Slutt på det gode gamle livet?

[LRMG]

Uff, er litt nedfor om dagen. Føler at denne graviditeten setter en stopper for alt jeg synes er morsomt og gøy i livet. Har aldri vært spesielt interessert i barn, men vet jo at jeg kommer til å bli helt forelsket i mitt eget. Har utsatt barneprosjektet i mange år, men nå når jeg nærmet meg 30 følte jeg det var på tide å sette i gang. Man vet jo aldri hvor lang tid det tar. Det tok 5 minutter, så var jeg gravid. Litt lite tid til å forberede seg...

 

Graviditeten har gått kjempefint, men jeg føler mer og mer at jeg må si farvel til en masse ting jeg setter pris på. Partyløven i meg måtte jeg jo begrave med en gang. Karrierekvinnen er under avvikling - mannen min kan ikke ta mer enn de 6 ukene av permisjonen - resten faller på meg. Så alle spennende samarbeidsprosjekter og ekstra oppdrag som endelig har begynt å løsne nå, etter 2 års arbeid, må kuttes ned eller droppes. I tillegg føler jeg at kollegene mine avskriver meg litt siden jeg blir borte så lenge.

 

Og så er det hobbyene mine. Har en hobby som ikke lar seg kombinere med barn, og dermed forsvinner jeg ut av et miljø med masse gode venner og opplevelser. Aner ikke hva jeg skal erstatte det med. Nupereller og hekling kanskje?

 

Og så er det vennene - ingen av mine nærmeste venner har barn, og jeg føler jeg sklir lenger og lenger fra dem. Vet jo av erfaring at jeg selv har redusert kontakten med venner som har fått barn. De blir drit kjedelige, og kan aldri være med på noe impulsivt eller ta seg en skikkelig fest. Søstern min har akkurat fått barn, men nå flytter de en time fra der jeg bor...

 

Og så er det mannen min. Han fortsetter jo å jobbe som før, og har ingen hobbyer som krasjer med små barn. I tillegg insisterer han på å få dra på sine eventyr som vanlig, og dermed bruke halve sommerferien neste år alene på det. I år blir det ingen sommerferie, for han har ikke opparbeidet seg rettigheter til det. Synes jo han skal fortsette med sine ting, men blir lei meg fordi han ikke vil være solidarisk og sitte og råtne hjemme sammen med meg som ikke kan fortsette med det jeg vil.

 

Så nå sitter jeg her og synes synd på meg selv og føler at alle menneskene jeg liker og aktivitetene jeg liker kommer til å forsvinne. Det blir jo erstattet med et nytt lite vesen og et nytt liv, men småbarnslivet tiltaler meg ikke - er ikke glad i kafe-pjatt, familiesammenkomster, lego og tivoli. Nattevåk, klesvask, bleieskift...

 

Uff, skjønner dette virker fryktelig egositisk og utakknemlig for de som har slitt lenge for å få barn, men kanskje er det flere som tenker som meg?

 

 

[Fabelaktiv]

Hadde mine ting jeg gruet for jeg også - men jeg har fått barn (venter nr 2) og ville ikke byttet det for noe i verden

 

Den hobbyen din blir jeg nysgjerrig på.. kan ikke skjønne hva du ikke kan fortsette med....

Gubben din må ta seg en skikkelig reality check. Han må du "få litt styr på", men kanskje det går av seg selv når nurket kommer. Dere er to foreldre - du høres ut som om du skal bli alene-forelder

Du kan velge å kort permisjon. Altså til barnet er 8 måneder, også kan du høre om de vil tilrettelegge litt på jobben din slik at du kan henge med litt ved å få jobbe hjemme under permisjonen (litt bare - alt ettersom du klarer)

Sosialt liv er igjen avhengig av at du og mannen deler på oppgavene - det kan løse seg fint. Og en time til søster er ikke så langt - dere kan få god bruk for hverandre..

Se litt positivt på ting og ikke bli overrasket om livet ditt plutselig skulle bli mer artig enn du hadde forventet

Jeg håper iallefall på det for deg - jeg fikk det *kors-på-halsen*

[prøvekluten+3små]

tror kanskje slike tanker kan være vanligere enn du tror jeg...det ER jo en omveltning å få barn..kanskje biir det ikke helt som man hadde tenkt seg heller..(sjeldent,hehhe..)

 

men når det gjelder endring av livsstil,så er et jo mye man kan gjøre for å unngå dette da..jeg har selv o unger,og en tredje på vei,men føler ikke at partylivet har stagnert fordi..får stortsett barnevakt når vi vil,og står sånn sett veldig fritt,men det som er orandra,og som kanskje kommer til å sjokkere deg litt,er at det er ikke sikkert du blir å få lyst til å feste så mye lengre..plutselig blir det rolige hjemmekvelder kanskje i lag med andre par+mat og vin som teller..sånn er det iallefall blitt mer av her,sjøl om jeg og tar en fest i ny og ne..

