Klenging

[Anonym bruker]

Lurer på hvor mange det er som synest tebarna klenger mer enn forventet, og hvor mange det er som føler de har selvstendige stebarn?

Er skilsmisse barn mer krevende enn andre barn, eller er de det ikke, bare oss stemødre som er helt uvitende om hvor mye barn egenltig krever?

Jeg føler at min samboer sine barn er ekstremt hungrig på pappakontakt og at de er svært uselvstendige, veldig tett oppå oss voksne i forhold til hva jeg husker var vanlig fra min egen barndom, jeg sammneligner også en del med venner og slekts barn i tilsvarende alder.

Det virker på meg som om det er mange andre her inne også som uttrykker at de oplever stebarna som særdeles krevende. Hva tenker dere om dette? Det kommer jo litt med i denne du visste hva du gikk til spørsmålet også. En har jo gjerne en forventning om at en kommer til å møte "vanlige" barn, far har jo gjerne skrytt mye i forkant også, men så kommer hverdagen og en sitter med en følelse av at en har flyttet sammen med problembarn.

[Singelmamma og banden]

Jeg vil vel tro at "skilsmissebarn" som kanskje ikke ser den ene av foreldrene så ofte kanskje klenger mer fordi de savner denne forelderen - og vice versa vil jeg tro at denne forelderen synes dette er greit, pga "mangel på jevnlig kontakt". Jeg har sett det selv hos venner, at nye kjærester blir litt uglesett fordi de "stjeler" mamma/pappa fra barnet - så her er det nok viktig at de voksne er flinke til både å fortelle barna at de er glade i dem samtidig som det settes klare grenser for hva som er grei oppførsel. Barn er barn, og selv om vi voksne også lett blir sjalu så er (burde i alle fall) vi flinkere til å skjule dette enn barn og takler det på en bedre måte. Det er en helt vanlig problemstilling at barn ofte blir mer uselvstendige når de får søsken (avhengig av alder selvsagt), pga at de føler sjalusi. Husk at dennye kjæresten får se mamma/pappa hele tiden, mens barnet/barna ikke får det... Dersom ny sambo har med egne barn også så hender det at stebarnas forelder ser sitt stebarn mer enn sine egne... Ikke lett dette nei...

[Anonym bruker]

Dette er da ikke noe som er spesielt for barn. Om du kun hadde sett din kjæreste annenhver helg, i mange år fremover, så hadde nok du også "klenget" på din måte. Barn klenger fysisk. Mens vi voksne klenger psykisk. Om du kun fikk de din kjære 6 dager på en mnd, så hadde du blitt innmari lei deg, og gitt han dårlig samvittighet om han valgte å være med kompiser (som han ellers har mulighet til å være med hele tiden) i stedet for deg.

 

Og da klenger du psykisk på han. Han vil føle at du maser....

[Anonym bruker]

Jeg er vokst opp med en far som har jobbet like mye borte fra hjemmet, som mine stebarn er hos sin mor, eller ikke er hos oss. Det jeg kan huske er at hverdagen fortsatte når han var hjemme akkurat som før, og har i ettertid forstått at det var noe som var etterstrebet. Jeg kan heller ikke huske et veldig savn etter min far når han var på jobb, eller en sjalusi når han var opptatt med andre ting, enn meg.

Jeg er fra en aktiv og engasjert familie, der voksne så vel som barn hadde sosialt liv og aktiviteter utenfor familien. Vi var også alltid en samensveiset gjeng, uten at det nødvendigvis gikk på antall timer tilbrakt sammen.

 

Nå er vi jo alle forskjellige, og mulig mine stebarn bare naturlig savner sin far, mer enn jeg savnet min, men jeg vil tro at det er noe i situasjonen om både ha full kontroll med hva som foregår i hjemmet, så vel som å hindre meg og faren i å ha kontakt siden barna alltid skal være sammen med oss.

 

Jeg føler også det blir feil å sammenligne barn-far forholdet, med et parforhold. Jeg og min mann er hverandres livsledsagere, jeg deler livet mitt med han og inkluderer han på en helt annen måte enn hva jeg kommer til å inklludere barna mine. Igjen fra min egen barndom, jeg vet min far alltid ringte min mor hver eneste kveld når han var bortreist, men det var ofte at det var etter vi hadde lagt oss. Vi snakket på telefonen også, men ikke like ofte og regelmessig.

