Stemødre som er sjalu på mannens fortid..

[fleXibel]

Jeg har ei stemor som rett og slett ikke liker meg og har vist det på mange måter opp gjennom årene (orker ikke å gå i detaljer).. Det hele endte opp med at min far (etter jeg flyttet hjemmefra....) møtte meg i "smug" uten at kona hans visste det..antok da at han ikke fikk lov å møte meg... ting ballet på seg og nå har vi null kontakt

 

Kusiner av meg har ei stemor som har ødelagt forholdet de har til faren sin..(de er nå 18 og 16, men dette har pågått i mange år) nå ser de kanskje faren sin hvis de blir invitert på samme familiearrangementet..

 

Hvorfor blir det slik??

Hvorfor er enkelte stemødre så negative møt mannens barn og fortid at det hele ender opp med null kontakt med faren??

 

Sier ikke at alle stemødre er slik, men lurer bare på hvorfor enkelte er slik??

[Travelmor]

Det er vanskelig å forklare. Kanskje menn bare kan lukke øynene for at de faktisk har barn fra før og glemme at de eksisterer. Jeg skulle gjerne kommet til bunns i akkurat dette selv. Min far har jeg kun sporadisk hatt kontakt med etter at han fikk ny kone. Det går nesten ikke en dag uten at jeg tenker på hvordan i all verden min far har kunnet ta de valgene han har gjort overfor meg og min familie.

En ting var å leve med dette da jeg selv var barn, så får man egne barn og må til å forklare hvorfor denne bestefaren er så fraværende i vårt liv.

Jeg har gått fra å være bitter til forbanna, for i dag å ha lært meg å leve med det uten at det skal ta for mye energi. I dag haler jeg mot at jeg er heldig som slipper å ha kontakt med ham. Men det er pinlig å være i så nær familie med en person som tar slike valg. Dette er det verste i mitt liv. Det å bli oversett, ignorert og kuttet ut av sin egen far. Jeg skulle gitt mye for å ha en pappa.

Tipper at jeg ikke er den eneste personen i dette landet som lider av dette farssavnet.

Det blir sagt at kona til min far er veldig sjalu og at hun ikke takler døtre! Det har visst noe med hennes traumer å gjøre, selv har hun kun sønner. Gudene må vite hvordan hennes svigerdøtre har det med henne. Uansett, så synes jeg at min far er en megadust som lar henne styre. Må legge til at vi hadde kontakt før hun kom inn i bildet. Det er ikke bare meg de har kuttet kontakten med av min fars familie, for å si det slik.

Jeg får si som en sa om sin far som hadde vært ytterst fraværende: "Han gjorde nytte for seg først da han døde og arven kom". Men det er vel mange av oss som ikke kan regne med noe arv. Ettersom de med kløkt tenker på hvordan særkullsbarna skal holdes unna når kaka skal fordeles.

 

 

[ana baroma]

Jeg kan ikke skjønne det... men jeg skulle ønske at mannfolk ikke var så veike i forhold til disse damene. Jeg håper da virkelig at mannen min kaster meg på dør dersom jeg skulle begynne å få de tendensene der...

Å få en mann med "bagasje" er ikke lett for mange tydeligvis, men man må jo jobbe litt for å få ting til å fungere!

[Travelmor]

Jeg har større tro på vår generasjon og velger å tro at det ikke er så mange som min far. Jeg pleier egentlig aldri å fortelle om dette lengre, men kjente at jeg ble både sint og lei meg nå. Så det sitter nok godt i uansett hvor mye jeg prøver å ikke bry meg om det..

Jeg er helt enig med deg TanteBassa med jente i magen, man må jobbe for å få ting til å fungere. Spesielt med tanke på barna.

Jeg har også en nabo som har ei lita jente som faren ikke vil ha kontakt med. Ho lengter sånn etter søsken og fortalte meg for litt siden med litt sår stemme: "Jeg har en søster og bror jeg, men jeg har aldri fått sett dem". Noen burde skamme seg.

[*-*]

Uff, det er jo forferdelig når det blir slik.... Det er sikkert sjalu og urimelige stemødre der ute, som det er sjalu og urimelige mødre og folk av andre slag. Det er såre ting dette her...