 

når det gjelder mannen din,så synes jeg det er en smule egoistisk av han å skulle sette seg sjøl fremst på den måten...da må han hvertfall sørge for at også du får tid for deg selv,og ikke bare blir sittende inne..

her i heimen har vi alltid bytta på..og vil jeg gå å ta en øl med venninner,så gjør jeg det,så går han på fotallkampen sin neste gang..er ingen lov som sier at bare mor skal være omsorgsperson nr en.dessuten kan det hende han forandrer på dette synet når ungen er kommet ut..vil sikkert ikke gå glipp av utviklingen han heller:o)

 

hva venner gjelder,så opplevde jeg også å miste kontakten me en del av de..vi var de første i gjengen som fikk barn..men for å si det sånn..en merker fort hvem som er gode venner og ikke når en får barn,for de gode vennene stiller opp for deg uansett:o)

 

en annen ting,er at du nok kommer til å få mange nye bekjentskaper:o) det er utrolig sosialt å ha barn,og det skulle forundre meg stort om du ikke etterhvert treffer noen i samma situasjon enten på lekeplassen,barseltreff eller på helsestasjonen..mange av mine beste venner,har kommet til etter jeg fikk barn:o)

 

så..cheer up! bare litt baby blues på forhånd dette:o)skal se det ordner seg!

[Anonym bruker]

Hei du

Jeg kjenner meg faktisk litt igjen i det du skriver. iallefall var jeg slik for noen år siden, men har prøvd en stund å få barn og vent meg godt til tanken på hvordan livet mitt skal bli. Skjønner godt at du får panikk av endringene som skjer i livet ditt, men hadde bare lyst til å skrive noen av mine tanker rundt graviditet, i håp om at du kan se lyst på det.

 

1. Når det gjelder jobb: Ja du kommer til å være bort lenge, og ja mange kommer til å avskrive deg de neste månedene. Jeg er selv veldig opptatt av karriere, men jeg tenker: 12 måneder av et helt arbeidsliv kan umulig sette meg så langt tilbake. Om 1 år er jeg tilbake igjen å da tar jeg rotta på dem alle sammen:)

 

2. Har ingen hobbyer som må avvikles fordi jeg får barn så der kan jeg ikke hjelpe deg, men hekling er vel heller ikke min favorittsyssel. Er det noe sporty du gir opp, så begynn med klatring, dykking, eller noe annet sporty. Mannen din gir deg nok noen timer fri i uka til det:)

 

3. Og her har jeg noen gode råd. Prøv så langt det lar seg gjøre å oppretthold et voksent samtaleevne med mannen din mens du går hjemme. Det hjelper deg til å lettere snakke med vennene dine om annet enn bleier og babyspråk. Jeg synes også det er kjedelig å være sammen med småbarnsmødre som ikke har andre tema enn morkaka og om barnet har riktig avføring. Vær intressert i vennene dine så går det der veldig fint:)

 

4. Hvis mannen din skal være borte halve sommeren for å dyrke sine hobbyer tror jeg kanskje han revurderer det når han har fått barn. Og være lenge borte kan faktisk være utrolig vanskelig. Men husk at det er godt å komme seg ut litt på egenhånd - og det gjelder begge to:)

 

Det jeg prøver å si er at du velger om ditt fantastiske liv som du har det nå, skal begraves, eller om det bare blir enda bedre. Se på det slik: Du har alt du ønsker deg nå. Tenk hvor bra det blir når du får en til du elsker som du kan dele alt dette med. Ikke alle trenger å bli heklende, kaffedrikkende husmødre som slarver hele tiden: Du velger selv hva du vil ha ut av livet ditt. Synes ikke du er egoistisk, bare litt negativ:) Men dette snur seg helt sikkert når babyen kommer. Hva vet jeg: kanskje ingenting av dette engang er viktig for deg når du får babyen i armene.

 

Lykke til!

[LRMG]

Ikke noe superspeisa hobby akkurat. Har en hund jeg har godkjent som redningshund. Det innebærer masse trening (hele ettermiddag/kveld) endel treningssamlinger og ukeskurs for å holde nivået oppe. I tillegg til leteaksjoner. Så det blir litt enten eller hvis man skal være med. Og så er jeg og mannen min glad i å kjøre scootere - krysset halve Afrika på langs i sommer på to gamle Vespaer.

 

Jeg deltar fortsatt på leteaksjoner og trening, men synes det begynner å bli tungt å tråkke rundt alene halve natta i ulendt terreng på lete etter suicidale, senile og fortapte orienteringsløpere. Har også vært på endel aksjoner der det ble gjort funn av omkomne, og merker at jeg får dårlig samvittighet for den lille i magen. Blitt firt ut av helikopter har junior også fått være med på gitt. Scooter tør jeg ikke kjøre nå, av tanke på at et liten velt kan være veldig skadelig.

 

Jobben min er veldig fleksibel (doktorgrad + private konsulentoppdrag), men det gjør også at det er jeg som må "ofre" mest fordi jeg har muligheten til å flexe. Kan jo ha kortere permisjon, men liker ikke tanken på å overlate en 10 mnd gammel baby til fremmede. Siden mannen min er nyansatt i lederstilling kan han ikke ta perm, men det er mulig at vi leier inn dagmamma i ny og ne, så jeg kan henge med på jobben.

