 17, 18 og kanskje også 19 åringer føler at de blir sett litt ned på i denne debatten.

 

Jeg har ikke tenkt å komme med en skjennepreken, bare min personlige historie:

 

Ble sammen med en fyr 17 år gammel. Hadde et morsomt, godt og trygt forhold i to år, før jeg var gravid og vi fikk barn. Til de grader ikke planlagt. Når man er ung og får barn, føler ofte mødrene våre at det er de som får barn og får en "ny sjanse".

 

Jeg fødte en datter. Følte ingenting overhodet, syns ikke hun var søt engang. Jeg tenkte bare at dette mennesket kom til å henge rundt halsen min som et halsbånd i maaange år. Husker jeg var mye trøtt og sliten. Savnet ikke festing, men savnet alle hobbyene mine, og vennene mine forsvant en etter en. Det passet jo ikke de at jeg satt med baby!!!! Noen hang seg på og var plutselig gravide rett etter jeg hadde født. Fordi det var så søtt med barn. Moren min hang seg opp i alt jeg gjorde og ikke gjorde. Faren og jeg hadde aldri kranglet før vi fikk barn. Men vi hadde jo heller aldri hatt noen utfordringer? Nå var alt et slit. Han sutret og klaget på alt og jeg var aldri uthvilt. Det måtte jo bare ryke..

 

Ingen fortalte meg om fødselsdepresjon. Ingen spurte meg hvordan JEG hadde det. Det tok meg tre år før jeg klarte å si jeg faktisk var glad i ungen min. Nå elsker jeg henne over alt på jord. Men det er nok fordi jeg er voksen. Godt over tredve. NÅ er jeg klar til å få barn... Nå har jeg ro og stabilitet i livet mitt og holder på å prøve.

 

Jeg sier ikke at alderen min nødvendigvis er riktig, men nå kommer ikke moren min og tar over lenger. Nå tør jeg si at noe er galt. Nå tør jeg si imot leger og helsesøstre som sier at "alt er normalt".. Nå står jeg trygt og godt plantet på jorda med begge bena. Utdannelse, god jobb og lønn, masse gjeld, og hus:) Og er glad jeg er både voksen-. og moden

 

Lykke, lykke til!!

 

Jeg vil dere skal avtale møte med helsesøster, hun har ikke stykkpris for besøk sånn som legen har. Der blir det også tid til en god samtale, også evnt med jordmor.

[Anonym bruker]

Så hva skjer egentlig, hvis man stopper midt i p-pillebrettet? Jeg kan heller ikke huske å ha lest noe om at man ikke skal gjøre det, så jeg vil gjerne vite hvorfor det ikke anbefales, og hvilke merker det gjelder... Ble nysgjerrig nå. :-)

[Anonym bruker]

Mulig du synes det er ultraromantisk at kjæresten din kastet p-pillene dine og erklærer at han vil ha barn med deg. Vel, I've got news for you: Han er høyst uansvarlig! For ikke å snakke om deg selv!

 

I stedet for å lulle deg inn i hvor romantisk det kommer til å bli med et lite barn, bør du bruke energien din på å skaffe deg en utdanning og/eller fast jobb. Kjæresten din bør på sin side sørge for å bli ferdig med sin høyst dårlig betalte lærlingeperiode.

 

Synes du virkelig at et barn fortjener å fødes inn i fattigdom? Dersom dere baserer dere på en håndverkslønn, trygdeutbetalinger og lommepenger fra morfar, er det det dere faktisk er i ferd med å gjøre. Og har du virkelig spurt faren din om han er interessert i å sponse deg og din lille familie så lenge han lever?

 

Et lite barn er ikke en liten Barbiedukke man kan legge fra seg når man ikke gidder mer - vi snakker forpliktelse, beinhard jobbing og ansvar 24/7 - 365 dager i året. Nei, sett i gang og spis piller igjen - og dersom kjæresten din ønsker å vise deg hvor glad han er i deg, er det mange andre måter å gjøre det på, enn å gjøre deg gravid.

 

Grow up!

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Snakk om arroganse, tonen til anonym over her er langt over streken! Hvordan i alle dager mener du å kunne vite noe om trådstarter, eller om kjæresten hennes? Du vet da slett ingenting om hva de kan tilby et barn! Det er ikke slik at de beste foreldrene er dem med den dyreste vognen...

