Steforeldre som ikke stiller opp?

[Maud]

Det er lenge siden sist jeg skrev noe her inne, men har lest en del innlegg den siste tiden. Ser at det er mange stemødre her som mener at man ikke kan kreve at de stiller opp for stebarna. På et vis er jeg enig, ingen kan KREVE noe som helst. På et annet vis blir jeg veldig undrende og jeg synes det er vanskelig å forstå. For min egen del kunne jeg ikke levd sammen med mannen min dersom han ikke stilte opp for sønnen min. Tror det er viktig for barna også, at de voksne de deler hus med er i stand til å være voksne, ta en oppdragerrolle og delta i den daglige omsorgen. Mitt anliggende er ikke å "ta" noen stemødre, men jeg undrer meg på hvordan dere tenker. Undrer meg enda mer over de mennene dere er sammen med og som synes dette er greit. I en familie er det for meg en selvfølge at man drar lasset sammen. Når jeg lager mat, lager jeg den ikke bare til meg selv, når han skifter dekk på bilen sin, tar han min samtidig, når han skal i butikken tar han ikke med seg bare fellesbarnet, men også min særkullssønn. Vi stiller opp for hverandre og sørger for å dele oppgavene. Hvis han hadde definert det slik at jeg har et og et halvt barn, mens han har bare et halvt (det barnet vi har sammen) å stille opp for, ville jeg mistet respekten og kjærligheten for ham.

 

Forklar meg hvordan dere andre tenker og hva mannen deres mener om dette. Jeg skjønner det nemlig ikke helt. Da tenker jeg på dere som er i etablerte forhold og som treffer barna til mannen regelmessig.

[ostekaka]

Jeg, er helt enig med deg i det. At det er rart og ikke skulle stille på for den man er sammen med. Jeg synest også det er rart og ikke skulle stille opp for de barna en bor sammen med. Barnet spør kan du kjøre meg på trening, nei for du er ikke mitt barn.

En kan jo mene så mangt helt teoretisk, men når man stå ansikt til ansikt så går en jo ikke inn for verken å skuffe noen, eller for å få noen til å bli lei seg, verken av prinsipper eller annet.

 

Jeg bare synest det blir så inderlig feil når om det er barnas mor som skal gå inn å kreve. Hun er ikke del av familien, hun aner ikke hvordan ting gjøres hos oss. Det er heller ikke ut fra bruddstykker som et barn ser når det er på samvær, ikke så altfor ofte, slik det var i den andre tråden, at en får særlig godt helhetsinntrykk til å uttale seg ut fra.

 

Selvsagt kunnebarnas mor kommet med et ønske, om at hun gjerne ville at jeg skulle lage middag på søndagene slik at det ble tydelig at jeg gjorde praktisk innsats ovenfor stebarna, eller hun kan yte ønske om at hun vil jeg skal gjøre det, slik at fars tid ikke bare blir fyllt med praktiske gjørmål, men også at det blir tid for kos med barna.

 

Men det kan hun verken kreve eller forvente. Hun må da tåle at det ikke blir gjennomført. Jeg tror grunnene til at det ikke er så veldig stort problem for mennene alt dette, er fordi det ikke er så veldig stort problem i praksis. Tror ikke det er så vanlig at stemor sitter og nekter å løfte en finger, mens han må slave i vei både for særkullsbarn og for resten av hjemmet, mens stemor rømmer huset og går på SPA.

 

Tror det er et litt konstruert problem som dukker opp etter denne siste debatten. Tror ikke det avspeiler virkeligheten til så veldig mange. Heldigvis :-)

[ana baroma]

I de nyfamiliene jeg kjenner er ikke dette det store problemet, men heller at far for eksempel krever at stemor ikke skal snakke til/irettesette ungene, at de kommer uten tøy fra mor o.l. Det sliter på hele familien og skaper en uggen og negativ steming på hjemmebane.

 

Ingen krever en ting av meg, men det jeg gjør blir jo satt stor pris på, og det er sånt man gjør for å skape en familie. Sånne saker som å lage middag og ta med guttungen i butikken, planlegge feriene etter hans alder osv.

 

Og dersom ting hadde vært ekstreme andre veien, så hadde nok min mann satt foten ned med det samme, og kasta meg på dør, hehe. For han er sønnen viktigere enn ny dame! Og det er jeg veldig glad for!