 

Mannen min insisterer på å beholde mest mulig av det gamle livet. Så snart ungen er stor nok vil han ta den med på eventyr. Vil gjerne ha med meg også, men jeg er så sinnsykt redd for å kjøre MC, selv om jeg har MC-lappen. Han påstår at jeg kommer til å overvinne skrekken, men nå når jeg er deppa orker jeg ikke tanken på å utfordre meg selv...Jeg vil helst bare ligge på brygga på hytta, men der får han mark i rompa etter noen dager... Jeg vil jo fortsette med ting jeg også, men ser at i praksis så ender de fleste på mer familievennlige aktiviteter der barna står i sentrum, ikke de voksne. Merker at jeg blir litt stressa av at han fortsetter å drømme og planlegge som før, mens jeg føler at jeg vil sette alt på hold til jeg vet mer om hvordan det blir.

 

Veksler mellom ekstrem Tårnfrid-optimisme (bruke dagmamma for å holde jobben litt ved like, putte ungen i bæreslynge og dra den ut på trening i skogen, dra på fest og legge den på soverommet) til ekstrem nedtur (se for meg selv, søvnløs med hårruller og mørke ringer under øynene, og det eneste jeg orker er å karre meg gjennom en hverdag med gulp, oppvask og skriking)

[FrøkenKnallkul]

Hm... Ikke enkelt dette. Men nå er det jo slik at man faktisk kan velge og ikke få barn, dersom man har et liv hvor det ikke passer inn med småfolk.

 

Selv har jeg valgt å vente med barn til jeg føler meg helt klar for de omveltningene dette innebærer. Er nå snart 27 og føler at jeg har fått gjort det jeg vil med livet så langt, tatt lang utdannelse, jobbet et par år etc. Når det gjelder festing og ut-på-byen, klarer jeg ikke helt å se verdien i dette lenger, når jeg setter det opp mot babyen som jeg venter til sommeren.

 

Jeg synes kanskje du virker en smule egoistisk og utakknemlig, det er jo tross alt ingen som tvinger oss til å få barn. Dersom jeg hadde følt det på samme måten som deg, hadde jeg nok latt det være!

 

Men på den annen side; jeg tror nok at de fleste av disse tankene dine forsvinner når babyen blir født. Lykke til!

[Fabelaktiv]

Kjenner som sagt igjen endel, men ender her opp med å tenke at du nok må ta en skikkelig prat med mannen din.. Her er dere TO som skal ha barn. SKjønner det med jobben hans litt, men ikke det med fritiden, her må begge ofre.. Hobbyen din blir litt vanskelig ja - men du høres tøff ut, og man kan godt tilrettelegge livet slik at det ikke bare blir barnefamilieaktiviteter også..

 

Skjønner at det er vanskelig, men prøv med litt optimisme og se ting fra litt ny vinkler - det krever litt innsats

[elly belly]

Mulig dette virker litt kranglete, men jeg synes du tenker forferdelig egoistisk og viser deg fra en umoden side. Det høres ikke ut som om du er klar for barn i det hele tatt.

 

Selv har jeg slitt for å bli gravid og dette barnet jeg har i magen nå er allerede høyt elsket og har vært savnet lenge. Både jeg og pappa'n er klar for å få barn sammen og vi har lagt alt til rette for at jenta skal få det beste vi kan gi henne. Det synes jeg alle barn fortjener.

 

Det er klart at å få barn er en livsomvendende forandring. Men det trenger ikke å bety at du må kysse ditt sosiale liv good bye. Men du kommer nok til å merke at prioriteringene dine forandres og du finner ut hva du vil bruke tiden din på. Og forhåpentligvis har du godt av å få en liten baby å bry deg om, fordi du tenker nok alt for mye på deg selv i dag.

 

Dette var min mening...

 

 

[elly belly]

Glemte å å si at mannen din ikke kan kreve å få mer frihet enn deg. Å få barn sammen er ansvar for to! Begge må gi like mye for å ha det bra. I begynnelsen vil babyen være mest avhengig av deg pga. amming osv. Men han må helt klart ta papparollen på alvor og gjøre mor og barn fornøyd ved å stille opp.

[Cam_gutt_4_6]

Kjenner meg godt igjen i det du skriver, og hadde det ganske likt for 3 år siden da jeg ventet nummer 1. Vi bestemte oss også for å begynne å prøve litt halvhjertet, og fikk full klaff med en gang. Jeg fikk panikk, og følte at livet nesten passerte i revy. Jeg unngikk barn i hele svangerskapet, og ville ikke være borti venners små knøtt, selv om alle mente jeg trengte trening og at dette var "god erfaring".

 

Jeg reiste mye i jobben og pendlet, så hele livet mitt med full fart, utfordringer og frihet så ut til å være slutt. Jeg hadde ingen illusjoner om at ett lite barn skulle være usigelig romantisk, men samtidig følte jeg at skulle jeg noengang ha familie, så måtte det være nå..

-Ungen kom, og klart jeg ble glad i han, men han fikk kollikk og pappa'n klarte ikke å roe han i det hele tatt (Nå var det hans tur til å få panikk, og vi var enige om å aldri få flere barn!), så de første 3-4 månedene vi opplevde med barn i huset unner jeg ingen! Ting gikk heldigvis gradvis bedre (men jeg har grått på helsestasjoner, trillet tur med vogn store deler av både dag og natt, og båret på arm til jeg trodde armen skulle falle av), og da gutten min var 5-6 måneder var han allerede blitt verdens beste unge. Nå er han snart 3, og jeg er gravid og har igjen drøye 7 uker til termin.