 

Jeg sier ikke at det er det eneste rette, men jeg vil tro at klengete stebarn har med mer å gjøre, enn et rent savn og hvor mye eller lite tid de tilbringer sammen med sin far, jeg bruker bare disse eksemplene for å illustrere poenget.

[Anonym bruker]

Mine stebarn er veldig klengete, det er et faktum, ikke noe jeg sier fordi jeg er sjalu. Jeg savner at faren også kan erkjenne dette, og snakke med meg om det, om årsaker, hvordan vi opplever dette, og eventuellt hvordan vi kan få bukt med "problemet".

Han påstår at det ikke er tilfelle og at det bare er koselig. Jeg mener derimot at slik oppførsel har en eller annen form for årsak, og gjerne er et utslag av noe som oppleves negativt for barnet, og at en faktisk skylder barna å få ordnet opp. Det har noe med å "se" dem å gjøre.

Hadde det vært vårt barn som viste så pass sterke tegn til "syk" oppførsel, hadde vi nok diskutert det, og vært sammen om det på en helt annen måte. Jeg føler han ekskluderer meg, når han ikke kan snakke med meg om dette.

Jeg føler det er veldig lite konstruktivt å si at det er stemor som har problemer med sjalusi, og at hun må takle sine egne følelser bedre, "don't shoot the messenger" sier de på engelsk. Barna klenger jo av en annen grunn, enn at stemor er sjalu, og foreldrene hjelper ikke barna ved å ikke se det egentlige problemet, bare skyve det til sides som en annens sjalusi. Det blir for lettvindt, er ikke riktig å gjøre det sånn.

[ana baroma]

Er du sikker på at dette nødvemdigvis er et problem? Stesønnen min er litt klengete, vil gjerne sitte på pappas fang og kose litt med han, men det er jo klart er normalt! Han kan jo ikke gjøre dette til daglig, da merkes det jo ikke på samme måte:)

Det er ikke sikkert at det er mer problematisk enn at barnet savner pappa og må kose litt ekstra med han når han først har muligheten!

Jeg savner aldri å sitte i farens armkrok når guttungen gjør det. Noen barn er forøvrig mer klengete enn andre, uten at det er noe sykt over det. Og dersom det ikke er flere tegn på at noe er galt, så er jeg nok enig med faren (sånn som du beskriver situasjonen).

[Anonym bruker]

Kanskje har også forholdet mellom far og barn endret seg veldig mye på en generasjon eller to. Fedre, og kanskje særlig skilte, er jo hovedomsorgsperson for barn i større utstrekning enn før. Kanskje er det også derfor vi syns det er vanskelig å sammenligne. Når det er sagt, har jeg også reflektert over dette. Mine stebarn har alltid ønsket å tilbringe de fleste kvelder sammen med oss, selv om de er store. I alle år har det vært slik, men nå har de blitt veldig store, da, så nå er det mindre av det. Dette er til tross for at de har bodd hos oss, altså med faren sin, størstedelen av tiden.

 

Jeg har to nieser som også er skilsmissebarn, de er helt motsatt. De er utrolig selvstendige og opptatt av størst mulig radius. Har også sett naboens skilsmissebarn som oppfører seg "normalt", ute til alle døgnets tider og veldig selvstendige.

 

Men å kritisere barn til far, det er dødfødt uansett hvor rett budskapet er. Han vil nærmest hate deg da. Forsøke å beskytte barna sine mot deg. Det er instinkt. Interessante greier.

[Anonym bruker]

Så dette er ikke bare her i huset, altså.

 

Hatt stebarnet på 10 år her annenhver uke siden august. Var mye verre før, da var det klenging og kos hele tiden, midt i en lek, i besøk osv.

Far har gitt beskjed om at han orker ikke den klengingen hele tiden, og det har barnet tatt til seg, og det går helt fint.

Er fremdeles veldig kosete og vil gjerne sitte oppå faren hele tiden.

Ligger far på sofaen, kan han komme og legge seg oppå han, og ligge og kose.

 

Har ikke sett dette hos andre barn jeg kjenner og vokst opp med.