 

Men samtidig som stemødre må akseptere at en mann evt har barn fra før og at det er en viktig og naturlig del av hans liv, så må man også etterhvert kunne forvente at barna når de vokser opp, eks-koner og annen familie respekterer farens/eksmannens nye relasjon som like viktig og ekte som den forrige. Man hører i blant historier fra venner og kolleger som tyder på at en del faktisk ikke gir det nye paret den samme statusen. Jeg får litt vondt (i egenskap av å være stemor selv så klart) når folk rundt meg snakker nedsettende om sin fars, bestefars eller onkels 'nye' kone gjennom flere år på en måte som om hun var en inntrenger. Og når de med største selvfølge snakker om at denne 'nye' konen som kanskje har vært gift med mannen sin i tjue år, iallfall ikke skal kunne sitte i uskiftet bo hvis mannen dør, så blir jeg også litt trist. Det handler jo ikke om å gjøre barna arveløse, men at man ønsker å ta vare på livspartneren sin. Noen av de største og såreste konfliktene mellom barn og foreldre jeg har vært borti i det siste er når fedrene vil fortelle barna sine at de ønsker at kona skal sikres i tilfelle hans død og så kan de arve henne når hun er borte. Jeg skjønner at det der er veldig vanskelig, men det er heller ikke så rart at en mann ønsker å sikre sin kone gjennom 20 år, det ville de fleste gjort.Iallfall om barna er voksne og selvgående og har sine egne liv. En arv er jo en bonus, ikke en selvfølge og dessuten vil de arve etterhvert uansett.

 

Det ble en litt lang digresjon dette her, men var egentlig ment å være i forbindelse med det andre, hehe. Arv er liksom det ultimate bilde på hvem som er nærmest og har mest rett på personen. Det er nok mye triste følelser bak hos barn som allerede føler seg nedprioritert og avvist som jeg har full forståelse for, samtidig syns jeg noen av diskusjonene

vitner om lite eller ingen respekt for det 'nye' parets forhold og at dette forholdet er like viktig og ekte som det som en gang var med ekskona de årene barna ble født.

 

Hvis verden rundt viser respekt for og støtter det nye paret (nå snakker jeg ikke om små barn altså..), så vil sikkert mange stemødre bli roligere og rausere mot mannens fortid også skulle jeg tippe! Ikke til koseklumpen og hennes stemor spesielt, er helt med på at det kan hende at hun stemoren er en bitch, men det forekommer meg at mange stemødre kanskje er kjipe fordi de føler situasjonen sin truet og at de møter lite aksept.

En liten hjertesak fra meg her altså

[freebird]

Dette her har jeg spurt meg selv om flere ganger også. En kompis av mine foreldre opplevde dette med sin egen far. Han fikk seg en ny kone som ikke ville vite av barna hans, og han godtok det! Da han døde ringte stemora til "barna" og sa at de var IKKE velkomne i begravelsen, makan!!!!

 

Det sprø er at hans barn nå opplever det samme, med moren sin (altså denne mannens ekskone)!! Det har virkelig overrasket meg, for hun var en skikkelig hønemor da ungene var små, hun var over dem hele tiden. Nå har hun fått seg en ny mann som ikke vil vite av hennes barn, og hun godtar det!!!! Når ungene prøver å ringe henne svarer den nye mannen og spør surt hva de vil med moren sin osv. Det ene av barna har giftet seg og da var ikke moren og stefaren invitert en gang, utrolig trist!!!

 

Jeg vil tro at det er flest fedre som vender seg fra barna sine, men til menns forsvar så ville jeg bare fortelle at det finnes mødre som gjør det samme. Men jeg kommer aldri til å forstå det!!