[~~DoraDora~~]

Jeg synes heller ikke at biomor har noe med hva som skjer hos faren til barnet. Så lenge det ikke er snakk om at ungen får for lite mat, eller blir mishandlet etc. ( Da har jo til og med naboen noe han skulle ha sagt....forstår?). Men ellers har biomor ingenting med hva som skjer hos faren og evt stemoren, og hun har ingenting med hvordan ting blir gjort der, eller hvem som gjør hva. Her hos oss får vi ungen levert ( moren setter henne av), og vi kjører henne hjem, og slipper henne av utenfor der. Har absolutt ingenting med moren hennes å gjøre.

[Maud]

Jeg er enig i det - jeg kan ikke bestemme hva faren og kona skal gjøre. Like lite som de kan bestemme hva mannen min og jeg skal gjøre. Jeg lurte på hvordan man tenker hvis man mener at man ikke har noen plikt til å stille opp for stebarnet sitt.

 

Samtidig ville jeg nok prøvd å snakke med eksen min hvis jeg hadde inntrykk av at kona hans ikke gjorde noen ting som helst for sønnen min. Ikke fordi jeg kan bestemme, men fordi jeg ville prøvd å vekke ham som far.

[ostekaka]

En må da som forelder kunne komme med ønsker og vink, lenge før en har trådd over noe grense til mishandling. En kan jo ikke bare stå å se på et forhold som barnet blir lei seg av. Barn trenger jo mer en mat og varme. En må jo kunne forklare situasjonen som en selv ser den, men en kan ikke kreve at den andre forelderen skal gjøre akkurat de samme prioriteringene som en selv.

 

Det er så ulikt i ulike familier om hva en ser på som den beste løsningen, og det er så mange ulike forutsetninger for å gjøre det best mulig. Noen kan for eksempel mene at det beste for barna er å være hjemme, men ikke gjøre det selv, fordi en ikke har råd. En prioriterer heller økonomisk trygghet, eller velstand.

 

Men det er jo fint å få en forkalring, så får en jo større forståelse for hvorfor far og stemor innretter seg som de gjør.

[*-*]

Jeg valgte fra starten å ta stor del i min samboers barn for at vi skulle fungere som en familie hjemme hos oss. De bor hos oss halvparten av tiden, så det ville være rart hvis jeg og min samboer skulle leve helt forskjellig liv annenhver uke. Jeg er hjemme med dem hvis mannen min er borte, jeg er deltar eterhvert omtrent på lik linje når det gjelder legging, lesing på senga, passing av lekser, bading, henting hos venner etc. Men det er likevel samboer som har hovedansvaret når det gjelder å få dem opp om morgen, lage middag, være hjemme til riktig tid fra jobb og sånne ting med mindre vi avtaler noe annet. Det er naturlig for oss siden det er samboers barn. Han har større behov for å tilbringe tid med dem enn jeg, dessuten har ikke jeg så mye å gå på som han. Jeg har ikke barn selv så 'kultursjokket' for meg var og er fortsatt ganske stort, selv om jeg har positiv innstilling og gjør så godt jeg kan. Jeg blir rett og slett mye slitnere enn mannen min. Selv etter flere år slapper jeg ikke av på samme måte som han med barn i huset, verken når vi koser oss, kjeder oss eller har det fantastisk morsomt sammen. Jeg tenker nok mer på å gjøre riktige ting, bekymrer meg nok litt mer og irriterer meg raskere.

 

Jeg tror mye av utfordringen hos nyfamilier ligger i at vi også har en annen familie/mor å forholde oss til, og at steforeldrerollen kan være uklar. Selv opplever jeg iallfall at alt går lettere når stebarna mine viser at de trenger meg og setter pris på meg,at jeg har en rolle i deres liv. Alt er også lettere etterhvert som jeg opplever at moren til barna ( og også familie og venner) respekterer og forstår hvem jeg er og hva jeg gjør, ikke minst at vi er en familie på fire med barn på lik linje med det den 'gamle' familien en gang var.

 

Det er vanskelig å forsøke å være en vanlig familie hvor barn naturlig blir inkludert og tatt hensyn til av begge de voksne hvis verden rundt gir signaler om at den ene voksne i huset ikke er viktig i barnas liv. Det forskjeller på foreldre og steforeldre og det vil det alltid være, men likevel må både mor og far være generøse og gi et tydelig 'foreldremandat' til steforeldre hvis de skal kunne forvente at steforeldre skal fungere som omsorgspersoner.

