termin mens stebarna er hos oss på ferie.

[Mina™]

Lurer på om det er andre som har termin mens stebarna er på ferie hos dere? Gruer meg slik til å komme hjem ifra sykehuset med hans barn i hus. Er redd for at jeg ikke skal få nyte di første dagene hjemme. Ville helst bare hatt samboer der. Fikk jallefall angst når vi bilr utskrevne fra sykehuset 2 dag før kl 12. Føler at jeg kansje trenger litt mer tid på å bli kjent med den lille.

Er jeg egoistisk som ikke vil ha dem der? Har alltid kost meg sammen

med barna tidligere men kjenner nå at jeg mister tolmodigheten mer å mer sammen med di. Syns heller ikke at sambo tar nok ansvar da han skal jobbe den første uken di skal være hos oss. Kan jo vær at jeg tar sorgene på forskudd da jeg har termin 21 juli å barna reiser til mor 22 juli. Håper bare at babisen kommer etter termin så slepper jeg å grue meg for å komme hjem.

[Anonym bruker]

Stakkars jente! er det ditt første barn i tillegg?? jeg opplevde det samme fordi mor brøt avtalen om å ha barna i to uker etter fødselen. ( Vi hadde nemlig hatt dem ekstra for henne på forhånd for å veie opp). Det var helt grusomt! jeg fikk sammenbrudd på sykhuset da jeg fikk vite det og gråt og gråt, barseltårer i tillegg da. Jeg hadde ALDRI gått med på å ha dem for han mens han jobber! Det er det mest egoistiske jeg har hørt! Det er HANS barn, og du må få tid til å bli kjent med babyen din! Det kan bli ganske travelt og det siste du trenger er andres barn å ha ansvaret for i en sånn situasjon!

Håper han ordner opp! lykke til

[Anonym bruker]

Altså, jeg var veldig grei når datteren min fikk en lillesøster for en tid siden. Jeg hadde henne lenge etter at ungen var født og jeg måtte til slutt sette hardt mot hardt og kreve at faren tok henne også. Hun savnet faren sin og hadde lyst til å bli kjent med lillesøsteren sin.

 

Jeg lurer på om jeg kan gjøre det samme når jeg skal ha min baby om litt. Kan jeg da plasser datteren min hos far, stemor og lillesøster i tre uker og gi beskjed om at jeg vil bli kjent med den nye?! Jeg bare spør.

 

Og når du får enda ett barn, skal du da sette bort ditt eget barn i flere dager for at du skal bli ordentlig kjent med den nye? Synes du det er greit? For det er nettopp det du krever av far.

 

Igjen, får man barn med en mann som har barn fra før av, så er dette noe man må finne seg i. De aller fleste fikser barnevakt mens mor er på sykehuset slik at far kan være der sammen med henne (dersom dette er forenlig med egen jobb og skole for barna), men når oppholdet på sykehuset er slutt kommer de aller fleste hjem til søsken.

 

Uansett hvordan man vrir og vender på det har mannen din andre forpliktelser enn deg og det nye barnet og dette var du vel klar over da du gikk inn et forhold med ham.

[ana baroma]

jeg er faktisk enig!!

Vi har inngått en avtale med mor om at ferien tas i forkant av terminen, siden jeg sikkert ikke blir sprekere ettersom ukene går og far må jobbe denne ferien (tar fri enkelte dager og finner på masse sammen med sønnen da eller på ettermiddagene). Om han hadde vært her når jeg kom hjem fra sykehuset, så fikk han heller være det, vi skulle nok greid det også Når ungen har kommet seg vel hjem får vi se hvor mye han ønsker å være her utenom ordinært samvær selv. Det er planen vi har sammen med mor, men han skal få rikelig med tid til lillesøster. Vi voksne blir nok godt kjent med den lille uansett.

 

Poenget er kanskje å se det fra en mer positiv synsvinkel? Lage løsninger istedet for problemer? Ikke alltid så lett med 1000 hormoner i sving, men det KAN faktisk være en ide å forsøke iallefall...

 

lykke til med fødselen:)

[Anonym bruker]

Hei du EGO anonym over meg her...

 

Ærlig talt du kan vel ha litt forståelse vel? Det er jo noe helt annet å være førstegangsfødende, og måtte ha noen andre sin unge i tillegg å ta seg av, enn å ha din egen unge i tillegg til å være annengangsfødene. Så skjerp deg!!!

