Jeg vil aldri kunne leve et normalt liv....

[ღ♥LilleKula&Fredrikღ♥]

Da jeg var yngre var jeg psykisk syk, jeg var så dum at jeg kuttet meg opp på armene. Jeg skjønte at jeg trengte hjelp og ba om å bli lagt inn på psyk selv.. Heldigvis fikk jeg det etter litt styr, jeg la meg inn flere ganger i løpet av et par års tid, før jeg skjønte at den eneste som kunne få orden på hodet/tankene og selvskadingen var meg selv. Jeg satte hardt mot hardt med meg selv og kom meg ut av det. Har vært frisk siden... Men nå som jeg har blitt mor skjønner jeg hvor ille det er å alltid gå i langarmet og shorts til knæra (har noen arr på lårene og) om sommeren, før var det ok, det var jo sånn det var bare. Nå føler jeg det er grusomt å høre om andre mødre som går på babysvømming, tar med barna på stranden og når vi er på barseltreff og de andre sitter i t-skjorte, mens jeg sitter der å nærmest smelter bort.

 

Poenget er at jeg søkte om å få laserbehandlet arrene mine, evt få en hudtransplantasjon slik at jeg kan leve mer normalt. Vet at arrene aldri vil forsvinne helt, men jeg vil så gjerne kunne ta med sønnen min på stranda i årene som kommer, uten å få spørsmålet om hvorfor mamma har på seg langarmet når andre går i bikini. Og vil slippe alle blikkene fra folk som ser på meg om sommeren der jeg tusler rundt med langarmet i 30 grader...

Jeg fikk avslag uten at de tok meg inn til en vurderingstime, de mente at jeg søkte på kosmetisk grunnlag, men det er feil :/ Jeg vil ikke ha disse arrene der hele tiden som minner meg på den vonde tiden. Jeg vil leve et mest mulig normalt liv, jeg vil ikke at sønnen min skal vokse opp å etterhvert skjønne hva mamma har gjort mot seg selv. Jeg vil ikke at han skal vokse opp med en mamma som "gjemmer" seg for han..

Er det noen som har erfaring med dette? Er det slik at jeg aldri vil få dekket en operasjon? Jeg har prøvd å få lån, men det får jeg ikek pga inntekt og et forbrukslån har jeg ikke råd til å ta opp..:/

 

 

Kan noen være så snille å legge dette ut på skravle for meg?, vil gjerne være anonym.

 

nå er det gjort:)

[ana baroma]

kan du anke på vedtaket om å ikke gi deg behandling for dette? Uansett må du jo få en samtale om det...

Aner ikke hva du kan gjøre, men ønsker deg uansett lykke til!

[Honningmelon]

Jeg har ikke så mye erfaring, men har ei god venninne, som har kuttet seg selv (og delvis enda). Hun har stygge arr på håndleddene, og for en stund siden var hun inne og fikk fikset på arrene på den ene armen, sånn at det skulle se litt bedre ut. Det var ikke noe problem å få det gjort.

[Gjest]

Heisann.

 

Godt og høre at det er flere av "meg". Jeg var selv en selvskader da jeg var yngre, men jeg viste faktisk ikke at man kunne søke om laserbehandlig for arrene. Vel, jeg har hvertfall fra håndeleddene mine og et stykker oppvover, dyper og stygge arr etter selvskading. Det er veldig lite pent, og de kommer veldig godt til syne om sommeren da jeg blir fort brun, og arrene blir bare ENDA hvitere. Noen folk, de uten antenner, kan plutselig finne på og buse ut "Herregud, har du prøv å drepe deg selv!!" eller noe slikt. I starten var selvsagt dette helt forjævlig (beklager ordbruk). Men nå, noen år senere driter jeg i det. Arrene vil alltid være der, og jeg klarer ikke gå i langermet genser på en varm sommerdag.

 

Jeg tror rett og slett du bare må finne en måte og svare disse personen på, eller kansje ikke svare i det hele tatt?. Det har jeg gjort, jeg har igjenom årene tenkt meg ut et svar jeg synes fungere sånn passe om noen skulle spørre meg. Det er fortsatt både flaut og irritrende og ikke minst veldig sårende når folk spør eller graver, men jeg svarer alltid bare at "Det er fortid, og det vil jeg helst ikke prate om" og foreløpig har folk godtatt dette, heldigvis.

 

Vet ikke om dette hjalp noe. Men uansett, lykke til. )

[Sabina og gjengen]

hm, jeg står fram med nick jeg...spiller ingen rolle..

Jeg vet med meg selv at jeg aldri kommer til å klare å klare å gå i kortarmet, jeg klarer det ikke engang foran familien min.. Flere i familien som ikke vet om arrene engang.. Jeg hater meg selv for å ha gjort dette, er jo frisk nå og vært det noen år, men jeg bor på et lite sted å folk snakker... Jeg orker ikke ha masse prat bak ryggen min. Jeg har gått med langarmet hver sommer i endel år nå så det er jo en vane, men jeg vil så gjerne for sønnen min sin skyld leve npormalt igjen...

