Store premature- kontra små premature

[Anonym bruker]

Jeg fikk en gutt i uke 25.

 

Det var en følelsesmessig berg og dalbane i tiden på nyfødtintensiven. Den ene dagen stabilt, den andre dagen uvisst om han ville overleve.

 

Det er flere her inne som har kjent dette på kroppen.

 

Det jeg vil fram til, er at mange her inne har fått barn fra uke 32 og oppover, og sammenligner det med det " kaoset " følelsesmessig det er med det å føde et ekstrempremature barn.

 

Barnet har jo tross alt ligget nærmere 2 måneder lenger inni i mors age. Hvert døgn teller positivt for barnet når man føder prematurt.

 

Jeg personlig hopper glatt over de innleggene hvor foreldre dramatiserer det at de har født et barn fra uke 32 og oppover.

 

Vel og merke :Der det er snakk om store fysiske utfordringer for barnet selv om de er store premature, har jeg stor forståelse for frustrasjonen.

 

Jeg fikk besøk av en jente her hjemme et par uker etter at jeg hadde født. Hun hadde selv født et barn i uke 29, og ville komme å dele erfaringer og gi meg litt trøst.

Jeg tenkte i mitt stille sinn : "Du vet ikke hvor heldig du har vært ! Barnet ditt har ligget en måned lenger i magen din !"

"Jeg skulle ønske det var meg som hadde født i uke 29"

 

Selv om jeg høres bitter ut nå, så er jeg slett ikke det. Finnes absolutt ikke.

 

Vil bare se om jeg får noen respons fra mødre med store -og små premature. Tenker dere sistnevnte slik som jeg ?

 

Gutten min har det gått bra med, over all forventning, til tross for den alt for tidlige fødselen.

 

 

 

 

[lovebaby]

Hei hei...........

 

Jeg skjønner deg godt, for akkurat sånn tenkte jeg også, etter å ha født mine tvillinger i uke 22+5. Men det er forskjell på alle barn.

og så sykehuset så sa de at det var ikke alltid det gikk like bra for de som var født i uke 32 heller. Vi pratet mye om det på sykehuset, men det var pga at vi ville hele tiden høre historier om barn det hadde gått bra med for å se positivt på det barnet vi hadde igjen selv.

Berg og dal bane er det for alle foreldre selv om det er prematurt eller ei, men at vi får litt mer vi med premature det gjør vi.

[bowie71]

Hei,

Jeg vet at det er mange som tenker slik som deg, og jeg kan til en viss grad forstå det også. På en annen side vil det alltid være noen som har opplevd noe verre. Min venninne vil nok også klassifisere også deg som heldig, som i dag har en frisk unge. Hennes barn har en alvorlig hjertefeil i tillegg til å være født prematurt. Barnet er i dag snart ett år, men de vet ennå ikke hvor lenge hun vil leve…

 

Jeg har født to barn, begge i uke 32-0 på grunn av alvorlig svangerskapsforgiftning. Mot slutten hadde jeg livstruende høyt blodtrykk og organsvikt. .

 

Jeg veldig dårlig etter begge fødslene (diagnosen HELLP), og var lenge atskilt fra barna mine. Datteren min (født i 2002) så jeg aller første gang etter tre døgn, og sønnen min (født i 2006) etter to døgn. Savnet etter barna mine var helt ubeskrivelig. Det var en ubehagelig uvirkelighets-følelse, og jeg greide ikke å forstå at jeg hadde blitt mamma på ”ordentlig”. Jeg hadde mer en følelse av at jeg hadde vært syk, og at jeg hadde hatt en operasjon for å bli frisk.