 

Til hovedinnlegger ...

 

Si klart i fra dersom du ikke makter dette. Nå er det du og babyen som skal komme først. Var i samme situasjon da jeg ventet vår første. Da sa jeg ingenting når vi skulle ha stedatteren min to dager etter at jeg kom hjem fra sykehuset. Og når jenta kom hit, måtte jeg ta på meg en "maske". Jeg var kjempenervøs ang babyen, fikk ikke til å amme, fikk brystbetennelse, og var lett deppa og utrolig stresset. Jeg prøvde å skjule dette for stebarnet, men etter et par dager rant begeret over, og jeg nærmest klikket. Heldigvis hadde mannen min stor forståelse, og leverte jenta til moren igjen. Hun ble dritsur, og viste samme forståelse for anonym over her. Skikkelig empati. Men mannen min gav blaffen, for nå var det jeg og babyen som kom først. - Da vi ventet nr to, insisterte han på at vi skulle utsette samværet med jenta, til jeg var klar for det. Han mente også at det er noe helt annet å ha en annen unge, som ikke bor der, rett etter en har født. Moren ble kjempesur igjen, men nådde ikke frem.I tillegg stilte foreldrene mine mye opp, og passet vår førstefødte mye for oss, sånn at jeg skulle få til feks ammingen, og slappe litt av den første tiden. Nå når vi nettopp har fått tredje gikk alt på skinner for meg, var mye tryggere og hadde ingen problemer. Dermed var det helt greit at jenta kom hit på samvær like etter. Men også denne gangen var det greit å få litt avlastning fra besteforeldre, slik at vi kunne komme litt til hektene igjen.

 

Det er noe helt annet å ta seg av egne barn etter at en nettopp har fødd, enn å ta seg av andre sine. Det er noe helt annet dersom en har stebarnet boende hos seg fast. Da blir det å skyve ungen ut i kulden, men når det bare er der innimellom, vil det jo ikke bli utelukket. Da er det jo naturlig for barnet å være hos moren.

[~~DoraDora~~]

Jeg er enig med anonym over her...

 

Det er jo ikke bare snakk om at en skal bli kjent med babyen, det er jo snakk om at det er første gang en får et barn, og en vet ikke hva en har i vente. Og så er det virkelig noe helt annet å ha andre sitt barn å ta seg av i tillegg, enn sine egne når en i tillegg vet hva det dreier seg om. Alle har vel forståelse for det.

[Anonym bruker]

Hilsen fra EGO.

 

Skal ikke far være tilstede så er det vel greit, men skal far også være tilstede så er det trolig ikke problematisk. Dette er jo faktisk hans barn.

 

Når jeg får barn så ønsker jeg faktisk at datteren min er hjemme når vi kommer hjem fra sykehuset, for jeg tror det er en veldig fin opplevelse for de som blir storesøsken.

 

Unntaket er selvsagt dersom man er veldig pjusk og trenger ekstra tid på å komme seg, da kan det være greit å slippe unna ungeskrål. Men uansett er dette noe som foreldre som har barn fra før må takle, ikke alle har barnevakt. Og dette paret her har barn fra vår. Hans barn, ja, men likefullt DERES barn.

 

De aller fleste samarbeider bra, det gjorde også jeg til jeg så at dattera mi ble trist og mutt. jeg synetes tre uker var nok og at det var på tide at far tok litt ansvar. Verden blir ikke snudd på hodet pga en baby, babyer blir født hver dag.

 

Er enig med hun over her, det handler om å finne løsninger. Snakk med biomor. Spør pent om hun kan være fleksibel i tilfelle det blir en hard fødsel. De aller fleste biomødre ønsker det beste for stemor, så det går nok greit.

 

[Anonym bruker]

Noen blir jo sånn riktig urkvinne, med overskudd og stolthet tytende ut av ørene når de har fødet barn, andre igjen kan bli helt motsatt. Her må jo barselkvinnen få ha litt finger med i spillet ettersom hun er hovedpersonen, sammen med den lille.

Jeg ser ikke helt hvorfor større søsken absolutt MÅ være så veldig til stede akkurat i barsel perioden, når det blir en påkjenning for hun som nettopp er blitt mor, og det finnes andre omsorgs personer i barnas liv som kan steppe inn.