[Anonym bruker]

Hadde du resgert likedan om det var deres felles barn, og han/ hun klenget og koset på dere, til tross for at dere ALLTID bor sammen? Eller hadde su syntes det hadde vært koslig?

 

Syns det er trist at voksne mennesker ikke kan unne barn å klenge. Det tar bare noen år, så er det stadiet over, tro meg.

 

Nyt det så lenge en kan. Tid til annet får en nok av når de flyr i tenårene.

[Anonym bruker]

Jeg hadde reagert, ja. Hadde fått klaus om mine barn hadde vært over meg hele tiden for å kose.

 

Noen år?

Hvor mange år da, mener du?

[Anonym bruker]

Du skal ikke ha hatt barn særlig lenge før du kan bli riktig så fortvilet i de ulike mamma-dalt stadier de går igjennom, lenge før ungene utvikler språk kan de hyle bare mor forlater rommet. Men det må da kunne gå an å nevne ting en observerer og ser og gjerne foreslå ting uten at det skal være kritikk av barnet.

Det handler ikke om at en ikke unner barna å kose med forelderen, slik som ble antydet heller, det handler om dialog og kommunikasjon i stefamilien om det å kunne snakke om ulike familiemedlemmer på godt og vondt, og det handler om hva som er bra for barna.

Jeg har ikke fortalt noen detaljer, jeg har bare beskrevet hvordan jeg opplever hans barn, hadde jeg illustrert med eksempler hadde jeg nok blitt anklaget for å henge ut barna, men allikevel tar leser standpunkt til at det er normal sunn oppførsel barna utviser, uten å ha hørt eller sett en ting.

Som mor håper jeg virkelig at mine barn alltid vet at de kan komme til meg, og vet at jeg er der for dem, men at de samtidig har interesse av å være sammen med andre barn, og at de lærer seg å sette pris på eget selskap. Det handler om å utvikle seg, om å vokse opp.

 

Når en har barn selv og er i sammenhenger der voksne med barn møtes, og en ser for seg ungene som springer av gårde og finner på ting sammen. Og så har en et barn, eller et søskenpar de vil ikke, gidder ikke, har ikke lyst til å leke med de andre, de vil sitte med voksenbordet hele tiden, så kan en jo spørre seg hvilket av barnene det er som er det mest sorgfri, trygge og avslappet. Tror nok jeg ville følt meg litt trist på barnet mitt sine vegne, om sånn oppførsel tar overhånd. Jeg ville nok oppmuntret til å springe avgårde med de andre barna, snakket med barnet om hva som foregår i stedet for å si å så koselig, kom å sitte på fanget mitt.

Det kan jo være alt fra sjenanse, til lojalitets problematikk, til utrygghet, til markeringsbehov som ligger bak.

Som forelder bør en være ansvalrig nok til at en er villig til å se etter hva det er som skjer, og til å vise sin livspartner respekt nok til å gidde å vurdere det de kommer med.

At det er en kort periode som går over er heller ikke nødvendigvis tilfelle, jeg sa heller ingenting om alder, mitt eldste stebarn er 15 år. Egentlig litt trist at en stemor som lurer litt på hvorfor en tenåring foretrekker å sitte hjemme med fossielene kveldetter kveld, i stedet for å bli med ut når vennene ringer, skal bli anklaget for å være problemet, den som er sjalu og som overhode ikke tenker på barnet. Er det automatisk slik, at vi er ondskapsfulle egoister i alt vi gjør og foretar oss?

Skal love deg jeg ville reflektert og snakket litt om situasjonen om det er fellesbarna som gjør sånt.

Merker jeg ble litt forarget akkurat nå.

[Anonym bruker]

Signerer fullt og helt deg over meg her.

 

Jeg nevnte heller ikke alder. Jeg snakker ikke om 3-4 åringer heller.

 

[Anonym bruker]

Jeg er ENORMT takknemlig overfor min mamma og pappa for at jeg har kunnet få være nær dem når jeg har hatt behov for det. Det at jeg ikke har blitt sendt bort, gjør at jeg nå vet at jeg kan komme til dem UANSETT og snakke med dem, få trøst osv. Vet om mange på mine foreldres alder som sier nei til sine egne barn fordi de selv har noe annet å gjøre. En skal ta seg i akt ved å "TRO" at barnet mener det eller det med å oppføre seg.

