Er alle sammen bare lykkelige??

[Anonym bruker]

jeg blir mer og mer deppa for hver dag. det er 5 uker siden fødsel, og jeg er allerede kjempelei av å gå hjemme. Jeg kjeder meg!! Syns ikke jeg får gjort noe, for jeg må jo holde på med småen hele tida. Han har ikke noe fast døgnrytme, så man vet aldri når han har tenkt å sove i 3 timer eller bare 15 min. Dermed går det aldri an å begynne med noe om tar mer tid enn å gå ut med søppla... Ofte må vi være inne hele dagen, for enten er det for kaldt, eller for mye vind til at han kan være ute. Jeg syns jeg blir mer og mer dvask i kroppen, huden er tørr, håret er flisete og trenger farge, magen får mer og mer lausskinn (pussig nok??) og jeg lengter mer og mer etter en hel natts søvn, en tur til frisøren, klær som jeg føler meg vel i (dvs en kropp jeg føler meg vel i) osv. Samtidig får jeg dårlig samvittighet for at jeg tenker sånn. Alle gneller jo sånn om at man skal NYYYYYYYTE å være småbarnsmamma og gå hjemme. vel. Jeg føler meg helt satt på sidelinjen. Her om dager sa til og med ei venninne at "jeg drar hjem på ferie før jeg begynner i den nye jobben, har jo ikke noe å gjøre her. Anna er på skolen, de andre er på jobb, og du har jo babyen..." Dvs at det visstnok ikke går an å være med meg fordi eg skal sitte inne og være mor på heltid.

 

Blir så fort sint på gubben også. Ble på gråten i dag da han ringte og sa han måtte være et par timer lengre på jobb. Føles som jeg sitter i fengsel.

 

Måtte få det ut...

[Anonym bruker]

Å ja, slenger meg på her, jeg blir hvert øyeblikk kvalt. Tror det er mange med oss, men alle skal være så superlykkelige, så de fleste er ikke ærlige.

Nå får jeg nok pepper her, men shit au.

[Anonym bruker]

Jeg synes det var veldig tøft til tider de første ukene. Babyen var snill og rolig og jeg var så lykkelig for henne, men det er jo masse "jobb" og man får jo ikke gjort noe annet. Ble mye tårer og frustrasjon nesten hver dag. Tror det meste kom av søvnmangel. til din trøst kan jeg si at når babyen har blitt et par måneder er alt MYE bedre. Nå er det bare kos dagen lang, selv om jeg alltid er trøtt som en zombie. Etter hvert har jeg fått tid til litt basic egenpleie, men man må nok bare innfinne seg med å se ut som en dass en periode ;-) Håper du får det greiere etter hvert som tiden går !!! Du er ikke alene hvertfall, tror mange sliter men ikke innrømmer det.

[Ramona]

Det er helt normalt å føle seg slik, du er ikke alene om det. husk det er kun godt 5 uker.

Alt du skal tenke på nå er babyen din og deg. selv om han sover kun 15 min så slapp av bare, legg deg på sofaen og slapp av.

 

Jeg hadde det ikke noe gøy selv. fikk beskjed om at det er viktig å slappe av, spise godt, gjøre knipeøvelser, sove, osv osv. følte at tiden ikke strakk til, men ikke tenk på noe annet en deg og babyen.

Jeg var også veldig deppa og helt utafor, men det kommer seg. døgnrytmen vil komme.

Men du kan jo si fra til kjæresten at du vil han skal komme hjem, du trenger litt avlastning og støtte.

Jeg kunne bare begynne å gråte plutselig alt var bare fælt.Har nå en datter på 3 mnd hvor vi har kommet i rute, jeg sliter fortsatt med at hun ikke sover når jeg er i butikken/senteret. hun sover best ute eller på tur. Men dagene er MYE bedre nå.

Min samboer og jeg var i sjokk på hvor mye det var, vi trodde også at babyen skulle spise og sove, men det gjorde hun ikke.......

Du må lære å kjenne barnet og tyde gråtene så blir ting kanskje lettere.