Dere snakker av og til som om en sender barna i fosterhjem, ikke at de bare skal være hjemme hos seg selv i huset der de bor med sin egen mor, eller kanskje med besteforeldre.

Jeg fikk selv en voldsom reaksjon da jeg først ble mor, og i tilfelle det blir tilsvarende neste gang, så kommer det til å være nøye orden på at barnet mitt, og stebarna skal slippe å gå å tråkke oppi det. De må da ha det bedre et annet sted.

Om alt går greit derimot er det jo bare å kalle dem inn så mye en selv og dem orker :-)

[Anonym bruker]

Å la den andre biologiske forelderen ta seg av barnet, mens en selv ikke har den beste kapasitet, er en ansvarlig handling. Det er ikke det samme som å sende barnet bort.

Du sier du gjerne vil ha din eldste datter hjemme når du kommer fra sykehuset med den babyen du nå venter, og det kan jeg jo forstå, men om du etter første hilse på, finner ut at det blir for mye for deg, synest jeg godt du kan ringe til faren og ordne det så han kan få ta seg av barnet der og da.

Nå er det jo noe helt annet å bli mor for andre gang, enn første, husk nå tilbake for hvor stor en omveltning det var, men det er ingen som sier at andre gang MÅ bli enkeler og letter å hanskes med.

Du kan komme til å slite med amming, med kolikk, med fødselsdepresjon, eller post traumatisk stress, er det ikke da fint om du og din mann konsentrerer dere om deg og den lille, og at du kan slappe trygt av fordi eldre søsken er hos sin far, eller hos sin mormor eller andre som er glade i dem? Noen som har overskudde til å se dem, og ta seg av dem. Slik at du kan slippe å sitte der å late som, slite deg ut.

Hva vinner en på det?

[~~DoraDora~~]

Jeg har nettopp fått en datter ( hun er 6 mndr), og i tillegg har jeg to gutter ( 4 1/2 år og 3 år). Da jeg kom hjem fra sykehuset med vesla, fikk jeg nesten sjokk. Guttene ville oppi babyen hele tiden. Jeg fikk ikke ro til amming, eller stell osv. De omtrent hang på meg for å få se, og holde lillesøster. De viste heldigvis ingen tegn til sjalusi,men de ble likssom helt frelste i den nyfødte.

 

Guttene herjet og bråkte ganske mye, og det ble babyen veldig urolig av.Det ble mye kjefting på de, og dårlig samvittighet overfor de preget meg hele tiden. Det var lite koselig. Mannen min tok de mye med ut, eller på rommet deres for å leke. Han fikk likssom aldri sjangs til å bli kjent med den nyfødte de første dagene.Dette fikk ham til å bli irritert på guttene som egentlig var uskyldige oppi det hele. Men heldigvis så foreldrene mine hvordan situasjonen her var, og tilbydde seg å ta guttene med på bobiltur noen dager. Det ville guttene med glede. Da de var på turen fikk far og jeg slappet av, og komme inn i rutinene til vesla. Vi fikk roen, og babyen ble også roligere. Når guttene kom hjem hadde fi funnet roen, og fått ny energi til å konsentrere oss om alle tre. Da ble det mye lettere å være medlem i denne familien.

 

Ingen rundt oss har reagert på dette,- heller motsatt. De hadde ingen problemer med å forstå at vi lot andre ha guttene de første dagene, slik at vi kom til hektene, og inn i rutiner med babyen. Hvorfor kan ikke "stebarn" være hos moren sin i en slik situasjon, når "fellesbarn" kan feks være hos besteforeldre???? Kan ikke forstå at disse barna skal ha så særegne behov enn andre barn. De får jo bli med på sykehuset for å se babyen, og de får tidsnok bli kjent med babyen.

 

Min 13 årige stedatter kom på sykehuset for å se babyen, og så kom hun ikke på samvær før etter en og en halv uke, etter at jeg kom hjem med babyen. Hun har plenti tid til å bli kjent med det nye familiemedlemmet fremover.... Jeg kunne for all del ha tenkt meg at hun var der dagene rett etter denne gang ( slik hun egentlig skulle), for da kunne hun ha hjulpet til, men det hadde vært utnyttelse av henne.

[Anonym bruker]

Det jeg reagerer mest på her er samboeren din som skal jobbe den første uken når barna er der. Det synes jeg ikke at du skal godta. Uansett vil du trenge ham etter fødselen. Om ikke annet bør han være der for å passe sine egne barn!

