samboer har vært utro.!!!!!!

[Anonym bruker]

Han fortalte alt i går kveld. Var uto for første gang for 2 månder siden, og har hatt et forhold til denne personen, som han ikke vil nevne med navn til meg. Vi har en datter på 3 år og venter nr. 2 med termin midt i juni. Han sa han følte seg innestengt i forholdet som et fengsel. Vet ikke va jeg skal gjøre???

[*panama* med to søte små]

Det hørtes utrolig trist ut,men det er en bra ting at han fortalte det selv da! Selv om det er liten trøst for deg akkurat nå!

Vet ikke helt hva jeg skal skrive,men sånne ting er aldri noe morro,spesielt ikke når du er høygravid i tillegg!

Håper det ordner seg på best mulig måte!

 

*trøsteklem*

[Prinsesse 22.07.07]

Vet at det ikke er noe trøst,men for meg personlig hadde jeg kasta han ut.

Utroskap er noe av det simpleste jeg vet om.

Tenk at han kan gjøre noe slik mot den han har og venter barn sammen med....... Fy f......

Føler seg innestengt????

Hva med deg da som er høygravid? Tenker han ikke på hvordan du har det?

Sorry jeg blir bare så sinna når jeg hører om noe slikt.

dere får sette dere ned og snakke sammen og finne ut hva dere skal gjøre,han kan jo ikke ha dere begge.

Ønsker deg lykke til... Og ikke godta hva som helst.

[Anonym bruker]

Pakke baggen å flytte kanskje?? Kan ikke skjønne at det er så mye å lure på...

[Janicღღlykkeligღღmammaღღtil 2ღ]

Huff. det hørtes ikke så hyggelig ut! jeg fikk en litt vod følelse innimeg når jeg leste dette... Tenk hvis jeg hadde hatt det sånn liksom.vet faktisk ikke om jeg hadde bare klart å kaste han ut heller. men jeg vet jo ikke hvordan deres forhold er da... men det er helt sykt at han kan gøre noe sånt... innestengt er jo en ting men hvorfor har han ikke sakt noe om dette før liksom....???

 

Lykke til å stoooor trøste klem fra meg.

[Anonym bruker]

lurer på om noen mannfolk mangler noen gen,f,eks,omsorgsgen,ta vare på hverandre gen,utro samboer,med snart 2 barn,er ikke lett ,men jeg tror jeg hadde bedt han flytte ut,slik at dere får tenkt dere godt om alene en stund.lykke til

[Anonym bruker]

Føler med deg nå, vennen.

 

Dette ville jeg gjort:

 

1. Avtalt en pause i forholdet, en separasjon, ikke en endelig avgjørelse. Dette sier jeg av mange grunner.

2. Bedt HAM om å flytte ut så lenge, det skulle bare mangle.

3. Bedt om at han deltar noen timer hos terapeut på familiekontoret eller annen samlivsterapeut i tiden dere er fra hverandre.

 

Ta det derfra.

 

Utroskap under graviditet er faktisk vanligere enn mange kvinner vet, eller ønsker å vite. Jeg tror det er viktig å håndtere dette på en klok og voksen måte.

[Anonym bruker]

Jeg har sagt klart i fra at utroskap blir ikke godtatt. Da bør han forlate meg før han tar det skrittet. Men så er det det med at han forteller det selv, MYYYE bedre enn at du finner det ut via andre,-eller bare ved et slumptreff (tar ham på fersken eller via sms eller overhøring av telefonsamtale...) Bør iallefall snakke med ham om han gjorde det for at han ikke vil være sammen med deg lenger, eller "bare" fordi han følte han manglet noe i forholdet som han måtte få dekt andre steder...

 

Vil han ut av forholdet er det greit, da må han flytte ut ASAP også får dere ordne det praktiske etter dt. Om han derimot ønsker å forbli hos deg så bør han ha en "plan" for å bevise at dette aldri kommer til å skje igjen og så får dere ta tiden til hjelp å se om du noen gang klarer å stole 100% på ham igjen. FØrst da kan man eventuellt få forholdet "fullverdig" igjen.

 

Jeg vet at jeg alrdri vil kunne stole på mannen min igjen om dette skulle vært meg, og samme hvor glad jeg er i ham, så ville ikke et forhold fungere samme hvor trofast han forble siden jeg aldri vil kunne føle meg sikker på at han faktisk var det...

 

Altså; jeg hadde måtte avsluttet forholdet uansett, men om han vil forbli i forholdet og DU vet at du kommer til å stole på ham (100%) igjen, ja da kan man jo satse videre på forholdet og se hva som skjer.