[Gjest]

Lindsay - Du kunne ikke skrevet det bedre. Jeg sitter også med samme tankene som deg, og min største frustrasjon er nettopp den at jeg alltid vil komme bakerst i køen i alle sammenhenger som omfatter hans barn - og lurer på om jeg orker å leve slik resten av livet.... Jeg ønsker ikke å erstatte moren deres, men vil ha respekt for den personen jeg er, og at jeg er gift med faren deres. Det blir feil for meg at min mann skal ha sin X-kone som bord-dame når feks. barna deres gifter seg mens jeg skal bli gjemt bort blant fjerne slektninger eller venner av brudeparet - det har jeg nemmelig sett i bryllup jeg har vært i. For mine barn vil jeg alltid komme først, men stebarna ønsker meg nok dit pepper'n gror. Ikke at jeg har gjort dem noe vondt, men min eksistens er det største problemet.

 

Jeg respekterer dem for de personene de er, men det hjelper lite når de har bestemt seg for at de ikke vil ha noe med meg å gjøre. Kanskje er de sjalu på våre felles barn siden de bor sammen med begge foreldrene og at vi har det bra? Det er vanskelig å sette seg inn i hva som rører seg av følelser hos stebarn og steforeldre om man ikke snakker sammen om det som er vanskelig. Jeg tror mange nyfamilier hadde hatt det bedre om man snakket mer åpent sammen. Her har foreldrene en sentral rolle.

 

En gang i tiden ville jeg at stebarna skulle arve meg på lik linje med mine barn, men det blir neppe aktuelt om de fortsetter å oppføre seg som de gjør mot meg nå.

 

Jeg kunne aldri i min villeste fantasi nekte min mann å ha kontakt med barna sine eller nekte dem å komme i faren begravelse hvis han skulle vandre hen før meg - håper det ikke skjer.....

 

Så det jeg vil frem til er at en sak har nesten alltid to sider. Det fins umulige stemødre, men også vanskelige stebarn. Stebarna blir jo også voksne mennesker med årene så det handler vel mest om gjensidig respekt om ting skal fungere? Jeg har uansett ingen forståelse for foreldre som ikke vil ha kontakt med barna sine. Har selv en slik far, men kan nok ikke skylde på noen stemor som trekker i trådene. Jeg tror noen mennesker ikke passer til å få barn - ved et "uhell" har de blitt foreldre og klarer ikke å ta ansvar - dette gjelder både mødre og fedre. De er i samme situasjon som mange steforeldre - de visste ikke hva de gikk til da de valgte å få barn

[Anne-B.]

Jeg tror menn utsettes for mye krysspress i slike situasjoner, og dama og familien han lever med til vanlig, vinner som regel i slike konflikter. På en måte er det jo ikke så rart, fordi han til daglig lever med denne dama, og det er ikke noe moro å bo i et hjem hvor det er konstant dårlig stemning. Da er det kanskje lett å la det gå på bekostning av barn fra tidligere forhold, fordi det likevel er en fysisk avstand mellom ham og dem, og derfor ikke noe han må forholde seg til her og nuh! Det handler om lojalitet til det som ligger en nærmest, tror jeg også. Og at avgjørelser blir farget av hvem som er nærmest.

 

Mange kvinner og menn vil være den eneste ene i partnerens liv, og kanskje har man også en slags romantisk illusjon om at man skal tilbes, derfor er det ikke plass til forstyrrende elementer, som feks et barn fra et tidligere forhold. Det minner jo en selv om at man ikke alltid har vært den eneste.

 

Faren min blei satt bort da han var 3 år gammel, ikke fordi min biologiske bestemor ikke hadde evne til å ta seg av barn, men pga situasjonen der og da. Han som var far til faren min fant seg etter hvert ei ny dame, var ikke noe kjærlighetsforhold mellom bestemor og bestefar, og denne nye dama anerkjente aldri at pappaen min var sønnen til bestefar. Mest sannsynlig pga sjalusi. Litt rart blir det når man bor så tett i en sånn liten kommune, men.. Så jeg skjønner ikke det der.

[~~DoraDora~~]

Helt enige med dere Lindsay og madam butterfly...

