Hvordan/hvorfor gleder dere dere til å bli mor?

[Kummin&Lillesel]

Overskriften sier vel stort sett alt.

 

Jeg har tenkt en del på dette i dette i det siste.. Hva er det vi alle går og gleder oss til.. Litt sånn mer konkret enn "å bli mor"?

 

Jeg kommer ikke helt på noe sånn konkret. Det aller mest konkrete er at jeg gleder meg til å gjøre kjæresten min til far. For det vet jeg at han gleder seg helt enormt til.

 

Så nå lurer jeg på om ikke dere kan skrive litt mer om hva dere gleder dere til. Så kanskje jeg kommer på litt mer selv, også

[Anonym bruker]

ha flere å vise sin kjærlighet til...dumt spørsmål egentlig det er 1000 grunner...

[Poteto]

eg gleder meg til å halde den lille å vise den frem å til å se typen være en far

men kvir meg litt og, lurer på hvordan dagene blir ol.

[Morango 29.05.2007]

jeg elsker min kjære forlovede så høyt at jeg har kjærlighet til overs til å elske en annen del av han også-et barn. Derfor er vi nå gravide og føler barnet er en forlengelse av vår kjærlighet til hverandre.

[Kummin&Lillesel]

Finnes ikke dumme spørsmål, bare dumme svar.

 

[Gjest]

Jeg gleder meg sinnsykt masse til å bli mamma! Mange forskjellige grunner til det. Men for det første er det noe jeg og samboern har "felles" om du skjønner, som ikke er en matriell ting. Gleder meg veldig til å kunne være en liten familie som skal lage egne tradisjoner, masse kos og lek! Nye juletradisjoner som er noe VI har sammen, ferier osv. Det skal bli så koselig å ha et barn som man kan dele opplevelser med og som man kan se vokse!

 

Jeg gleder meg til å se samboern min som pappa! Han er så glad i barn, og alle barna til venner og slekt er utrolig glad i han! De løøøøøper mot han og kaster seg i armene hans! Det er så herlig og se!

 

Tenk at man blir en liten familie! Syns det er ganske herlig og tenke på *smile*

[AJ-Emma på termin=)]

Det å oppleve å holde et nyfødt barn i armene for første gang. Kjenne varmen og den gode babylukten som kommer etterhver. Det er noe spesielt å oppleve den første øyekontakten, det første smile og godlydene. Det er så masse!! Selvsagt er det ikke bare en dans på røde roser, men når en tenker tilbake så gir det en spesiell følelse å vite at noen trenger deg og er avhengig av deg.

 

Ser frem til å oppleve dette på nytt.. Gled deg!! =) Prøv å fokuser på det positive og ikke så mye på det negative. (For det er slitsomt og tøft til tider, men det er jo sånn livet er )

 

Lykke til og jeg håper at dette hjelper deg litt :-)

[tjohei]

Jeg venter nummer to og vet jeg har så enormt mye å gi!

 

Samtidig som barnet gir deg enormt mye også:

- bedre selvtillit

- kjærlighet

- et smil

- en kos

- du er den beste

etc....

 

 

[Anquor]

gler meg enormt til å se sambo med lillejenta i armene

spent på hvilken reaksjon han får første gang han får holde henne

gler meg til kosestunder og til hun lærer ting for første gang,

første ord, første gang hun sitter,står,går og alle minnene vi skal skape sammen som en familie

[Anonym bruker]

Jeg må innrømme at jeg reagerte litt når jeg så overskriften, tenkte hvordan kan noen stille det spørsmålet...men vi er vel alle forskjellige, også når det kommer til tanker og følelser rundt det å bli foreldre. Nå er jeg riktignok mor fra før, og ser veldig fram til å bli det igjen. Før vi fikk vår førstefødte var det ønsket om å videreføre forholdet vårt som avgjorde valget, samtidig som vi hadde hatt så mange år for oss selv at vi ønsket å dele livet vårt med enda ett menneske..og aller mest ett lite barn, en del av oss begge. Denne gang vet vi hva det vil si og hvor ubeskrivelig mye ett barn betyr følelsesmessig for oss, og hvor mye glede og mening det gir.Men dette kan ikke fortelles, du må oppleve det selv.Du skal vite at livet aldri blir som før igjen....og det kun i positiv forstand!

[AnnCoglillepinky=)]

Vet liksom ikke helt..., men er fryktelig glad i unger da.. Bare se på den likke til venstre her. dinbaby.no annonsen. Det er jo nesten god nok forklaring...hehe.

 

Også er det noen med det at jeg liksom føler at jeg trenger noen å ta vare på. Vet ikke hvorfor. Har jo mannen min liksom, men han klarer seg jo stort sett selv..hihi.