Det virker helt urimelig at du skal være alene med dem når du sikkert har mer enn nok med deg selv, og kanskje en liten en. Man er ikke alltid like kjekk etterpå. Formen kan selvsagt variere. Jeg har vært veldig glad for at jeg aldri har vært aleine i denne perioden. De større barna har også alltid blitt passet noen dager i forbindelse med fødselen av besteforeldrene. Selvsagt har de fått kommet på klinikken å hilse på. Men de første dagene har vi hatt aleine med babyen. Det har vært fantastisk! Veldig fint å se tilbake på nå.

Enhver far har rett til 14 dagers omsorgsfri i forbindelse med fødsel. Noen må ta dette uten lønn, men det er det verdt. Syns du skal prøve å få far på banen, og få utsatt besøket av stebarna. Sett ned foten. Det ville de fleste andre gjort. Det er bare denne ene gangen at du blir mamma for første gang! Masse lykke til!

 

[Anonym bruker]

Akkurat det er jeg EGO faktisk enig om. Det er en forskjell på om han er tilstede eller ikke. Synes det er en forutsetning at alle fedre tar to ukers omsorgsfri når mor og barn kommer hjem. Med eller uten flere barn, så er det godt å ha far hjemme.

 

Det er sikkert greit med en uke barnefri etter at man kommer hjem, men man bør for barnas skyld la dem komme på besøk og hilse på.

 

[Mina™]

Takker for mange svar Dere har alle gitt meg noe å tenke på. Vi finner helt sikkert utav det.

[ana baroma]

Det finnes alltid en løsning:)

Og av og til trenger man litt perspektiver, om man vil ende på den ene eller den andre løsningen... Jeg er sikker på at dere greier å finne ut av det, ikke alltid like lett å være i steforeldersituasjonen og gjøre det riktige!

Lykke til med fødsel og stebarn osv:)) Det går seg nok til etterhvert!

[Anonym bruker]

Det kan jo by på problemer fordi om far er hjemme, og det er hans barn.

Det er jo derfor nå når vi skal ha nummer to at vi har ordnet det sik at vår eldste ikke skal være hos oss hele tiden. Fordi det er bedre både for oss og barnet å være litt mer hos besteforeldre akkurat da.

Den dårlige erfaringen om å ha 2 uker farspermisjon, derav 10 dager samvær/ferie med stebarna, gjør at det blir andre ordninger for dem også.

Jeg tilbrakte de 2 første måneder oppløst i tårer, fødsel var en hard påkjenning for mor og barn. Det var sjalusi og markering fra stebarnas side (naturlig nok) og det fungerte veldig dårlig med å ha huset fullt i unger.

Neste gang søker vi å tømme huset for unger, ikke fylle det opp, akkurat i den første tiden etter fødsel.

[*-*]

Jeg tror at når jeg forhåpentligvis blir mor så kommer vi til å omrokkere litt og be moren til barna her om å ha barna litt ekstra i den første perioden. Det tror jeg ikke vil bli noe problem, tror hun vil ha stor forståelse for det. Ja, min mann har barn fra før, men det er ikke dert samme, jeg har jo ikke barn fra før. Etter hva jeg kan se på erfaringer fra venner og kjente, så er det utrolig viktig at man får ro og trygghet i barselperioden. Flere jeg kjenner som av ulike grunner hadde stress og problemer rundt førdsel og barsel, slet med det i lang tid etterpå.

 

Jeg kommer til å si til mine stebarn at jeg har jo ikke hatt små barn før, så jeg trenger litt tid til å venne meg til det. Det tror jeg nok at barna vil skjønne også. Ikke at de ikke skal få komme på besøk, men at vi kanskje prøver å gjøre det sånn at de ikke bor her den første uka eller to. De bor vanligvis annenhver uke, dvs at dette er like mye deres hjem som hos mor. Kanskje det derfor er lettere for oss å organisere en ekstra uke hos mor? Fordi ingen vil føle at vi kaster ut barna eller ikke priorieterer dem for det, de bor jo her, men at jeg vil trenge litt tid. Vi har tatt doble uker for hverandre ved et par anledninger tidligere også, når mor eller vi har skullet bort eller det har vært spesielle situasjoner pga jobb.

