Biomor

[Anonym bruker]

Jeg vil bare fortelle litt hvordan jeg har opplevd og være biomor, når barnefaren finner seg ny kjæreste.

Vi gikk fra hverandre når barnet vårt var to år. Og far ble raskt sammen med ei ny jente.

Denne jenta ønsket seg tydeligvis barn, da hun hele tiden skulle ha min sønn til å kalle henne "mamma".

Hun tok helt over, bestemte når far skulle ha besøk av sønnen, hva han skulle spise/drikke/hva de skulle gjøre. Min sønn ble kjempeurolig, da han plutselig trodde han hadde to mammaer!Ikke fikk han alenetid med far, da hun tok han med seg overalt, til venner, på butikken osv.

Jeg vet at barnefar er en dott, (det er derfor jeg gikk fra han). Men det var tydelig at han lot dette gå fordi han var veldig glad i nydamen.

Dette opplevde jeg som kjempesårt, at en annen skulle leke mamma med MIN SØNN!

Når jeg så tok dette opp, snudde kjæresten totalt!Da var jeg ute etter og sabotere deres forhold, og jeg nektet far (og henne..) og se sønnen!

Jeg blir derfor kjempeprovosert når jeg leser mange av innleggene her! Det finnes sikkert mange rare biomødre, men det finnes jammen mange rare stemødre også!!!!!

[Anonym bruker]

hehe.. Må nesten le litt når jeg leser innlegget ditt for dette var jammen et spark til noen på denne siden. Vi som har lest flere av disse innleggene skjønner også at det jammen finnes mye rart både av bio- og stemødre.

Tror nok at skal man få det til må man begynne med å se det positive i det den andre personen gjør. Og det er nettopp det som er vanskelig hvis man som biomor fortsatt har følelser for x`n, eller som stemor ikke er trygg på sitt eget forhold. Da ser man som regel kun det negative, og da baller det på seg. Nå man endelig er trygg i forholdet eller ikke har følelser for x`n lengre har det allerede bygget seg opp et forhold som kan være vanskelig å redde mellom bio og stemor.

 

Det som gjør at jeg har et så godt forhold til barnets biomor er at jeg traff samboeren min flere år etter at deres forhold var slutt. De var helt ferdig med hverandre, med krangling og sjalusi.- og begge var klare for, og undte hverandre en ny partner.

 

Ikke lett det der, gitt.. Håper du etterhvert får et bedre forhold til "din stemor" - og husk å gi hverandre en ny sjans:)

[ana baroma]

jepp... det finnes mange rare folk, både fedre og mødre og alle oss andre. Synes i grunnen den stemora der har et problem når hun skal ha gutten til å kalle seg mamma. Og klart du synes det er sårt!! Helt unødvendig å skulle oppføre seg sånn.

[*-*]

Veldig snålt at stemor ber sønnen din om å kalle seg mamma, det skjønner jeg godt at du reagerer på. Det må du kunne be henne om å ikke gjøre. Men min stedatter, som var litt eldre enn din sønn, var veldig opptatt av hva hun skulle kalle meg i begynnelsen og begynte å eksprimentere med mams og andre lignende ord. Hun pleide også å kalle meg stemamma i butikker og andre steder blant andre. Jeg sa at jeg het det jeg het og det at det sikkert var greiest å kalle meg det, men at hun kunne få kalle meg hva hun ville. Det tok ikke lang tid før hun bare kalte meg ved navn igjen. Det var nok en liten utforskende periode hvor hun prøvde å få litt system i livet sitt. Begge stebarna var i en periode veldig opptatt av hva jeg var for dem, om jeg var en mamma-aktig person de kunne regne med. I denne første perioden tror jeg nok moren til barna var litt opptatt av å understreke at jeg ikke var mammaen deres og at de ikke kunne regne med meg.

 

Nå vet vi alle hvor vi har hverandre og det har falt til ro. Men på samme måte som jeg må akseptere at det finnes en ekskone som jeg må ta hensyn til store deler av mitt liv, så må hun akseptere at det finnes en annen kvinnelig omsorgsperson i livet til barna som fungerer mye som en mamma-person når de bor hos oss. Det betyr ikke at pappa er fraværende, men at vi er en 'vanlig' familie med to voksne.

