Store premature- kontra små premature

[emamma]

Jeg har prøvd å være så saklig som mulig i denne tråden.

Men føler ikke alle er like saklige her.

 

Jeg har skrevet hva jeg føler og mener, og står for det.

Ok, det første innlegget var litt i overkant, men det var bare for å få respons, ikke for å provosere.

 

I dette forumet har alle rett til å si sin mening og ikke bli fordømt for det.

Sitat fra en bruker her, som tok sterk avstand for innleggene mine : Så lenger man ikke skader og rakker ned på andre, bør man kunne få si hva man vil.

Jeg har aldri nevnt noens navn( nic) her, og ikke rakket ned på noen av dere.

Jeg har på best mulig måte prøvd å fortelle hvordan jeg opplevde/opplever skille mellom litt for tidlig fødte og svært fortidlig fødte. Jeg skal ikke gjenta meg selv igjen.

 

Men her er det mange sårende ord, som er direkte myntet på meg.

 

Jeg opptrer respektløst, er blottet for empati. Jeg ønsker bråk, rakker ned på andre. Er sterkt sårende diskrimiserende, dømmer andre. Er den største overkjøreren , gjør meg til den mest vedige her. Har fullstendig låst meg inn i min egen oppfattning.

Og det jeg mener, det er surmaget oppgulp.

 

Når jeg leser noen av innleggene deres opplever jeg det nesten som om jeg har oppdiktet en historie, for så å provosere mest mulig.

 

Jeg er et menneske av kjøtt og blod som dere, og opplever å bli veldig såret over så mange negative kommentarer om meg selv.

Jeg har også et navn bak "den anonyme", som har sterke opplevelser i forbindelsen med den siste fødselen. Som også mange andre her inne har.

 

Det er mulig jeg har et oppgruff fra fortiden, som ikke er bearbeidet, det skal jeg innrømme.

 

Og det er hardt å tenke på hvordan jeg i perioder på NFI trodde jeg skulle gå ut av mitt gode skinn, at det skulle rable helt for meg.

 

De gangene jeg ikke visste om jeg skulle få barnet mitt med meg hjem eller ikke. Store hjerneskader eller ikke. De store oppturene og nedturene."Du har et langt lerret å bleke så legen"

 

Jeg gråt hver dag i to måneder, var søvnløs i perioder.

Pumpa dag og natt for at gutten min skulle få sine edle dråper. Ammingen kunne jeg bare glemme pga.de stadige pustestoppene. Han vente seg etterhvert til flaska, men det var i grunnen helt greit for meg. Det viktigste var at han hadde det best mulig.

 

Jeg sier ikke at store premature barn mødre ikke har rett til å vise like sterke føleser som jeg hadde, men ofte er det en stor forskjell i lengden av sterke påkjenninger.

 

Da er det er det lurt å være tilbakeholden, og ha respekt for at andre som kan ha det verre enn en selv.

 

I forhold til trådene her inne, så kan jeg ikke huske direkte noen tråder som har utpekt seg, fordi jeg stort sett bare "skummer" over de innleggen som har med store premature å gjøre.

Ikke for å diskrimisere noen, men det er de små premature som vekker min interesse.

Men en skjelden gang opplever jeg svar som imellom linjene sier : "Vi to er i samme bås av opplevelser" Det mener jeg ikke er riktig i de fleste tilfellene( med trykk på, mener jeg)

 

Som sagt så er jeg veldig såret og lei meg pga. den massive kritikken av meg som person. Det er ok å være uenig, men det finnes en grens.

 

Jo, jeg har forresten navngitt en person her, det er Billy Rubin og det er også andre som ikke har fordømt meg for mine meninger. Og det setter jeg pris på.

Det er egentlig uvesentlig om dere er enig eller uenig med meg, men dere har iallefall hatt respekt for det jeg har fortalt av mine opplevelser.

 

Som dere ser nedenfor, kvitterer jeg uten "anonymitet", det gjør meg egentlig ingenting.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

[Stolt trebarnsmamma]

Skjønner deg veldig godt emamma, har respekt for det du sier. Har selv født i uke 28. Tror de som har store premature ikke kan sette seg inn i vaar situasjon. Man har ikke en baby i uke 28, de er mer som smaa fugleunger som trenger mange maaneder med hjelp. Aa gaa i flere maaneder og lure paa om barnet ditt skal leve eller ikke er en en paakjenning uten like.