Jeg er litt for at de burde ha en lang sove økt på dagen, prøv å trille litt i nabolaget og se om han sover...

 

Lykke til videre og husk at det blir bedre......

[trebarnsmamma?]

Jeg syntes de første ukene var PYTON. Først et knalltøft svangerskap, så en laaang fødsel, så kom en tropesommer uten sidestykke som førte til amming omtrent 24/7 hadde lillegutt på puppen konstant de første ukene. Synes den beste tida har vært fra han ble 4 mndr og fremover. De siste 4 mndr vil jeg si med hånda på hjertet at jeg for en stor del har følt meg lykkelig!

[Murmeline]

Ikke så lett når det har kommet en ny sjef i huset nei. Mine tips til å føle seg litt bedre:

1. ta med mini i vognbag el vippestol på badet om morgenen etter morgenstellet, og ta en god dusj. Skulk aldri dusjen!!!

2. smør deg inn med bodylotion, gjerne brun uten sol-utgaven. Gjør underverker!!

3. smink deg hver dag

4. aldri joggebukse, pynt deg litt selv om det bare er deg og mini

5. ring en venninne, og spør om hun kan hjelpe deg med babypass til en frisørtime. Ta med babyen og venninnen til frisøren, så er det enklere for henne å svare ja. Forklar henne at du trenger en venninnedag, og så kan dere gå på kafe etterpå. Kanskje hun ikke vil trenge seg på??

6. bruk alternativt mor, søster, svigermor til det samme.

7. forklar mannen din at du trenger litt voksentid, at babyen ikke gir sååååååååå mye intellektuell stimuli for deg. Be han forestille seg hvordan det ville vært for han dag ut og dag inn uten spesiellt mye voksenkontakt.

8. slå deg til ro med at du først og fremst er mamma, ikke hushjelp. Om du får vasket litt klær, vasket opp og ryddet stuebordet er det ganske bra i løpet av en dag;) Få gubben til å hjelpe til med de litt større prosjektene.

9. dra på DIB-treff, bli kjent med likesinnede!!!! I begynnelsen av min perm kjente jeg ikke mange, og dagene ble lange etter noen uker ja. Det er kjempekos å treffe andre i samme situasjon; trilletur, kafetur, besøke hverandre hjemme osv:)

[mummiboy 21.07.06]

Hei du!!

 

Vil bare si at dette er helt vanlig Jeg hadde det akkurat på samme måte. Holdt på å kjede meg i hjel den første tiden, kunne ikke skjønne hva jeg skulle gjøre for å få dette året til å fungere!!

savnet friheten og det gamle livet

Jeg ble faktisk deppa den samme dagen jeg fødte, helt rart, men jeg vet ikke hvorfor?? Babyen var veldig ønsket og både svangerskapet og fødselen gikk veldig bra. Men deppa var jeg iallefall.

Men etter som månedene gikk og babyen ble større så ble det enklere og enklere. Nå koser jeg meg hjemme og vi er stadig ute på farten gruer meg nesten til å begynne på jobb i August, noe jeg så veldig frem til for 7 mnd siden

 

Men det er veldig godt å få ut frustrasjon, ikke vits å holde det inne Jeg gråt og snakket med samboer hele tiden da jeg hadde det som værst, jeg bare måtte få det ut!!! Og det fungerte veldig for meg + at jeg begynte å trene når lillegutt var 6 uker, det var godt å få en time helt for meg selv

Prøv å få samboeren/ familien din til å passe babyen en times tid, dra på butikken alene, ta sol i 20 minutter, gå deg en laaang tur. Alt dette gjorde jeg, bare få tankene litt vekk:)

 

Ønsker deg lykke til videre

 

klem fra meg

[*bolla pinnsvin*]

De første ukene var følelsene så utrolig blandet. Samtidig som jeg var så stolt over at vi hadde fått verdens beste gutt, så var jeg også veldig deppa til tider. Gråt på skulderen til en forvirret samboer mer enn én gang. Følte det som om jeg aldri kom til å få noe tid for meg selv, aldri kunne gå ut, aldri kunne slappe av og sove ut. Ingen rutiner var på plass og jeg ante ikke hvor lenge det var til neste gang småtten skulle ha mat eller når han ville sove. Kunne kjede vettet av meg på dagen og bare ventet på at sambo skulle komme hjem fra jobb. Når han kom hjem var jeg sur på han stort sett hele tiden og han var (i mine øyne) verdens største dust. Ikke følte jeg noe særlig kjærlighet for han heller og jeg begynte virkelig å lure på om forholdet kom til å holde.

