Slutt på det gode gamle livet?

[Magda73]

Jeg ser du allerede har fått mange og gode svar, men jeg har likevel noen erfaringer å dele.

 

Jeg kjenner igjen tankene dine, faktisk har jeg tenkt lignende tanker selv nå som jeg er gravid med nummer to.

 

For livet endrer seg radikalt når man får barn, det er ikke til å legge sjul på. Sentrum i verden forflytter seg - fra deg til en annen. Slik må det være, selv om jeg skal være den første til å innrømme at jeg ofte savner det gamle livet mitt der jeg var et naturlig sentrum.

 

Min er faring er at det dreier seg om beinhard prioritering. Du trenger ikke å gi opp alt "som er deg", men du må omdefinere hva som er deg når det ikke lenger er "jeg" men "vi".

 

For meg har det betydd at jeg har gitt opp hobbyen min, fordi jeg ikke hadde tid og overskudd til å følge opp. Uteliv og kulturliv som har vært viktig for meg har blitt nedprioritert.

 

Det er sikkert litt spesielt fordi jeg har en sønn som ikke sover hele natten til tross for at han snart fyller tre år. Det gjør at jeg ikke har mye overskudd, derfor må jeg prioritere hva jeg vil bruke min tid og energi på. Det er familie og jobb som er førsteprioritet, og venner andre.

 

Jeg har en mellomlederstilling, men har sagt klart fra at jeg prioriterer barn og familie. Det respekteres stort sett, men det er viktig å sette grenser.

 

For meg hadde det ikke gått uten en mann som er fullt innstilt på å ta sin del av oppgavene hjemme og et nogenlunde likestilt parforhold. Min mann tok en relativt stor del av permisjonen sist, og det tror jeg er viktig for å ikke falle i kjønnsfella slik du er redd for.

 

Kanskje dere skal ta runden en gang til på om han virkelig ikke kan ta mer av permisjonen? Jeg kjenner mange kvinner i lederstillinger som med naturlighet går ut i permisjon... Kanskje dere kan få det til at han har en dag i uka over en lengre periode slik at du kan holde kontakten med fagmiljøet? Det er ganske store muligheter for å finne fleksible ordninger, men det krever jo at dere begge vil. Men at han ikke kan gå ut i permisjon er bullshit, hadde han vært kvinne så ville han blitt "tvunget" ut, og hadde man innført en tredeling av permisjonen ville han sannsynligvis ha tatt sin tredel?

 

Lykke til med baby og en ny livsstil:-)

[Gjest Ut på tur]

Her var det mange lange innlegg jeg ikke har lest alle. Dere få ha meg unskyldt om jeg repeterer noe som er sakt mange ganger.

 

Jeg har bare lyst til å fortelle litt om en venninne av meg. Da jeg blei kjent med henne hadde hun allerede barn(jeg var veldig singel) Men hun hadde tidlig bestemt seg for å leve videre med barn så der blei barnevakter brukt flittig så mor og far skulle kunne komme seg en tur på byen eller gjøre andre aktiviteter som ikke passet med barn. Barna var så store at de kunne snakke, og de DIGGA å ha barnevakt. Det var jo ungjenter som digga å være barnevakt

 

Andre jeg kjenner tar ungene med på de utroligste ting. Det er klart at søk etter savnede og lange MC turer kanskje passer litt dårlig enda. (litt større unger veit jeg er med på MC turer i sidevogn)

Trening med hundene på kvelden gjør du mens far sitter hjemme og passer barn mens han kanskje jobber overtid på hjemmekontor

 

Det var noen her som foreslo f.eks klatring. Mens ungen er liten er det jo lett for da kan den ligge i vogna mens du klatrer og når denblir så stor at noen må se til den kanskje det er andre som kan kikke etter den mens du er oppe i veggen.

 

Mye blir sikkert annerledes. Men hvor vanskelig det er å få ting gjort er også mye opp til mor og far og du høres skikkelig tøff ut. Er sikkerpå det går bra jeg

 

Lykke til

[ramløsa- nok en gang]

Hei

 

Du har fått mange svar alt, men her er ett til. Skjønner deg godt, og når jeg leser alle innleggene blir jeg litt slått av enkelte på "kvinne er kvinne verst"-sporet. For her ser vi igjen store forskjeller mellom menn og kvinner når det kommer til stykket. Hvorfor skal kvinner uten videre finne seg i å gi avkall på alt? Om det hadde vært som for femti år siden med en klar forventning fra tidlig i livet om at kvinner skulle være hjemme og dulle, så hadde det vært realt på et vis (ikke misforstå- mener ikke at vi skal gå tilbake..). Men nå er det helt tydelig uttrykt at vi bør bruke tid og krefter på utdanning og karriere- for så bare å få rett i fleisen en eller annen gang mellom 20 og 40 at det bare er å lenke seg til kjøkkenbenken igjen. Og det til applaus fra andre damer!