Men, naar det er sagt, jeg har veldig stor respekt for at de med store premature ogsaa føler at de har hatt det tøfft. Vi med ekstrempremature/smaae premature faar bare la være aa kommentere/lese innleggene fra disse mammaene. Ikke noe problem for meg ihvertfall.

[Anonym bruker]

 

Litt dum debatt dette her. Hvem har det værst, liksom?..

 

Jeg fødte i uke 25+6. En levende og en død tvilling. Den døde gjorde at fødselen startet. Umulig å holde igjen. Jenta som overlevde (og fortsatt er i live=) har gått gjennom det meste. Alt fra hj.blødning, kirurgisk inngrep (lukking av duktus), BPD (lungesykdom), infeksjon. etc. MEN - hun lever!!!=) Jeg tenker slik at dette faktisk kunne gått værre. Jenta vår lever fortsatt. Hun levde videre mens den andre døde. Enn om hun oxo hadde dødd?..Nei, jeg er faktisk takknemlig for at at hun fortsatt lever. Lenket til senga med c-pap og greier. Er fortsatt på sykehuset (2 måneder nå), og aner ikke når vi kommer hjem...

 

Jeg mener det er skjebnen som har gjort at vi fortsatt har henne. Det kunne gått så mye værre!!! Da orker jeg ikke tenke på at andre som har født tidligere eller senere enn meg har det værre eller bedre. Det betyr jo INGENTING!

 

 

[*Maggi*]

emamma: Det er ikke deg som person - men innlegget ditt og måten det er skrevet på som får meg til å reagere. Jeg kjenner deg ikke, og kan derfor ikke uttale meg om deg som person, men jeg må jo si at noen av holdningene dine vedr. hvem som skal få føle hva, har skremt meg. Jeg beklager at du føler deg støtt og såret av innleggene, men når man vifter med en rød klut, slik du gjorde i det første innlegget ditt (det innrømmer du jo selv), må man forvente å få sterke reaksjoner fra andre foreldre som også har vært gjennom sine traumer - uansett om de er like eller ulike dine.

Ingen som ikke har vært i dine sko, vet hvordan det er å være deg - ingen som ikke har vært i mine sko, vet hvordan det er å være meg.

Sånn er det bare, og vi bør ha innsikt nok til å skjønne at ikke andre kan være i 100% stand til å sette seg inn i andres sted sånn uten videre.

Det jeg ikke kan forstå, er hvorfor du ikke bare kan gjøre et bukkesprang over de innleggene som ikke omhandler ekstrempremature i stedet for å irritere deg over at mammaer til større premature barn også bruker forumet for å dele sorger, engstelse og glede. Bruk filteret, og sug til deg det du ønsker å absorbere - blås i resten!

 

Jeg har også et ekstremprematurt barn, riktignok født i uke 27 - veide 650 gram da hun ble født, var nede i 530 gram før vekten snudde. Hun lå 5 uker på cpap, 6 uker i kuvøse, hadde flere blodoverføringer, antibiotikakur, spiseproblemer (endte opp med å pumpe og gi mm på flaske i 8 mndr) osv. osv. Var heldig og slapp unna de helt store problemene - og er kjempeoverlykkelig for det. Hun er 4 år i dag, og frisk som en fisk, om enn litt liten og tynn for alderen, og en super storesøster for sin lillebror på 9 uker (som hadde termin denne uken).

Jeg hadde også mine strie tørner på sykehuset, og jeg fikk en reaksjon på det hele etter at vi hadde kommet hjem. Gikk skikkelig i kjelleren, og måtte ha litt drahjelp til å komme opp igjen. Det hjalp meg mye.

Hvis du sitter med så mye "gruff" nå 5 år etter, vil det kanskje være lurt å få litt drahjelp til å bli kvitt "gruffet"?