 

I tillegg så gleder jeg meg veldig til å se den lille vokse opp. Å oppdra et barn.

 

Også er det vel noe helt primært... dette med forplantningsbehovet. Når jeg var yngre ville jeg ikke ha egne barn. Ville heller adoptere. Men da jeg kom til en viss alder var jeg helt overbevist om at jeg ville ha mine egne.

[Ellen81]

I tiden før jeg ble gravid, så hadde jeg nok en million gode grunner til vorfor jeg ville ha barn. Men, nå... 5 uker før termin, så er det ikke så mange jeg kommer på. Har så mange andre tanker i hodet og gruer meg rett og slett til de første dagene etter at den lille er kommet.

 

Er redd for at det kommer til å bli et vanvittig hardkjør med besøk og GODE (?) tips fra ALLE.. særlig fra mine foreldre som blir besteforeldre for første gang. Tror ikke de kommer til å spare på kruttet. Så jeg begynner egentlig å grue meg litt. Så jeg håper jeg klarer å si godt i fra, når tolmodigeten tar slutt.

 

Men, det skal bli utrolig koselig å bli mamma, men jeg ser litt mørkt på det akkurat nå. Blir vel bedre når eksamern er over...

[Gjest Ut på tur]

Utover alt det som allerede er nevnt og alt som er sakt så gleder jeg meg veldig til at min bestefar skal bli oldefar igjen. Han er den siste av våre besteforeldre og jeg håper så utrolig sterkt at han skal få oppleve å møte den lille jenta eller gutten.

Han er en pent voksen mann på 93 år og ikke helt så sprek som han var lenger. Han bor også langt unna. Han betyr enormt mye for oss begge to så det var der vi var den første uken etter vi giftet oss (han orket ikke komme i bryllupet) og dit reiser vi nok så fort som mulig etter vi har blitt en familie. Til helgen reiser vi og viser frem magen

[Anonym bruker]

Synes ikke det er så rart å stille sp.mål ved hvorfor man gleder seg... er jo en stor forandring og det er jo ikke alle som gleder seg en gang... likte sp.målet jeg

[Kummin&Lillesel]

Jeg kan på en måte forstå at folk reagerer, men jeg synes det er et interessant spørsmål, uansett om jeg hadde baktanker eller ikke.

 

Selv skal jeg innrømme, at jeg aldri har vært spesielt interessert i barn. Jeg har ikke på noe tidspunkt i livet ønsket meg "en liten dukke å kle på og dulle med" som så mange andre jenter. Jeg har ikke syntes at babyer var bedårende søte, og at skitne unger på lekeplassen var noe å stoppe opp for å se på.

 

Jeg har ei heller mislikt barn på noe tidspunkt i livet.. Tro meg. De barna jeg har hatt et forhold til, har jeg elsket og digget på alle mulige måter.. Men jeg har ikke hatt den der ubetingede "ååå, unger!!!"-reaksjonen som det virker som så mange andre får.

 

Lillebroren min er 13år yngre enn meg, og hans halve år med hysterisk hylgråt gjorde også at jeg fikk totalt babyskrekk frem til jeg var 20, omtrent. (Til gjengjeld føler jeg meg ganske godt påkledd i forhold til grinende spedbarn, jeg har tross alt bodd sammen med en utrøstelig liten kar tidligere i livet, i motsetning til mange andre.)

 

Og så har vi hele greia med, at jeg ikke er spesielt glad i familie, dåp, bryllup, konfirmasjoner, "fremvisning" av barn og familielykke. Og jeg vet at jeg må igjennom det.. Og jeg gleder meg ikke til det. Ikke det at jeg vil isoleres fullstendig, jeg er bare ikke materiale for et liv i offentligheten - ei heller familieoffentligheten. Liker best rolige besøk og færre mennesker å forholde seg til. Store taler og sånn gjør meg nesten flau på forhånd.

 

Dere kan godt dømme meg som sær, men jeg (vi) er tross alt i en omveltende fase, og det å tenke på slike ting skal også være lov.

[Kummin&Lillesel]

Jeg kjenner meg igjen, her, ja

 

Jeg hadde en tremåneders-periode tidligere i livet, hvor jeg var kjempeinteressert i å bli gravid.. Hadde 1000 gode grunner til hvorfor og hvordan og alt det der.

 

Men, nå som jeg er det, så er det litt vanskelig å forholde seg til.. Dagen jeg blir mor, rykker nærmer og nærmere, og jeg gruer meg ikke direkte, men jeg føler ikke at jeg klarer å oppvise den riktige mengde entusiasme. Alle andre gleder seg jo så forferdelig, hvorfor gjør ikke jeg det.. Og.. det brakte spørsmålet "hva er det de egentlig gleder seg til?" opp..