 

Tiden etter forløsning følte jeg falt mellom to stoler. Barselavdelingen gikk ut fra at jeg fikk oppfølgingen jeg trengte på nyfødtintensiven. Jeg følte meg til bry og ”i veien” på barselavdelingen, siden jeg egentlig ”ikke hørte hjemme der” da jeg ikke hadde babyen sammen med meg. I veien, fordi jeg trengte ekstra oppfølging med overvåkning av blodtrykk og regulering med blodtrykksdempende medisiner. Jordmødrene på barsel hadde det travelt, og jeg ble liggende i flere timer før jeg fikk hjelp til å komme meg opp til babyen min på nyfødtintensiven. Dette opplevde jeg som svært sårende. Det var forferdelig vondt å ligge på en barselavdeling og høre barnegråt. Jeg opplevde situasjonen som nedverdigende.

 

På nyfødtintensiven opplevde jeg at mine barn (som også var dysmature) var så ”store” at jeg ikke hadde noe rett til å være bekymret. To mnd prematurt er jo normalt ikke bekymringsverdig mye, og sammenlignet med de ekstremt premature barna som lå der, så var vi tross alt heldige. Ja, det var akkurat de tankene som du skriver vi møtte over alt.

 

Men naturen er nå likevel slik innrettet at vi bekymrer oss over vårt eget, og de som står oss nær. Da hjelper det faktisk ikke alltid å tenke på de som opplever verre. Jeg synes det var jævlig å se barna mine med c-pap, sonde og oppstikkede hæler under lysbehandling. Jeg hadde angst for infeksjoner og komplikasjoner. En baby (født i uke 33!) døde av infeksjon på samme sengeposten som sønnen min lå. Datteren min hadde mange metningsfall, og apnéalarmen gikk i ett sett. Jeg synes det var like skremmende hver gang, selv om sykepleierne forsikret meg om at dette var helt normalt. Jeg skulle som sagt være glad for at jeg hadde en STOR jente på 1350 gram. Sønnen min hadde unormalt høye bilrubinverdier som ikke gikk ned med x-antall døgn med lysbehandling. Ikke normalt, men heller ikke uvanlig. Etter forsøk med epilepsimedisiner og div. andre medisiner som skulle hjelpe leveren i gang, var blodoverføring neste stopp. Jeg hadde ingen grunn til bekymring, var beskjeden. Her lå det jo barn som knapt var 500 gram. Vi var tross alt heldige.

 

Jeg var for syk til å sitte sammen med barna mine de første ukene da blodtrykket ikke gikk ned. Følte meg utilstrekkelig og som en dårlig mamma som ikke var der hele tiden. Det var sårt å se andre nybakte mødre som ammet de fullbårne babyene sine og som dro hjem etter et par dager på barsel. Det var en sorg (og er det fortsatt) at jeg aldri fikk gå svangerskapene mine helt ut, at jeg aldri fikk oppleve en naturlig fødsel og at barseltiden gikk ut på lange vandreturer mellom pumperommet, nyfødtintensiven og barselavdelingen/pasienthotellet.

 

Men noe av det aller verste var vel nettopp temaet for denne ”tråden”, at jeg ikke hadde noen rett til å tenke og kjenne på disse følelsene. For vi var jo tross alt heldige som hadde fått så ”store” barn og at jeg hadde overlevd.

 

Nettopp det at ingen møtte følelsene mine gjorde denne tiden som ekstra vanskelig og tung…

 

Ting kan faktisk være vanskelig selv om noen opplever noe verre...

 

Hilsen

 

[*Maggi*]

Hei.

 

Jeg har to barn - begge premature; jenta vår ble født i uke 27 og veide 650 gram, sønnen vår kom i uke 31 og veide 1284 gram, hhv. for 3,5 år og for 9 uker siden. Jeg har derfor prøvd både det å få - og å ligge på nyfødtintensiv med - et ekstremprematurt barn og et "moderat" prematurt barn.

 

Jeg har på en måte forståelse for en del av synspunktene dine, men på en annen måte synes jeg at det er synd at du ikke greier å identifisere deg med og å unne de som har fått barn i uke 30 ++ en reaksjon.