 

MEN det tok ikke mange ukene før ting forandret seg. Da gutten vår var seks uker var jeg på første håndballtrening, så var sambo og jeg en tur ute og spiste middag, mens besteforeldrene passet på hjemme. Bare sånne småting gjorde at jeg straks følte meg mye friere og humøret steg veldig. Hadde en periode hvor jeg følte meg stygg, feit og dvask, men det gikk over etterhvert når jeg ble bevisst på det og gjorde litt ting for å fiffe meg selv opp litt. Skulle ikke så mye til, bare en hårklipp og litt nye klær, så føltes det mye bedre.

 

Det er ingenting som virkelig kan forberede deg på å få barn. Man kan tro at man vet hvordan det blir, men det er bare å erkjenne at man ikke har peiling. Det treffer deg med knallhard kraft at det plutselig ikke er du som er sjefen i ditt liv lenger, for dét er en liten bylt som bare gråter, bæsjer og sover. Du kan trøste deg med at det kommer til å bli bedre. Mye bedre! Gutten vår er snart 8 mnd og jeg koser meg så utrolig mye med han! Rutinene har vært på plass i mange måneder og jeg blir mer og mer glad i det lille, rare mennesket som bor i huset vårt. Synes det skjer noe nytt hver dag, både med motorikk og språk. Når jeg tenker på at jeg snart skal få se han ta sine første skritt eller høre han si 'mamma', så er det nesten så tårene triller. Elsker han over alt og alle på jord og vet ikke hva jeg skulle gjort uten han. Jeg har blitt MAMMA og det er helt fantastisk! )

[MammaDilla]

Jeg forstår jo at det blir litt kjedelig i lengden sånn som du beskriver. Men er det virkelig -10 grader hos deg hele tiden? Er ikke farlig å ha småtten med i vogn selv om været er litt surt. Kle på med ull fra innerst til ytterst. Tur gjør underverk. Og så kan jeg anbefale en babybjørn bæresele. Den redder meg! Med den kan jeg få gjort masse. Dersom pjokken ikke vil ligge i baggen eller på teppet sitt så tar jeg han med i bæresele mens jeg gjør det jeg må gjøre. Og når mannen kommer hjem fra jobb kan jeg stikke avgårde å ta sol eller en kopp kaffe med en venninne. Bebien trenger ikke mamma på to tre timer etter et godt måltid Gjelder å tenke litt løsninger som er god både for mor og barn.

Vi er så heldig å bo i nærheten av en åpen barnehage. Der kan vi ta med barnet å treffe andre mødre og barn i samme alder. Du kan jo sjekke mulighetene i ditt distrikt..

Håper du får litt lettere dager etterhvert

[selfangerkjerringa]

Du er IKKE alene!!! Mer vanlig å føle dette enn man tror. Men her er en trøst: det blir bedre Etterhvert får både du og ungen mer forutsigbar døgnrytme, barseltårene avtar, hormonene dine stabiliserer seg, og ungen blir mer kommunikativ til omverdenen - noe som styrker båndene mellom deg og h*n.

 

 

[Anonym bruker]

Det har vært en periode på noen uker der det faktisk har vært - 10 eller mer hele tida. Og så gikk tempen litt ned, men da ble det så mye vind at helsesøster ikke anbefalte at vi gikk ut av den grunn... Det sliter litt på humøret. Været er bedre nå. Har baby bjørn bæresele, men mini hyler hver gang vi prøver den. Han vil ha full oppmerksomhet når han er våken. holder ikke å ligge på fanget mens mor ser tv eller data f.eks...

