Så frustrert....

[Gjest]

Jeg mener vi må være litt åpen her for at alle har det forskjellig på grunnlag av forskjellige ting. Vi alle har historier rundt dette område og ofte svarer vi på grunnlag av hva vi selv opplever og hvilket syn vi har på ting og hvilket syn vi har på far og hva vi selv er "mor", "stemor" om vi er bitter, hevnlysten eller har det bra.

 

 

[Kreoline]

Det var vel slik at far jobbet mye i samværshelgene hvis jeg ikke husker helt feil, slik at mye av ansvaret i helga falt på stemor til sønnene dine. Hun mente nok bare godt, selv om det er du som er mamma og bestemmer. Noe slikt skulle jeg aldri ha godtatt verken som mamma eller stemor (lett å si, vet det). Men menn må ta ansvar for barna sine, jeg kan godt være der for stebarna, men jeg vil ikke frita far for ansvaret. De to helgene i mnd min kjære ser barna sine, bør han bruke på de og ikke overlate noe til meg fordi relasjonen de i mellom er så viktig for at de ikke skal gli fra hverandre. De ser far så lite at tiden med far og familien hans at den må nyttes ordentlig ved at vi koser oss sammen som en familie.

[*Lissi*]

Ja, er ikke alltid lett å se på, men hva kan man gjøre? Eldstemann her har mobil, men blir ikke det samme. Vart mye ringing i begynnelsen, men nå i det siste har hun ikke giddet å lade opp mobilen engang.

Vi støtter opp så godt vi kan alle barna. Likevel så blir jeg avogtil så forbannet på min eks. Enkelte folk skulle aldri hatt barn. (gjelder ikke bare fedre)

[oslojente80 Mina f 07.09.06]

Den situasjonen er kjip, men synd at pappaen ikke ville ha jentene 1 uke ekstra. Men jeg synes ikke du kan kreve stemoren til å ha de hjemme hos seg, men pappaen dems er på jobb. Det er jo trosalt snakk om 2 jenter + deres egen på 8mnd.. Det er jo snakk om en HEL uke også..

 

Jeg er selv stemor til en jente på 4år.. Vi har en felles datter på 8mnd. Men jeg synes ikke det hadde vært noe særlig å hatt stedattern min på 4 år hjemme med meg og lillemor i 1 hel uke på dagen, for jeg VET at det hadde blitt kjedelig for henne.. Så klart, vi kunne ha funnet på ting og tang, men det meste må jo passe med mating og soving på hun minste uansett.. Men et par dager eller noe hadde jo så klart vært greit og jeg hadde så klart hjulpet til..

 

Men siden du skal begynne å jobbe i sommer, så regnet du vel med at du ikke fikk ferie.. Snakket dere ikke om evt denne situasjonen før du takket ja til jobben? Ikke for å være krass..

 

Hva om du hadde snakket med pappaen igjen og spurt om hjelp noen dager da?

[*Lissi*]

Nei, har slått ifra meg barnefaren. De skal dit i de to ukene som er oppsatt. Dessuten har sambo tre uker ferie, og merkelig nok takler han jentene+vår lille gutt på året helt fint.

Synes det er ille jeg at han er mer engasjert i barna enn faren.

Har hørt med en venninne, og hun skulle se etter dem når vi trengte det. Hun har en jente på 7 år selv+at hun er stemor til tre gutter. Var ikke noe problem sa hun, så jammen er det forskjell på folk!

 

 

[Gjest]

Er helt enig i at far burde prioritere å være hjemme de få dagene barna er der i mnd. Desverre her skjer det ofte at barna kommer hjem mens far har jobbet. Uansett hvor mye jeg gjør og sier forandrer det seg desverre lite. Samboeren hans syntes det er helt greit å være der med barna hele helgen.

Dette er greit for meg til en viss grense. Jeg er er inntrisert i at far er hjemme for det er han de har sammvær med, så etter en hel del diskusjon har vi kommet fram til at barna blir spurt hva de ønsker når far er borte, vil de være hos henne kan de det hvis ikke er de her.

Desverre har dette utviklet seg til å bli missbruk for far tar det som en selvfølge at han kan da bytte helger i hytt og gevær, noe som ikke er greit for dette er ikke holdbart for barna i lengden.

Alle trenger hjelp innimellom til å se etter barna men det er stor forskjell å bruke å missbruke.

 

Det som er trist er at han er en fabelaktig far når han er der for de og barna setter han høyt. Samtidig ser jeg han forsvinne fra barnas tanker sakte men sikkert, de begynner å distansere seg fra han og dette har ligget i kortene lenge for jo eldre barna blir jo mer våken blir de for det å ikke la seg skuffe noe som desverre har blitt ofte for de.