Jeg har også til tider tenkt som så når jeg har sett enkelte innlegg fra mammaer som har fått barn i uke 35 at "hva er det å mase med - det er jo peanuts", men jeg har aldri følt noen rett til å bestemme hva de skal føle eller få uttrykke - i min verden er det peanuts - i deres verden er det ikke!

Nå har jeg skrevet mitt siste ord i denne tråden!

 

 

 

[emamma]

Ja, jeg er enig med deg , dette ble en dum debatt.

 

Hadde jeg visst hvordan den endte, så hadde jeg latt være.

 

Men der og da, hadde jeg følelser og meninger ang. prematuritet som jeg hadde lyst til å komme med.

 

Etterhvert som debatten skred fram, så synes jeg den tok usakelige vendinger, og jeg følte meg missforstått.

 

Så jeg måtte forsøke å klargjøre mer hva jeg mente. Men jeg står for hvert ord jeg har skrevet her.

 

Det er et ord her, som har hengt seg opp i debatten, og det er ordet VERRE.

 

Hvem har det liksom værst ?

 

Dette var langtifra utgangspunktet mitt.

 

Det det handlet om, var følelsen av at enkelte rundt meg "forstod/forstår" meg så godt" selv om de på langt nær har de samme erfaringer.

Kanskje for å trøste, men det blir helt feil.

 

Debatten handlet også fra min side om at det er et hav av forskjeller, mellom det å bli født ekstremprematur og bli født fra uke 32 og oppover.

Hva angår barnets helsetilstand og viderer utvikling.

Og hvilke reaksjoner man kan bli utsatt for når men føder prematurt.

 

Ofte kan det stå mellom liv og død på den ene siden, og om hendelser som oftest går bra på den andre siden. Jeg prøvde også å belyse dette.

 

Jeg har stor medfølelse for deg "anonym", men jeg klarer aldri å forstå hvordan det er å miste sitt eget barn. Det må være grusomt å oppleve noe sånt.

 

Jeg håper at jenta di klarer seg bra, og at utviklingen fremover er stabil.

Det finnes flere solskinnshistorier , som kan fortelle oss at dette kan til å gå riktig så bra.

 

Det var min trøst i den tiden det var som vanskeligst.

 

 

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Hei! Jeg forstår godt at det er en mye større belastning å få et prematurbarn i uke 25 enn det er å få i uke 30 og oppover. Men det er nå alltid sånn at det finnes noen som har det enda verre, og andre må få lov å dele sine bekymringer og problemer selvom de er mindre enn dine. Min samboers datter er bare 21 år, mannen bor i et annet land så hun er ganske alene her i Norge. Morkaken løsnet og det endte med hastekeisersnitt i uke 34 da barnet holdt på å dø. Det går kjempefint med både henne og barnet nå, 6 uker for tidlig er ikke så mye, men for henne har dette vært en kjempetøff opplevelse og har trengt mye støtte og noen å prate med.

Selv har jeg overlevd tsunamien i Sørøst-Asia og syntes det var verdens verste opplevelse, men jeg må forstå at andres traumer også er like viktige selvom de ikke var så dramatiske som det jeg opplevde.

Dessuten er det forskjell på hva vi mennesker tåler og hvordan vi bearbeider ting, hva slags nettverk vi har og støtte vi får av de rundt oss. Kan ikke bare de som har behov for å skrive/spørre/svare få gjøre det på dette forumet da? Du velger jo selv hvilke innlegg som interesserer deg og kan svare på disse. Så er det sikkert noen som vil svare på innleggene til de som har født prematurt litt senere i svangerskapet også......

[Anonym bruker]

Ærlig talt, hvor egosentrisk går det an å bli? Hvorfor er du så opptatt av hvem som har det "værst"? Det er helt sykt, spør du meg! Går det ikke an å være støttende istedetfor å lulle seg inn i sin egen medlidenhet? Stakkars de rundt deg som evnt har problemer, om du er så opptatt av at du har det værre! Hvor mye støtte vil din venninne få om hun føder et barn ved termin som har problemer, hun vil vel kun få til svar at du og ditt barn hadde det mye værre... Forsøk å se på ting med perspektiv!Alle er like redd for barna sine uansett hvilken uke de er født i. Som en tidligere innlegger skrev så kunne også jeg skrevet side opp og side ned om min egen historie, men vet du - at om du etter 5 år ikke forstår mer enn det du gjør så gidder jeg ikke. Jeg trodde folk som hadde vært gjennom slike ting fikk større evne til å sette seg inn i andres situasjoner og kunne opptre støttende! Forstår du ikke at folk som oppsøker dette forumet kan være veldig sårbare og trenger din erfaring og støtte? Kanskje har de ikke så mange andre å gå til, men håper på forståelse fra noen som har opplevd lignende ting? Skjerp deg!