 

Når det er sagt så skjønner jeg godt at det er sårt og provoserende med en ny kjærste som går så kraftig inn så kort etter bruddet. Vitner om dårlig dømmekraft. Men det er ikke sikkert det er vondt ment, kan hende det er et uttrykk for oppriktig engasjement i både kjærste og hans sønn, og det er fint på sikt. Unasett, du er moren til ditt barn og vil alltid være det!

 

Hvordan går det med dere nå?

 

 

[Anonym bruker]

Jeg håper virkelig ikke at du er så usikker på deg og dit forhold til barnet ditt at du mener dette du skriver?

 

Har du fortsatt ikke skjønt barn? De vil ALLTID være lojale med den "svake" part, som er mor for dem. Du kan prøve ALT du vil med andre ting, men sånn er det ikke.

 

Til dere biomødre, STOL på dere selv og at deres barn alltid vil være deres barn...... Det finnes altfor mange biomødre som blir sjalu. Og så sitter hele verden rundt å vet at de ikke har noen grunn.

 

Selv barn med SLEMME mødre og snille stemødre, vil forsvare sin mor og elske de over alt på jord.

[Anonym bruker]

Jeg har aldri vert usikker på mitt forhold til min sønn, men jeg så at gutten slet med at det plutselig kom en ukjent dame som han skulle kalle mamma.

Nå er det heldigvis slutt mellom dem. Og faren har funnet en kjempejente som er veldig glad i min sønn. De har også fått en liten gutt i sammen, og det virker som hun er like glad i begge guttene.

Den følelsen jeg sitter igjen med etter noen av disse innleggene her, er at alle stemødre synes biomor er så forferdelig, ustabile, ikke tar vare på barna sine, er ute etter og sabotere osv. Men en biomor kan ikke velge hvilken kjæreste barnefaren velger. Det er en kjempevond følelse og sette igjen sitt barn hos en dame, som man ikke kjenner og kanskje ikke stoler på ( og som du vet ikke tåler trynet på deg..).

Jeg mener også at mange av disse "stemødrene" (huff, et grusomt ord) legger seg bort i alt for mye av oppdragelsen av sine stebarn.

La far og mor ta det meste av oppdragelsen, og respekter hvordan de selv vil oppdra sine barn.

[Anonym bruker]

Er ikke enig med deg i det siste, ang at stemor skal la faren og moren ta seg av oppdragelsen. Når stebaret er hos faren og stemoren, må de to sammen bestemme husets regler. Dersom de har egne barn, må de kunne sette samme regler for stebarnet som for egne barn. Hvis ikke vil stebarnet på en måte bli ekskludert fra den familien. Det er naturlig at stebarnet "går inn" i fars familie, og blir som en av den familien når barnet er der. Hva moren har som regler etc hjemme, får bli opp til henne. ( Dette skal heller ikke far og stemor blande seg inn i). Så enkelt er det.

[~~DoraDora~~]

Helt enig med deg Anonym over her.

 

Moren til stebarnet mitt mente også at hun og min mann skulle ta seg av oppdragelsen til stedatteren min. Min mann var uenig, men lot jentas mor ta seg av det alene. Med andre ord, så ble det slik at vi fulgte morens regler for jenta når hun var her. Gjett om det ble krasj... for vi hadde helt andre regler for våre barn. ( Min mann og jeg er veldig enige i hvordan vi vil oppdra barna våre). Et eksempel er at om sommeren sa moren til jenta at hun skulle legge seg til et visst klokkeslett, mens vi er mer fleksible med leggereglen om sommeren. Vi liker å kose oss ute, og lar barna få være oppe lenger når det er nydelig vær, og de har fri. Jenta måtte i følge moren legge seg senest klokken 10 ( da var hun 9 år, og våre barn var yngre). Vi ville la barna våre være oppe til 11 tiden ( kun i hagen vår, med oss). Jenta syntes jo dette var forferdelig trist. En annen regel moren var fast bestemt på var at godterier skulle kun holdes til lørdagen. Vi har et ganske sundt kosthold, men synes ikke det gjør noe om barna får litt godterier ved enkelte anledninger, selv om det ikke er lørdag. Så sånn det ble her da, var at enten måtte vi bare følge morens regler med jenta, og våre egne til våre barn. Eller vi måtte la hele familien vår følge stebarnets mor sine regler når hun var her. ( noe vi ikke er interessert i, i det hele tatt) Ellers måtte vi la jenta følge våre regler når hun er hos oss. Etter mye om og men fant vi ut at det mest rette er jo at vi følger våre egne regler i vårt hjem, og så får jenta følge morens regler når hun er hjemme. Moren ble dritsur på oss, men med støtte fra andre vi forhørte oss med, så følger vi våre egne regler.