 

[*-*]

Forresten - for meg og min samboer er det helt naturlig og i orden at jeg følger til tannlege, lege, fritidsaktiviterer og sånt hvis det passer best for oss akkurat da. Men vi blir i blant stressa begge to over at mor kanskje syns det er for mye, at jeg tråkker inn på hennes domene, at barnas far ikke er aktiv nok (selv om han er det i massevis) etc etc. Vi føler iblant at vi bør forklare hvorfor vi gjør det sånn eller sånn, så hun ikke skal bli misfornøyd og føle at det blir for mye. Blir mye føling her, hehe.

Kan godt hende dette er mye i vårt eget hodet, men tror nok også at det iblant er reellt. Ikke så greit dette, mye følelser hos alle, mye balansering og lett å trå feil. Må holde tunga rett i munnen og prøve på stø kurs...

[*Lissi*]

Er helt enig med deg! Her er ungene "mine" såpass sjelden hos faren, så sambo har tatt over papparollen. Var ganske rart i begynnelsen siden jeg hadde vært alene med dem så lenge. Nesten vanskelig å slippe sambo til:-)

Men, han har tatt dem til seg som sine egne. Vi krever aldri noe av barnas far og hans kone. En gang har vi fint spørt om de ville ha barna litt ekstra i sommer. Siden skiftene til jeg og sambo kræsjer. Det vart blankt avvist.....for det var ikke deres problem, siden jeg fikk så mye i bidrag:-)

[Gjest]

Jeg er fullstendig enig i det du skriver, men vil gjerne fortelle litt om min utvikling i en familie med hans og etterhvert våre barn.

 

Jeg var en slik "engasjert" stemor som tok "morsrollen" selv uten erfaring med egne barn - men hadde solid erfaring med yngre søsken. Tok alt arbeidet med stebarna som den største selvfølge og regnet dem som litt mine. Barna bodde fast hos oss og hadde samvær med sin mor en gang i blant. Vi fungerte som en familie på godt og vondt med tid og stunder.

 

Etter at vi begynte med 50/50 ble det veldig tydelig at mor ikke taklet mitt engasjement i hvedagen til barna hennes. Barna (ungdommer) ble usikre og begynte etterhvert å trekke seg bort fra meg og nå forholder de seg stort sett til foreldrene sine. Jeg er bare en som er gift med faren deres og bor i huset. Enden på visa for min del har blitt at jeg føler meg utnyttet opp gjennom årene. Den gangen barna var små, var det greit at jeg stilte opp men nå som de klarer seg selv er det bare foreldrene som teller. Spesielt mor er veldig lite raus i forhold til å inkludere meg som en del av familien.

 

Så jeg har blitt en slik ikke engasjert stemor rett og slett for å beskytte meg selv - jeg blir ikke satt pris på uansett hvor mye jeg stiller opp. Har derfor sluttet med kjøring til/fra aktiviteter, lage mat den uka de er hos oss. Det får far ta seg av sammen med barna sine om han ønsker det. Hadde jeg visst at alt jeg ofret av min frihet som barnløs skulle gi så lite igjen i form av å bli inkludert som et familiemedlem så hadde jeg nok gjort som mange av stemødrene som får pepper på disse sidene pga lite engasjement.

 

jeg tror de aller fleste som ikke engasjerer seg i stebarna velger det fordi de ser at de blir kun brukt som gratis barnepass og hushjelp - når det kommer til stykket så er det bare mor og far som gjelder. Jeg ser denne kontrasten veldig tydelig etter at jeg selv fikk barn. Omgivelsene har en helt annen holdning til meg som mor enn som stemor selv om jeg gir den samme omsorgen til mine barn som jeg gav mine stebarn da de var små. Nå er jeg dyktig til alt mens den gangen kikket de ganske mistenksomt på meg om jeg åpnet munnen og snakket om stebarna.

 

Det tristeste i hele vår historie er nok at min mann trives veldig godt med at jeg ikke engasjerer meg i hans barn lenger - vi krangler ikke lenger og diskuterer aldri grenser og arbeidsoppgaver ungdommen bør gjøre. Jeg kan bli grønn av irritasjon over at de bidrar så lite og får sydd puter under armene, men holder klokelig kjeft. Blir det for ille rømmer jeg huset med fellesbarna og gleder meg grenseløst til de flytter ut.