[Slank bakfra :)]

Til trådstarter;

Jeg foreslår at du går inn på det nye siden prematurbarna.info og ber dem om å opprette en egen avdeling for ekstrempremature med født i uke xx til yy med tilleggsproblemer...........

 

Da slipper du å høre mere om oss med, etter din oppfatning, store premature/dysmature/tilleggsproblemer.

[vetra]

Har lest igjennom svarene som har kommet etter innlegget ditt emamma, og antar at det må være ny rekord mht antall svar på dette forumet. Fikk selv en liten, alt for liten gutt, 5 uker før tiden. Har lang utdannelse innenfor barnepsykologi og vet både gjennom erfaring og forskning at 5 uker prematurt ikke er store utfordringer. Men, veldig mange premature fødsler skyldes andre komplikasjoner i svangerskapet, og det er disse som i mitt tilfelle ser ut til å påvirke podens fremtidige utvikling. Når jeg hører om andre premature barn født 5 uker før termin, spør jeg alltid om fødselsvekten til babyen, og sammenligner den med min gutt. Tenker i de fleste tilfellene" Hvorfor er du bekymret, babyen din fikk hverken for lite oksygen og ernæring i din mage". Ville helt sikkert tenkt som deg også dersom mitt barn både var mer prematur og dysmatur. (Felles sjebne felles trøst?) Jeg håper likevel at vi på dette forumet kan fortsette å dele vår histore. Vi har noe felles, vi fikk våre barn før tiden. Mange av oss sliter med mye indre uro og bekymringer både mht til prematurt barn, eventuelle fremtidige graviditeter. Vi har alle ønsket å gjøre det beste for våre små, og så av ulike grunner skar det seg på et så viktig tidspunkt i et menneskes liv. Skyldfølelse og tilkortkommenhet er ikke uvanlige følelser. Jeg tenker som så at de som går inn på dette forumet, og velger å dele med andre, alle har blitt merket i ulike grad. Kjenner meg litt sår når det gjelder å ikke bli lyttet til pga relativt lang svangerskapslengdre, opplevde det både i svangerskapet og etter fødsel. Min sønn fungerer på ingen som helst måte som terminfødte barn, det er derfor viktig at jeg og mine søstre med eldre premature barn kan føle en tilhørighet til dere med små premature- som uten tvil har hatt det langt tøffere!.

Så til slutt, noe helt annet:

Jeg tenker følgende: Dersom jeg hadde vært i en bilulykke med min lille sønn, og han hadde blitt så sterkt skadet at det stod om livet, da ville jeg fått tilbud om støtte fra kommunens kriseteam. Et tilbud om å bearbeide min traume. Hvor mange av dere med prematurt barn har fått et slikt tilbud?

 

 

 

[emamma]

Sitat : Til trådstarter;

Jeg foreslår at du går inn på det nye siden prematurbarna.info og ber dem om å opprette en egen avdeling for ekstrempremature med født i uke xx til yy med tilleggsproblemer...........

 

Da slipper du å høre mere om oss med, etter din oppfatning, store premature/dysmature/tilleggsproblemer.

Slank bakfra

 

 

Jeg hadde egentlig tenkt til å droppe hele tråden, men jeg får vel prøve å svare for meg da.

 

Da det ble spurt tidligere om noen ønsket å å dele forumet i to, svarte jeg at jeg ikke ønsket dette.

Jeg foreslo at vi kan "klistre" tråd med ekstrempremature (evnt. lage undertråder).

(Vet ikke helt hva du mener med Prematurbarna. info , men det er kanskje noe jeg ikke har fått med meg...).