 

Livet i mellom svangerskapene og etter permisjonen har vært ganske greit. Jeg var hjemme i 11 måneder (vi reiste i forbindelse med mannen min sin jobb), og da jeg kom tilbake endte jeg i en helt annen stilling, uten reising, men alikevel med gode arbeidsoppgaver. FIkk ett 3-ukers kurs i fjor, og det var spennende og hjerteskjærende å være så lenge borte fra gutten min. Livet har forandret seg endel, men vi har besteforeldre på begge sider som kjemper om podens gunst, så vi er priviligerte. I tillegg har nok det å få barn endret litt på prioriteringen i forhold til den umiddelbare karrieren min. Jeg har ikke gjort noe for å klatre i mellom svangerskapene, men har en plan om å ta noe skikkelige steg oppover når nummer 2 nærmer seg 3 år. Jeg føler at jeg kan tillate meg å legge de største ambisjonene på is litt til, spesielt siden avansement krever endel reising i min bransje.

 

Det å ha ett barn i barnehage-alder er forresten ganske merkelig. Man står opp, leverer i barnehagen, drar på jobb og henter. -Så er det middag, barne-TV, og legging.. Helgene blir luksus-tid hvor man endelig får mulighet til å ta igjen litt av det tapte med barnet. -Vi må til og med si nei til ivrige besteforeldre og tanter/onkler som vil passe av og til fordi vi trenger tid sammen alle 3, og snart alle 4!

 

Denne gangen er det tanken på at nummer 2 skal stjele den allerede for knappe tiden med nummer 1 som bekymrer, så fokuset er som sagt blitt ganske annerledes, men litt baby-blues hører tydeligvis med for min del..

 

Jeg ble også nyskjerrig på hobbyen din ;-) Tenker noe i retning dykking eller pistol-skyting.. Er ellers enig med de andre at tid på egen hånd er viktig, men at mannen sin skal bruke halve ferien alene på eventyr høres ikke ut som en god løsning. Håper dere finner ut av det etterhvert, og at dere får en fin start når barnet først kommer!

 

Lykke til uasnett, og jeg håper ting faller på plass for dere alle 3 i løpet av kort tid!

 

[Anonym bruker]

Hei.

Livet ditt minner meg mye om mitt før jeg fikk min første. ( venter nå nr.2) Jeg drev to firma alene og hadde 1000 baller i lufta, ingen kunne ta over min jobb, og etter 10 mnd permisjon ville jeg falle helt av lasset.

På fritiden drev jeg å trente hunden min (ettersøk) og var ute på oppdrag hele tiden. Jeg var 8 mnd på vei på mine siste oppdrag, Henholdsvis 4 og 6 timers fjellturer for å finne et rådyr som var skadeskutt og en bukk som var påkjørt. Her jeg bor er det ingen andre som driver noe særlig med dette og da blir det meg de må ringe når uhellet er ute. Jeg trente opp min far under svangerskapet og da tok han av for meg når jeg ikke kunne, og etter fødsel sørget jeg for å ha nedfryst melk slik at om jeg måtte ut på søk, så fikk mannen min mate. På denne måten fikk jeg trent av meg litt svangerskapsfedme...he he.... Det går fint å kombinere ting, men da er det viktig at samboeren din er klar over at det ikke er bare du som skal ofre deg, men desto viktigere er det at du får ut på slike turer for du skal tross i alt gå hjemme med en unge og da kan man trenge å komme seg ut av huset alene av og til.

Jeg trodde det ville bli fælt å begynne i jobb etter 10 mnd, men det gikk supert.jeg var lei av å trappe hjemme da, og det var såååå godt. Jeg fant en koselig dagmamma som dullet og koste meg ungen som om hun var en bestemor. Der var ungen til hun var 2 år. Da startet hun i barnehage. Jeg og mannen min deler på kveldene i uka. Vi har annenhverdag som vi kan trene elle treffe venner. Helgene har vi holdt litt hellige for vi tre. (men en fest tar vi oss). Om det ringer en venninne av meg og spør, ja så unner mannen min meg en fest, så da tar han over og jeg er partyløve.

Når det gjelder den første ferieturen, så hadde mannen min planer om å reise til polen på firmatur alene, det skulle være hans ferie. Den turen var absolutt ingen nødvendighet for firmaet, og jeg lo litt av ham og tenkte ; vent å se..... Når sommeren kom og ungen var 3 måneder greide han ikke å reise fra oss. Han forstod ikke hva han hadde tenkt med. Han var jo helt forelska i det lille nurket og ville bare tilbringe hvert minutt med oss. En annen ting er at man begynner å sette pris på helt andre ting. Dette trodde jeg ikke på, men det er faktisk sant. Jeg har aldri vært særlig glad i barn, men har plutselig fått en voldsom til interesse. Leser alt slags bøker om barneoppdargelse og grensesetting. Tror folk som er litt eldre når de får barn er mer gjennomtenkt og gjør ting på litt andre måter.

Datra vår har vært halve værden rundt allerede , men vi har vært opptatt av at vi reiser på hennes premisser, og det går fint. Dattera vår har en alvorlig sykdom som vi trodde ville stoppe hele livet vårt også, men alt går strøkent. Alt ordner seg til det beste uansett og det er faktisk en mening med at ting skjer. Du og kjæresten din vil f.eks. bli mye mer knyttet etter at nurket blir født. Han vil se på deg med mer respekt og at du er en nødvendighet for barnet hans.