 

Noen av oss gir opp etter å ha møtt veggen mens andre er så lure at de bremser opp når de ser veggen av mistillit og ber foreldrene ta vare på egne barn. Det skulle jeg også gjort - kanskje mor til stebarna hadde fått mer respekt for meg?

[Gjest]

Mest av alt skulle jeg ønske at foreldrene satte seg ned sammen og diskuterte hva steforeldren kunne gjøre ikke gjøre slik at vi steforeldre slapp å gå rundt og "føle" oss frem til hvar som er rett og galt. Når er vi egositiske og ikke stiller opp og når bør vi vite om vår plass i offentlig sammenheng?

 

Vi skal stille opp som bakkemannskap (kjøring til aktiviteter, lage mat, vaske klær, være hjemme med syke stebarn uten lønn ++ + ) slik at foreldrene skal få gjøre karriere og fortsette å leve livet som single annenhver uke.

 

Vi skal bidra økonomisk til felleskapet med stebarn og hele pakka (iallefall hvis vi har vært så "dumme" å gifte oss med den flotteste partneren i verden)

 

MEN - vi teller ikke den dagen barna når milepælene i livet - skoleavslutning (barneskole, ungdommskole) - sosiale arrangementer med fritidsaktiviteter - konfirmasjonsplaner - avgjørelse om støtte til kjøreopplæring + + + Vi kan komme i skade å tråkke foreldrene på tærne om vi engasjerer oss på slike ting.

 

Skilte foreldre er minst like bortskjemte som barna de har satt til verden - det er min erfaring fra 1X år sammen med min mann og hans X som faktisk er en like stor del av hverdagen vår som deres barn.

 

Hvilket normalt oppegående voksent menneske vil finne seg i en slik diskriminering? Jeg har gjort det men ikke nå lenger

 

Dere som er på vei inn i et forhold med andres barn - snakk nøye sammen med begge foreldrene om forventninger til hvilke rolle du kan ta osv. Da sparer du mange år med frustrasjoner rundt steforeldrerollen. Det er minst like mange roller som antall skilsmisser.

[~~DoraDora~~]

Skulle nesten tro det var jeg som hadde skrevet innleggene dine tigermamma... knallbra!!!!

 

Helt enig med deg i alt du har skrevet i disse innleggene her.

[ana baroma]

Det var veldig godt skrevet Tigermamma:)

Og det var vel akkurat det vi gjorde her i gården... jeg tok meg litt til rette, og mamman følte nok at jeg tok en plass hun ikke hadde regnet med i livet hennes.Dette gjaldt nok båre følelsesmessig og praktisk:) Men istedet for å bli sur og sint, så tok hun kontakt med meg på et tidlig stadium, og sammen har vi "formet" denne stemorsrollen min. Så jeg kan ha gutten alene, hun er vel informert om hva vi finner på når han er hos oss, OG omvendt:) Vi har en god kommunikasjon, og drar sammen på skoleavslutningen i år.

 

Jeg føler at jeg blir regnet med som en viktig person i livet hans, og det er godt å vite at dersom det skulle bli sjalusi og vanskeligheter i forbindelse med at han blir storebror, så får vi vite om det på en OK måte om han snakker om det hjemme hos mor.

Så det hjelper å snakke sammen, kanskje er man ikke så ulike som man skulle tro til syvende og sist?

[*-*]

Uff, jeg har lest flere av innleggene du har skrevet tidligere Tigermamma, og blir skikkelig trist av det... Har skjønt på andre også at dette ofte er et problem. Håper ikke det samme skjer hos oss når barna blir tenåringer. Vet ikke helt hvordan man skal unngå det? Vi jobber med å etablere oss selv som en familie med likeverdige voksne, og vi har heldigvis ikke noen stor konflikt gående med mor til barna - håper dette ikke utvikler seg på samme måten, føler liksom at det går riktig vei.

Men jeg kjenner jo igjen mange av tingene du beskriver, om enn i en mildere grad. Vi får bare prøve å fortsatt være på lag min mann og jeg, ta tingene fortløpende og markere vennlig men bestemt overfor for mor når det er nødvendig... vet ikke jeg... opppskrifter mottaes med takk

[Ingen_nick_ledig]

Jeg er helt enig med deg, men tror det er en vesentlig forskjell på stefedre og stemødre. I hvert fall i de tilfeller der mor har hovedomsorgen, og far har samvær annenhver helg og en ettermiddag i uken. Da vil jo stefar være en større del av livet til barnet enn stemor vil være. Dette blir selvfølgelig ikke tilfellet ved delt omsorg.