 

Ønsker barnet ditt oppmerksomhet, så gi det det. Selv om DU som voksen kan TRO at det er på grunn av det ene eller det andre, så VET du ikke det før barnet har fått klenge litt, slappet av og fått tid til å åpne seg. DA, etter klengingam tryggheten, DA kan du først begynne å finne ut HVORFOR.

 

At det finnes SÅ mange foreldre som tar så lett på dette, er skremmende. Kanksje det er derfor deres barn virker så klengete? Fordi de hele tiden blir "skyvd" bort til å gå å leke, gjøre noe annet osv.

 

 

[Anonym bruker]

PS, Jeg er snart 30.

[Anonym bruker]

Er vel ingen som sier at foreldre ikke skal være der for barna sine, det er vel heller motsatt. Men det er ikke alltid barna selv ser hva de trenger.

Jeg har en venninne som har en datter på fire år. Ikke noe stefamilie, men ordentlig urnorsk kjærnefamilie, vesla, påsan, far og mor. Denne jenta var så fryktellig, fryktelig sjenert, hun ble sprut rød om noen snakket til henne. Og hun lekte ikke sammen med de andre barna. Hun ville ikke i barnehagen, hun ville ikke bli passet av andre enn farmor, far jobbet redusert 80% for å få ting til å gå i hop.

De begynte med halv dag i barnehagen, tre dager i uken, det tok veldig lang tid, før det gikk seg til. Jeg møtte faktisk jenta i dag, hun og broren hadde besøk av to andre barn, og der kom jeg og min første, hun smilte og lo, og viste meg hvorlangt hun kunne hoppe.

Så fint for henne, ikke sant?

 

Dette med å sette barna først har så mange sider og aspekter. Selvsagt skal barna få snakke om de har noe på hjerte, men de skal ikke få lov å avbryte. Selvsagt skal de kunne komme om det er noe, men av og til må de innfinne seg med at de må vente. Det går jo ikke an å kun tilbringe dagen med å gi 110% oppmerksomhet til et barn. Barna skal jo sosialiseres, lære å omgås andre.

[Anonym bruker]

Når et barn på snart 12 år kommer midt i en lek med andre barn for å kose med far, da kan man vel reagere, vel?

Hva er grunnen til dette?

Hadde det vært så enkelt å bare spørre barnet hvorfor, så hadde det vært helt topp. Men det går ikke. Får ikke noe svar.

Vi prøver ennå å finne ut av dette. Det er andre faktorer som også spiller inn i dette tilfellet. Så lurer jeg på om det er lett for mor å overkose og dille med barnet, sånn at det blir kosete og uselvstendig.

Aner ikke. Det er bare synsing fra min side.

 

Jeg mener uansett at det er mer normalt for en gutt på 11 år og synes det er flaut å kose og klemme, enn at det er behov for det hele tiden.

Han har hatt skilte foreldre siden han var 1 år, så dette er ikke noe nytt for han.

 

Mulig dette er et fenomen med barn som har skilte foreldre, jeg vet ikke. Min er ikke sånn hos sin far. Og ja, jeg koser når han vil, men han har egentlig ikke tid, for han leker. blir stort sett med nattakosen.

 

Har en venninne med en stesønn på 14. Akkurat lik.

 

Jeg er ikke sjalu, for all del. Jeg får da min kos med far uansett.

 

"Kjekt" å se at dette ikke er bare her i huset.

[Anonym bruker]

slik jeg har erfart ting bruker stebarn ofte klenging som en bevisst splitt og hersk taktikk i forholdet mellom far og stemor. samme hvilken voksen de klenger på, men er de voksne opptatt med barna, er de ikke opptatt med hverandre, og det er det aller verste. også bruker barna også klenging på far for å marker seg, han er min pappa, ikke din.

de vet også at klening kosing er veldig vanskelig å avvise. blir de avvist kan de begynne å gråte og si jeg ville jo bare kose, jeg savner deg sånn. samtidig som de smiler triumferende over skulderen.

dette er naturlig, normalt og bør forventes, men som voksne bør en jo være bevisst på hvordan barna manipulerer, ikke bare gi etter.

jeg hørest veldig kynisk ut, men det er desverre realistisk. barn er ikke alltid bare skjønne. de kan gjøre fæle ting, da de ikke er så flink til å kontrollere følelsene sine, og ikke alltid flink til å kommunisere følelsene sine på en slik måte at de blir hørt.