 

Når det er sagt, så ville jeg også tatt en prat med helsesøster, et riktig godt råd! Hvis dere virkelig ønsker dere et barn, har dere tid til det. Dessuten skriver du flere ganger at du blir litt skremt - det er ikke nødvendigvis så bra:)

[Anonym bruker]

Hele poenget er at dette ikke direkte handler om foreldrene, men om hva slags liv man har å tilby et lite barn. Ei handler det heller om dyre vogner, men om basale ting som mat, husrom, klær osv. Det å få barn koster MASSE penger, og kom ikke å fortell meg at et liv på trygd, lommepenger osv. er noe å trakte etter - selv om foreldres kjærlighet selvfølgelig aldri kan måles i penger.

 

Når disse babyene blir større og begynner i barnehage, på skole, fritidsaktiviteter osv., blir det ikke så hurra for den lille poden å fortelle at h*n ikke kan være med på ulike ting fordi mamma ikke har fått trygden sin ennå, eller ikke kan komme i bursdag fordi morfar ikke har nok lommepenger å avse til ENDA en presang den måneden.

 

Det å få barn er et livslangt ansvar, og det kan være smart å se litt inn i fremtiden når man planlegger en familieforøkelse. Det er beintøft å ha barn, og dårlig råd gjør det ikke noe bedre.

 

Bruk heller energien på å bygge opp et rammeverk som det er bra å føde barn i - når man er 18 år, har man god tid, og om man ønsker å nyte småbarnsperioden, vil dårlig nattesøvn som følge av dårlig råd garantert ødelegge mye av moroa.

 

 

 

[Anonym bruker]

P-piller skal ikke kastes i søpla, men leveres til destruksjon på apoteket, som all annen medisin. Tenk å få alle de hormonene ut i naturen da!!

 

Sån ellers lykke til. Syns dere er vel unge og uetablerte, men det får bli deres sak...

[Gjest]

huffameg her var det mange negative svar:) Dere fleste anonyme er nok de verpegale hønsene som er inne på "når mannen ikke er klar" forumet og som er godt over 20 år.. Bare fordi denne jenta mest sannsynlig kommer til å bli mor mye tidligere enn dere, trenger dere ikke å bli så sjalu! det er ikke hennes problem at mennene deres absoulutt skal vente slik med å få barn... vær heller glad på hennes vegne;)

[Anonym bruker]

Jeg syns det både er flott og vågalt å få barn tidlig.. men tidlig er relativt. Her i landet er "tidlig" før du har fullført høyere utdannelse og enda tidligere før du har fullført videregående i mine øyne.. Mens andre tenker det er tidlig før du er 30! Jeg fikk tidlig.. lenge før mine venninner, men jeg hadde nå blitt 28 og er glad for det. Jeg har reist masse, prøvd ut forskjellige jobber og levd livet en student skal gjøre!

 

Utdannelse er kjedelig.. er jo mye mer hyggelig å tenke tanken på å få en helt egen baby.. men det er ENDA kjedeligere "døgne" på 3. døgnet når småtten har omgangssjuke. Eller krangle om hvem som skal se til barnet de neste timene når h*n har feber.. (for det blir fort til krangel når man er sliten og har underskudd på søvn).

Da er det ihvertfall bedre å ha videregående bak seg selv om det er kjedelig den perioden +å ha prøvd ut yrkeslivet!? Og så blir forholdet satt på enda en prøve når begge parter er yrkesaktive, men dog ikke så stor utfordring som det er å ha barn sammen!

 

Har du en jobb når du blir gravid, så stiller du MYE sterkere økonomisk. Du kan få lån til egen bolig. Du har krav på permisjon og penger, i tillegg har pappa'n også krav på sin permisjon.

Spiller ingen rolle hvilken jobb du har. Selv er jeg sykepleier, men venninna mi som jobber på butikken i kassa tjener mer enn meg! Hun har et kjempebra arbeidsmiljø, mens jeg har masse studielån og kollegaer jeg knapt ser i løpet av arb.dagen fordi vi har så mye å gjøre.