[*-*]

Jeg mener også at idet man skiller seg så må man være klar over at det kan komme nye personer inn, stemødre og stefedre, og at man da må 'dele' barna sine med disse. Selfølgelig er det fortsatt foreldrene 'sitt' barn (hvis man kan si at noen eier barn), dvs at det er de som skal stå for de store prinsipielle avgjørelsene som skolevalg, konfirmasjon kanskje og sånne ting. Men når det gjelder hverdagsoppdragelse så er man nødt til å få lov til å gjøre det i det hjemmet barna til enhver tid er. Våre barn bor 50/50, dvs de bor like mye med meg som med sin mor. Det er klart jeg må få ha noe å si om hvordan vi skal ha det her i vårt hjem. Hos oss setter jeg og min samboer reglene sammen, det er ikke gitt at moren skal bestemme hvordan det er hos oss.

 

Når det er sagt, så har vi et godt forhold til moren til barna og kan snakke sammen om oppdragelse og grenser. Det kan være spesielle tiltak med lekselesning, fritidsaktiviteter etc som vi avtaler likt, men vi har sluttet å koordinere nøyaktige leggetider, ukelønn etc feks. Vi har våre rutiner her og hun har sine hos seg. De er nok ganske like fordi vi er relativt enige om oppdragelse i utgangspunktet, men vi kan ikke prøve å styre hverandres liv heller. Hvis barna hadde fått loff hos mor på hverdagene feks, trenger de ikke få det hos oss. Hvis den ene får være litt lenger oppe hos oss enn den andre, så kan ikke vi kreve at mor skal gjøre det samme.

 

Overfor barna legger samboeren min og jeg vekt på at vi bestemmer like mye begge to og vi passer på at vi alltid har felles front. Hvis vi er uenige diskuterer vi dette når barna ikke er der. Men så klart, det er min samboer som er faren og jeg ville aldri trumfet gjennom noe når det gjelder barna, verken oppdragelse eller annet, hvis han ikke var enig. Da er det hans mening som gjelder. Vi sier også fra til moren og hun til oss hvis vi tror det er noe vi eller hun gjør som kanskje kan avvike litt fra måten den andre familien gjør ting på.

 

Man trenger ikke gjøre det så vanskelig eller legge opp til at alt skal være så konfliktfyllt.

[*-*]

For å klargjøre - til HI, jeg mener altså at det å kreve at en person som delvis bor med dine barn ikke skal ha noe med oppdragelsen av dem å gjøre er å be om bråk, da er det ikke rart det blir konflikter. Hvorfor skal du insistere på noe sånt? Er det fordi du føler at din posisjon som mor blir truet? Det blir den ikke, du er moren uansett!!! Men det er ikke noe heldig for barna dine å forholde seg til en voksen omsorgsperson som er uklar og ikke setter grenser. Det vil heller ikke bli noe hyggelig i det andre hjemmet verken for barna eller noen hvis ikke begge de voksne blir hørt og akseptert som voksne.

[ana baroma]

Jeg er så uenig, så uenig med deg i det siste der:)

Klart vi skal "legge oss borti" oppdragelsen! Ikke at jeg skal bestemme hvordan den grunnleggende oppdragelsen skal være, men jeg må da ha lov til å si fra når det er noe? Det handler jo om disse tusen tingene i hverdagene, ikke pille seg i nesa, vaske hendene, bordskikk og leggetider osv osv. Jeg er heldigvis ansett som en likeperson på de tingene der, så hos oss er ikke det et problem. Hvis ikke hadde jeg nok ikke følt meg som likeverdig voksen i mitt eget hjem! Vi har våre regler i vårt hjem, så får mor ha sine i sitt. Hos oss er de egentlig ganske like, og det forenkler jo tingene.