 

Tiden etter fødselen gruer jeg meg til, av den enkle grunn - at svigers har tatt ferie i tre uker rundt termin. Og min egen familie bor ikke en gang i landet. Jeg er redd for å bli oversvømt av svigerfamilie, og at jeg kommer til å føle meg ensom siden mamma og pappa og brødrene mine ikke er i nærheten og får møte barnet mitt.

 

Uff, nå virker jeg bare negativ.

Jeg elsker i alle fall magen!

Men, jeg klarer ikke helt å forholde meg til morstittelen.

[AJ-Emma på termin=)]

Nå skal ikke jeg være en hobby-psykolog, men det er noen som får en form for depresjon under svangerskapet. Det har vært nye mer fokus på dette temaet etter fødsel, noe som jeg personlig syns er litt dumt. Det burde også fokuseres på under svangerskapet også.

 

Uten at jeg skal stille noen diagnose eller lignende så kan det hende at det er noe å tenke på. Har du snakket om dette med legen din eller jordmoren din??

 

Jeg har selv bare min svigerfamilien rundt meg, min egen familie er i et helt annet fylke, så det er ikke ofte jeg har kontakt med dem. Jeg vil råde det til å prøve å sette grense for når og hvor mye besøk dere får etter fødsel. Det er ikke lett. Det vet jeg ut fra egen erfaring. Men oppi alt sammen så må du tenke på deg selv og din egen lille familie!!!

 

Lykke til.. håper at det går bra med deg!!!!

[Morango 29.05.2007]

likte også spørsmålet, ga meg grunn til å tenke gjennom det en ekstra gang. HVA drev meg til å bli gravid, og HVORFOR. Nå sitter jeg her med verdens skjønneste følelse-å ha skapt nytt liv med min kjære- vidUNDERlig:)

[jentebabymom]

jeg gleder meg til å se fjeset og hvorden det føles å ha sitt eget barn i armene.ubeskrivelig mange tanker om den lille som er helr overveldene,jeg gleder meg!

[Glad i barn :)]

Jeg venter nr 4 og kan ikke tenke meg et liv UTEN barn. Å få barn må være sunt og noe av det minst egoistiske som finnes. Som foreldre får du ansvar for noen og skjønner selve meningen med livet. Du vil elske noen høyere enn deg selv, og ha noen som trenger deg så sårt og stoler fullstendig på deg. Du vil oppleve å bli elsket av et barn på en måte ingen andre kan elske. En kjærlighet som er så dyp og rørende som ikke finnes mellom andre enn foreldre og barn.

Å bli mor er et under - og bare helt fantastisk!!!!

[Miss Elizabeth Bennet]

Jeg synes dette var et fint og viktig spørsmål, jeg. Det som er dumt, er når man ikke verdiger sånne viktige ting en tanke en gang, og tar ting som en selvfølge. Da kan man ihvertfall bli overrasket over tankene sine den dagen man blir litt deprimert.

 

Jeg har tre barn fra før, derfor vet jeg litt om hva jeg går til, og hva jeg gleder meg til. Jeg kan godt huske første gang, og jeg var også i tvil, siden jeg heller aldri har vært noen dukke-jente, og selv fremdeles er litt tilbakeholden overfor andres barn, som de absolutt skal trykke opp i ansiktet mitt, med påstanden om at akkurat dette barnet er verdens peneste og søteste, selv med snørr i nesen og sikkel på haken...

 

Det jeg tror jeg gleder meg mest til nå er:

- Å gi kjæresten min et barn. Han har ingen fra før, og ønsker seg så veldig en arving. Og er kjempeflink med andres barn. Kanskje ikke babyer, men det kommer han til å bli.

- Å få babyen ut av magen, det er tungt å være gravid!

- Å se hvordan den ser ut, hvilket kjønn det er, hvilken personlighet som ligger der inne og venter

- Å legge den til brystet, og kjenne at alt ordner seg, og barnet er friskt og en del av vår lille familie.

- Å se barnet vokse opp og bli til et kjempeflott menneske, se mine egne og farens trekk i barnet på godt og vondt, hjelpe det igjennom vanskeligheter, og se at det blir sterkere og modnere av det. Kjenne at jeg er utrolig stolt av dem og glad i dem, faktisk mer og mer ettersom de vokser til og viser sin egen personlighet. Å tenke på at dette lille frøet har alt det i seg, og bare trenger min hjelp til å stå ved siden av seg for å få til alt det.

 

Det tror jeg det er jeg gleder meg til.