Tror du vil få en flott tid. Tenk på disse bekymringene som en periode du må gjennom for å se alt med klarere øyne når dagen komme......

 

[Anonym bruker]

jo men : li-li*vi to skal bli tre*husk at hi ikke er deg!!!

Fordi om du har strevet for å få barn , så har faktisk ikke hun gjort det. Hun ønsket faktisk ikke barn på samme måte som deg, og du vet ikke hvordan det føles.... La andre tenke annerledes enn deg og ikke sammenlign alle situasjoner med din egen, men prøv å sett deg inn i hennes situasjon. Det er jo tydelig at hun har en tung dag og da er det godt at noen hjelper en å se litt lysere på ting de dagene man ikke ser så mye lyst selv....

[LRMG]

Takk for oppmuntrende svar! Godt å høre at man ikke er alene. Og bare så det er sagt - dette er mine ondeste og mest egoistiske tanker - jeg forstår godt at det virkelig skikkelig utakknemlig på de som har slitt lenge med å få barn.

 

Ja - vår oppstart var også litt halvhjerta - satset på at det ville ta et halvt års tid, og at den store lengselen ville bygge seg opp etterhvert.

 

Uansett er det jo ikke til å komme fra at det å få barn er uforenelig med endel ting i livet, i allefall om man har en aktiv karriere og fritid. Man kan rett og slett ikke få alt på en gang, og det er trist å ta farvel med ting som har vært en stor del av livet. Særlig er det trist å merke at jeg glir fra mine beste venner gjennom tiår - vi er rett og slett på forskjellige stadier i livet, og jeg synes det er mye mer spennende å snakke med andre gravide/småbarnsforeldre.

 

Jeg tror disse tankene kommer tidligere hos mødrene enn hos fedrene. Derfor har jeg ikke lyst til å pushe så mye på mannen min nå - håper og tror at han vil se annerledes på ting når barnet er født. Og kanskje ser jeg også flere muligheter da, slik at vi ikke står så langt fra hverandre likevel. Men akkurat nå føles det som om jeg må ta alle de store ofrene karrieremessig og fritidsmessig.

 

Selvfølgelig vil livet få nye gleder etter barnet. Problemet er at jeg liker livet mitt som det er, jeg liker menneskene jeg omgås, jeg liker jobben min. Det nye som kommer vet jeg lite om, annet enn at jeg ikke tror jeg blir en som finner så mye tilfredsstillelse i tradisjonelle mamma-sysler. Når man har levd min type liv, så blir overgangen ganske stor, og det er kanskje ikke så rart at man føler litt sorg over det man taper, ettersom gleden over det man vinner jo foreløpig ligger i magen og bare bidrar med sure oppstøt og lang vei ned til skolisene. Så da tar jeg sorgen på forskudd og prøver å bli ferdig med den før barnet kommer.

 

PS! Jeg beskrev hobbyen min osv. i et innlegg lenger opp.

[Raych]

Det var da svært til hindringer du ser for deg da:)

 

Jeg var litt sånn som deg i begynnelsen av mitt forrige svangerskap. Ble det bare hjemmesitting liksom framover?

 

Her har det gått over all forventning. Jeg har tatt med meg jenta vår på alt mellom himmel og jord, hun har vært med på møter gjennom arbeid, vært med på ulike sammenkomster med venner som ikke har barn (flere synes det var superkult å ha med seg en liten på tur).

 

Jeg tror mye blir til det du vil det skal bli. Jeg har aldri vært typen til å sitte og snakke om barn, bleier, amming etc hele tiden. Verken før jeg fikk barn eller etterpå. Det må da gå an å ha et liv utenom barna også? Det går jo bare utover barna hvis mamma ikke er seg selv eller holder på med ting som også hun liker.

 

I tillegg er det helt utrolig hvor mye det gå an å kombinere med det å ha barn. Nå skal det sies at vi har supre besteforeldre på begge sider som stiller opp når som helst, men vi har hatt med oss jenta vår på det meste. Det må litt mer planlegging til og kanskje noe må gjøres på en litt annen måte, men det har gått supert. Jenta vår er nå 2 år og 8 mnd og elsker folk, nye steder etc.Vi har ikke sittet mange timene på kafe etter at hun kom til verden for å si det sånn:)

 

Nå venter vi nummer 2 og denne gangen er vi mer positiv til det med at vi skal beholde våre egne liv vi også. Ikke for enhver pris og kanskje blir det roligere i perioder, men man får til det meste bare man planlegger litt.

 

Kos deg masse med babyen og ikke vær redd for å ta den med deg ut, til venner etc. Ikke bli som de "kjedelige" vennene du forbinder med de som har barn. Lykke til!!

[Anonym bruker]

Hei!

Vett akkurat hvordan du har det! Hadde det på den samme måten selv, og nå venter jeg nr. to.

Kan egentlig ikke si at det ordner seg på den måten du vil at det skal, men det kommer nye ting. en blir forandret etter en får barn, og da kommer resten av seg selv. Jeg var en person som likte å utfordre meg selv hele tiden, mye reising, festing, foskjellige aktiviteter innen ekstremsport osv...jeg kunne ikke forstå hvordan jeg ville fungere som en husmor.....men etter en stund fikk jeg og samboer nye venner i samme situasjon, og den morsfølelsen er ikke til å undervurdere! jeg elsker å stelle for min lille jente:) og jeg fikk helt andre interesser. Kan si det sånn at de tingene en ikke kan gjøre uten ungene interesserer ikke så mye lenger, fordi en kan ikke ha ungene med på det...forstår du hva jeg mener?