[Anonym bruker]

Jeg har samme problemet her i huset med mannen min sin 13 år gamle datter...Jeg skriver "jeg" fordi han ikke ser på dette som noe problem..

Når vi er ute og går, skal hun alltid leie han..

Merker at jeg blir mektig irritert over dette.

 

Og det er et annet "problem" med dette også...

som slett ikke er hennes skyld : moren hennes er fillippinsk og kom til Norge som 5 åring.

Ergo ser min stedatter 100% fillippinsk ut. Mannen min er i begynnelsen av 30 årene og ser i tillegg ganske ung ut for alderen..Get the picture?

Noen ganger når de har gått foran meg på gata og leid hverandre, har jeg seg sett at folk reagerer og ser ut som de tenker at han har vært å kjøpt seg ei thai-hore..Har også hørt kommentarer som har blitt mumlet om dette.. Grusomt pinlig, synes jeg!

 

Har nevt dette med klengingen når vi er ute blandt folk til mannen min, men han ser overhodet ikke problemet og mener det er helt normal oppførsel fra en jente på hennes alder..

 

[Anonym bruker]

Min bror på tretten kan fort finne på å komme bort og kose med mamma og pappan sin, ser ikke noe galt i det vel.. jeg er ofte bort til mamma for å gi en klem selv jeg eller en klapp på skuldra til henne, det er godt å ha denne varmen i familien, at jeg kan komme bort til mamma og gi henne en klem uten grunn eller min bror kan sette seg ved mamma å legge hodet på skuldra hennes noen minutter for å få litt pjusk i håret..

håper min sønn alltid vil føle han kan komme å få kos av meg når han vil uten at han trenger annen grunn enn at han er glad i meg..

[Anonym bruker]

Jeg tror du misforstår litt her :-)

Det er da ingen som synest det er unormalt at barn, også store barn trenger verken voksen kontakt, eller også fysisk kontakt med andre. Og det er vel ingen som mener at foreldrene skal nekte dem det.

Problemstillingen er mer knyttet til når et barnsbehov for voksenkontakt er langt større enn det som regnes som normalt, og det pågår over tid. Ikke når 13 åringen kommer og lener hode mot skuldra til mamma i noen minutter for å få litt pjusk i håret, men når 13 åringen skal sitte i armkroken helekvelden, og når en svirrer rundt obsen på lørdagen skal han også leie. bør en ikke da som forelder stoppe opp å spørre seg selv og barnet hva som er årsaken til denne oppførselen? er det fordi barnet føler seg usikker? er barnet redd? har barnet et enormt savn som de øsnker å tilfredstille; er de redd for at far skal forsvinne for alltid; er det pga sjalusi? er det fordi de ønsker å markere seg? er det fordi at om de selv leier far; så gjør iallefall ikke stemor det?

det dreier seg om unormal oppførsel; og hvor grensene for dette går:

hva mener du om det?

[Anonym bruker]

Tror nok mange skillsmisse barn har et stort behov for å vite at de er trygge,at mor/far fortsatt er der for dem selv om han/hun har ny kjærest og evt barn,og at de fortsatt er glad i seg. Har selv en stesønn som hadde et veldig stort behov for å sitte på fanget å få litt kos,men det var hos meg og ikke faren,men det ble borte etter hvert som han ble gammlere.Moren har et helt fotballag med mine,dine,våre barn,så jeg tror ikke han fikk den kosen han hadde behov for der. Tror nok kanskje at mange av barna som er i 10 års alderen og oppover kan være litt sjalu på stemor/stefar,så det er derfor de oppfører seg slik.Da får de dem litt for seg selv. Men jeg synes kanskje det er noen stemødre som også er litt sjalu og jeg da...ikke hvet jeg!!!

Men ingen barn er like,noen har et mye større behov for nærhet enn andre,uansett alder.

[Anonym bruker]

Jeg tror nok også at dette behovet ofte kan være større hos skilsmissebarn, enn andre barn, men føler at innrømmelsen av det sitter temmelig langt inne hos dem som er foreldre.