 

Som noen skrev over her, man ber jo om avlastning for egne barn også om man tror man trenger det, det er til beste for hele familien. Jeg kommer til å be om avlastning fordi jeg tror jeg vil komme til å trenge den aller første tiden uten andre barn - det vil komme alle til gode på sikt. Da blir jeg en tryggere mor og vil bedre kunne være der for mine stebarn også. Heldigvis har jeg en fin mor til mine stebarn som jeg er ganske sikker på vil skjønne dette hvis jeg ber om det:)

[Anonym bruker]

Det høres fornuftig ut Lindsay

 

Her er vi i en motsatt situasjon for tiden, og det vil si at moren til stebarnet mitt venter baby med sin mann. Stebarnet mitt er 9 år gammel,og har vanlig samvær med oss. Moren har termin i løpet av sommerferien, og har spurt oss om vi kan legge de 14 dagene vi skal ha stebarnet, rundt terminen hennes. Hun forklarte oss at da hun ventet stebarnet mitt, så hadde hun vansker med amming, og var pga det stresset. Og så er det jo så lenge siden sist, at hun føler det er første gang igjen. Vi har stor forståelse for dette, og har sagt oss villige til å hjelpe med å ha stebarnet her da. Stebarnet mitt har heller ingenting i mot dette. Hun skal jo få besøke den nye lillebroren/lillesøsteren, selv om hun er her.

[*-*]

Ikke sant! Og hvis det skal være en gang (eller to eller fem) ganger i livet man skal få ta hensyn til egne følelser så bør det vel nettopp være når man akkurat har fått barn. Og det er viktig at det er mange som føler det slik også når det er deres biologiske barn nr to. Jeg har et par venninner som gråt omtrent i to samfulle måneder etter at nr to kom, kanskje det hadde gått litt bedre hvis de hadde fått litt mer avlastning i starten. Kanskje de barna som er der fra før sliter mindre med sjalusi også hvis de slipper å være der i den aller første fasen der foreldrene knapt nok har energi til å spise og sove selv. Det er vel en grunn til at besteforeldre, tanter og onkler ofte kommer på banen når det gjelder å ta seg av større søsken rett etter en fødsel. Hvis barna ikke opplever at det er en slik knapphet på goder og oppmerksomhet så kanskje de heller ikke føler seg truet av nye søsken?

 

Barna her kan så klart være her ekstra hvis deres mor får barn igjen. Men nå tror jeg kanskje ikke moren vil trenge det, hun har fortalt at hun var helt utslitt med førstemann, men at andre gikk greit, selv om hun hadde et barn fra før å passe på. Så man reagerer jo alle forskjellig, og det må vi jo ta hensyn til!

[Anonym bruker]

Vil fortelle litt om når jeg fikk min første (og til nå eneste:-) barn. Min mann har 2 tenåringer fra før som er hos oss 40 prosent. Den siste tiden jeg var gravid var min kjæreste borte pga jobb (i rundt 9 uker) og da hadde jeg barna aleine. Selv om det er tenåringer og stort sett greier seg selv så opplevde jeg det også som tungt. Det var handling, middag, bilkjøring og ha overskudd til å høre om alt det de hadde å fortelle fra sin hverdag - noe som jeg blir sliten av. Jeg var da sykemeldt fra jobb den siste tiden av svangerskapet i 100 prosent. Den ene gangen min mann nevnte for barnas mor at han var borte pga jobb og om de kunne være hos henne så var det ingen forståelse. Min mann og jeg møttes på sykehuset etter at vannet var gått, begge meget slitne. Vårt barn ble født tidlig på morgen og vi var overlykkelige. Vi sendte melding om det store lille vidunderet. Min mann drar hjem for å slappe av og møter 1 time seinere barnas mor og barna som kommer som vanlig for å være hos oss (pappahelg). Dette vel vitende om at vi hadde blitt foreldre for første gang. Min mann blir overrasket og resultatet er at barna blir sur på han og barnas mor er ovverrasket over at det er noe problem. Jeg og den lille blir på sykehuset av diverse grunner. Min mann kan være lite på sykehuset pga "barna" som venter hjemme. Den ene natten vi kom på barselhotell krevde jeg at min mann overnattet sammen med oss. Barna blir sure og lei seg. Vi avtaler med noen i familien at barna kan sitte barnevakt for søskenbarna sine. Den dagen vi skal hjem fra sykehuset er den yngste opptatt av at pappa eller jeg må hente vedkommende fra konfirmasjonsundervisningen i løpet av ettermiddagen. Når vi kommer hjem er den yngste tenåringen mutt og småsur. Jeg opplever at jeg må komme hjem sammen med min mann for å "ta meg av" en sur og tverr tenåring. Da min mann må ut i arbeid etter 1 uke ringer jeg til barnas mor for å si at det blir for mye for meg som nybakt mamma å ha barna aleine i den perioden. Dette var også om vinteren med en mengde snø. Mor sier at hun hører hva jeg sier men at det er vanskelig for henne å ha tenåringene pga jobben hennes (vanlig dagjobb med en nattehelg). Jeg insisterer på at jeg ikke kan og får som svar at javel da etter mye om og men. Hvis jeg noen gang skal ha ett til barn så vil jeg aldri mer oppleve det på denne måten.