[*-*]

Man fikk litt blod på tann her, hehe - men dette er viktig:)

 

Sett det helt på spissen - hvis jeg lever sammen med din eksmann og tidvis din sønn, vil det uunngåelig være tider hvor jeg og din sønn er alene. Vil du at han skal gå på skolen uten lue i åtte kuldegrader fordi han ikke hører på meg og faren er gått på jobb? Vil du at jeg ikke skal si til sønnen din at han ikke får gå på rødt lys? Vil du jeg skal la være å be ham ikke stupe der vi ikke vet om det er dypt vann? Eller la han gå i båten uten redningsvest fordi det er fars ansvar og far er i kiosken?

 

Jeg regner med at du også tenker at det vil være uansvarlig av meg som voksen å ikke passe på din sønns sikkerhet. Det kan jeg bare gjøre på en ordentlig måte hvis jeg har etablert voksenautoritet overfor ham, og han vet at jeg også bestemmer på lik linje med faren. Hvis ikke vil han alltid bare kunne si 'det bestemmer ikke du, du er ikke mammaen min' - det hjelper ikke at jeg står å roper med redningsvesten i hånda den dagen han skal kjøre båt alene hvis han aldri har måttet høre på meg ellers.

 

Og hvis du nå tenker at det er farens ansvar og faren skal være der selv, så vet du at det ikke funker slik, faren vil ikke være overalt alltid, sånn er ikke verden. Andre voksne som ansvar for sønnen din har voksenautoritet i de periodene de har ansvaret, barnehagepersonale, lærere, barnevakter osv. Steforeldre lever med barna, og da er det klart de må ha mulighet til å oppdra og bestemme, ellers ville det være direkte uansvarlig.

 

[Travelmor]

Jeg synes det er kjempebra at hovedinnlegger bidrar med sin historie her, og jeg er veldig enig med henne i det at vi hører veldig mye snålt om biomødre på disse sidene her inne. Kanskje fordi stemødre er flinkere å bruke sidene? Der må jo vi som er biomødre gå litt i oss selv, for virkelighetsoppfatningen kan bli veldig feil dersom den ene siden alltid er synlig i debatter rundt mine, dine og våre barn. Her er det helt klart veldig ofte forskjellige oppfatningar av ting, og det er alltid to sider av en sak.

 

Jeg er også enig med hovedinnlegger i at det er far og mor som skal oppdra barna, men bare når deg gjelder hovedlinjene. De bør far og mor tegne, selvfølgelig i kommunikasjon med sine parter. Men om alle fire foreldre, rundt barn som faktisk har det, skulle ha like mye å si om f.eks. skolevalg (Det er fritt skolevalg i Norge), kunne det nok utarte seg dersom alle hadde like sterke meninger. Tenkt scenariet: Stefar står på sitt om grunnskolen som han selv var elev på er best, mens stemor heller mot Steinerskolen, for hun er antroposof. Så er det mor da som er veldig kristen og helst vil velge en kristen barneskole til sine barn.... Mens far synes at det er en god ide å velge en skole som ligger midt i mellom de to hjemmene...Stakkars barn.

 

Barn som pendler mellom to hjem trenger i hovedsak en mor og en far som kommuniserer godt med hverandre, og dernest en stemor og stefar som støtter opp om mor og far og den oppdragelseslinjen som er valgt. Da snakker jeg ikke om detaljer som: "Gå med lue!"; "Rydd opp etter deg!". Hvert hjem må få ha sine regler, men hovedlinjene bør være felles. Så kan man spørre seg hva er hovedlinjer, hva er detaljer. For et skolebarn vil jeg si at leggetider er en hovedlinje. Den prøver vi å ha felles.

Jeg leser om en som lar barna sine være oppe til kl.11 om kvelden og stedattera og hennes mor som reagerer på dette. Det skjønner jeg godt. Kl. 11 er unormalt seint for en niåring. Jeg synes det er rart at folk lar små barn være oppe så lenge.

Vi har en rektor på vår ungdomsskole som holdt et helt foredrag for oss foreldre om hvor viktig det er at barna våre har både gode sovevaner og spisevaner. Sklir det for mye ut i ferier og helger, kan det være vanskelig å få barna inn i god rytme igjen. Det er nok et godt råd.