Det virker som om du mener at de som har fått barn i uke 30 + ikke har noen rett til å føle at de har vært gjennom en tøff periode (et følelsesmessig kaos, som du kaller det) siden barnet ikke er ekstremprematurt. Der er jeg dypt uenig med deg.

Jeg tror at man uansett er seg selv nærmest, og at man opplever det som tøft å få et prematurt barn uavhengig av når barnet blir født. Det er vel imidlertid ingen som bestrider eller som ikke kan forstå at det en tøffere påkjenning å få et barn født i uke 25 kontra et barn født i uke 32.

Siden jeg har vært borti begge deler, har jeg selv følt på det.

I mitt tilfelle synes jeg at gang nr. 2 var det "peanuts" ift. første gang, mye fordi jeg hadde fått en erfaring og visste så mye mer om hva vi hadde i vente enn da vi havnet der gang nr. 1. Mange av de som lå inne sammen med oss denne gangen (de fikk også barn i uke 30 - 32) reagerte likevel sterkt og hadde mye angst under tiden på nyfødtintensiven, selv om statistikken sier at disse barna går det bra med i de aller fleste tilfeller. Jo mer uventet fødselen kom, jo mer reaksjon - naturlig nok.

Jeg er sikker på at jeg (og sannsynligvis du også) hadde reagert på samme måte hvis vi hadde fått vårt første barn i uke 30 - 32.

 

Ellers må jeg si at hun som kom på besøk til deg helt sikkert gjorde noe hun følte var viktig og riktig - hun ville gi deg noen å snakke med som kunne forstå hva det vil si å ha barn liggende på nyfødtintensiv - for de som ikke har opplevd det, er det umulig å sette seg inn i det foreldrene gjennomgår (og det er nok i store trekk ganske likt uansett om barnet er født i uke 25 og 29.....)

 

Jeg håper at du kan unne de som har fått barn fra uke 30 ++ å være engstelige og redde for barna sine også, husk at de opplever det fra sitt ståsted - ikke ditt!

[Slank bakfra :)]

Anonym skrev;

Jeg personlig hopper glatt over de innleggene hvor foreldre dramatiserer det at de har født et barn fra uke 32 og oppover.

-------------------

 

Beklager å si det så brutalt, men ;

Du mangler enten evnen til innsikt, eller evnen til å tenke bare litt fornuftig, samt også evnen til å forstå andre menneskers sorg/bekymringer for sine babyer som kommer i din kategori, enten du liker det eller ikke, nemlig prematur.

 

Jeg er selv ei av de som du påstår er så forbaska håpløse som syter fordi vi fikk babyer i uke 32 (eller senere)......

 

Vel; For å stave det;

Tøtta mi er er ikke bare prematur, men også meget sterkt dysmatur.

 

Jeg fikk ei tøtte som dagen etter ks nesten kravle seg over 1200g på vekta. Som ikke ville ha mat, og måtte sondes i en måned. Har epilepsi og synsproblemer etc.

 

Er nemlig ikke slik at babyer som fødes i uke 32 kommer ut perfekte og klar for hjemreise.

 

Jeg kunne skrevet side opp og side ned her om alle de problemer jeg har hatt, men tror ikke det nytter, siden du tydeligvis har låst deg godt inni i din egen lille glassbolle........

[Sylwania]

Jeg fikk jenta mi i uke 34,5, hun var en stor prematur, men hadde pustestopp, apne´ og lå på c-pap, med sonde, overvåkning osv...

 

Du snakker om og dramatisere det at man har født barn i fra uke 32 og oppover.

Vet du da hvordan vår sitvasjon var?

Vet du hvordan min datter hadde det?

 

Jeg kan nok ikke samenligne vår historie med din, men jeg synes at du viser lite respekt og forståelse ovenfor andre når du greier å komme med slike uttaleser som du gjorde i dette innlegget, og vet du, jeg synes at du høres bitter ut. Og i en sånn sitvasjon har man lov til og føle på slike føleser.