Men jeg inrømmer at jeg hadde det veldig tøft etter fødselen, i å venne meg til den nye tilværelsen. Men jeg treger ikke på noe:)

Håper du finner ut av det! tenk positivt!!

[elly belly]

Til anonym

 

Jeg er fullstendig enig med deg at folk er forskjellige og at jeg ikke kan kreve at alle planlegger graviditet like godt. Men å gå halvhjertet inn i et forsøk på å få barn uten å være klar for det og egentlig ikke ønsker det, det er rett og slett tankeløst og uforståelig. Du skal tross alt være foreldre på livstid. Det er ikke det samme som å anskaffe seg katt.

[Amalie82]

Jeg kjenner meg så godt igjen. Merker det ekstra godt i og med at enkelte av vennene min ikke regner med meg lenger når de planlegger ting. Kan jo være med på ting uten å drikke alkohol!! Synes faktisk det er litt ensomt å være gravid. Nå har jeg heldigvis en jobb som fint lar seg kombinere med barn, nemlig lærer, så det blir ikke noe problem å bli borte med permisjon. (Bortsett fra at jeg kommer til å savne den flotte klassen jeg har nå.) Det jeg er redd for, det er alle reiseplaner og alle impuls ting som ikke er like enkelt å få til. Jeg er så egoistisk at jeg liker å gjøre det jeg vil, når jeg vil, men, det går seg vel til når beibien kommer håper jeg. Irriterer meg også over at det eneste folk vil snakke med meg om for tiden er graviditet og barn. Synes det er irriterende og slitsomt. Forstår at det høres ille ut for dere som har strevet for å bli gravide, men det er nå bare sånn jeg føler det. Folk er forskjellige. Jeg hadde jo lyst på barn en gang, men kanskje jeg burde ha ventet litt?? Heldigvis har jeg mamma og en kjempe flink samboer, så det går nok kjempe bra! Tror ting forandrer seg fort når en får barnet. For de fleste i hvertfall.

[@nemone]

Hei,

jeg kjenner meg veldig godt igjen i mye av det du skriver. Fikk mitt første barn i fjor i en alder av 32, har vært en typisk karrierekvinne og har heller ikke vært noen "barneperson". Men fant også ut at livet ville være tomt uten barn - jeg hadde funnet mannen i mitt liv og vi bestemte oss for å få barn. Som deg så ble jeg gravid før jeg visste ordet av det (og nå er jeg på vei med nr 2 på tross av prevensjonsbruk...).

 

Livet forandrer seg. Ingen tvil om det. Ift ambisjoner på jobb så byttet jeg jobb da jeg kom tilbake fra permisjon - ikke til noe mindre ambisiøst - jeg gikk opp et hakk - men til en bedrift hvor jeg visste at det var ordning og reda på slike ting - og jeg satte som forutsetning at det er akseptert at jeg prioriterer å være sammen med familien på ettermiddagen, men at jeg godt kan jobbe litt hjemmefra på kvelden når det trengs. Merker også at en blir VELDIG effektiv på jobb når timene er færre....

Jeg er nå ganske fersk i en krevende lederstilling - og jeg er gravid. Var 12 uker på vei da jeg begynte i den nye jobben - som sagt - ikke planlagt gravid. Så jeg kjøper ikke at mannen din ikke kan være hjemme fordi han er ny i en lederstilling, det går fint for meg og går fint for mange andre ledere jeg kjenner. En må bare være god på å prioritere - og delegere.

Ift at han skal fortsette å leve sitt liv, men at du skal "ofre" ditt så synes jeg du må velge om du synes det er ok - eller ikke ok og enten ta fighten med deg selv eller mannen din. Jeg ville ikke ha godtatt det - dere er to om å få barn - og to om å bruke tid på det. Jeg har hatt stort behov for å komme meg ut av huset innimellom og bare være meg - og min kjære har også hatt stor glede av å være alene med snuppa. Jeg dro bort en helg med jobben første gangen alene da snuppa var 5 mndr - gikk veldig bra for alle sammen.

 

Ift det med venner med og uten barn - jeg merker også at man er mer sammen med de som også har barn. Kanskje kan du ta opp kontakten igjen med de som har fått barn? Kanskje noen av vennene deres blir "smittet" av babytanken?

 

En annen erfaring jeg har gjort er at det er veldig mye du kan gjøre medbringende baby. Jeg har overhodet ikke "råtnet" bort hjemme - vært masse på farten. Jeg jobbet en del under permisjonstida også - var både på jobben medbringende baby og pålogget via fjernaksess nesten daglig - babyen sover jo en del på dagen og du har noen timer til rådighet - såfremt du får sove litt på natten da. Så du trenger ikke melde deg helt ut med mindre du selv ønsker det.

Har måttet sette mine hobbies på hold noen år - men sånn er det - det er valg jeg har tatt - også for å kunne holde tritt på jobb - døgnet har bare 24 timer og det er mitt valg hva jeg fyller de timene med. Jeg har valgt å prioritere familie, venner og jobb, så får mine hobbies ligge til tida blir bedre. Har vaskehjelp for å lette arbeidsmengden hjemme - sparer masse tid der. Andre prioriterer annerledes - det er hver enkelt sitt valg.