 

Sånn er det hos oss. Mannen min ville ikke bygge hus sammen med meg, dersom det ikke var ordnet at jeg skulle kunne sitte i uskifta bolig dersom han skulle dø før meg. Han ville sikre meg og barna våre. Han ba datterens mor skrive under på at jeg skulle kunne det.( jenta er jo under 18 år, og da måtte moren skrive under). Men neida det ville hun absolutt ikke. Enda på visa er at jeg eier alt, og min mann ingenting. Han vil at jeg skal ha særeie på absolutt alt. ( Alle kontoene står også i mitt navn). Så nå er jenta faktisk uten arverett etter faren.

 

Men dersom min stedatter lar meg være en del av livet hennes i fremtiden, og respekterer meg, så kommer jeg til å testamentere den frie halvdelen min til henne, dersom min mann dør før meg. Men sånn det ser ut nå, så velger hun mer og mer å gå i sin mors fotspor... og da kan jeg faktisk se for meg at det blir uaktuelt.

[Travelmor]

Jeg synes ikke det der er rettferdig overhodet, skulle ønske at det ikke var lov å gjøre det på den måten som dere har gjort det overfor barnet hans. Samtidig synes jeg det er fint av deg å tenke at du vil testamenter noe til henne dersom ting endrer seg. Jeg er forresten impornert over at mannen din har satt alt på deg. Du vil sitte veldig bra i det om forholdet skulle ryke. En megakjærlighetserklæring.

Det hadde jeg aldri fått min mann til å gjøre og hadde heller aldri turd å la ham eie alt. Men jeg har jo også et ekteskap bak meg og er opptatt av at vi eier ting sammen. Man vet jo aldri, selv om romantikken blomstrer i sommervarmen.

Når det gjelder uskiftet bo, så synes jeg ikke at det er gitt at noen skal skrive under på det. Faktisk er det litt "uansvarlig" med tanke på barnas økonomiske fremtid. Det er omtrent som å være kausjonist. Kanskje verre. Uskiftet bo er veldig interessant med tanke på de nye seniorlånene som bankene lanserer om dagen. Dette gir jo pensjonister mulighet til å låne på nedbetalte boliger. Blir det mer og mer vanlig, tror jeg at mange nok vil vegre seg. Jeg ville ikke sjangset verken farsarv eller morsarv opp mot hva en steforelder som ikke likte meg noe særlig (eller uansvarlig forelder for den del), kunne finne på å gjøre med boet og mine arvepenger resten av sin levetid. Så det blir nok ingen underskrift herfra verken på vegne av mine barn eller meg selv.

 

[~~DoraDora~~]

Flere advokater står faktisk frem og anbefaler folk som har barn fra før av, om å sikre partnerne sine slik. De mener arvereglene er for gamle, og uoppdaterte. Vår advokat hjalp oss alt han kunne for at vi skulle sikre meg og våre felles barn på best mulig måte. Han anbefalte oss å skrive ektepakt og testamente. ( Det kostet oss rundt 10 000 kr, men er virkelig verdt det). Nå kan jeg føle meg trygg for fremtiden.

 

Ei jeg kjenner opplevde nemlig å miste mannen sin når barna var små. Hun måtte betale ut hans særkullsbarn, og hadde dermed ikke sjangs til å sitte med huset. Hun og barna hadde ikke bare mistet sin kjære mann og far, men i tillegg måtte de flytte fra barnas trygge barndomshjem, og alle de gode minnene. ( Sønnen mannen hadde fra før av, kjøpte seg motorsykkel, og dro til syden for arven sin...). Det verste av alt er at han selv bor i barndomshjemmet sitt,som faren i tillegg har betalt mye på før. ( Da faren skilte seg fra moren hans lot han de beholde huset, uten å kreve å bli betalt ut....)

 

Så mitt råd til kvinner som er stemødre er : Pass på å sikre deg selv og barna dine. Krev i det minste at det blir undertegnet på at dere kan sitte i uskiftet Bo. ( Om så mannen deres må true med å gjøre særkullsbarna sine arveløse...) Det er tross alt dere og deres ektemenn som bygger opp hjemmet deres. Dere er to om å slite for å ha et tak over hodet. Og det er da ikke rettferdig at mennene deres skal ha en trygg fremtid, og ikke dere. Dersom deres mann dør før deg, når dere er pensjonister, så har du kanskje ikke råd til å betale ut barna hans. Tenk over hvordan du ville fått det da. Og en annen ting er at dersom du dør først, så arver mannen din etter deg... Od da igjen vil hans særkullsbarn arve det igjen etter faren. Resultatet da er at hans særkullsbarn vil arve mer etter dere enn deres felles barn. Hvor rettferdig er det da???