[nicoluca]

Hei.

Jeg er også i samme situasjon. Folk spør meg hva som har skjedd med armene mine og jeg svarer at jeg ble bitt av en hund da jeg var liten! De tror på det da. Er grusomt å få spørsmål. For man legger liksom ikke ut at man har vært syk og kuttet seg opp. Jeg går enda til psykiater og han mener jeg kan søke om å få arrene redusert. Står jo sterkere når han henviser meg. Men han ville vente en viss tid til gjentagelse ikke skjer.

 

Håper du får dette innvilget.

[Sabina og gjengen]

Det er jo flere år siden jeg skadet meg selv sist så fare for gjentagelse er det absolutt ikke, jeg skjønner ikke hvorfor jeg får avslag.. Har også hørt med sosialkontoret om de har mulighet til å stillle med penger som et lån. Men de sier at det er kosmetisk og ikek medisinsk og da får jeg ikke lån hos de heller.. Men det er jo helt håpløst, dette gnager i meg hver gang jeg ser armene mine, det gnager i meg hver gang jeg ser noen gå i t-skjorter eller snakker om bading å sommer... Dette er ikke fordi jeg ska se pen ut, jeg driter i det, jeg vil bare være som andre..

[Gjest]

Jeg kan jo på en måte forstå deg. Du bor på et lite sted, og ikke en gang hele din familie vet om det. Da er det jo ikke "bare bare" og plustelig fortelle dette. Jeg stiller jo litt anderledes der, siden alle viste om min selvskading da jeg holdt på, både samboer, søster og mamma, og ikke minst mine venner. så sånn sett så har jo ikke jeg trengt og skjule det for andre enn ukjente i ettertid. Men etter noen år orket jeg ikke mer, for som med deg, så er dette også for meg, min fortid.

 

Folk får tror hva de vil, folk får mene hva de vil og folk får bare dømme meg opp og ned, på siden og langs om de vil det. JEG vet at dette er min fortid, og JEG vet at jeg nå har det helt fantastisk nå. Mine barn virkelig elsker når jeg tar dem med i svømmehallen, og DET er verdt hvert enste dømmende blikk. Dessuten har jeg samboer ved min side, som støtter meg. Han satt ved min side da blodet rant, han støttet meg da jeg stod i kassen og skulle betale med håndledd nedsunket i blodfylte bandajser surret rundt hådledden. Han ga faen i hva andre mente den gange, så hvorfor skal ikke jeg gi faen i hva andre mener nå, i ettertid?

 

Sånn burde du også hvertfall prøve og tenke, selv om det ikke er lett.

 

Har du msn? Send meg mailen din på PM da vel )

[Newton & Prinsessen på erten]

Syntes du skal anke..

 

anke og anke.. til slutt blir de lei deg og godkjenner.

 

Få en psykolog eller noe til å skrive et vedlegg du kan legge til på hvordan dette hindrer deg i å leve normalt.

[Sabina og gjengen]

Hun jeg en gang hadde som psykolog har gått av med pensjon, det er noen år siden og jeg aner ikke hvor hun befinner seg.. Jeg skulle gjerne visst det for hu var ei strålende dame og hadde sikkert kunne skrevet en hei dundranes søknad og fått meg inn.. men men..Ska søke på nytt ja. Jeg skal også inn på Riksen på tirsdag og ta nye prøver av underlivet mitt (det er ennå ikek bra) og vet at jeg kanskje må ta en biopsi etterhvert, er det noen som har tatt det? *gruuuer meg* Men siden jeg ska på hud-avd på tirsdag ska jeg snike inn et par spørsmpl til legen ang arrene og muligheter osv..

[Dotten]

Så lenge du vet navnet til expsykologen din, kan du helt sikkert finne henne i telefonkatalogen online... Søk etter henne da vel, og om du skulle finne henne, så ring

Masse lykke til både med underlivet og fiksing av arrene

 

Klem

[Sabina og gjengen]

thanks... føler at jeg snart har hatt nok motstand på kort tid:p men men vedmotstand blir man sterkere, snart kan jeg melde meg på lastebil-løfting tenker jeg, hihi:p

[Mamsen86]

Jeg har begge underarmene fulle av slike arr, og jeg skjemmes til tusen. Det verste er når folk kommenterer det, lurer på hva som har skjedd og slike ting. Jeg hadde noen tøffe år i mine yngre dager, og det er et nei-tema for meg å snakke om - og enda tøffere er det nå som jeg er mor. Føler at folk tenker at dette er noe jeg går igjennom nå, at de ser på meg som en gærning osv. Og den dagen datteren min lurer på hva som har skjedd.. Vet ikke hva jeg skal si.

 

"Godt" å se at det er fler her inne.

[♥ Snøblomst ♥]

Heisann!

 

Vi bare si at jeg forstår deg kjempe godt. Høres ut som du skriver min egen historie. Jeg har faktisk tenkt å laserbehandle men er så usikker på om det blir noe bedre av det...

 

 

Klem te deg!

[haater husarbeid]

Jeg har en del arr, spesielt på overarmer og mage. Jeg slet også med dette i mange år.