[Kreoline]

Skulle da bare mangle at stefar som bor sammen med barna til daglig er mer engasjert enn far som ser de sjeldent. Jeg skulle aldri ha bodd sammen med en mann som ikke engasjerte seg i den daglige omsorgen for barna mine. Faren burde helt klart ha engasjert seg mer enn det han gjør, men stefar har en helt annen rolle. Det samme gjelder for stemor der far har den daglige omsorgen for barna og mor har helgesamvær. Her blir stemor en viktigere person i hverdagen enn om hun bare ser barna annenhver helg.

[Kreoline]

Jeg kan si dette med rene ord. Jeg gidder ikke å være barnevakt for barna til min kjære når jeg er hjemme med babyen min, da vil jeg nyte barseltiden uten kjas og mas og løsing av andres problemer. Jeg kommer muligens bare til å få det ene barnet fordi han har tre fra før og jeg må ofre drømmen min om å få de tre barna jeg ønsker meg. På grunn av dette ser jeg på det som min fulle rett til å bruke tiden og kjærligheten min på dette barnet, siden jeg får oppleve dette bare en gang. De får ta seg av barna de to som har satt de til verden, deres mor og far.

[Gjest]

Har du barn?

Eller planlegger du?

 

Vi alle har vår definisjoner på hvordan ting skal løses.

For meg er en familie mer enn bare mor,far og barn. Det ink familien rundt. Man forventer at besteforeldre skal være besteforeldre ta en del i barna osv, selvom de ikke har bedt om dette. På samme måte som man regnet med at en stemor er ink i familien og også være med å ta del i barna selvfølgelig ikke under tvang, men frivillig ta del i de. For min del ser jeg på det som å bli mer kjent med stebarnet mitt når han er her ellers.

Jeg kan heller ikke si at barna mine har fått mindre kjærlighet selvom stesønn min har vært her, han får min kjærlighet han også og jeg ser på dette som ekstra bonus for han, flere som bryr seg om han.

[*Lissi*]

Kloke ord Angelica. Jo, klart stefar her i huset har mer å gjøre med barna enn stemor. Logisk nok.

Han får kanskje bare dette barnet siden jeg har to fra før. Setter heldigvis mine barn like høyt.

Jeg er ikke stemor selv, men om jeg hadde vært det så ville jeg nok engasjert meg. Hadde jeg ikke klart det, så ville jeg nok ikke blitt ilag med faren til barna heller.

Uansett er det bare en uke det er snakk om. Synes ikke det er allverden å be om, men noen mener kanskje jeg er kravstor. Vel, det er barna mine, så da er det vel lov å kreve litt...

[Gjest]

Nei syntes jeg ikke, det er lov å bli oppgitt når far ikke stiller opp for sine barn eller ser det på som positivt å ha de ekstra.

Lurer på hvordan en mor ville blitt sett på hvis bio barna ikke var velkommen utenom innstemplingskortet?

Det er liksom en selvfølge at mor skal følge opp, ber man far delta er man kravstor, deltar ikke mor noe skulle hun ikke hatt barn og deltar far er han superfar.

Hmmm ikke å bli klok på.

[ostekaka]

Jeg er helt enig med deg i at det er lovt å bli både frustrert og oppgitt når en far ikke stiller opp for barna sine. Det er jo trist om den eneste grunnen til at en far øsnker samvær er å kutte i bidrag. Jeg så hovedinnlegger snudde situasjonen på hode, og spurte spørsmålet om hva en selv hadde gjort om en bare så barna sine en helg i måneden, ville en ikke da ha vært lykkelig for å ha dem mer? Selvsagt ville jeg det, selvsagt ville de fleste det, men det finnest noen som åpenbart ikke vil det. De vil bare ikke bruke tid eller penger eller energi på barna sine. De tenker ikke slik som oss, de er annerledes. Det er trist for barna, men allikevel en realitet.

 

Dette med å følge en samværs avtale mer eller mindre til punkt og prikke, alle er vel mer eller mindre fleksible, er ikke helt det samme. Hos oss er det slik at min mann stiller alltid opp for sine barn. Mora derimot er veldig nøye på at hun ikke vil bli forstyrret i sine "friperioder".

Barna er av og til å leker med venner som bor rett ved mor, og hun vil helst ikke at de skal besøke dem når de er hos oss, for hun trenger tid for seg selv, og hun synest ikke det er greit å avvise dem. De få gangene vi har byttet en helg, sier hun at hun skal ha to helger tilbake.