[Travelmor]

Det er et gått råd du kommer med. Alle bør sikre sin økonomiske fremtid. Men det er vel bedre måter å gjøre dette på enn å gjøre særkullsbarna arveløse ved å la steforelderen eie alt?

Det er jo en som ikke får sikret sin fremtid på den måten - din mann. Statistisk sett er det mye større sjanse for at forholdet ryker enn at man dør i ung alder!

 

Tror ikke noen advokater eller økonomer vil råde mødre med barn under 18 år, til å signere på avtaler om at deres fars nye kone skal kunne sitte i uskiftet bo dersom faren faller fra. Ingen god måte å sikre sine barns økonomiske fremtid på. Særlig når det finnes gode alternativer for å sikre den gjenlevende part, som gensidige forsikringer. Dette er også et mye bedre alternativ enn å la en part eie alt.

 

Jeg hadde forresten en tante som akkurat har betalt ut to stebarn. Det ble mye billigere enn hun forventet, for det er en regel om minstearv for gjenlevende ektefelle. Det er for at man skal kunne sitte igjen med hus og hjem. Tror at hun endte opp med 3/4 av verdiene og måtte fordele de resterende på stebarn (og egne barn som hun slapp å betale ut).

[*-*]

Jeg tror det er sånn at barn alltid har krav på å arve 3/4 etter foreldrene etter loven, kan ikke endres ved testamente. Ektefelle har krav på 1/4 mener jeg å huske. Men så finnes det en minimumsgrense på arv til barn på en million eller noe, hvis det er mer arv enn det så er det unntak fra 3/4-regelen og foreldrene kan testamentere resten til hvem de vil. Tror det er noe sånt.

 

Så hvis man har felles barn, kanskje flere felles enn stebarn og fellesbarna da arver sin del av 3/4, og man er gift og derfor arver 1/4 selv - eller at man har så mye penger at man en million til hvert barn ikke utgjør så mye, så kan over sikkert stemme.

 

Problemet er vel først hvis man har ingen eller få fellesbarn i tillegg til flere stebarn og verdiene først og fremst ligger i felles bolig. Vi har løst det på den måten at jeg har forsikret min samboer med en sum som gjør at jeg kan løse ut stebarna hvis noe skulle skje. Men slike forsikringer er dyre i lengden. På en måte ville det kanskje være naturlig at vi på et eller annet tidspunkt lagde en avtale om at stebarna arver meg også, eller altså sin del etter faren etter meg hvis noe skulle skje, all den tid vi faktisk bor sammen alle fire og de også vokser opp med meg. På en måte syns jeg at det må kunne gå an å vurdere like regler for stebarnsarv som vanlig arv til barn når man lever i familie med stebarn som sine egne. Jeg ville bli veldig trist hvis man familien til min samboers eks skulle stått på for å få meg ut av huset mitt hvis jeg attpåtil hadde mistet det aller kjæreste jeg hadde. Så man må jo passe på at man ikke havner i en sånn situasjon. Men jeg skjønner jo at det også er vanskelig å kreve at noen skal si fra seg farsarven hvis det er slik det oppfattes. Og også hvis man tenker at det betyr at steforeldre kommer til å bruke opp alle pengene med vilje for å 'snyte' stebarna for arven deres... Syns likevel det er litt synd at man ikke kan vurdere etablerte nyfamilier som andre kjernefamilier, man forventer ikke å gjøre opp boet der heller før begge foreldrene er døde. Det blir liksom et tegn på at man som stemor egentlig ikke er viktig. Og at stebarna ikke forventes av samfunnet å ta hensyn til deg som stemor, du som kanskje har skifta bleier, smurt matpakke, plastra og trøsta barna i årevis. Sånne tanker gjør meg litt trist.