 

Jeg velger og tro at du som alle oss andre fortsatt har det slik at "det at barnet ditt ble prematurt sitter i kroppen din ennå" og derfor ordla deg slik du gjorde i dette innlegget.

 

 

Spørsmål til deg Anonym.

Synes du at det burde være en grense for hvem som får bruke forumet her?

Burde det være for dem som har født barn før uke 30?

 

 

 

 

[Mamma 10 uker på forskudd]

Ingen av oss betviler annet enn at sannsynligheten (!) for senskader, komplikasjoner (og død) etc er større jo tidligere man føder.

 

Jeg også misunner de som fødde i uke 32, 36 eller 40. Har lovet meg selv å aldri klage at et svangerskap er tungt på slutten, for jeg vet at alternativet er så mye verre. Likevel så ser jeg da ikke ned på folk som føder i uke 40. For det er jo det du gjør? De mødrene har jo ikke har grunn til å si noe "galt" om egen fødsel/spebarnsperiode, for du har det så mye verre uansett?

 

Enkelte andre ting tror jeg faktisk du innerst inne forstår blir for dumt i innlegget ditt.

 

Jeg er veldig glad for at gutten din har det bra!

[Anonym bruker]

så da har vel vi andre ingenting å klage over eller ingen erfaring i forhold til deg da mener du? ingen som har hatt det verre enn deg tenker nok du, så da har dem ikke noe dem skulle ha sagt. personlig tror jeg det fleste her inne har gått igjennom en knalltøff tid, på hver sin måte. selv fikk jeg en jente i uke 27 som det har gått på skinner for, har full forståelse for at babyer i feks uke 32 har hatt en værre start enn tulla mi.

selv får jeg fnatt når gravide mener jeg var heldig som fikk så tidlig!!!! så slapp å gå høygravid... og håper på å få fortidligt selv. duster!!

 

ellers er det godt å høre at gutten din har det bra, dere er heldige!

 

 

 

fuzzy

[Gjest]

Flott å høre at det har gått bra med gutten din.

 

Selv fødte jeg i uke 33, og alt har gått greit. Jeg skjønner veldig godt at du reagerer litt når sånne som meg tror at vi er i samme bås som sånne som deg :-)

 

Jeg husker fra sykehuset hvor dramatisk og skummelt det var for de som var født så tidlig som din. Uff! Misunner deg ikke den vanskelige tiden du har hatt, og er veldig klar over hvor heldig jeg selv har vært.

 

Lykke til videre!

[Anonym bruker]

Jeg skjønte vel at dette var å vifte med en rød klut for enkelte, når jeg laget denne tråden.

 

Når sant skal sies så satte jeg det litt på spissen, og håpet jeg fikk god respons. Og jeg synes det er fint at folk engasjerer seg.

 

Når det gjelder min følesesmessige berg og dalbane, var den synonymt med hvordan gutten min hadde det.

Jeg fikk skikkelige oppturer, når han hadde lagt på seg 20 gram, og at han hadde bæsjet i løpet av dagen, etter noen dager med oppblåst og spent mage. Nedturene var verre å handskes med.

 

Jeg er stadig vekk inne på denne siden, mest leser jeg, og en sjelden gang poster jeg også.

Men det er de ekstrempremature som vekker min oppmerksomhet. Hvordan går det med dem, og hvordan utvikler de seg ?

Det er vel slik at like søker like.

 

Prematurdebatten er forbeholdt alle premature foreldre, og det er klart at alle har like rett til å delta.

Jeg henvendte meg til store premature, de som har gått igjennom et "ukomplisert" forløp, og har klart seg bra.

 

Som sagt, jeg henvendte meg ikke til de barna som har store fysiske utfordringer i nyfødtperioden og senere i livet.

 

Jeg har vel ikke fortalt så mange hvordan jeg har følt det å få et ekstremtprematurt barn. Dette er vel den første gangen jeg har gitt utrykk for disse tankene.