Nå flere år etterpå og med to barn, går jeg i singlet og bikini som alle andre. Og det er FORBAUSENDE få som spør meg om arrene!!!! Det hører faktisk til sjeldenhetene.....og når folk spør, er jeg bare ærlig. Og jeg blir møtt på det. Det er greit. Jeg vil ikke være arrene foruten jeg, de er en del av meg og istedet for å minne meg på den vonde tiden, minner de meg på at det som ikke dreper deg, gjør deg sterkere!!!

 

Men for å få en vurderingstime, vil jeg anbefale deg å få en skriftlig utredning av grunnene til arrene og hvordan de påvirker deg i dag fra en psykolog. Da stiller du sterkere. Lykke til da!

[Sabina og gjengen]

Takker:) Jeg ska fortsette å presse på litt. Jeg er nok ekstra var på dett emed arrene pga lite bosted, jeg har sitti mye barnevakt her osv,.. også føler jeg at folk ser rett på arrene mine. Jeg klarer ikke ta av meg og la de synes:/ Men det er snakk om maaange arr da:/

Har telt 150 stk, hvor noen er sydde, det er ca 20 mer enn jeg telte men disse er små og kommer kun fram når jeg blir brun...

 

Som jeg har skrevet over her en plass, jeg tror snart jeg ska melde meg på nm,vm og OL i lastebil-løfting, for sterk det har jeg blitt av all motgangen, men kanskje ikke fysisk:p hehe...

[eva luna]

Synes absolutt du skal søke på nytt til en annen lege, og legg ved en skriftlig attest fra psykolog/psykiater på at dette sliter på deg psykisk. Og skriv gjerne en skriftlig søknad fra deg selv også i tillegg der du forteller det du har skrevet her no. Hvis folk kan få dekket forstørrelse av pupper og bukplastikk pga dårlig selvtillit så burde no absolutt du få dekket arrfjerning.

[Sabina og gjengen]

Altså jeg er jo frisk fra depresjonen jeg hadde så vet ikkeom det er derfor de ikke vil gjøre noe.. Men ska søke på nytt, men da må jeg vel ha en prat med en psykolog for å få en attest derfra og sånn... hmm, styr:/

Jaja, får håpe jeg får ordna litt i sommer så kanskje jeg får operasjon i løpet av høsten/våren...

[Sabina og gjengen]

Dytter litt jeg, i tilfelle noen har erfaring med arr reduksjon her nå...

[Dailis]

Selvskading har blitt så vanlig etterhvert så de fleste vet jo hva det er.

De sier jo at det har tatt over etter spiseforstyrrelser.

Jeg tror deg så gjerne på at det er vanskelig, men samfunnet forandrer seg heldigvis, så det er ikke like undrende og fordømmende til selvskadere som tidligere.

Jeg håper anking vil føre fram for deg, men hvis det ikke gjør det så er situasjonen allerede forandret veldig i samfunnet, og det vil nok også øke.

 

Lykke til.

[Sabina og gjengen]

takk for svar, jeg ska stå på. Det handler ikke bare om hva andre mener, men også hva jeg ønsker å leve med, jeg vet jeg har vært syk, jeg vil helst slippe å bli minnet om det på den måten hver dag.

 

Kjempesynd at selvskading er det nye store "greia", man angrer som et uvær når man skjønner hva man har gjort:/

[Dailis]

Uff ja, det er synd. Har flere nære som har til dels stygge arr. Kjempesynd, spiseforstyrrelser er tross alt ikke synlig om man kommer seg over det.

Håper du får hjelp, hvis ikke håper jeg du klarer å akseptere dine arr, og se at i det du kom over det, ble det faktisk slik at du har større forståelse, kunnskap og innsikt som mange ikke har.

 

Lykke til igjen.

[Sabina og gjengen]

Jeg tror på en måte jeg aksepterer dem, men jeg tilgir ikke meg selv for det jeg har gjort mot meg selv, mine nærmeste og nå barnet mitt, ennå han kom til lenge etter dette skjedde.

 

Jeg stod på for å få det jeg hadde krav på a jeg var sjuk (hjelp/innleggelse) og jeg kom igjennom da, så jeg får stå på nå og vinne det igjen:)

 

hehe... Silje VS Helsenorge Runde 2 *ler*

[Dailis]

Da satser vi på at du går seirende ut av det igjen=D

[Sjefsmegga]

Hei Silje og Leo ( og andre med arr)...

 

Nå er det så mange som får bukplastik og brystoperasjoner på svakere grunner enn det du/dere har for å bli kvitt/få redusert disse arrene. SÅ KJEMP jenter!!! Ikke ta nei for et nei... Klart dere burde fått noe hjel så dere hadde kunne gå i singelett og badetøy!!

 

Jeg har aldri skadet meg selv på den måten..men alikevel så vet jeg noe om selvskading..det er mange måter å skade seg selv på....og ikke alle bærer arr utenpå. Send mmeg gjerne en PM hvis du vil prate på msn eller noe.. For jeg vet det ligger ting bak selskadingen også.

 

klem