Jeg vil aldri kunne leve et normalt liv....

[Sabina og gjengen]

Du har så rett Ugla, skulle gjerne skrudd tida tilbake og gjort andre ting som ikke ga arr... Aller helst ikek gjort noe i det hele tatt:p

Men går ikke an å sende deg pm...

[Caelyn]

Oj.. Visste ikke at det var så mange som meg her.. Jeg var selvskader, men sluttet for noen år siden og tenker ikke lenger over de stygge arrene på armene mine.

Jeg har kommet dithen at jeg DRITER i hva folk synes stort sett og går i bikini og kortermet. Unntaket er hvis jeg skal søke jobb og treffe viktige folk for første gang..

 

Jeg har igjen begynt å få tanker om hvordan dette skal gå nå som jeg venter barn. Har termin 4. september og begynner å lure på hva føden, barsel, helsesøster, barnehage, andre foreldre, andre barn etc vil si om arrene mine.

 

Den 3-årige datteren til min venninne spurte meg her en dag om jeg hadde slått meg og om det gjorde vondt. Lurer på hva jeg skal si når mitt eget barn lurer på det samme.

 

Har vurdert operasjon etc, men ikke helt kommet dit at jeg har gjort noe med det. Jeg fikk høre at man kunne få det dekket såfremt det var et visst antall år siden man sluttet, at man var psykisk stabil og faren for gjentakelse var veldig liten.

 

Går ikke lenger på medisiner og går heller ikke tl behandling, men er likevel kjemperedd for å bli dømt pga arrene mine og bakgrunnen min. Selv om jeg selv føler at de er en del av meg og at folk ikke burde bry seg. Nå som et barn er involvert bekymrer jeg meg litt mer..

 

Beklager det lange innlegget.

[Sabina og gjengen]

Det må være et år siden siste gang man skjærte seg for å få operasjon fikk jeg vite, men selv etter flere år får jeg avslag...

Vi er visst mange med selvskader bakgrunn med barn, noe som heldigvis tilsier at det er fler som vet at man kan være gode foreldre og være eks-selvskader. Bare så synd at ikke alle vet det...

[guttåjente]

Hei.

Jeg har 4 skjemmende arr på venstrehånden etter en fyllerunde da jeg var ca 14. Alle på den festn skulle skjære litt på seg selv da.

 

Jeg spurte fastlegen min om det var noe å gjøre med og hun sendte meg videre til hudspesialist ( tru æ d va, e ei stund sia) og han sa at d var ingenting å gjøre me de.

 

Hvis arrene står litt "ut" av huden gikk d ikke an å fikse sa han men hvis de på en måte gikk inn i huden så gikk d.

 

Går i t.shorte men synes d kan være litt ekkelt da, jobber i barnehage da.

[Sabina og gjengen]

Off, kan tenke meg det ikke er noe særlig å jobbe i bhg da nei, men det er nok litt forskjell på 4 arr og 150 arr.. Ikke frekt ment, men jeg tror mine arr er litt mer avslørende (langtidssjukdom) enn 4 arr.. Jeg har jo ikek sett dine og motsatt så en skal jo aldri si at jeg har det verre enn deg.. Nei, uff, dette ble mye surr, men arr er arr uansett og selvskadingsarr er desverre fryktelig avslørende:/

[guttåjente]

Ja, d er klart.

D jeg ville fortelle me innlegge mitt var at jeg spurte fastlegen om hjelp og hva slags arr d går an å fikse på.

 

Skjønner at mine arr og dine arr ikke kan sammenlignes.

[Sabina og gjengen]

Jo, de kan sammenlignes, det er sjenerende for oss begge, Det viser til liten eller ingen tankegang i gjerningsøyblikket/ene..

Jeg har fått fastlegenmin til å sende ei søknad, men fler her har sagt at det lønner seg å ha fra psykolog så jeg får vel kanskje kontakte en psyk og se hva som skjer da... *styr*

[*Emma & Mathias*spire i magen*]

Hei!

 

Dette er du ikke aleine om..

 

Jeg har vært intens selvskader, helt inntil nå nylig(vært til behandling på selvskadingavd og dps i 5 mnd).

 

Da jeg var gravid, sluttet jeg med selvskadingen, og jeg skammet meg noe så forferdelig. Gikk høygravid om sommeren, i store tjukke gensere, trodde jeg skulle stryke med. Etter jeg fikk Emma, så syntes jeg det var så flaut, jeg følte meg som en elendig mamma.