Jeg har selv jobba med vanskeligstilt ungdom og er ikke i tvil om at en god søvnrytme hjelper er med til å trekke i riktig retning.

[*-*]

Ja, jeg er i grunnen litt enig med dere alle, men jeg er bare ikke enig i det litt gammeldagse bilde om at steforeldre kun er til for å støtte opp om foreldrenes oppdragelse. Det er slik at man må bli enige om hvordan ting skal være i et hjem, og det kommer ikke bare an på hva moren i det andre hjemmet syns, men også hva som passer i det nye hjemmet med nye barn, kanskje flere voksne enn bare mor osv. Men klart, hvis man er grunnleggende uenig om leggetider feks så blir det jo prolematisk, vi opplever også at barna har godt av noenlunde like leggetider begge steder.

 

Jeg syns ikke det å kunne bestemme om barnet skal gå med lue eller redningesvest eller ikke er små detaljer, hvis barnet ikke oppfatter at du har rett til å bestemme som voksen vil det ikke høre på deg på sånne ting heller. Hvis steforeldreren aldri tør å bestemme eller si det den selv tror er riktig men alltid må sjekke med den andre forelderen først vil barna merke det - og da kan man komme i en situasjon hvor man feks må ringe far å spørre om man må gå med lue, det blir jo litt håpløst.

 

Jeg tror de aller fleste steforeldre har full respekt for foreldrenes rolle og rettigheter og ville aldri lagt seg opp i skolevalg og lignende - med mindre skolen foreldrene velger ligger så langt unna at steforeldrene må ta en stor del av kjøringen, da må de også få ha et ord med i laget.

Jeg tror det viktigste er at barna ikke oppfatter at foreldrene, eller kanskje særlig mor noen ganger, umyndiggjør feks stemor, da blir det umulig å leve sammen. At foreldrene har hovedansvar og siste ord når det gjelder barna er jo sånn det er, men det er ikke noe barna trenger å bli fortalt hver dag - da blir det umulig for stemor å fylle sin rolle som voksen i et hus med barn.

 

 

[Travelmor]

Hei Lindsay!

 

Formulerte meg litt gammeldags. Enig med deg i det og klart stemor og stefar er også oppdragere og bør respekteres på lik linje med mor og far. Det jeg mener er at far og mor bør bli enige om hovedlinjer. Selvsagt skjer dette i samråd med stemor og stefar. Man diskuterer i hver sitt hjem og så har man hver sin "forhandler". Ideelt sett mor og far som blir enige om hovedlinjene.

Det kommer feil ut om min mann plutselig kommer med nye ting av betydning, som ikke barnefaren er kjent med og som vi kanskje ikke har diskutert så mye. Hvis min mann f.eks bestemte at nå skulle barna begynne på en ny idrett, eller om han lar barna få lov til å gjøre ting som vi andre ikke syns så mye om.

 

Vi har en litt utprøvende tenåring. Det gjør at vi er nødt til å ha en tett kommunikasjon for tiden og informere hverandre om ting som skjer, skole, venner osv. Jeg er helt klar på at denne kommunikasjonen bør gå mellom meg og faren, og ikke gjennom meg og stemoren, eller gjennom stefaren og faren, eller stefaren og stemoren.

Det er ikke alltid man husker å informere hverandre og da kan det skje misforståelser. Derfor tror jeg det er viktig at to har ansvar for kontakten og hva man skal la barnet få lov til og ikke lov til, og at det er naturlig at det er foreldrene.

 

 

[*-*]

Hei Travelmor!

 

Høres ut som om vi har det ganske likt.

Her er også mor og far utsendte forhandlingsrepresentanter:)

Det er de som i hovedsak snakker på telefonen og iblant har små møter hvis det er ting som må snakkes litt om. Det hender mor ringer meg også ting hvis hun ikke får tak i far eller at jeg tar opp mindre ting med mor hvis det er vi som møtes ved overleveringer. Men som hovedregel er det de to som forhandler og avtaler. Ville nok blitt både slitsomt og kaotisk om vi alle skulle sittet sammen og diskutert, er ikke nødvendig heller, vi er jo to 'lag', ikke fire. På den måten så slipper vi også å risikere evt såre følelser og diskusjoner mellom meg og moren i tilfelle vil skulle være uenig. For henne er nok mye lettere at samboern min tar dette selv om hun vet at jeg også er med og bestemmer.