 

Jeg er ikke stemor selv, men har en datter fra tidligere. Min mann er en super stefar for henne, noe jeg også tar som en selvfølge. Når han valgte meg, så valgte han også henne.

Etter at vi fikk et barn sammen, har han blitt ekstra oppmerksom på at hun ikke skal føle at han er mer glad i det nye barnet. Han tar gjerne eldstejenta med ut, og finner på ting for bare de to.

I hans øyne har han to barn. Vi kan gjerne være uenig om oppdragelsen, men det ville aldri falt meg inn å påstå at det er "mitt" barn, og derfor jeg som bestemmer.

 

Skal eldstejenta følges til tannlegen, kan like godt han være med. På skoleavslutninger er det en selvfølge at han stiller.

 

Jeg har en følelse av at stefedre har litt lettere for å involvere seg i stebarnas liv enn hva stemødre har. Hvorfor det er sånn, vet jeg ikke.

[Gjest]

Grunnen til at stefedre har en lettere hverdag enn stemødre er at de bor sammen med mor som vanligvis har hovedomsorgen. Jeg som stemor hadde det betydelig lettere da min mann hadde hovedomsorgen for barna sine enn nå som de har delt omsorg. Det er lettere å involvere seg i stebarna om man slipper til og får lov til å være seg selv på godt og vondt - blir inkludert som likverdig part av både foreldre og barn.

 

Engasjement handler om å gi og ta. Min erfaring er at mor har ganske stor makt i familien og fortsetter å ha stor makt etter skilsmissen. En far har ikke så mye å stille opp med om stefar engasjerer seg om mor har godkjent det. Ønsker far og stemor at hun skal være engasjert i hans barn så blir mor fly forbanna og føler seg truet med en gang. Jeg sier ikke at alle mødre er slik. Leser med jevne mellomrom om mødre som raust deler barna med stefar og stemor - det står det respekt av. Disse mødre har skjønt hva som er viktigst i livet - at barna har det godt med stefar og stemor uten å føle at de sårer mor eller far. Jo flere som er glad i barna jo bedre mener jeg.

 

Vi blir jo lykkelige om en ansatt på barnehagen er god mot barnet vårt og har det på fanget og koser med det - ingen sjalusi da. Hvorfor da all denne usikkerheten og sjalusien hvis steforeldre er blir glad i barnet?

 

 

 

 

[alfaalfaalfaalfa]

Til Maud: Jeg er vel en av de som du sikter til i hovedinnlegget ditt. Jeg har uttrykt flere ganger at man ikke kan KREVE noe av stemor... Det er ikke dermed sagt at jeg er sånn... Jeg er glad i stebarna mine, jeg tar dem med på turer bare jeg og dem, kjøper klær til dem, skriver brev til dem, lager mat og ting i sammen. Dessverre er det sjelden de er her pga biomor. Men når de først er her, har vi det veldig fint sammen. Jeg engasjerer meg det jeg kan, og jeg tror dette faller naturlig for de fleste som er i en slik situasjon. Hva jeg mener med mine innlegg er at BIOMOR ikke kan sitte i sitt hus og KREVE at JEG skal involvere meg i barna. Det er noe jeg gjør av egen fri vilje, og for å hjelpe far. Ikke for å hjelpe henne. Jeg mener at biomor overhodet ikke kan kreve av meg at jeg skal være hjemme med barnet hennes, hvis barnet er sykt. Det er opp til personen som har hovedomsorgen (i tillfellet oktober mirakel: mor) og evt. far. Det er aldri stemors ansvar.

Jeg mener det er fars eventuelle problem om stemor ikke stiller opp i det hele tatt. Og gjør hun ikke det, så har biomor faktisk ikke noe med det . Men jeg tviler sterkt på at dette faktisk er et så forferdelig stort problem. Mistenker at det innlegget vi begge snakker om er et konstruert problem, og det blir satt ekstremt på spissen. Derfor blir innlegget mine oppfattet som ganske bastante. Men i praksis er jeg nok ikke så ulik de fleste stemødre som tar godt vare på og er glade i stebarna sine...

[Lykkelig mor til tre]

 

Du er alltid flink til å formulere deg Maud.