 

På nyfødtintensiven satt det feks.mødre som hadde født store premature og beklaget seg til meg og gråt, fordi de ikke fikk melk ut av puppen/ barnet klarte ikke å suge.Jeg jatta med, men sa ikke noe om hva jeg følte om det. Jeg hadde/har ingen sympati for disse.

 

Men jeg forstår jo godt at man alltid er seg selv nærmest.

 

For å sette det i et annet perspektiv, på nyfødtintensiven fikk jeg kontakt med en annen mor med et ekstremtprematurt barn. Barnet hadde allerede ligget to måneder på respirator, da gutten min ble født.

Sønnen hennes hadde veldig underutviklet lunger, og døde den dagen vi selv forlot NFI for godt, etter at de hadde slått av respiratoren..

I den tiden vi var sammen der, ville det ikke ramlet meg og fortalt henne om mine vanskeligheter med gutten min. Men hun så vel at jeg hadde mine dårlige dager.

Ja, hun hadde det mye verre enn meg.

Man kan ike forestille seg hvordan det er å miste et barn uten å ha opplevd det selv.

 

På samme måte tror jeg ingen kan forestille seg hvordan det er å føde et ekstremtprematurt barn uten å ha erfart det selv.

 

Til slutt vil jeg bare fortelle litt om hvordan forløpet til gutten min var på nyfødtintensiven.

Han veide i overkant av 600 gram på det minste. Han ble døpt etter en uke. Lå på respirator i 1 måned, CP i 2 måneder.Fikk pneumothorax (lungene klapper sammen). Han fikk 12 blodoverføringer.

Bare for å nevne noe.

 

Men, vi har vært heldige !

Han klarer seg godt, koser seg i barnehagen, og er en glad og frisk 5- åring.

Langtifra alle har vært så heldige som oss.

 

Det jeg mente med innlegget, er at vi må veie våre ord før vi forteller andre / svarer, når du kanskje ikke vet hva andre har gjennomgått.

Vise litt takt.

 

Det gjelder også her på forumet.

 

Det er veldig stor forskjell på en stor prematur og en ekstremprematur.

Så det mener jeg kan ikke sammenlignes.

 

Men jeg har forståelse for at opplevelsen av det å føde prematurt kan være vanskelig for alle.

 

 

 

[Gjest]

Æsj, for en vanskelig tid det må ha vært for deg/dere. Helt grusomt.

 

Jeg syntes alt var trist og leit når datteren min lå på sykehuset, men da sammenlignet jeg jo med de som fødte til termin.

 

Tar forresten oppfordringen din om å "vise litt takt".

[Caker*fikk to babyer 21.06.06*]

Hvem har gitt deg retten til å dømme? Retten til å bestemme hvilke følelser som er rette og gale?

 

Jeg skjønner ikke helt hva du ville med disse innleggene dine, jeg! Var det bare for å provosere (såre?) - for så å få fortalt din historie? Dette forumet er jo nettopp for at folk kan få fortalt sin historie - få kontakt med folk i samme båt - forhåpentligvis uten å bli "dømt" Og man trenger ingen grunn til å fortelle her inne...

 

Om du velger å droppe å lese enkelte innlegg er jo din sak! Men du trenger jo ikke slenge det midt i ansiktet på skriverne, og føye til at deres historie ikke "teller" !

 

En fødsel - uansett lengde på svangerskap er jo en dramatisk ting! Det er jo utallige historier om fødsler av fullgåtte barn som også har gått galt! Og om ett fullgått barn ikke tar puppen er jo det vanskelig for både det barnet og den mamma'en!! Kanskje enda vanskeligere - fordi man da forventer at barnet skal greie det! Våre små har ikke den forventingen!

 

Jeg mener at jeg har hatt en ganske tøff opplevelse - men jeg rakker da ikke ned på andres historie og følelser, under paraplyen at min historie var enda verre! Man har da vitterlig medfølelse - kanskje spesielt når man har sånne erfaringer som vi her inne har!!!