Uansett så gidder jeg ikke å gjøre noe med med dette, det får evnt andre ta seg av.

Men jeg kan godt tenke meg at det er flere ekstrempremature mødre som mener det samme som meg ang.det å "klistre".

 

Siden JEG mener at du er en av de som har kommet med de største opgulpene her ( for å bruke dine egne ord !! ), så skal jeg kommentere noe av det siste du skriver.

 

I mine to første inleggene jeg skrev i denne tråden skrev jeg bl.a som følgende :

 

" Vel og merke : Der det er snakk om store fysiske utfordringer for barnet selv om de er store premature, har jeg stor forståelse for frustrasjonen. "

" Og : Jeg har stor forståelse for at opplevelsen av det å føde prematurt kan være vanskelig for alle "

 

Kan det misforståes ?

 

Tankene jeg har skrevet ang. det å dramatisere "ukompliserte" forløp for store premature, er tanker jeg har TENKT.

Jeg har ALDRI noen sinne fortalt det til noen av de jeg har truffet på min vei.

Her på forumet har jeg lagt tankene mine fram for første gang, og noen av dere tar det som en personlig fornærmelse !

 

At jeg i hele tatt kan tenke slike tanker !

 

Hvem av dere har ikke tenkt tanker ( uansett sak ), selv om dere langt ifra har tenkt til å si det rett til vedkommende ?

 

Jeg vet ikke om jeg klarer å være tydligere nå....

 

Men jeg vil bare si til slutt, at ingen av dere har noensinne irritert meg over det dere skriver her på forumet. Jeg bare tenker......

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

[emamma]

Jeg må bare korrigere den siste setningen min.

 

Sitat : "Men jeg vil bare si til slutt, at ingen av dere har noensinne irritert meg over det dere skriver her på forumet. Jeg bare tenker......"

 

Jeg refererer til andre tråder tidligere.

 

Denne tråden har blitt dum og usakelig.

Trodde ikke at folk kunne ta slik på vei, fordi en TENKER TANKER.

[Slank bakfra :)]

Trodde ikke at folk kunne ta slik på vei, fordi en TENKER TANKER.

emamma

----------

 

..........å tenke private tanker er en ting, hvordan de samme tankene blir formulert skriftlig, er avgjørende for hvordan andre tolker/forstår de skrevne ordene.

 

Har du tenkt anderledes enn hvorledes du så skrev, så skal du ikke laste de som har svart deg for at har tatt på vei for de skrevne ordene siden ingen av oss er synske å vet hva du TENKTE da du skrev..............

[emamma]

Jeg tenkte de de ordene jeg skrev,

 

eller snudd på hodet,

 

skrev de ordene jeg tenkte.

[-*MARTINA*-]

Jeg syntes det er hjerterått at så mange brukere kan gå så hardt ut mot et enkelt menneske.Tydelig at mange ble ampre og følte seg støtt av det innlegget.Da jeg begynte å bruke den siden her syntes jeg det virket som et fint sted å være,men nå tror jeg jeg takker for meg dessverre!Emamma skrev et ærlig og rederlig innlegg og min støtte går til deg.Forstår at man er redd uansett når man føder og at det er en påkjenning på kroppen når ting ikke blir som man har som den lykkelige begivenheten men hadde kanskje forventet.Håper det går bra med ale barne her inne...store eller små.

[Slank bakfra :)]

Legger man hodet på blokka til de grader frivillig, må man regne med at noe vil kunne skje.........

 

Når trådstarter i tillegg ikke viser noen forståelse for at det faktisk finnes "store" prematur med "problemer/sykdommer/etc" langt utover det som noen vil si er "normalt" for "små" premature, så er det ikke rart at vi mødre med "store" barne med store/svære problemer reagerer.......

 

Og problemene mange av oss sliter med går ikke på at man er redd fordi vi har født for tidlig......

 

F eks hos meg så går det mere på;

Hva vil neste prøve si, hva foreslår legene neste gang, hvordan få i henne om ikke bare litt mat, når får hun neste anfall, hvor lang tid tar det før ambulansen kommer denne gangen, greier vi å få henne til å fungere i barnehagen, hvordan vil utviklingen bli videre, hva blir neste problemet med hjelpeapparatet, osv osv osv

 

Og tøtta mi er i følge trådstarter en av disse heldige store som er født ca i uke 32.........

