Steforeldre som ikke stiller opp?

[Gjest]

Helt enig.

Her stiller vi opp for hverandre.

Samboeren her stiller opp for mine barn for vi bor sammen og han er et av mange forbilder til barna. Jeg stiller opp for hans barn, for de er en del av hans liv og derme mitt.

Det jeg gjør for mine egne gjør jeg for hans.

Hans barn regner med meg på lik linje som far.

De vet de kan ta en tlf til meg akkurat som til far.

Mine barn vet at min samboer stiller opp for de på lik linje som meg.

 

Noen ganger må jeg avse ting i mitt privatliv for å stille opp for mine barn i hverdagen, det gjør jeg også for hans barn. Samme med min samboer.

[Mia Mia]

Hei Angelica

 

Din situasjon er akkurat slik som vi har hatt det/ ønsker å ha det. I tillegg til jentungen har jeg en sønn fra før, pluss at vi har en liten en sammen.(Vi bor i samme område som mamma, slik at barna har fått gå på samme skole. Filosofien var at vi skulle stille opp like mye for alle barna, og det gjorde vi så absolutt. I tillegg til å møte utfordringer på hjemmebane (for det tror jeg det alltid blir litt ektra med når man har min,din,vår), er det en stor utfordring å skulle forholde seg til alle manns eller spesielt noen klassevenninners mammaer i en slik situasjon (noen mammaer er faktisik hyggelige). Det er noe spesielt med disse biologiske mammaene, det er akkurat som de føler seg litt truet av en stemors nærvær, noen andre som har opplevd det? Jeg har fått et par saftige meldinger rett i ansiktet av bio klassemammaer, og det når jeg har prøvd å stille opp så godt jeg kan får jentungen, og når mamma og pappa selv ikke har kunnet stille opp.

 

For omgivelsene har det vært mye enklere å akseptere at min mann stiller opp for min sønn. Min sønn har ingen pappa, og da synes alle det er så flott at han som mann stiller så opp. Han er en av pappaene i klassen der og har alltid vært det. Alle kompisene til sønnen min ser på ham som pappa og ikke noe annet.

 

Så inntil nå har ting gått stort sett ok, selv om det er litt tøft i peprioder. Men i og med at hun nå har blitt 13 år, forsterker det som har vært litt tøft seg. Venninnnene har vel fått med seg litt hjemmefra, og når de er her (og det er ofte), skal ikke jeg si stort før jentungen får høre at "hvorfor hører du på henne, hun er ikke din mamma o.l". Jentungen blir lei seg og jeg vet at ser på meg med helt nye øyne, de sier veldig ofte Stemor og ikke perlemor som før!!! Tenkte først jeg skulle ringe til mammaene deres og fortelle at jentungen blir såret, men ettersom de er av samme oppfatning som døtrene, blit det sannsynligvis å kaste bensin på bålet. Jeg føler meg skikkelig maktesløs av og til.

 

Jeg vet at jeg for en del år siden ville svart akkurat det samme for deg, men jeg ser at når ungene blir større kan lett ting forandre seg dessverre. Det er kanskje greit å vite at ting kan bli anderledes og vanskeligere når barna blir større, at man rett og slett ikke får lov til å stille opp som tidligere av barna. Da blir man ikke så fryktelig lei seg når det skjer.