Men det er sikkert ikke lett som forelder å ærkjenne at en har pådradd barna sine så mye sorg, og usikkerhet som har forplantet seg dypt.

Jeg synest det er litt leit om en stemor som påpeker dette skal bli møtt med at det er un som er sjalu, og at problemet er hennes, i stedet for at en kan se situasjonen for hva den virkelig er. Men det er nok mange stemødre som er sjalu også, de sier de jo selv helt klart og tydelig i fra om her på siden. Men jeg tror ikke det er så veldig vanlig, vel ikke like vanlig som en tendens til å irritere seg over at visse situasjoner gjerne ofte blir behandlet både galt, og i alle fall uten særlig åpenhet og ærlighet.

[Anonym bruker]

Stedatteren min skal også kose og være oppå meg og mannen hele tiden. Det er som oftest koslig og helt greit for meg. Men merker at når det er spesielle ting, sånn som nå når jeg leser til eksamen. Er det litt slitsomt at hun hele tiden skal ha oppmerksomheten min. Setter meg på et eget rom for å få ro, men det er akkurat som om hun føler at jeg unngår henne for hun kommer hele tiden inn til meg og skal ha oppmerksomhet. Føler meg jo som den drittsekken, når jeg sier at jeg mååå lese til eksamen og ikke kan leke og bruke tid på henne som jeg pleier... Gruer meg også litt til den første tiden hjemme med babyen, pga dette da jeg regner med at jeg er helt utslitt og at hun vil kreve 100% oppmerksomhet, slitsomt med sånn sjalusi når man egentlig trenger ro og fokus på den lille.

 

Tror hovedproblemet er at jeg og sambo har bortskjemt henne på tid og oppmerksomhet. Vi gir alltid 110% når hun er hos oss. det som gjør at det er så sårt for henne når vi ikke kan. Er nok det at biomor er veldig til å ikke bruke tid til henne, setter henne foran tv og der sitter hun og bruker bestemoren og kusinen på 13, slik at det er de som passer på ungen. og for ungen er det nok et savn, som blir ekstra synlig hos oss og gjør at hun frykter avvisning hos oss også.

 

Vi flyttet for et år siden, jeg ble da med på lekeplassen og hjalp henne med å få 3 venniner her. Hun har det heldigvis veldig fint sammen med dem og nå oppfordrer vi henne til å bruke tid med dem. Noe hun liker og som fungerer fint. Men tror fortsatt det vil bli et sjalusiproblem når babyen kommer.

[~~DoraDora~~]

Det er ikke normalt at unger over 10 år klenger på foreldrene. (Det er ikke normalt at unger i 3-4 års alderen klenger hele tiden heller...) Det normale når de er så store er at de blir flaue dersom feks mor prøver å kose med de offentlig. Husker meg selv i den alderen, da min mor eller far absolutt skulle klemme på meg... fikk noia. ( og jeg er fra en normal, oppegående og kjærlig familie).

 

For meg høres det ut som om disse barna er utrolig ensomme, og søker kontakt... Kanskje de føler seg annerledes. At de er redde for å ikke være ordentlig elsket? Kanskje det er derfor disse ungene er klengete? Barn som vokser opp med begge foreldrene opplever kanskje mer trygghet på dette området. De trenger ikke bekreftelse på at de betyr noe, hele tiden...

[Anonym bruker]

Så hva gjør man?

Når en har barn i huset som er så uselvstendige eller klengete på de voksne at en føler en ikke får puste. Lar en dem holde på fordi de sikkert har behov, eller prøver man å få tilbake normal familie samhandling?

Sender man dem ut i det fine været for å leke, oppfordrer man til selvstendighet og det å føle seg trygg alene. Eller sier man at det er greit kom til mor, her skal du få kos, så har vi det så bra så?

Skal en la dem få markere seg fordi det dekker et behov, eller skal man vise dem at det faktisk er trygt å bevege seg bort fra armslengd i mer en fem minutter?

Hos oss går min stesønn på do med døra åpen, mens han snakker med sin far, fordi det skal gå i et. Han greier ikke slippe kontrollen i to minutter. Synest litt synd på han jeg.