 

Skulle gjerne ha ansatt trådstarter som barnevakt ei uke.........

Er 99% sikker på at hun hadde slutta etter et par dager..........

"Rekorden" min er lange perioder med 15 timer pr. dag med trening, stimulering, strekking/bøying, bæring og spesialoppfølging av tøtta mi for at hverdagen hennes skulle bli optimal.......... Først nå 1,5 år senere ser jeg stor fremgang.........

[Anonym bruker]

Seriøst du burde skjerpe deg HI

 

Og føde et barn for tidlig er dramatsisk uansett,og hvem har vel sagt at vi som har født i uke 32 og oppver ikke reagerer?

Og hvem i helvette har sagt at disse barna ikke må ha like mye hjelp?

 

Følsesmessig karusell,smerter,tårer og slit.

Sykdom,vektnedag og usikkerhet på om barnet ville overleve eller ei,ja har vært der.

For selv om min baby fikk være noen uker lenger i magen så var ikke femtiden så sikker,det var MYE,og vi gikk igjennom det samme,en prematur baby,lang tid på sykehus,mye opp og ned,frem og tilbake,sykdom,infeksjon,pustevansker.

 

Så få opp øya dine ,og ikke kom her og si at du ikke er bitter.

Du er så bitter at det lyser lang vei.

Få heller litt medfølelse,stakkars hun som prøvde og hjelpe deg.

Herregud..

 

[2barnsmamma og kanskje en til?]

Huffameg!! Dette synes jeg var en forferdelig trist diskusjon.

 

Jeg ser poenget ditt, HI, om at det (objektivt sett) er mer dramatisk å få et barn født i uke 27 enn i uke 32. Det ville nok de fleste leger også skrevet under på. Barnet blir sterkere og sterkere for hver dag og hver uke de får være i magen, så det er ingen tvil om at det som regel er mindre problemer med de som er født senere.

Men den subjektive og emosjonelle siden ved det og få en for tidlig født baby, uansett hvilken tid de er født på, og de mange oppturene og nedturene vi går igjennom er helt forj***lige uavhengig av når de er født. For oss som har en gutt født i uke 35, så hadde vi noen runder på sykehuset, hvor jeg var helt sikker på at han skulle dø. Nå har vi fått det hele på litt avstand, så ser vi at det ikke var så dramatisk som vi oppfattet det da og nå ser vi jo at vi er heldige. Men nå har det gått noen uker.

 

Jeg synes at det er fryktelig trist at du ikke vil snakke/høre på andre som er i lik/lignende situasjon som deg. vi opplevde det som en utrolig god støtte da vi var på sykehuset å ha andre par som var i samme situasjon. Da fikk vi snakket litt om hvordan vi hadde det og dele fremskritt og nedturer. Selv om du kanskje ikke hadde behov der og da for å prate med noen, så tror jeg at det er nyttig å lytte til andre som er i samme situasjon. Neste gang er det kanskje du som vil prate og da kan det jo være greit å ha noen som vil høre på deg og?

 

Håper at alt er vel med deg og dine:)

[Susan*lillegutt og mini*]

Nå er vel jeg en av de med "store" premature, fødte i uke 35+0, men hadde det ikke vært for knall god og tøff oppfølging hver uke fra sykehus og leger og alt annet,så hadde kanskje jeg født leeenge før.

Ble holdt igjen lenge,gikk på pencilin hele tiden for å ikke få infeksjon,lungemod.sprøyter,ikke lov å gjøre en dritt,seriøst,valget var sofaen eller sykehuset,dette allerede i uke 12!!!

Blødde kraftig hele svangerskapet,og så for meg at vi kom til å miste han også (ja,bare 3mnd før jeg ble gravid med lillegutt,mistet vi tvillinger i uke 18) så jeg er sjeleglad for at jeg fikk gå så lenge med lillegutt,men han har hatt sine problemer,og jeg legger ikke sjul på det,han er prematur,ikke av de minste nei,men heller ikke av de største,han sliter med en del problemer den dag i dag,astma,refluks,hull på hjerte,kiss-kidd, og jeg føler jeg har rett til å "klage" når ting blir tøfft!! var jo absolutt ikke slik jeg hadde sett ting for meg da vi skulle ha barn.