 

Du snakker om å veie ord overnfor andre - men de fleste snakker ut fra sin erfaring - og følelser. Så lenge man ikke skader eller rakker ned på andre, bør man kunne få si hva man vil, mener jeg. Kjenner på en liten medfølelse med deg, men tårene triller når jeg tenker på hvor heldig du faktisk har vært.. min minste veide 484 gram - kunne livet hans blitt like bra?

[Gjest]

Unnskyld meg men jeg er ikke enig i det hele tatt. Jeg har selv født i uke 32 og det var en stor på kjenning, hu sluttet å vokse i uke 28 (tror dem) og hu pustet ikke når hun ble født de måtte gjenopplive ungen min. var så vidt hu klarte seg. og mange dager det var sikkelig arvolig, så ikke kom her å si at dem som føder i uke 32 ikke har det like ille som dere som har "ekstremt premature" vi kan ha det like ille og akkurrat de samme tingene kan skje.

[Anonym bruker]

Bare for å å kommentere de siste linjene av forrige innlegg, så er jeg dypt uenig med deg.

 

De ekstrempremature har mange, mange flere fysiske utfordringer enn de som er født etter 32. svangerskapsuke.

 

Jeg har bare hørt fåtall om noen i den sistnevnte kategorien som har hatt ductusoperasjoner (hjerteoperasjoner) , langvarig respiratorbehandling, tarmnekrose ( tarmen er ødelagt), hjerneblødninger , pneumothorax (lungene klapper sammen), fått meget redusert hørsel og store synsproblemer.

 

Dette er startproblemer som ofte får langttidsvirkninger.

Det finnes mange eksempler på dette blandt de ekstrempremature.

 

I Nederland skal de ha gode grunner med å gi intensivbehandling til de som er født under uke 25.

Dette fordi mange blir utsatt for senskader som gir store konsekvenser for barnet og foreldrene siden i livet.

Jeg vet ikke om jeg er helt enig i den politikken, men det er ikke mitt bord.

 

De aller fleste som er født etter uke 32, har ikke på langt nær de samme problemene, tør jeg påstå.

Oftest er det kanskje Cpap og surstofftilførsel i begynnelsen, sondeernæring, apneproblemer, styr med amming/sugeproblemer for barnet, og uvikling av astma er ganske vanlig.

Jeg sier OFTEST !

 

De store premature som sliter med andre fysiske utfordringer

som krever nøye intensivbehandling får ha meg unnskyldt.

Innlegget var ikke myntet på disse. ( Nå tror jeg at jeg har sagt det 3 ganger ! ! )

 

Og hele tiden har jeg poengtert at det er barnets helse det gjelder, og foreldrenes følelsesmessige svingninger som er i takt med barnets helsetilstand.

Jeg mener det er en kjempestor forskjell på hva foreldre må gjennomgå av følesesessige utfordringer, når barnet er så sykt som disse små ekstrempremature er.

 

Også er det noen av dere som ikke leser godt nok.

 

Poenget er ikke å rakke ned på de som har født store premature, dere har sikkert hatt deres å slite med. Det er tøfft å få et prematurt barn, det kan ingen nekte for. Man er alltid seg selv nærmest.

Man har rett til å føle som man gjør, vi er alle forskjellige og reagerer på hvert vårt vis.

Det inkluderer også meg, jeg har også lov til å utrykke hva jeg mener.

 

Men det går an å bruke antennene litt, synes nå jeg.

Man svarer ikke med egne erfaringer som er "peanuts" i forhold til de som har gått igjennom store utfordringer med et svært sykt barn.

Det gir absolutt ingen trøst, og gjør det kanskje enda verre,selv om det var godt ment .

 

Nei, jeg har ikke hatt behov for for å fortelle min historie her tidligere, da hadde jeg gjort det for lenge siden.

 

Et siste spørsmål til dere som er på hugget :

 

Ser dere FORSKJELLEN på det jeg mener å føde ekstremprematurt og føde store premature nå ?