[Gjest]

Enig med deg atter en gang Linsay. Det er ingen som tenker på å beskytte fellesbarna mot at den gjenlevende foreldren drikker opp arven eller snyter dem på annet vis, men stebarna må for all del ikke lide noen nød. Jeg vil si at stebarna kanskje er de største "vinnerne" hvis de oppfører seg mot sine steforeldre og for å få mer arv så må de vise tålmodighet.

 

Det går an om man har gode relasjoner å spørre stebarna om de vil la en bo i uskiftet bo hvis de er myndig. Men jeg har ingen slike forventninger for min egen del. Da jeg tok opp dette spørsmålet med å sikre meg økonomisk med mannen min for noen år siden slik at jeg kunne betale ut barna hans om han falt fra så ble han bare sint.... det er et tabu som er vanskelig å ta opp. Vi eier hjemmet vår sammen, men jeg vil måtte ta opp lån på huset for å betale dem ut. Ser ikke helt for meg at jeg skal sitte med 1 mill i lån som 60 åring....

 

 

[*-*]

Vet du tigermamma, da må du bare snarest forsikre mannen din for 1 mill kroner! Det er det eneste riktige i den situasjonen du er i nå og burde ikke være noe problem for mannen din. Dere må betale litt penger i forsikring i året, men får man heller prioritere hvis det ikke finnes andre måter å gjøre det på. Det er en god livsforsikring for din egen del, og viktig å sikre fellsbarn et trygt hjem også. Skulle det da skje noe med mannen din så får du 1 mill som du kan betale ut stebarna for så det ikke går utover dem økonomisk og du og fellesbarn beholder huset deres.

[~~DoraDora~~]

Vi har jo fikset det slik at han kan sitte i uskiftet bo dersom jeg dør før han. Med klausul på at han må holde huset vedlike, slik at barna våre ikke arver ei rønne. Dersom han ikke klarer å holde det ved like, skal det skiftes. Har også fikset at dersom han ikke orker å sitte med huset, hvis han er gammel og skrøpelig, så skal huset selges, og en viss del skal brukes til leilighet til ham. Men det er våre barn som arver den leiligheten også, når han da til slutt dør.

[-Hengebuksvinet-]

I et annet innlegg skriver du at mannen din bare hadde sporadisk samvær med barnet, før du kom inn i bildet. Det var moren hans som tok seg av det jevnlige samværet. Så får han ny dame, og foreslår for mor at hun skal skrive under på at denne nye damen ev kan sitte i uskiftet bo. Jeg synes ikke det er rart at mor svarer nei til dette, hun er vel først og fremst ute etter å tjene barnets interesser. Og siden nå en gang mange stemødre ikke er mest opptatt av stebarnas beste, vil det jo medføre en risiko å stille seg positeiv til uskifte. (Siden stemor da lett kan ødsle bort arven etter barnets far).

 

Jeg tror mannen din må våkne litt opp, og ikke bare skylde på at biomor er vanskelig. Om han valgte å ikke stille opp for barnet sitt i mange år, kan han ikke forvente at mor og barn skal se på han som en kjemperessurs. Det tar tid å bygge opp igjen tillit. Og for barnet vil jo det faktum at han igjen svikter henne, ved å føre alle verdier på deg, også gjøre det vanskelig å føle seg som en fullverdig del av familien deres.

 

Jeg klarer ikke med min beste vilje å forstå at noen vil ta over sånt søppel. En mann som ikke prøver å stille opp 100% for sine egne barn, er vel ikke akkurat det mest attraktive som finnes. Og hvilken garanti har man da for at han etter et brudd ville stille opp for fellesbarn.

[~~DoraDora~~]

En har arveret ja... etter at foreldrene er døde. Men Så lenge en er i live, så kan en gi bort det en vil. Mannen min har gitt alt til meg, og vi har skrevet Ektepakt som sier at jeg eier huset, bilen og alt innbo og løsøre. Jeg eier alle kontoene som står i mitt navn. Og jeg eier alt som blir kjøpt etter at pakten ble skrevet. Han har et konto nummer som likssom er hans, men der står det null på. Da vi skrev testament, gjaldt det at når det gjelder min arverett etter ham, så går det som normalt. Men når det gjelder arv etter meg til ham, så arver han minimum. Men han har som sagt rett til å sitte i uskiftet Bo osv.