 

Jeg synes du HI burde trå litt forsiktig nå,tror også du har hengt deg opp i ordet "ekstremt prematur" og "premtur" alle barn,uansett når og vekt og lengde,født før uke 37+0 ER premature,enten du liker det eller ikke,for på meg så virker det som om at du ikke vil at man skal kunne kalle barn født etter uke 32 for premature,for det går jo bra med alle...men det er ikke alle som har en så god start på livet,uansett hvilken uke de er født i,eller om det er til termin.

 

Men på den andre siden,jeg har forståelse for at du tenker slik som du gjør,skjønner det er tungt for deg å høre andre "klage" over "småting" men tenk deg om,for andre kan disse tingene være kjempevanskelige å hanskes med,alle er forskjellig og har forskjellig syn på ing.

Skal innrømme jeg blir litt "småsur" når jeg hører folk klage over at de var "sååå" kvalm da de gikk gravid,og kasta opp og styret,men ellers ok,da tenker jeg til meg selv, gud,du skulle bare vist hvor heldig du er,som slipper å gå fra dag til dag å bekymre deg for om barnet i magen skal dø,om du må miste ditt 3 barn,eller hvordan dagene går,men allikavel,er jeg super glad for at det ikke var jeg som lå å kasta opp i 3mnd,for jeg HATER å spy!!

 

Men synes som sagt,jeg skjønner hva du vil frem til, men da forventer jeg også at du ikker er så sneversynt at du ikke skjønner at vi som har "store premature" også skal få lov til å klage litt,for det er ikke lett å få prematurt,uansett hvilken uke!

 

Flott at det går bra med gutten din,ønsker han masse lykke til vidre=)

[Mamaparatres]

Jeg synes det er meget snevert av deg å sammenligne på denne måten.

Hvorvidt hvilken uken barnet er født sier lite eller ingenting om hvorvidt hvilke medisinske utfordinger det kan stå ovenfor.

Heller ikke noe om de følelsesmessige utfordringer foreldrene må igjennom.

 

Gå litt dypere i deg selv, og annerkjenn andres vonde opplevelser på lik linje med dine egne.

 

[Anonym bruker]

Forskningsmateriell forteller :

 

25-30% av premature barn født i uke 24-25, dør innen ett års alder.

 

2 % av premature barn født i uke 32, dør innen ett års alder.

 

De som sier at disse to gruppene kan sidestilles som like på generellt grunnlag, kan spise i seg ordene sine !

[Mamma 10 uker på forskudd]

Ingens som bestrider at sannsylighetene for dødsfall og senskader blir større jo tidligere man er født.

 

Er bare at man også kan ha like store senskader om man har en prematur født etter uke 30 som før, og traumene for foreldrene kan være like store. Husk at man er sitt eget nærmest.

Er dessverre ikke sånn at alle født etter uke 30 har en solskinnshistorie å fortelle.

 

Så alle har sin historie, sine problem og sine gleder. Gjelder nå å vise både sympati og empati for alle grupper, ikke avhengig av når de er født i svangerskapet.

[Anonym bruker]