[Cipra har 2 jenter]

Dette ble jeg utsatt for i forrige graviditet, men der fortalte ikke min daværende partner det selv, jeg fikk høre det av en venninne. Det følte jeg nok var det aller værste. Her har jo partneren din fortalt det, selv om det ikke er noen unnskyldning, så kan det iallefall hjelpe litt på det at du kan stole på han i ettertid.

 

For oss ble hele forholdet ødelagt, jeg kunne ikke stole på partneren min, og jeg husker så godt fortvilelsen og sorgen jeg satt igjen med. Han brukte samme unnskyldning som din, at han følte seg så innestengt, og jeg var så sur, skyldte på meg osv.

 

I ettertid har jeg angret på at jeg ikke bare kastet han ut med det samme, jeg mistet gleden med å være gravid! Og jeg flyttet han ut da lillemor var 1 år, gråt ikke en tåre mere over han da, følte at jeg hadde grått nok!

 

Jeg kan nok ikke råde deg til det ene eller det andre, du må føle på det selv.

 

Men jeg kan ønske deg lykke til videre. Tenker på deg. Ta gjerne kontakt om du vil snakke.

[Siljevanilje:)]

Om det er noen som helst trøst kan jeg love deg at han ikke får mye sympati fra omverdenen når du går høygravid og dere har en liten en fra før også.... Jeg er enig med de som sier HIV HAM UT! La han få være så fri han pokker bare vil..... Om han følte seg innestengt kunne han gjort så mye annet enn å være utro, for å være utro er direkte ondskapsfullt mot deg.

[varg veum]

hmm jeg har alltid sagt at jeg alllldri kommer til å akseptere utroskap...

Men tror faktisk ikke lenger at utsagnet en gang utro alltid utro stemmer alltid...

Jeg synes det var tøft gjot av manen din å innrømme det..

spør hvorfor han gjorde det..Er det fordi han angrer eller sier han det for at du ska bli sur å ende forholdet... (så han slipper å gjøre det selv?)

 

Har selv vært alenemor å det er ikke det helt store.. så vet at jeg hadde kjempet masse for dette forholdet om det var liv verdt.. Han sku jammen fått angret seg og bevist det , men hadde han gjort det og jeg viiirkelig hadde trodd han mente det ville jeg gitt forholdet en ny sjangse.. tilliten er nok ødelagt en god stund framover så må regne med å leve med skeptisk en stund men kansje det er verdt det..

Følg magefølelsen du..

Men det er veldig lett å si hiiiiiv han på dør, så angrer dere begge i ettertid ..(kansje utroskapen ikke var så alvorlig som det virket)

 

Masse lykke til iallefall:)

[Anonym bruker]

Her er det kun en ting å gjøre: samboer må finne ut hva han vil med deg og barna. Å si at han føler seg innestengt i forholdet er jo ingen gyldig grunn til å være utro, det betyr jo bare at han på et tidligere tidspunkt burde tatt opp med deg de følelsene han sitter inne med. Å sitte med en tre åring, og vente en til i juni, gjør jo at en ikke klarer å tenke rasjonellt når man skal vurdere mulighetene enn har. Å be ham gå vil jo bety at du blir alenemor og sitter med det aller meste av ansvaret for den nye lille hele døgnet inntil barnet er større og kan være litt hos pappan sin. Tre åringen kan dere dele ansvaret for fra første stund. Du blir alikevel alenemor store deler av tiden, noe som nok kan skremme mange fra å ta steget og be samboer gå. Hva føler du selv, vil du forsøke å reparere forholdet - og klarer du å leve med at han har vært utro mot deg - eller ser du helst at han finner et sted for seg selv? Kanskje er det mulighet for at dere kan gå i terapi og finne ut av dette sammen før dere tar en avgjørelse? Hvem han har hatt et forhold til er det jo ikke sikkert du finner ut av, og er dette veldig viktig for deg å vite må du være klar på dette før du evt. velger å gå videre i forholdet. Håper du har noen gode venner og familie som kan støtte deg i denne tiden, og at du og samboer kan komme frem til hva dere vil gjøre på en ryddig måte - hva enn valget ville blitt. I mitt tilfelle, med to små og en like rundt hjørnet, vet jeg at dersom sambo sa han hadde vært i et forhold til en annen i to måneder ville det blitt kroken på døra her i gården. Jeg ville gjort hva jeg kunne for at barna ikke skulle lide under det at vi går fra hverandre, og sørget for at vi kom frem til en god avtale i forhold til barna og de økonomiske forholdene. Vi har forøvrig et godt forhold og har snakket om at dersom det værste skulle skje ville vi gjøre alt for at barna skulle ha det best mulig, og dersom vi ikke blir enige er vi begge klar på at vi skal søke hjelp til å finne ut av alle de praktiske tingene. Men jeg misunner det ikke å ha komme i den situasjonen at dette faktisk blir noe du må vurdere nå.. Lykke til uansett, og tenk på hva som er best for deg og barna!