 

På samme måte som dere snakker vi også sammen begge hjem underveis, og barna vet det. Vi er skjønt enige med mor om at vi ikke har lyst til å komme i situasjon hvor barna setter foreldrene opp mot hverandre eller bruker det for å tøye grenser. Den yngste hos oss har prøvd det et par ganger, men ga fort opp da hun skjønte at alle vi voksne alltid vet 'alt', hehe.

 

 

[Anonym bruker]

jeg opplever både i forhold til fellesbarn og i forhold til stebarn at en kan ikke alltid på forhånd bestemme hvordan en skal håndtere en situasjon. det er så mye som kan oppstå og om den andre parten, barnet, plutselig reagerer på en helt annen måte enn hva en hadde tenkt, så må en jo bare bruke sitt instinkt, sin formening om rett og galt.

både i forhold til fellesbarn og stebarn merker jeg jo at dette kan sprike mellom oss, og enda oftere merker jeg at det spriker mellom meg og hva hun tillater, ikke tillater. vi handelr jo bare alle ut fra vår oppfatning av hva som er rett og galt.

av og til ser jeg p veninnene mine, og jeg blir helt sjokka over hva det gjør, og ting de sier. det og de oppfatningene de har. man kan ikke alltid vite og en kan ikke alltid bli enige.

det er et problem når det blir for store sprik, mellom hjemmene. det er så enkelt å greit å si at en kan ha ulike regler. men det dreier seg ikke bare om kosthold, leggetid, og hygiene. data og tv tid.

det dreier seg om blikk, kommentarer, humør, hodldninger, hva en er opptatt av og hva en tar avstand fra. ting er ikke greit om barna ikke banner, ikke slår, og ikke stjeler, sitter pent ved bordet, og ikke raper.

har ingen løsning. men det er ikke så lett, det synest ikke jeg ;-)

[Anonym bruker]

Kjære Biomor (HI)

 

Jeg ser at det kan være tøft å være biomor, særlig å overlate barna sine til noen du ikke liker eller stoler på, men håper du klarer å se hvorfor mange oss trenger å få ut litt frustrasjon. (vil understreke at jeg IKKE er av de som er mer glad i hunden enn i stebarna, eller stiller mannen min et ultimatum: meg eller barna. Jeg er rett og slett en av de som er glad i stebarna mine, men som til tider synes det også kan være litt problematisk å være stemor)

 

Se for deg at jeg er stemor og du biomor til en datter. Du elsker din datter over alt på jord, det gjør ikke jeg: jeg elsker mannen min over alt på jord og den lille i magen. Dattern din er jeg glad i på samme måte som feks niesene mine (som jeg også er veldig glad i). Du har bestemt hvordan oppdragelse dattern din skal ha: jeg må leve med den, uansett om jeg mener den er riktig eller ikke.

Du vil si akkurat hva du vil om meg til din datter: hun vil elske deg uansett. Jeg må trå varsomt: det skal mye til for en stedatter og bli glad i sin stemor.

 

Utgangspunktet ditt er nok uansett litt enklere enn for en stemor, og jeg håper du tar hensyn til det når du du tenker at det for deg som mor kan være vanskelig i en skillsmisse situasjon. Og det er en fattig trøst at du har valgt din situasjon like mye som jeg har valgt min.

[Anonym bruker]

jeg forventer at barnefar og jeg kan bli enig om en oppdragelse som funker for min sønn, en oppdragelse evt stemor vil respektere og følge, forvneter også at jeg er mitt barns eneste mamma og jeg vil foretrekke at barnet mitt kaller stemor ved hennes navn. Fungerer det og jeg ser vi viser gjensidig respekt for hverandre som normale voksne mennesker ser jeg ingen grunn til å være noen slags heks, det er jo barnet mitt som er viktigst, ikke følelsene mine... Jeg vil i grunn uansett gjøre mitt beste for å få ting til å fungere for barnet mitt sin skyld... men forventer at dette skal gå begge veier, at de vil vise meg samme respekt som jeg ønsker å vise de når barnet mitt skal hos de...