 

Nok utblåsning. Viktig og bra at du reflekterer over konsekvenser, det betyr bare at du er ved dine fulle fem. Håper utfallet blir at du får en bedre kommunikasjon med mannen din så dere står sammen om dette, og at tenkeprosessen gjør at du finner en måte å kombinere det som er viktigst for deg fra det gamle livet med det spennende og flotte med det nye livet med et lite barn på en god måte.

[baby-klar, ikke helt klar:)]

Må le litt:) For dette var akkurat som å lese om meg da jeg ventet nr1. Gråt mine modige tårer da testen lyste positivt, min første tanke var at jeg kunne jo ingen "mamma" ting og ikke hadde jeg særlig lyst å lære det heller... Var jo glad over å være gravid, men følte at hele meg ble satt på "vent". Jeg var og venneflokkens store partyløve, og var tungt å innse at jeg nok aldri kom til å nå de store høyder i det livet igjen....

Må si at jeg tok feil på de fleste av mine antakelser.... Når ammetåka hadde lagt seg, var jeg så og si tilbake til mitt gamle jeg. Vel og merke med en del andre prioriteringer, men veldig klar for å bli meg igjen!

Har prioritert egen kvelder fra barnet var lite, det har vi alle godt av! Hun får treffe mormoren eller farmoren sin og jeg får vært kjæreste eller bare venninne Du endrer nok ikke personlighet med å få barn, men det er rart hvorden viktighetsgraden av ulike ting endres

Lykke til

[LRMG]

Enig i det ramløsa skriver. Og legen min sa det i går også - dere karrierekvinner får jo helt sjokk når det går opp for dere hvilken livsomveltning det er å få barn.

 

Når det gjelder denne permisjonen til mannen min - det er desverre flere tilfeller av jenter som har vært ute i permisjoner der, som indirekte har mistet/fått endret stillingen sin der. Man kan rope om lovverk osv, men faktum er at vi alle vet at dette skjer. Og det er jo enda mindre sosial aksept for at en mann tar ut permisjon. Selvfølgelig endres dette ikke hvis menn fortsetter å overlate permisjonen til damene sine, men min mann vil ikke være noen martyr for likestillingssaken, som han sier. Og jeg vet han gjerne ville tatt hele permisjonen om han hadde kunnet, så det er ikke viljen det står på.

 

Mange synes sikkert mine tanker er egoistiske. Men hvis man lever et aktivt liv og bygger en karriere, så tror jeg det er utrolig naivt og uansvarlig å ikke ta noen runder med seg selv om dette. Man lurer seg selv hvis man tror at alt blir så meningsfylt og fantastisk når man får barn. Man må ofre, prioritere og være realistisk, og jeg foretrekker å ha et bevisst forhold til det på forhånd, og ikke ramle midt oppi det når barnet er der.

 

I natt har jeg vært ute på leteaksjon. Hunden ligger med tunga ut midt på stuegulvet, og jeg har mest lyst til å legge meg der sammen med henne. Men her skal det ut og males trapp og bod, snekres gjerde og ryddes i kjelleren slik at alt er ship-shape til bebissen kommer!

 

Hvis jeg ser på alt jeg orker nå, så må jeg da sannelig klare litt med en baby på slep også. Kan jo ikke være så utmattende som alle skal ha det til! Hah! Brette opp ermene i god gammel Tårnfrid-stil

[Twinny]

Det er nok en grunn til at vi skal gå gravid i 9 mnd. Du har god tid til å forberede deg til nurket kommer, og forhåpentligvis kommer du og mannen din til fornuft. For livet deres vil forandre seg uansett når dere blir småbarnsforeldre. Det er tydlig at dere ikke har tenkt dere mye om før dere ble gravid.

 

Har dere i det hele tatt tenkt på at det faktisk ikke er slik at alle trenger å få barn? Det høres ut som dere kunne hatt et fantastisk liv med hund og aktivt arbeids og fritidsliv. Helt seriøst!

 

Hilsen en av de som har hatt mer tid til å tenke seg om enn det vi ønsket, og som gleder seg til å bli småbarnsmor