[Anonym bruker]

når det ikke lyste en lampe for han første gang han drog av ho trusa,så syns jeg ikke det er mye tøft av han å vente 2 mnd.med å fortelle det.æsj.men det er bare min mening.

[Lillegutt ble junibarn]

Er det noen som er innestengt,så er det babyen i magen!!!!patetiske mannfolk!

[gladbaby]

Uff da! Stakkars deg!

Men nå er det viktig at du ikke tar noen forhastede beslutninger!

Hvis han føler at han er innestengt i forholdet deres, er det jo sikkert riktig (at han føler det slik, mener jeg). Siden han forteller deg om dette, er det vel fordi han egentlig ikke ønsker at det skal være slik.

 

Hvis jeg var deg, hadde jeg

a) bestilt time hos familievernkontoret med en gang.

satt opp en "liste" for meg selv hva som var verdt å kjempe for og hvorfor

c) sagt klart i fra til ham at han må kutte forholdet til den andre umiddelbart

d) prøvd å mobilisere alt som er mulig for at dette skal gå bra

 

Det er kjempeviktig at dere går til familievernkontoret!! Det er ikke verken skummelt eller farlig, men kan tvert imot være en stor hjelp på veien videre! Der kan begge to få snakket ut og dere kan få råd og innspill fra en utenforstående upartisk person.

 

Jeg hadde kjmepet med nebb og klør hvis det hadde vært min mann! Det er så problematisk for alle - både voksne og barn - hvis forholdet ryker og barna blir uskyldige parter i dette.

 

Lykke til!!

[Lucie*OgGuttaBoys*]

Ser du har fått de rådene æ ville ha gitt.. Så æ vil bære si at æ håpe du finn ut av ting.. Og at alt ordner seg, på godt eller vondt..

 

Klemmer dæ godt, vet kor jævlig du har det nu..

[Anonym bruker]

jeg er enig med Meg!!

 

det at han har innrømmet det betyr nok at det er noe han ikke ønsker skal være slik, og at det kansje finnes håp...

 

Jeg vet derimot at uttrykket en gang utro, alltid utro IKKE stemmer.. har selv vert utro mot en eks av meg, men jeg har aldri klart og finne ut hvorfor jeg gjorde det..

Men likevel lærte jeg av det.. og jeg angret.(forholdet rauk jo seff)

men i dag vet min sambo om dette, og vi har snakka om hva som skjer dersom det verst tenkelige..det er ikke akseptert, men vi er nødt til og gjøre det beste ut av det...

 

men jeg har i senere forhold, (var 17 da jeg var utro, er 24 nå, vert med sambo i overkant av et år) avsluttet dem så snakrt jeg har merket at dette går ikke.. enten det har vert mangel på komunikasjon eller andre ting..

 

Meg og sambo har en utrolig god komunikasjon, og han leser meg som en åpen bok... derfor har jeg fortalt han dete, og det er lettere og si ifra dersom noe ikke lenger skulle fungere..

 

Men bestill dere en time hos terapaut. Har faktisk bare hørt positive ting derfra.. folk får snakket sammen, og flere jeg vet om har klart og fortsette forholdet etter noen slike timer... mens andre har skiltes som venner...

 

Dette ble litt rotete, men det jeg prøver og si er at du ikke må tro alt håp er ute, fordet om det er en grusom situasjon, og ikke ta forhastede beslutninger...

Livet som alenemor er tøffere enn vi aner....

 

Lykke til iallefall... stooooor klem....

 

[Anonym bruker]

Jeg har sagt klart ifra til mannen min, at er han noensinne utro, så er det ingen vei tilbake. Jeg vil ikke kunne takle og sitte med noe sånt. Jeg VET på forhånd at det går ikke. Glem det. All tillit er ødelagt, tryggheten er borte og det er noen av de viktigste tingene i et forhold, spør du meg!! Han ville også ha tatt fra meg all min selvtillit i forholdet vårt. Gå fra han med en eneste gang, jenta mi!!! Glem den store taperen som han er. Blir direkte kvalm av sånne patetiske menn. Stooor trøsteklem

[Anonym bruker]

sett han på gata og tyyyn han for penger,det har du krav på.Skjønner det må være helt orferdelig kjipt,men vær sterk og stå på krava,både økonomisk og forholdsmessig. Når det kommer til stykke er han ikke så høy i hatten lengre tenker jeg

[Anonym bruker]

Jeg er gravid med barn nr 4 og hadde min mann vært utro mot meg hadde jeg kastet han på dør!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!! Ikke i tvil!!!!!!!!!!!!!!!!!

Hadde ikke klart å dele seng med han eller at han skal ta i meg uten å tenke på at han har hatt en annen.

Nei da vil jeg heller klare meg alene.