[Anonym bruker]

Jeg er stemor, barna kaller meg ved mitt navn, jeg har ikke lyst til å være mor for stebarna, de har en mor, og jeg har mine barn, og er fornøyd med dem. Dette tror jeg er det vanlige, men jeg leser jo her på siden om stemødre som gjerne vil være mor for stebarna, men tror ikke det er så vanlig. For meg er det også klart at vi voksne møter hverandre med respekt, og jeg som deg forventer at dette skal gå begge veier. Noe det ikke alltid har gjort.

 

Når det gjelder dette med oppdragelse og hvem som er ansvarlig for den, er det ikke like enkelt. Stemor har jo ofte egne barn å oppdra også, og når det blir for stor avstand mellom hvordan en gjør ting, blir det ikke lett. Når jeg ser på mine søsken, på venner og andre jeg kjenner og identifiserer meg med, ser jeg også at vi gjør ting veldig forskjellig i oppdragelsen av våre barn. Hvordan min samboer og eksen har gjort ting har vært veldig fjernt fra hva jeg er vant med, og hva jeg ønsker. Det betyr ikke nødvendigvis at det ene er riktig og det andre er feil, men at noen gjør det på den måten som passer dem, sine barn og sin familie.

 

Når en oppretter en ny familie, så må en jo oppdra barna etter hva som passer i den nye familien. Ikke etter hva som funket i den oppløste familien. En kan ikke bare ture frem å si at bare den og den skal ha noe å si, for det fungerer rett og slett ikke. Akkurat på samme måte som vi, meg og min mann ikke kan oppdra fellesbarn helt uavhengig av halvsøskens bakgrunn, oppdragelse og personligheter. Slik får min manns eks innflytelse over mine barn, hvordan vi har det hjemme, for hun har innflytelse over sine barn, som er del av hjemmet.

Så lenge hennes barn kommer inn i mitt hjem så får jeg også innflytelse over oppdragelsen av hennes barn, og jeg kan ikke av respekt for mine barn, respektere alt hennes.

 

Det må være balanse på alle sider i en ny familie, Respekten og forståelsen må gå begge veier. Uten vil det ikke fungere. Så dypt uenig i at en kan forvente at stemor bare helt fullt ut skal respektere oppdragelsen foreldrene til stebarna har bestemt å gi.

[Anonym bruker]

med oppdragelse mener jeg altså de viktigste tingene, ikke småpirk liksom.. klart det skal fungere for de også. Mener feks det at jeg vil ikke at mitt barn skal introduseres for søtsaker før absolutt nødvendig (skolealder feks), pga fedme og diabetes i slekta mi... Slike ting som er viktig at de er streng på slik at ikke det blir helt rasert av at de sitter å gir han snop uten at jeg vet det.. da er alt ødelagt med en gang.. eller den vendingen jeg håper å innføre for mitt barne , ved at om han gjør noe galt så skal man sette seg ned på barnets nivå og forklare at han har gjort noe galt og forklare at det får konsekvenser og deretter blir han fratatt en gode( da mener jeg ikke rene tyranniet nei) og gjør han noe ekstra bra som å rydde rommet sitt så får han en liten belønning som feks at vi drar i svømmehallen.. dette vil jo bli vanskelig å gjennomføre hvis ikke de gidder eller vil plukke opp den tråden... men er lov å håpe at de ser at det er for barnets beste..

uansett så var det ett par eksempler

 

[Anonym bruker]

Hei.

Jeg er HI og nå har jeg lest igjennom alle svar som har kommet.

Det jeg mente med at mor og far skal ta hovedansvaret for oppdragelsen er jo for de store linjene. At stemor passer på og ikke sende min sønn ut i minusgrader, tar jeg jo som en selvfølge!!

Hvordan stemor og far løser oppdragelsen i sitt hjem har ikke jeg noe med, så lenge det ikke er stikk i strid med hvordan jeg ønsker det (at barnet får snop hele uken, mens jeg bare vil gi han på lørdager osv...)

Men det jeg ville ha frem her i dette innlegget er det at jeg savner en forståelse fra stemødre, at det er ikke like greit og være biomor, bestandig heller!