 

Har jeg gjort det klart for dere at jeg mener at det er BARNETS HELSETILSTAND som gjør at ekstremprematures foreldre har grunn til å ha større psykiske reaksjoner enn de som har født store premature ?

 

De premature barna er delt inn ulike grupper i den vestlige verden :

 

Mellom 33-36 uker : for tidlig fødte

Mellom 29-32 uker : mye for tidlig fødte

Født til og med uke 27 : ekstrempremature

 

 

 

 

 

[Gjest]

Foreldrenes psykiske reaksjon ved en prematur fødsel har ikke bare med graden av prematuritet, komplikasjoner og sykdommer i forbindelse med barnets liv å gjøre, men også med hvordan vi foreldre selv er utrustet psykisk til å takle en slik situasjon.

 

Vi er alle forskjellige...

[Anonym bruker]

Det er jeg helt enig med deg i : )

 

Som også gjelder andre påkjenninger i livet.

 

( Jeg som startet tråden )

[§iris§]

enig med Billy Bubin.. selv har jeg ei som ble født i uke 26+6.. 720 gram og var ned på 650 gram på det minste.. og ei som ble født i uke 31+4.. førsta ble født i uke 31+4 og jeg synes egentlig det var verst.. for da var jeg ikke forberett på det.. med hun minste så viste jeg at jeg ikke kom til å gå 40 uker.. så jeg synes ikke det var så dramatisk.. bare at hun var bitte lita synes jeg da.. så jeg trur at alle reagerer forskjellig.. noen får barn til terminen som er kjempe dårlig.. og det er ikke lett det heller.. jeg vet ikke helt hva jeg skal skrive jeg.. men jeg er ikke helt enig med deg..

[Caker*fikk to babyer 21.06.06*]

Sitat Anonym: "Har jeg gjort det klart for dere at jeg mener at det er BARNETS HELSETILSTAND som gjør at ekstremprematures foreldre har grunn til å ha større psykiske reaksjoner enn de som har født store premature ?"

 

Jeg spør igjen - hvem har gitt deg retten til å bestemme hvem som skal føle hvordan?? Og hvem som skal ha lov til å ha psykiske reaksjoner???

 

[Gjest]

....og til slutt kan vi vel kanskje alle være enige om at det er utrolig vondt å være redd for barnet sitt, eller å se sin lille skatt ha det vanskelig.

[Anonym bruker]

Jeg slutter meg helt og holdent til det Billy Rubin sier.

 

Forskjellen mellom sårbarheten disse to gruppene av premature har, håper jeg forhåpentligvis dere forstår.

 

Når det er snakk om foreldrenes psykiske reaksjoner, så er det det individuelle forskjeller på oss, noen tåler mer enn andre.

Jeg forstår at store prematures foreldre kan føle det som krise å føde tidlig. Man skal jo tross alt helst gå i 40 uker.

 

Det jeg sier, det er at man skal være forsiktig å overkjøre andre med sine problemer, i forhold til de som kanskje har større ting å slite med.

Spørsmålet om liv eller død, kan ikke sammenlignes med hendelser som etter all sannsynligvis vil gå bra. Det handler om å vise respekt.

 

Det er helt ok for meg at langt de fleste her inne er dypt uenig med mine tanker omkring temaet. Regnet med at jeg ville møte endel motstand.

 

Noen her sier jeg tar fra dem retten til reagere slik de gjør, når de føder prematurt.

Men jeg forbeholder meg også retten til å reagere og mene som jeg gjør.

 

Hvem diskriminerer hvem ?

 

Jeg håper tråden gir rom for ettertanke.

 

 

[Anonym bruker]

Jeg er fullstendig enig med deg Sylwania!!! Utrolig bra skrevet!

[*Maggi*]

Jeg må si jeg forstår mindre og mindre av hvor du vil hen med innlegget ditt i utgangspunktet.

Det jeg forstår, er at du har låst deg fast i din egen oppfatning, og ikke er ute etter konstruktive tilbakemeldinger.