 

Og så blir det dårlig med nattesøvn og mange morgener i badekåpe og med bustete hår, men det går over, og er man forberedt på det, så er det ikke så ille heller. Det å klare å ta imot hjelp er en utrolig god støtte, og særlig foreldre og svigerforeldre er veldig gode å ha i begynnelsen, hvis en bare klarer å holde et avklart forholdt til dem. Jeg tror mange sliter med dette, fordi de ikke har satt klare grenser. Er grensene der, kan en ta imot hjelp trygt uten fare for å bli invadert. Og er en flere, blir gledene større, og vanskene færre

 

 

[9nah]

i tillegg til mye som blir nevnt over her, gleder jeg meg også enormt til å være litt barn igjen selv også. jeg har alltid eeeeeeeeeeeeeeelsket 'barnlige tradisjoner' som å se Donald Duck/Timmy Gresshoppe og vennene hans, Reisen til julestjernen etc på Julaften. Elsker 17 mai med flagg, feiring, is og glade hurra-hyl, elsket å pynte til jul, handle til jul, bake, pakke inn gaver etc. så nå gleder jeg meg sånn til å få en liten jente som jeg vil tro vil få stor glede av å ha en mor som vil elske alt sånt. har selv vokst opp med verdens beste mamma som har viet hele livet sitt til meg, og jeg gleder meg enormt til å kunne gjøre det samme for dattern min.

I tillegg så ventet jeg lenge på drømmemannen og nå som vi har truffet hverandre og vi har såå mye kjærlighet, moro, kos og trygghet, blir det helt fantastisk å få en liten tulle å inkludere i den gleden.

dette ble 'klissete' he he, men det er sant:-)

[Gjest]

Det er nevnt mye bra i innleggene over..

Jeg er en av de som alltid har likt unger. Men jeg har hatt faser hvor jeg ikke ville ha barn(fordi jeg ikke ville føde) og faser hvor jeg gjerne vil ha barn. Jeg hadde en lang "ikke barn"-fase før jeg traff mannen min. Men når jeg traff han falt alt på en måte på plass,og jeg ville gjerne ha barn med han:) Men når vi da bestemte oss for å prøve, fant vi ut at jeg har pcos. Så da trodde vi at sjansen var minimal. Men ett år senere lyste graviditetstesten positivt:) Så det å skulle bli mamma er noe av det største i verden for meg. Enda større enn det ville vært hvis jeg hadde vært "frisk" og blitt gravid kjempefort..(no offence til de som har blitt gravide fort da..)

Jeg gleder meg til å våkne opp på natta for å amme,jeg gleder meg til drittbleiene,jeg gleder meg til å gå turer med gutten i vogna,jeg gleder meg til å vise han frem,jeg gleder meg til å kjøpe tøy og leker til han,jeg gleder meg til alt "det første" vi kommer til å oppleve,jeg gleder meg til å se mannen min være pappa,jeg gleder meg til å være mamma'n til den første dattersønnen til mamma,jeg gleder meg til å se på han når han sover,jeg gleder meg til å bade han(selvom jeg er liiiitt skeptisk.. hehe..),jeg gleder meg til å ha en grunn til å se på tegnefilmer og gjøre barnslige ting,jeg gleder meg til å lære sønnen min nye ting,jeg gleder meg til når han er stor nok til å være med pappa'n sin på sykkeltur for da kan jeg ha klart saft og frukt/boller til de kommer hjem,jeg gleder meg til å leke med han i snøen og gi han kakao og boller når vi kommer inn(og pakke han inn i en dyne og sette han foran tv'n med yndlingsfilmen sin), jeg gleder meg til første gangen han sier "jeg er gla i deg mamma'n min",jeg gleder meg til han lager tegninger til meg,jeg gleder meg til jeg kan se han løpe rundt i hagen eller sitte i sandkassa og leke på sommeren.....

Jeg kan fortsette i all evighet jeg:) hehe... 1000 grunner,og jeg kan komme på flere;)

[Anonym bruker]

Det å få barn ER helt fantastisk OG et under, men det er og noe av det mest egoistiske man kan gjøre.....men for en følelse det er å bli mor....

[~hope~ i 7.himmel]

Gleder meg til så mye!

Til at vi skal bli en egen familie,vi som har vært bare oss to i snart 6 år nå.

Til å se, den som betyr mest for meg i hele verden,bli pappa og holde og stelle vår datter/sønn.

Til å få den lille på brystet etter fødsel

Til å stelle i stand bursdagsselskap og feire hans/hennes liv.

Til å ha en ordentlig mening i livet.

Til å videreføre de tradisjonene og verdiene som betyr mye for meg.

Til å høre den første bablingen og de første ordene.

Til å se likheten mellom oss tre.

Til å se h*n kose seg i hjemmet,huset og tomta,som vi har stellt og valgt for oss og h*n til å vokse opp i/på.

Til å se den ekte,rene gleden bare et barn kan vise.

Til å se nysgjerrigheten,gleden og fasinasjon barn har til de små tingene.

 

Og slik kunne jeg fortsatt inn i evigheten... )