 

Takk for at du klarer å skrive det jeg selv forsøker på. Men, som det ble skrevet til meg.. så er kanskje jeg en smule mer sarkastisk. Men det er ikke så lett å være såååå vanvittig forståelsesfull hele tiden. Når det er så mye rart som skjer.

 

Hos oss har vi det slik som det er hos dere. Takk og pris for den fantastiske mannen jeg nå deler livet mitt med...

 

 

[Gjest]

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Jeg er stemor til to jenter og har vært det i cirka 4 år nå. I begynnelsen var jeg forsiktig med å ikke ta for mye styring, følte meg litt frem for å ikke være overkjørende ift far og det som ungene var vant til. I dag er det annerledes. Det er like gjerne jeg som står opp med dem, tar dem med på butikken, handler klær til dem eller trøster dem. Og jeg gjør det med glede og med en tanke om at det er sånn det bør være. Men i diskusjoner mellom meg og far om barneoppdragelse, trekker jeg mange ganger det korteste strået. Argumenter som "bare vent til du får dine egne" eller til og med "det er jeg som bestemmer til syvende og sist" forekommer i våre diskusjoner. I tillegg har ungene en biomor som gjør sitt beste for å late som jeg ikke eksisterer. Hun blir sur dersom ungene snakker for mye om meg, presiserer til dem at dersom pappa finner seg ny kjæreste så blir stemor borte, snakker ikke til meg og ser aldri på meg ved henting og levering av ungene osvosv. Lista er lang. Alle disse tingene gjør at det mange ganger er vanskelig å være "100% stemor". Jeg tenker noen ganger for meg selv at det hadde vært lettere å ikke involvere seg for mye, men når ungene er her er de tankene heldigvis glemt. Jeg har blitt veldig glad i dem i løpet av årene, og det er det som gjør det verdt det.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

[Gjest]

oj. det ble et langt innlegg, gitt

[Kaotiskliv]

Steforeldre bør kunne stille opp for stebarna. Men jeg har erfart at foreldrene til disse barna ikke helt "liker" det. Ja, ikke "liker" det.

Steforelderrollen er veldig vanskelig og psykisk utslitende. Jeg er stemor til 4 barn, jeg og min samboer har 1 barn sammen. Jeg må si at jeg hadde ikke orket å fortsette i dette forholdet hvis jeg ikke hadde fått barn selv. Vet ikke hvordan det er med andre, men jeg følte at jeg måtte ha en slags morsrolle for disse ungene. Min samboer så jo ikke alt og heller ikke hørte alt. Han trakk seg vekk stortsett når ungene "slet" litt. Foretrakk at jeg snakket med dem. Jeg har stilt opp mye for ungene, men noen takknemlighet har de ikke vist. Føler også at foreldrene tar æren for ting jeg har gjort for deres unger.

 

Må innrømme det å flytte sammen med en mann som har 4 unger er det tøffeste og vanskeligste jeg har noensinne har gjort. Heldigvis, ja jeg sier heldigvis, bodde bare 2 av dem med faren når jeg flyttet ned. Jeg har bodd sammen med faren i snart 7 år. Det har vært veldig tungt enkelte ganger, har nesten flyttet ut flere ganger. Jeg mistet selvtilliten, klarte ikke å gjøre noe med situasjonen. Men jeg var/er glad i faren og ville ikke gi opp forholdet. Barnet mitt reddet meg fra å bli helt psykisk knekt. Det er stadig noe rot ang. ungene. Ekskona har holdt på å flytte så mange ganger, det er nok ca. 8 ganger på 7 år og påført oss og ungene mye stress og fortvilelse. Jeg hater henne intenst! Nå har hun flyttet med minstegutten deres et stykke vekk, slik at det er ganske tungvint for min samboer å få besøkt han. Ynste jenta bor hos oss, hun er 14 år og oppfører seg ganske fint egentlig, men jeg venter på tenåringsfaenskapet da. Har opplevd 2 jenter med det samme før. Klarer ikke å slappe av når hun er hjemme. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg og min samboer får så lite tid sammen alene sammen med VÅR sønn, jeg nyter det når vi endelig har det. Når skal det bli fred?