 

[~~DoraDora~~]

Til Anonym over her...

 

Jeg blir så sint når jeg leser sånt... Argh

 

Enkelte er så EGOSENTRISKE at det er skammelig!!!

 

At de får seg til å være så lite forståelsesfulle... de burde skjemmes. De utnytter at stemor er utrygg på stemorrollen, og at hun er redd for å trå feil når det gjelder stebarna. Vi må rett og slett lære oss å være like egosentriske som de er.... ellers så spiser stemorrollen oss opp...

 

Sett foten ned NÅ... og hold på det løftet om at dette IKKE skal gjenta seg neste gang du skal ha barn.... Krev av mannen din at han også skal sette foten ned. Stebarna har ikke vondt av å være litt ekstra hos sin mor ( så lenge det er en normal mor da selvfølgelig...), når dere er i en slik situasjon. Alle som har barn selv, vet hvordan det er den første tiden etter fødsel... og i ditt tilfelle var du jo alene med alle, da din mann reiste på jobb.

[Anonym bruker]

Jeg er veldig usikker på terminen min, men det kan tyde på at jeg føder rundt julaften. I år kommer samboers sønn hit i jula, selvfølgelig. Dette er noe jeg gruer meg utrolig til. Jeg ønsker ikke å ha han masende og forstyrrende rundt meg når jeg har født min første. Har levd under store psykiske påkjenninger under hele svangerskapet hittil og har det veldig vanskelig. Usikker på om jeg og samboer i det hele tatt fortsatt er kjærester på det tidspunktet babyen kommer, men vi prøver å få det til å funke.

Enklere hadde saken vært om vi hadde hatt noen til å ta seg av sønnen hans rundt termintider. Men det har vi ikke, pga samboer har brutt kontakt med hele sin egen familie, og til og med med min familie! (selv om jeg fortsatt har et godt forhold til familien min, så er det jo ikke aktuelt at de passer samboers sønn når ting er som de er)

Så vi har ingen til å passe "ste"barnet når jeg går i fødsel og dagene etterpå. Dette er noe jeg virkelig ikke aner hvordan skal løses.

Gruer meg så utrolig mye pga dette...

 

Tilfi

[~~DoraDora~~]

Tilfi...

 

Moren til gutten da????

Hun blir nok kjempeglad for å få ha ham selv i julen. Kan ikke forstå noe annet :-)

[ana baroma]

Har far noen løsningsforslag? Det er jo tross alt hans barn:)

Utover det er det klart at akkurat denne jula kan dere kanskje gi vekk eller bytte med mor siden terminen er akkurat da?

 

Lykke til:)

[Anonym bruker]

Mor til gutten er dessverre av den lite samarbeidsvillige typen.

Hun har fortsatt ikke kommet over samboeren min og han har enda ikke tørt å fortelle henne at han skal bli far igjen..Og han gruer seg enormt til å fortelle det,for han forventer en forferdelig reaksjon fra henne..Så hun er nok ikke spesielt interessert i å hjelpe oss i denne situasjonen.. Dessuten mener samboer at jeg bør takle å ha ungen hans flyende rundt både på sykehuset og etter fødselen.

Jeg blir så utrolig kvalm av tanken..

 

Tilfi

[Anonym bruker]

Far mener ikke at det er et problem. Han blir sint når jeg nevner at dette er et veldig stort problem for meg.

Jeg ønsker meg et par uker alene med baby(og samboer)..

 

Tilfi