 

Søkte om å få fjerne arrene, og jeg fikk det innvilget :-D Ble kalt inn på rikshospitalet til forvern, hos hudspesialist..

 

Dit kjørte jeg forgjeves :-( For da hun ba om å få se armene mine, så sperret hun bare opp øynene, og tittet trist på meg og sa:

"jeg må bare si unnskyld for at du har kjørt den lange veien hit, men det her er det ingenting vi kan gjøre noe med".

 

Hun trodde at det dreide seg om noen arr, som ikke var sydd, og som hadde grodd stygt, og tenkte utfra det at de kunne snitte det opp igjen, og sy sammen til et bittelite arr..

 

Men hos meg er hele armen sydd fra før av, det var for mange arr, så det var ikke noe behandling for mine armer.

 

Jeg spurte om laser, men arrene var så dype, så laser ville vært bortkastet. Hudtransplantasjon ville gjort armen like stygg, pga de da fjerner kun et lite område med hud fra innsiden på lårene, som de strekker utover armen, og da vil jeg heller se ut som jeg er kraftig brannskadet :-/

 

Og det siste alternativet, som da var å gjøre et reinngrep, for å sy sammen til t mindre arr, det var ikke mulig å gjennomføre på meg..

 

Jeg ble så lei meg, endelig hadde jeg tenkt til å ta farvel med fortiden min, og legge alt bak meg, starte et nytt liv. Men nå idag er det kanskje like greit at jeg ikke fikk noe behandling, ettersom jeg ble dårlig igjen, og nå har skjært opp resten av armen :-/

 

Nå har jeg levd med selvskadingen siden jeg 14 år gammel(21 nå), og jeg har endelig klart å ta et oppgjør med meg selv. Jeg viser armene mine om sommeren, jeg bryr meg ikke lenger hvis folk spør.

 

Datteren min har sett armene mine mange ganger, det er umulig for meg å skjule de, og hun spør om jeg har aua.. Da svarer jeg henne at nei, mamma har ikke aua nå, men jeg har hatt aua. Inntil videre, innfinner hun seg med det svaret, og etterhvert som hun blir eldre, og moden for å takle en utfyllende sannhet, så kommer jeg til å være åpen om hva som har skjedd, men jeg kommer til å skåne henne for bakgrunnen(overgrep i barndommen), inntil hun er voksen, og i stand til å takle det også. Jeg velger å ha et åpent forhold til det, pga at selvskading ikke lenger er et tabulagt emne, og jeg synes det er fint at endelig det også kommer frem i lyset.

 

Mange uteforstående ser på selvskading som et slags oppmerksomhets hysteri, og noen gjør det kanskje av oppmerksomhet, men flesteparten av de som har drevet med selvskading/de som fortsatt gjør det, de gjør det fordi de har det så ufattelig vondt med seg selv..

 

Jeg for min del har brukt det for å ha kontroll(jeg var psykelig kontrollfrik), og da jeg mistet grepet rundt meg selv ellers, så hadde jeg iallefall kontroll på skalpellen og blodet. Jeg benyttet meg av selvskadingen for å bli rein, få ut det gamle blodet, og for å flytte smerten over på et annet sted.

 

Jeg har kontaktet barnevern, psykologer og leger, for å rådføre meg ift hva jeg skal si til datteren min, når hun blir så stor, at hun vil begynne å spørre. De har hjulpet meg til å ikke skamme meg så mye lenger, men jeg kjenner at det krymper seg i meg noenganger, da jeg kan kjenne blikkene i byen, på stranda, på kjøpesenteret, de gangene jeg leier Emma i hånden, med kortermet genser. Jeg er redd de tenker jeg er en dårlig mamma o.l.

 

Jeg vet ikke helt hva jeg skal råde deg til, men forsøk å ta et oppgjør med fortiden din, prøv å trøst deg med at det finnes tusenvis av oss i hele landet, og maaaaaange av oss har barn. Hopp i bikinien i sommer, og kos deg masse med gutten din(uten å svette i hjel) på stranden. Du må gjennom en ny fase i livet, for å akseptere dette for deg selv.

 

Ta gjerne kontakt med meg på mail eller msn om du vil snakke..

[email protected]

 

Dette er et tema jeg brenner for, og jeg hjelper deg gjerne om jeg kan :-)

 

Klemmer...