Det er nettopp slike som deg som gjør meg skikkelig forbanna! Det er noen av dere med ekstrempremature som eier så lite empati at det er helt skremmende! Hvorfor er det så viktig for dere at dere har det værre enn noen som har født senere i svangerskapet? For hvert enkelt par som opplever noe dramatisk i svangerskapet, uansett hvilken uke man er i, for hvert enkelt par er dette en dramatisk situasjon. Husk at det finnes barn født i f.eks uke 25 som klarer seg kjempefint gjennom livet, mens det finnes terminfødte barn som har store skader eller sykdommer og som kan få et langt vanskeligere og smertefullt liv enn det ekstrempremature barnet. Jeg forstår at du har/har hatt det tøft, men ikke sammenligne situasjoner med hverandre! Ha omsorg for hverandre, støtt hverandre og del av dine erfaringer istedetfor å tenke at de andre ikke har det så ille som deg. Barnet mitt er født flere uker etter ditt, men tror du jeg hadde det "bedre" enn deg da babyen min holdt på å dø? Tror du ikke jeg satt like fortvilet og sjokkert og redd som du? Vi har også hatt store utfordringer i etterkant. Et vennepar fødte til termin, men fikk et svært sykt barn. Tror du ikke de hadde det like tøft som deg? De mistet barnet etter noen uker, du har fått beholde ditt. Bruk den tøffe opplevelsen til noe positivt! Når du avviser en som oppsøker deg fordi hun fødte i uke 29 så sier det så ufattelig mye om deg at jeg blir kvalm. Tenk å ha SÅ lite medmenneskelighet... Jeg har alltid trodd at folk som har gjennomgått virkelig traumatiske hendelser i livet på mange måter får en styrke og blir gode medmennesker, men denne siden viser bare gang på gang at dette ikke stemmer. Det er tydelig at noen bare ønsker å dyrke sin egen situasjon og forsøke å beholde plassen sin på "pallen" som den som har/hadde det værst. Jeg må bare ønske deg lykke til...

[Anonym bruker]

Har jeg avvist en som oppsøker meg fordi hun har fått et barn født i uke 29 ? Tror du er litt på jordet,,,

Resten av innlegget ditt skal jeg ikke kommentere, det taler for seg selv.

Og du snakker om empati...

[Anonym bruker]

Beklager, jeg misforsto det du skrev om hun som hadde født i uke 29! Men om jeg hadde blitt oppsøkt av noen som ville gi meg råd og trøst i en slik situasjon ville jeg satt så stor pris på det at jeg ville tatt imot med åpne armer! Uansett om hun hadde opplevd noe som var mindre kritisk enn det du hadde opplevd (?) så syns jeg det at hun oppsøkte deg var veldig, veldig omtenksomt! Selv om jeg samtidig forstår tanken din om at hun var heldig som hadde fått båret barnet sitt lenger. Men likevel, det at hun stilte opp for deg var så flott gjort, syns jeg.

 

Når det gjelder empati, skal jeg love deg at jeg har empati med alle som opplever komplikasjoner i svangerskap og fødsel, eller som har føder syke barn eller får barn som får alvorlige sykdommer, eller barn utsatt for ulykker. Det er noe som alltid skjærer meg midt i hjertet. MEN jeg er svært opptatt av ikke å samenligne de forskjellige situasjoner. Jeg føler med ALLE som opplever slike ting, fordi jeg vet at det ikke er noe som er vondere enn redselen for å miste barnet sitt eller det å se barnet sitt være sykt eller lide.

 

Innlegget ditt gjorde meg sint fordi jeg mener at det viktigste vi kan gjøre er å stå sammen og støtte hverandre, ikke dømme på den måten du gjør. Alle har rett til å være redde! Du sitter garantert inne med så mye kunnskap og gode råd som andre kan nyte godt av, jeg skulle ønske du heller kunne skrive et innlegg om det

 

 

[maggi 3]

jeg tror det føles like forferdelig for alle foreldre. det går ikke ann å si at noen har det værre enn andre. alle er redde og bekymret for sitt barn og da klarer en ikke å se eller forstå at det går ann å ha det verre enn slik som vi har det. min jent var på sykehuser i 6 mnd før vi ble skrevet ut. nå ni mnd etter trenger hun fortsatt o2 og får all mat på sonde. vi skal opperere inn PEG etter jul en gang. min jente var ikke ekstremprematur .ho er født i uke 29 og var 15oog da ho ble født. pga vannavgang i uke 18 hadde hun, og har, veldig dårlige lunge. vi trodd og legen også at ho kom til å dø etter fødselen. flere ganger har de snakket om at ho kan dø når som helst. jeg hadde like vel litt forståeldse for de som fødte i uke 32...og syns det var forferdelig å være en mnd på sykehus. jeg er bare gled for at jenta vår lever . ingen hadde trodd ho skulle klare seg. da kan vi klare mange mnd på sykjehus.