 

Så han eier absolutt ingenting. Og da er det jo ingenting å arve etter ham...

[~~DoraDora~~]

Jeg vet at han ville stilt opp 100 % for våre felles barn, dersom vi ble skilt. Årsaken til det er at han har hatt ansvar for dem hele veien ( Ikke bare noen måneder; og i helger), og han har bodd med dem i hele deres oppvekst. Han får "lov" å følge dem opp. Jeg har aldri prøvd å ødelegge for ham, så han har fått knyttet sterke bånd til dem. Han savner dem bare de overnatter hos besteforeldrene en natt. Så der er jeg ikke i tvil. Men en ting vil jeg også si, og det er at dersom han hadde spurt meg om jeg ville skrevet under på at en evt ny kone skulle få lov å sitte i uskifta bo I DERES EGET HJEM, så ville jeg gjort det. UTEN TVIL. Hadde ikke syns jeg egentlig hadde hatt noe å si. Min mening er at folk bør få gjøre som de selv ønsker. Synes det er sykt at en eks skal kunne ha så stor makt over en.

 

Men men nå slipper vi å forholde oss til det problemet. Nå bestemmer vi heldigvis over det selv. Det vi har bygget opp sammen... BARE han og jeg.... Nå kan vi gå en trygg fremtid i møte. Vi kan sikre oss en god pensjonstid.

[alfaalfaalfaalfa]

Her har vi det akkurat på samme måte som deg, Shiloh. Jeg er eier alt fra bil, hus, campingvogn og kontoer. Nettopp for å unngå at jeg må flytte fra barndomshjemmet mitt om han skulle falle ifra...

 

 

En liten opplysning til litt over her: Barn arver 2/3 av farens formue og verdier. Hans ektefeller/samboer 1/3.

 

Dere som sier det er urettferdig at alt står på meg, la meg legge det fram slik det kan ende om vi ikke hadde gjort det slik som vi gjør...:

Da vil nemlig hans særkullsbarn (2 stk) og vårt fellesbarn arve 2/3 av det han eier. Vårt fellesbarn vil da få 1/3 av 2/3. Jeg vil få 1/3.

Særkullsbarna vil også arve sin mor og sin stefar fullstendig siden de ikke barn sammen, og stefar har ingen særkullsbarn. De barna min mann har fra før vil altså arve alt fra sin mor/ stefar og 2/3 etter oss! Mens vårt fellesbarn vil kun arve 1/3 etter oss. Ikke noe mer!!!!!

Jeg vil sørge for mitt barns framtid når jeg faller fra. Og ikke hans, fordi de vil få mer enn nok allikevel med arv fra mor og stefar.

 

Jeg tenker de fleste ser det er særkullsbarn/skilsmissebarn som sitter ekstremt godt i det når begge foreldrene faller fra en gang i framtiden. Mens fellesbarnet får kun en liten tredjedel...

 

 

[~~DoraDora~~]

Så bra!!!

 

Det er vi som burde få bestemme selv hvordan vi vil at det skal bli etter at vi ikke er her mer. Synes arvereglene er helt på tryne...

 

Mange som av en eller annen grunn ikke ønsker at egne barn skal arve også... men de har ingenting de skulle sagt, for det er lovbestemt.

 

Vet om et foreldrepar som har to sønner. han ene har kone og barn, hjelper foreldrene sine med reperasjoner på huset osv. Mens han andre er narkoman... Foreldrene er kjempebekymret for hva som vil skje når de begge faller i fra. De har mest lyst at han "ordentlige" sønnen skal arve alt, fordi de vet at den andre sønnen vil bruke sin arv på dop. Det skulle vært opp til hver enkelt hvordan de ville fordelt arven. Det er tross alt de som har bygd opp formuen si. Det hører med til historien at de vurderer å selge huset utrolig billig til den ene sønnen, med klausul om borett resten av deres liv.