 

Dette skal ikke være en formaning, men jeg måtte bare skrive ned mine tanker etter å ha lest alle de supernegative svarene..

[Anonym bruker]

Jeg snakker nå ut av egen erfaring. Ble selv mamma som 19åring og student.Trodde jeg skulle mestre det helt fint. Så klart og ta vare på barnet går helt fint, men det er alt det man må skaffe av materielle goder. Kjærlighet og omsorg hadde jeg masse og gi av.

Mange sier at økonomi ikke har så mye og si. Men det har den helt klart. Siden jeg er student så har vi bare sambo sin inntekt og leve av(+fødselsstipen i en liten periode). Dette har gitt oss mange bekymringer, Hadde selv 40 000 på sparkonto som nå er borte(etter 10mnd). Jeg hadde tenkt meg om en gang til hvis jeg hadde vært deg.

 

Ting er ikke så lett som man forestiller seg. Bekymringer ang økonomi har ødelagt mye av tiden med sønnen min. Redsel for og ikke skaffe han bleier og nok mat. Og ikke snakk om nok mat til oss.

Vi går så og si i unerskudd hver månde. Og vi har ikke noe høyt pengeforbruk. Lavere enn de fleste.

 

Hadde jeg fått valget på nytt hadde jeg ventet til jeg hadde vært i arbeid i et år eller to. Selv om jeg elsker sønnen min mer enn noe annet vet jeg at han hadde fått det mye bedre om vi hadde hatt en stabil økonomi. Selv om han er får liten til og forstå noe enda. Men mine bekymringer går utover min evne som mor. Og ha sammenbrudd flere ganger om dagen fordi man bekymrer seg over økonomien, gjør ikke morsrollen lett. Så tenkt deg om før du prøver, selv om det sikkert er for sent nå. Snakker ut ifra egen erfaring. Selv om jeg leste andres innlegg om hvor vanskelig det var og at man burde vente, så trodde jeg at ting skulle gå anderledes for meg. Skulle ønske jeg lyttet til andre. De fleste unge forelder sliter med økonomien.

 

Mamma fikk meg som 17åring, og hun hadde det helt likt. Nå forstår jeg hvorfor hun rådet meg til og tenke over valget mitt en gang til. Hun visste av erfaring hvor hardt det er og oppdra et barn med dårlig økonomi

[Anonym bruker]

Trådstarter har ikke vært innlogget siden 7 mai.. men jeg sier uansett:

 

Kvinnen er jo gal... hun er bare 18 år...

[ღ Juksemaker pipelort +spire ღ]

Er det noen som har sett og tenkt over at innlegget er skrevet for snart ett år siden??? Noen vits å "rakke" ned på trådstarter nå?? For alt vi vet er hun mor nå.

 

Selv om jeg er enig i at det er ungt...

[Anonym bruker]

på profilen hennes står det at hun blir prøver fra juli 2008.

[Vesla89 - Er lei!]

Er her enda jeg, men har gått over til et annet forum. Der det ikke er så mye drittnakk. Har rett og slett gått lei av all dritten her inne. Men hender seg jeg tar en tur innom.

 

Har gått over et år uten mensen, så er ingen baby her enda, blir nok enda en stund til før jeg får det til også.

 

Tar alt som det kommer.

[Navychick]

He He:)

Opplevde akkurat det samme for en og en halv mnd siden.

Vi hadde egentlig blitt enig om å gjøre oss fredig med resepten (2 mnd) men så en dag så fant jeg dem ikke:)

Da hadde han kastet dem og "sa at nå ser vi hva som skjer"

Tor ikke en gutt gjør noe sånt før han virkelig er klar for det, eller er siste mann i vennegjengen å få unger da. Mange som føler presset da.

 

Så vi tar en mnd av gangen og håper selvfølgelig da:)

 

Tok test i dag men den var negativ:(

 

Bedre lykke neste mnd

 

 

[Vesla89 - Er lei!]

Men nå erklærer jeg denne tråden for død.

Den er nå over et år gammel, og jeg ser ikke vitsen i å dytte den opp noe mer.

 

Jeg er meg, jeg har mine egne valg, og jeg trenger ingen til å ta de for meg. Jeg vet jeg er ung, og dum...

 

Jeg er ferdig med BIM, snoker bare litt her iblant