Jeg mener ikke dette som drittslenging mot henne, men det er faktisk noe praktisk med å ha en samværsavtale som en holder seg til, det er en ARBEIDSFORDELING fordi en også har andre ting i livet, en har et kjærlighetsforhold, en har en jobb, en har interesser, en har sosialt liv. Og bidrag er en kostnadsfordeling mellom foreldrene. Det er noe helt annet for en familie som ligger på 50/50 eller tett opptil, og en familie der samværet er en helg i måneden. Men vi som har mye samvær er faktisk avhengig av en velfungerende ordning for å få hjulene til å gå rundt og kabalen til å gå opp. Skiftarbeid og overtid, prosjekter, hus, oppussing, ferier, barnepass, og barenhageår. Vi er temmelig avheningig av at folk er der de skal være til enhver tid.

 

Jeg vet også fra veninnener som er alene med barn at de tidene en ikke har barna, benytter man til det man ikke så lett får gjort når barna er hjemme. Skal en reise bort gjør en det når barna er hos den andre, da får en selv være med barna når de er der, og slipper å ordne barnevakt slik som andre må.

 

Hjemme hos oss har vi også en arbeidsfordeling oss i mellom, jeg gjør det, han gjør det, så har vi barnehage da, så har vi besteforeldre når ting allikevel går på tverke. Det ble langt, men håper det kom frem allikevel :-)

[augustjanuar]

jeg blir tvunget av min mann og hans eks til å passe deres barn før og etter skoletid. jeg har gitt klar beskjed til dem at dette gidder jeg ikke, fordi ungene har null respekt for meg. mor og far gidder ikke å høre på meg. de vil ikke betale for sfo. til neste år er den eldste for stor til sfo, så da regner jeg med at han klarer seg selv. dette er en konflikt mellom oss voksne. jeg hadde flyttet om min mann og jeg ikke hadde hatt barn sammen. pga dette holder jeg ut, prøver å tenke at det bare er noen år igjen til de to største klarer seg mer på egenhånd.

 

syns det er et tåplig argument at jeg skal passe barna deres fordi jeg går jo bare hjemme uansett.

 

den eldste har adhd og null respekt for meg. den minste av dem tar etter den eldste

[*Lissi*]

Vel, krever ingenting. Var bare et spørsmål fra vår side. Nå er det helt greit for sambo å passe barna når han kan. Skjønner ikke at det skulle være noe vanskeligere for stemor. Hvorfor er det slik at stefar skal stille opp uten å mukke, mens stemor er fritatt. (satt på spissen)

Slik som det er nå krever jo nesten faren at min sambo, og hans familie, skal ha barna hans.

Alt ordner seg heldigvis takke være venner og sambos familie. Skulle tro at faren og hans kone hadde satt pris på noen ekstra dager. Er som eldstemann sier;" virker ikke som pappa vil ha oss mer enn nødvendig."

[Gjest]

Det er godt det løser seg da.

Barna dine er også såpass store at de faktisk klarer å engasjere seg selv.

Her hjemme er det en selvfølge at stefar engasjerer seg, tar med de på aktiviteter og daglige ting på lik linje som meg, for her er det en stor familie og alle krever noe.

Det samme gjelder min stesønn, jeg er der for han på lik linje med mine egne når han er her, ikke noe forskjellsbehandling.

De største gutta her er også så store at de selv merker det å bli tatt vare på og elsket. Så alt kommer for en dag.

Personlig kan jeg ikke se at jeg taper på å være glad i stesønn min,ønsker han velkommen og er en støtteperson i hans verden.

 

Selv ser jeg smertefult på min 7 åring og hvordan han har begynt å distansere seg for faren sin pga flyttingen.

Han og broren ser virkelig opp til faren sin og faren skulle bare vist hvor mye og hvor viktig han er for de.

 

Ang sammværskontrakt som nevnt over. Jeg mener absolutt ikke at en ikke trenger å følge avtalte helger og ferier, det jeg mener er at det å være foreldre innebærer at man noen ganger må slippe det man har i hendene. At man faktisk må ofre seg selv for barna sine og absolutt gi avkall på ting for å evt stille opp for barna sine.

Dette er en av de tingene som man gjerne går igjennom i et svangerskap, hvor mye som faktisk forandrer seg opp gjennom.

Når barna blir større krever de mer av oss, helt klart at vi selv må finne en linje å holde oss til, men man også innse at det å være foreldre innebærer at ting kan skje.