[-Hengebuksvinet-]

ved å gjøre særkullsbarn arveløse. Jeg håper selvfølgelig ikke at mannen din forlater deg, men stiller spørsmål til at noen ønsker å etablere seg med en mann som ikke stiller opp for sine egne barn. Forhåpentligvis har du hatt flaks (utfra det du skriver her), men det kunne du jo ikke vite da du etablerte deg med han.

 

Og jeg ser faktisk ingen formildende omstendigheter for oppførselen deres. Det er dårlig gjort å utelukke et av barna arvemessig. At faren sitter uten noen form for juridiske rettigheter bryr jeg meg mindre om, han har tross alt valgt det selv.

[ana baroma]

Bare en saksopplysning, stefar kan jo gjøre som han vil med arven siden han ikke har livsarvinger? Eller er jeg på bærtur?

Forøvrig blir jeg ganske rystet over at dere kan tenke som dere gjør... her har vi skrevet testamente, men min manns særkullssønn skal da arve likt med den som er i magen! Skulle da jaggu meg bare mangle!

[alfaalfaalfaalfa]

Joda, stefar kan gjøre hva han vil med sin arv. Men det er jo ganske nærliggende å tro (ihvertfall i mitt tilfelle) at barna også arver han, siden de har bodd så lenge med han.

Men jeg har jo ikke akkurat spurt han personlig om det...

Du sier din særkullssønn og barnet i magen skal arve likt etter dere. Den er jeg fullstendig med på. Men hva om mannen din dør før deg. Da får du 1/3 og barna hans må dele de resterende 2/3. Og du må da kjøpe ut sønnen hans. Og det er jo da ikke så mye siden det kun dreier seg om halvparten av 2/3. Du er heller ikke da i en dårlig situasjon fordi han, heldigvis for deg, kun har ett barn fra før.

 

Man må også huske at f.eks eiendom blir taksert før arv fordeles.Annerledes for meg om jeg skal kjøpe ut begge barna til min mann. og risikerer dermed å ikke ha råd til å kjøpe tilbake mitt barndomshjem. Ekstra urettferdig blir det også, siden jeg fikk kjøpe mitt barndomshjem av min far langt under takst (hadde aldri hatt råd til å kjøpe det om det ikke hadde vært min far). Om min mann skulle falle fra vil huset da bli taksert, og jeg må da betale ut barna hans etter takst. Om huset skulle bli taksert til 2 mill, må jeg betale hans barn 440.000 tilsammen. Når jeg kjøpte huset for 1 mill, så vil jo det gjøre at jeg får kjempeproblemer med å beholde huset. Jeg vil jo i tillegg til å miste min mann, miste hans inntekt og hans bidrag økonomisk og praktisk til huset. I tillegg måtte ta opp lån for å betale ut barna hans (biomødre vil jo ikke la stemor sitte i uskifte, så...) Og et lån på 440.000 kr i en slik situasjon hadde jeg sikkert ikke fått.

 

ERGO, jeg måtte selge MITT barndomshjem som MIN far solgte meg billig for at jeg skulle få bo på gården. Om DET er rettferdig, så sjønner jeg ikke en dritt av denne verden.

 

 

[ana baroma]

Det finnes mange måter å tenke på, og et finnes mange særlige tilfeller, som hos dere. helt greit. men å gå ut fra at stefar har gjort sine stebarn til arvinger, det skal man vel ikke gjøre?

 

Hos oss ikke dette være noe problem. Vi har ordnet oss som vi har gjort fordi far vil at jeg skal kunne ha en mulighet til å fortsette å bo i bygda (dersom han skulle falle fra i ung alder), og at barna skal kunne ha god kontakt som søsken. Men å ta fra arv til sine barn, det kunne ikke falle han inn, og det ville jeg aldri godtatt!! Det er det jo tydeligvis en del som gjør, sette alt på stemor, til og med bankkontoene, sånn at man er sikker på å dele minst mulig til de grusomme stebarna. Det er i grunnen det som opprører meg. Ikke minst at en far kan mislike sine egne barn så mye at han går med på det.