 

Jeg gikk også med en følelse av å være annerledes da jeg gikk gravid første gangen - hadde ikke den voldsomme forventningsfølelsen flere formidler - var egentlig mest bekymret for framtida. Men det har gått utrolig bra, jeg er utrolig glad i jenta mi og synes selv at det går fantastisk bra - merker også at jeg har forandret meg og prioriteringene mine - prioriteringen er krystallklar: familien først!

 

Må bare oppfordre mannen din til å ta større del av permisjonen, min kjære har hatt utrolig stor glede og utbytte av sin lange permisjon. Og neste gang vil han ha mer. Jeg hadde også lyst til å være hjemme lenger, men synes det er fair at han også får være hjemme - det er like mye hans barn som mitt.

 

Lykke til, det ordner seg på et vis, og du er ikke alene om å ha tanker som ikke passer helt inn i lykkerusen mange beskriver.

 

Dette ble langt, men jeg håper du også finner litt trøst i at andre også har hatt de samme tankene - og det går an å kombinere en krevende jobb med livet som småbarnsforeldre.

 

 

[LRMG]

Tusen takk for oppmuntrende ord! Godt å se at det er flere som har gått igjennom slike faser. Nå har jeg helfurtet i hele dag, og det begynner å løsne litt. Og selvfølgelig kommer jeg til å endre prioriteringer når den lille kommer. Når jeg synes det er helt supert å kjøre halvannen time for å dra på hundesvømming (ja, jeg er gal), må det jo bli helt knall med babysvømming også?! Og på samme måte som at ferier og ting som er fine for hunden er det som gir meg mest glede, så vil jo sikkert barnefine ferier også gi mer glede. Men Tusenfryd - over mitt døde lik! Barnet har da en far...

 

Ang. mannen min, så er han helt nyansatt som leder i et lite firma i en veldig utsatt bransje. Han blir hjemme de to ukene etter fødselen, og de 6 ukene som er hans. Kanskje endrer han syn på ting underveis. Heldigvis er sjefen hans alenepappa, så han er nok mer forståelsesfull enn mange. Og mannen min vil jo ha meg med på disse eventyrene, og har funnet fram MC-utstyr til småbarn og i det hele tatt. Det er mer det at jeg ser for meg at slike ferie blir slitsomme, og kanskje ikke så morsomme for barn. At det eneste jeg vil og orker er sitte innenfor det trygge hagegjerdet og lage kongledyr og sove under parasollen. Men jeg har mine tvil om han vil reise bort de to ukene neste sommer - tror det er mer prinsippet at han vil ha aksept for å gjøre ting som er viktig for ham. Og det er jo ikke hans feil at mine hobbyer og venner passer dårlig med barn.

 

Det som frustrerer meg, er at jeg på en måte begynner å innstille meg på at jeg ikke kommer til å orke noe, hverken av hobbyer eller jobbing etter fødselen. At jeg begynner å begrense meg selv unødvendig, bare fordi jeg tror det skal bli en så enorm forandring å få barn. Så da er det veldig godt å høre fra andre som ikke har gått helt i mammafellen, og klart å bevare sitt eget liv i form av karriere og hobbyer.

 

Vi blir jo oppdratt til å dro at jenter kan gjøre alt, men jeg ser jo hvor mye mer begrenset man bli med graviditet og småbarn. Tror litt av deppinga ligger i at jeg blir litt sint over at det er så stor forskjell på menn og kvinner fortsatt. Noe av det er reelt, og noe ligger i måten vi selv begrenser oss på mentalt. Og kanskje et barnslig trass over å ikke få viljen min... kremt.

[Anonym bruker]

hadde vært en ide å tenke på dette før du ble gravid, og ikke klage!! Du er heldig som har et barn i magen=)

[Måånestråle]

Hei! Bare en kort kommentar fra meg: skjønner at det virker skummelt å få barn (det synes jeg også!) men du trenger ikke å bli en kjip venn/venninne fordi om du får barn, altså, det er mye opp til deg selv. Jeg har mange venner med barn, og noen har blitt kjipe, andre er minst like kule som før. Så jeg har bestemt meg for å ikke bli kjip, i alle fall ikke mer enn nødvendig!

 

Lykke til, det kommer nok noe godt utav dette også!

[oktoberprinsesse *mamma*]

synes at dere sikkert kunne tenkt dere litt mer om før dere "måtte" ha ett barn.

 

men nå er nurket på vei og du bør virkelig rydde opp i noen av tankene dine! tenk på ungen som kanskje føler seg uønsket eller "jeg ble bare til for mamma og pappa måtte ha en unge før de ble for gamle".

 

jobben forsvinner ikke fordi du blir mamma: og hvis vennene forsvinner så er de ikke skikkelig venner

 

husk at dere kommer ikke inn i ungen sitt liv men at ungen kommer inn i deres. jeg har en unge på 2 år pluss en på vei. gutten min har vært med oss på det meste. sovet fint i ett rom ved siden av. men det er ikke dermed sagt at dere skal ta den med på fyllefester. MEn selvfølgelig må du gi opp noe når det kommer en baby.