[M by M]

Min samboer blir nærmest fornærmet om jeg ikke regner med at han kan passe dattra mi eller hjelpe med andre ting som gjelder henne. Han blir såret og lei seg om jeg ikke regner meg han. Hender innimellom jeg trår litt forsiktig og ikke tar som en selvfølge at han f.eks kan kjøre henne i barnehagen, men da får jeg høre det også. Om jeg hadde hatt stebarn, hadde jeg nok følt det veldig feil å ikke få være en oppdrager og omsorgsperson for det barnet. Jeg tror barn blir glad i og setter stor pris på voksne som setter grenser og er trygge i hverdagen på godt og vondt.

Mamma er gidt med en mann som har to barn som er hans og hun har tre som er sine. Hans yngste datter bor hjemme og fast hos mamma og mannen hennes. De har blitt enige om at hun skal ta seg av sine og han skal ta seg av oppdraglesen av sine egne. Altså, når 16 åringen som bor hjemme oppfører seg som en trassen drittunge, kan ikke mamma si noe eller irrettesette henne og det opplever hun som tidsvis slitsomt... Jeg kunne ikke hatt det slik selv...men herregud, det må være veldig vanskelig å komme som ny voksenperson inn i livet til barn som er store, så jeg skal ikke mene for mye om saken. Det er nok lettere når barna er små og man kan ha et koselig forhold fra starten i barnets liv enn å komme inn når ungen er stor.

[Gjest]

Ja, det er lettere å være steforeldre når barna er små, men det er bare en utsettelse av problemene. Helvete bryter uansett løs når de blir tenåringer.... innbiller meg at det tross alt blir lettere å håndtere mine egne unger når de blir tenåringer enn stebarna. Overfor mine egne har jeg noe jeg skal ha sagt og jeg kan innføre sanksjoner om de ikke oppfører seg! Det er ikke rom for slikt med stebarn.

[Maud]

Det MÅ jo ikke være sånn å være stemor som du har opplevd da. Jeg vil påstå at mannen din ikke er tydelig nok overfor egne barn på at du og han er likestilte voksne hjemme hos dere. Dersom dere var enige, ville nok tenåringene også prøvd seg, men de ville møtt felles front. Du har opplevd å miste plassen som en sentral voksen i familien, men jeg vil påstå at det er fullt mulig å ikke ende opp i samme triste situasjon.

[Mia Mia]

Hei Tigermamma!

 

Jeg kjenner meg så igjen i hva du skriver. Har hatt 50/50 omsorg for jentungen siden hun var 4. Alt har gått ganske greit opp gjennom årene. Har stilt opp i massevis og absolutt på lik linje med pappaen når hun har vært hos oss. Nå har hun blitt 13 år og jeg opplever at hun trekker seg unna, og at jeg blir mer og mer behandlet som luft. Jeg vet jeg har og bidrar masse i hennes liv, men alt jeg gjør blir tatt som en selvfølge og det er foreldrene hennes som får all kredit. Jeg føler meg mer og mer som en hushjelp. Jeg er god å ha til å kjøpe klær, lage mat, vaske klær og være sjåfør, men når det f.eks er skoleavslutning kan jeg holde meg langt unna. Det er tøft, og jeg føler at jeg nå trekker meg mer og mer unna henne følelsesmessig.

 

Jeg tror at mye av problemet egentlig ikke ligger hos henne, men også i omgivelsene rundt oss. Vi bor i et område hvor det er svært få i samme situasjon, og jeg har ofte opplevd at mammaer til klassevenninner overser meg totalt. Jeg har et godt forhold til biologisk mor, men opplever likevel at de biologiske klassemammaene ikke kan akseptere meg som jentungens 50 % voksentilknytting(ser stor forskjell i hvordan jeg blir behandlet av klassemammaer til mine biologiske barn). Jeg tror at jentungen har fått mye av dette med seg nå som hun har blitt stor, og det hjelper ikke at venninner synes synd på henne fordi hun har STEMOR (iiiiiikkk). Plutselig ser at hun har det forskjellig fra venninnene som har foreldre som bor sammen. Venninner som kommer hjem til oss, og som forteller henne at jeg er "streng" når jeg pent ber de om å rydde opp etter seg. Jeg har jo "ikke rett" til det, for jeg er ikke mamma. Vanskelig blir det når hun faktisk er her like mye (eller ofte mer) enn hos mamma.

 

Jeg synes det er møkktøft av og til, og jeg ser at den idealistiske innstillingen jeg hadde når hun var liten var nok altfor altfor idealistisk. Det er beintøft å bli ignorert av et barn som du har gjort så godt du kunne for i mange år.