Ikke skjønner jeg hvem du sikter til når du sier man skal være forsiktig med å overkjøre andre med sine problemer - dette er da et forum som er åpent for alle, uansett hvor mye prematurt barnet er født?

Hvis du har opplevd å bli "overkjørt" i tråder du har laget av mammaer til større prematurbarn her inne, så hadde det vært bedre å ta et opp i de trådene det skjedde i, og ikke på et generelt grunnlag.

Jeg synes det er respektløst å i det hele tatt komme med et slik innlegg som dette - respektløst overfor de som har større premature barn, og som finner trøst og hjelp i denne siden.

Når det gjelder diskriminering, så er det ingen andre enn deg som ønsker å utelate andre eller pålegge andre hvordan de skal reagere her, så svaret på hvem som diskriminerer hvem sier seg vel selv?

 

Du har selvfølgelig rett til å reagere og mene som du gjør, på lik linje med alle oss andre som har svart deg. Du sier du regnet med endel motstand, så da har du fått det du var ute etter.

Jeg håper at svarene du har fått i denne tråden også gir deg innspill til ettertanke.

[Slank bakfra :)]

Anonym skrev masse inkludert;

Forskjellen mellom sårbarheten disse to gruppene av premature har, håper jeg forhåpentligvis dere forstår.

 

Det jeg sier, det er at man skal være forsiktig å overkjøre andre med sine problemer, i forhold til de som kanskje har større ting å slite med.

 

Jeg håper tråden gir rom for ettertanke

---------------

 

.....to grupper??

Skal vi virkelig synke så dypt her at vi skal begynne å krangle om hvilken prematuritet som er riktig, viktig og som har fortrinnsrett her??

 

Hva med oss som har premature/dysmature og og i værste fall hva med oss som har premature/dysmature/tilleggssykdommer som skal høre på skitprat som; .........det er så synd på meg som har fått baby før uke f. eks 30, selv om babyen var den friskeste, sunneste og største på avdelinga, og den som fikk reise hjem lenge før de store født i uke 32.

 

Jeg synes du foretar en unødvendig og sterkt sårende diskriminering av alle andre grupper enn den du selv mener å tilhøre, selv om det ikke en gang fremgår klart, bortsett fra prematur da.

 

Og du snakker om at andre skal være forsiktig med å overkjøre andre!!

Hva er du gjør da?? Jo, du bagatelliserer alle andres prematuritet uten at du en gang vet noe om bakgrunnshistoriene. Du blir dermed en av de største overkjørerne her..........

 

Eneste ettertanken oppgulpet ditt gir, er at dette blir en utrivlig plass å være.

 

Trodde dette skulle være en plass for alle med for babyer født før uke 37 uavhengig av årsak eller utvikling.

 

Og ellers, er det jo meget beklagelig at du ikke har den samme evnen som de fleste her inne har; Nemlig å hoppe over innlegg som enten ikke er av intresse, eller ikke angår min situasjon.

 

Er det noe du lurer på, så hvorfor kan du ikke starte opp din egen tråd.....

[Caker*fikk to babyer 21.06.06*]

Applauderer Maggi og Slank bakfra på slutten her! *rister på hodet og er litt sur på meg selv fordi jeg lot meg provosere*

[Space]

Foreldre til store premature kan møte like store utfordringer, som foreldre til ekstrempremature enten det er fysiske eller følelsesmessige utfordringer.

Jeg synes du virker helt blottet for empati i denne sammenhengen, og at du mangler grunnleggende respekt og forståelse for andre mennesker sine følelser.

 

 

 

Hvordan kan du

se gjennom mine øyne,

tale gjennom min stemme,

høre med mine ører

uten at menneskene

beveges, uten at

trærne vrir seg i angst

og stillheten farges av blod

 

 

Hvordan er det mulig for deg å bestemme hva andre føler? Hvordan kan du definere andres indre opplevelse?

 

 

Alle har rett på SIN egen opplevelse!