 

beklager men ble litt frustrert når jeg leste innlegget ditt! ja det er mange som tenker sånn, men ikke la det gå utover babyen at du "måtte" gi opp livet ditt for han/henne!!!!!

 

og fortell faren at han bør ta ett ansvar. jobben er ikke ferdig etter frøet er sådd!!!!!!

[NewYorkMom_får_to_tette]

Jeg kjenner meg ogsaa igjen--spesielt i dette mht. jobb og karriere. Jeg blir ferdig med mastergraden naa i mai, og studerer ved det mest anerkjente universitetet i USA innenfor mitt fagfelt. Normalt ville jeg naa ha kunnet velge og vrake i jobber--og tenker ogsaa paa aa gaa videre til doktorgrad etterhvert. Merker at jeg blir litt misunnelig paa andre studenter som naa faar de flotte jobbene.

 

Vi regner med aa bo i USA paa langsikt--og her til lands finnes det omtrent ikke noe som heter barselspermisjon og tilrettelegging av jobb til foreldre. Arbeidsdagene er lange, blir barnet sykt kan det hende man ikke faar fri, og man faar 6 ukers permisjon etter foedsel.

 

Av hensyn til barnet (og fremtidlige soesken) har vi derfor kommet fram til at jeg tar noen aars pause fra karriere, jobb og studier for aa vaere hjemme med barnet/barna. Hadde vi bodd i Norge hadde det sikkert vaert annerledes, men vi orker ikke tanken paa at vi begge skal vaere i full jobb her i USA og knapt se ungen/e.

 

Naar det er sagt, maa jeg ogsaa si at baade svigermor og svigersoestere valgte aa si farvel til karrieren da de fikk barn, og ble hjemmevaerende paa fulltid. Foeler litt press derfra om aa gjoere det samme.

 

Foer han moette meg regnet ogsaa mannen min med at han en gang kom til aa gifte seg med en som ville vaere fornoeyd med aa vaere hjemme, men baade han og jeg ser at det vil jeg ikke klare i lengden. Jeg kan sette karrieren paa hylla i 2-4 aar, men ikke paa langsikt. Her sitter jeg med en utdanning som andre bare kan droemme om, og vet at jeg har saa mye aa gi til samfunnet... Har veldig lyst til aa fortsette paa studiene ogsaa, og gaa videre til doktorgrad...

 

Naar det er sagt, saa vet jeg ogsaa at jeg mest sannsynlig kommer til aa maatte takke nei til droemmejobbene, fordi de er for tidskrevende naar man har barn. Om vi flytter til Norge paa langsikt blir det kanskje annerledes...

 

Synes litt synd paa meg selv noen ganger, men saa gleder jeg meg kjempemye til babyen som kommer. Noe maa man ofre, og den lille i magen er viktigere enn noe annet. Jeg setter gjerne karrieren paa hylla for aa faa litt tid sammen med han/henne, men kjenner et lite snev av sorg/lengsel etter det som kunne ha vaert. Samtidig--smaabarnstiden faar man aldri igjen, og barnet er viktigst...

[Anonym bruker]

Sikkert fint for det barnet å vokse opp når den får høre hva mamma og pappa måtte ofre for han/hennes skyld. Beklager men det greit og bekymre seg for noe, men alt det da. Og når du liksom skriver at du har utsatt barneprosjektet??? Hva tror du kommer en liten dings som skriker og bæsjer og tvinger deg til å være hjemme for bestandig??

 

Sikkert ikke noe hyggelig svar fra meg, og du beskriver jo at du ikke ønsker og tenke slik. Men synes liksom du har bestemt deg for at alt det livet ditt dreier seg om, ikke passer med barn i. Og du skriver at graviditeten kom litt brått på. Hvor lang tid trodde du det tok?? De fleste som prøver blir gravide innen ett år. Mener du livet ditt hadde forandret seg såpass mye på et år at det hadde passet bedre da??

 

[amalie 10.08.07 og thea 12.10.]

Hei!

Det å være med på redningstjenesten når man har barn er sikkert ikke lett, er også selv med og venter mitt første barn.

 

I min organisasjon er det lakt litt tilrette at den første tiden på samlinger etc kan barnet være med, så stikker man ut en tur når det skal spise etc.

 

i tillegg er det mangen som har tatt med en passepike etc som er intressert i det man holder på med som passer barnet litt når mamma løper i skogen på trening i forbindelse med samlingene.

 

Hvorfor ikke dele noen av kveldene, det har vi gjort avtale om. Han blir hjemme en/to kvelder i uken mens jeg holder på med mitt og jeg er hjemme mens han holder på med sitt.

 

Det er jo fysisk aktivitet, så man kan se det på som trening.

 

I forhold til å gjøre funn når man er gravid, ville jeg trappet ned på leiteaksjoner der man antar sucidal eller antar at personen er omkommet. Dette da du reagerer anderledes når man er gravid.

 

I forbindelse med mer henteoppdrag og trening kan man delta på for fult.

 

Grunnen til at jeg nevner dette, er erfaringer fra gravide som har vært med og gjort funn. De reagerer på en helt annen måte enn når de ikke er det. Den reasjonen man trodde villle kommer og som man forventet, blir ikke slik og derfor kan det bli verre og takle.

 

Lykke til videre, dere gjør en flott jobb.