Når en ukjent kvinne "tar over" min sønn, og leker mamma for han!

Vi biomødre må være prisgitt en far full av hormoner, som skal finne en dame som skal ha en vesentlig innflytelse på våre barn!

Jeg er i hvertfall nøye med hvem jeg velger som barnepasser til mine barn, mens jeg annen hver helg skal sende min sønn til ei jeg ikke kjenner og kanskje ikke stoler på!!

( Dette gjelder jo ikke nå, da faren har funnet seg en kjempejente..)

Jeg opplevde jo også at denne jenta så meg som en konkurent, men jeg og barnefar kommer til å måtte snakke med hverandre med gjevne mellomrom kanskje resten av livet!!

Snakket jeg med barnefar, ble han utspurt etter på hva vi snakket om, hvordan jeg sa det osv. Hun hadde allerede bestemt seg for å hate meg

lenge før hun ble kjent med meg!Alt jeg sa eller ikke sa ble tolket som om jeg ville vinne barnefaren tilbake (noe som absolutt ikke stemte, da jeg var så ferdig med han som det kan gå ann....)

Det er ihverfall flere sider av en sak!!!

[*-*]

Jeg skjønner at det må være kjempevanskelig som mor å ikke skulle være sammen med barnet sitt hele tiden, og det er fryktelig vanskelig at i utgangspunktet ukjente og fremmede damer som man ikke har valgt selv skal ha så mye med barnet å gjøre.

 

Men nå er det faktisk sånn, selv om det er vondt å vanskelig, at en far har ansvar for barnet når et er hos ham, Og hvordan far velger å gjøre det er fars ansvar. Dessverre kan man bare som skilt mor forsøke å kommunisere med far og håpe at man kan bli enige om visse retningslinjer, men man kan ikke prøve å styre eller diktere fars barneoppdragelse - like lite som far kan styre mors.

 

Så jeg tror at hvis man vil ha et godt forhold til far og stemor så må man bare respektere at de gjør ting på sin måte, og velge med omhu de kamper som skal kjempes. Kanskje er fars og stemors måte å gjøre ting på like bra som mors. Far og stemor har sine måter og rutiner som de føler funker for barneoppdragelse i sitt hus. En mor kan ikke oppdra far og stemor til hvordan de skal oppdra barn. Hvis man er for uenige får man heller ta opp dette på mekling.

 

Barn har stort sett ikke noe problemer med å forholde seg til at det er ulike regler i ulike hus, og at ulike folk oppdrar på ulik måte. Det er ikke like regler på skolen og hjemme, ei heller i ulike klassetimer.

 

Den største utfordringen er skilt mor har er vel å venne seg til tanken om at andre mennesker vil oppdra hennes barn utenfor hennes hus og at hun faktisk er nødt til å stole på at barnefaren vet hva han gjør ved valg av kjærste og oppdragelse.

 

Som skrevet tidligere så er jeg tilhenger av god kommunikasjon med mor og er glade for at vi får det til å fungere hos oss. Men det hadde aldri fungert hvis mor hadde begynt å diktere hvordan vi skulle gjøre det i vårt hjem.

[Anonym bruker]

HI ....Må bare spørre deg om noe...

 

Hvordan vet du at barnefar ble utspurt, etter at du hadde snakket med ham? Og at hun sjekket hvordan du hadde sagt ting osv? Bare lurer fælt på akkurat det jeg...

[Anonym bruker]

Fordi jeg og barnefar har et såpass åpent og greit forhold, at han fortalte det til meg ved flere anledninger.

Noen ganger sa han rett ut at han ikke turde snakke med meg lengre, fordi hun ble så sjalu og han kom til å bli forhørt etterpå!

Jeg vet ved en anledning måtte han ha telefonhøytaleren på, slik at hun selv fikk høre på hva vi snakket om og hvordan jeg ordla meg!!!

Det eneste vi snakket om var gutten vår og praktiske ting rundt dette. Det gjorde det kjempekomlisert da far ikke turde snakke med meg.

Det var vel derfor hun var så utrygg på meg også, siden vi hadde et så greit forhold. Men grunnen til det var jo nettopp at vi var så ferdig med hverandre, begge to!!