Har vært alenemor før også,og det er noe jeg håper jeg aldri vil oppleve igjen men jeg har aldri tenkt å tilgi utroskap uansett....

 

Har vondt av deg jeg. Lykke til.

[Siljevanilje:)]

Jeg kan jo ikke love at "sånn er det", men jeg vil anta at det er bedre å ha en pappa til barna som de kan være hos - mens du har heeelt fri og kan slappe av skikkelig innimellom, enn å ha en pappa til barna som du bor med med ikke har tillitt til og som du hele tiden vil føle deg sveket av og tråkket på av. Livet er for kort til å kaste år bort på en som har bevist så tydelig at han ikke setter deg først!

Jeg mener ikke at du bør ta forhastede slutninger, men tenk på deg selv. Du er høygravid, og når ikke det en gang er en stopper for utroskap, så synes jeg det sier litt om innstillingen dine barns far har. Du fortjener så fryktelig mye mer.

Lykke til med begge barna.

[Anonym bruker]

be an ryka å reisa..!!!du klarer deg uansett bare du vil... Han har jo null respekt for deg når han gjør slikt... Uansett om han kommer med sannheten nå, det er en grunn for at han gjorde det.. Det er visst viktigere å pule andre enn å være hjemme å ta ansvar for ei høygravid dame+ barn......Sier jo litt det da...

[Anonym bruker]

Vet akkurat hvordan du har det.Har selv et barn på 3 år og en i magen som er ventet i juni.Fikk beskjeden da jeg var 6 mnd på vei,og hele verden bokstaveligtalt raste sammen.Han var innstilt på å prøve å lappe sammen forholdet vårt igjen,jeg var mere usukker.Tilgir egentlig ikke utroskap,og hva er hellig for han hvis ikke jeg og barna er det?Men jeg bestemte meg for å bli med å prøve,mest pga bebisen inne i magen.Vil jo at ungen skal bli kjent med faren sin på en ordentlig måte,ikke bare treffe han hver 14 dag.Vi gikk til familie terapi og fant på masse ting sammen bare vi to,så i dag så går det egentlig ganske bra for oss.Jeg har fortsatt mine nedturer,da har jeg bare lyst til å gjøre det slutt og dra min vei,men det roer seg somregel.Gleden over å være gravid går i bølgedaler,sliter litt med det etter alt dette.Slitsomt å tenke på barnet i magen,når man sliter selv.Lykke til værtfall!!!

[Anonym bruker]

Det må være utrolig tungt å få vite at den du er glad i har vært utro mens du selv bærer på hans barn. Men samtidig er folk forskjellige og ingen kjenner deres forhold, og det er umulig for andre å si hva du bør gjøre. Dette er noe dere må finne ut av selv, bare dere to.

 

Jeg vet at jeg ville hatt vanskelig for å kaste ut mannen min, da tanken på å være uten ham er helt grusom! Og det å plutselig være alene med barna... Men samtidig vet jeg ikke hvordan jeg ville reagert, og om jeg ville stolt på ham igjen.

 

Det viktigste er at dere prater sammen og finner ut av dette. Og han kan jo uansett ikke få både i pose og sekk, så hvis han føler seg innestengt må han jo uansett finne ut av hva det er han vil. En annen ting er jo hva slags forhold det er snakk om, og om det er følelser i bildet. Og ikke minst om han er typen som vil kunne gjøre det igjen, eller om det faktisk er snakk om et feiltrinn som han angrer på.

 

Hvis mannen min hadde gjort det ville jeg vært opptatt av hvorfor det skjedde, om han angret og om det rett og slett var noe veldig dumt som skjedde som aldri kommer til å skje igjen. Men igjen er det umulig for andre å si hvordan du bør reagere eller hva du bør gjøre, for ingen kjenner han, deg eller forholdet deres bedre enn deg!

[Anonym bruker]

Hei!

Først så vil eg bare si at eg syntesveldig synd i deg.

 

Men eg personlig syntes det er helt teit av alle de andre som skriver innlegg her å sier du MÅ gå fra han!

 

Har selv opplevd at personen eg elsker har vært utro, men eg var ikke gravid da, å hadde heller ikke barn fra før av, så eg vet vel litt hva eg snakker om. Å det virker kansje veldig enkelt å si at du bare må gå fra han, når en ikke har opplevd det selv, men det er faktisk veldig VELDIG vanskelig!

Så eg syntes du bør tenke deg godt om!

 

Er dette noe dere kan ordne opp i.

Vil du forsatt kunne stole på mannen din.

Hva er best for DEG!

 

Mitt forhold kom igjenom den krisen, å vi har glemt alt, å eg stoler 100% på han.

 

Er litt vanskelig å si hva du skal gjøre, men tenk deg om, å kansje ta en time med familirådgiving!!