 

Prøver å komme meg litt på trening et par gang i uka, og ta sol etterpå. Det hjelper på, men er mye styr før man kommer seg avgårde.

 

Har ingen av besteforeldrene i nærheten, og heller ikke annen familie. Venninnene er ikke særlig baby-vant, og tør knapt å løfte ungen. Ikke så betryggende å ha de til barnevakt... Dermed får jeg og kjæresten aldri gjort noe sammen. Og mini nekter å sove før vi legger oss, så vi har ikke noe voksentid.

 

Var likevel veldig godt å lese at andre også har følt seg litt nedfor i denne tiden. Jeg er kjempeglad i mini, og er jo glad for å være mamma. Vi har mange fine stunder også.

[*bolla pinnsvin*]

Hvis du synes han legger seg sent nå, så kan jeg trøste deg med at det gjorde gutten vår også, men da fra han var 3 mnd har han lagt seg halv sju! Er ikke alle som køyer så tidlig, men tidligere enn nå blir det garantert!

[Anonym bruker]

Prøv å tenke at du skal slappe av og at det ikke trenger å skje så mye akkurat disse ukene. Legg deg på sofaen eller i senga med småtten når h*n sover, la dagene fly uten å tenke så masse over det. Det kommer garantert en dag der du tenker at tiden gikk så alt for fort da gullet var bitteliten. Det er litt kaotisk i begynelsen, det finnes ikke rutiner og det er garantert et styr å komme seg noe sted som helst. Hvis du absolutt må finne på noe på dagtid, foreslår jeg baby yoga. Da kommer du deg ut og får treffe andre voksne, og babyen får litt å se på rundt seg. Yoga er godt for kropp og sjel:-)

 

Husk, det er bare noen få måneder det er snakk om. Ammetåken er ingen myte, den lever i beste velgående! Og det tar som regel alltid 3 måneder før tåka letter:-)

 

Lykke til!

[april 06;) + mai 09*]

Var det ikke i bilaget til lørdagens VG mon tro at det sto om barn og (manglende) lykkefølelse? Husker ikke helt om det var der, men jeg leste ihvertfall i en eller annen avis om at det nå var bevist at folk blir mindre lykkelige av å få barn! Super tabuområde, men er nok mange mange med andre ord som føler det slik. (har vært der jeg og!

Det som sto i avisa var at frihetsberøvelsen når en blir foreldre er det som reduserer lykkefølelsen, og at foreldre ikke blir lykkelige igjen før barna forlater redet. Det ble vel litt vel pessimistisk synes jeg, for min del stiger lykkefølelsen for hver dag som går, det blir flere og flere lykkestunder og færre av de triste stundene.

Tenk så deilig, våren er like rundt hjørnet, og snart kan du nyte beibisen din ute i vårlufta. Dessuten går ting seg så flott til etter noen mnd. Lykke til!

[lykkeligste]

Ja! jeg er faktisk bare lykkelig! Dette er jo bare helt fantastisk, klart man blir sliten innimellom, og kunne betalt mye for å sove litt mer, men for en herlig tid! Har program hver dag, og nå er jeg superheldig som kjenner så mange som har fått baby. Så tips: Aktiviser deg! Vær sosial, oppsøk andre i samme situasjon!!

[Gjest]

Kan bare slutte meg til deg, sparketassen og de andre som har svart her, at dette nok er veldig vanlig. Jeg synes jeg var lykkelig, men utrolig sliten i starten, mye på grunn av søvnmangel, kollikk, mangel på tid til egenpleie og at jeg ikke fikk gjort husarbeid og gått ut en tur. Her var det så utrolig varmt i sommer og tassen ville ikke ligge i vogn...

 

Det jeg kan si er at det blir bedre og bedre! Jeg har vært her en stund nå (tassen er snart åtte måneder) og jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har sagt dette til andre som har hatt samme følelse som deg. Når det gjelder kroppen din vil den også sakte men sikkert stramme seg opp, så ikke stress med det! Prøv å senke kravene til deg selv, få litt egentid vha mannen din eller annen familie og tenk at for hver dag som går så utvikler den lille seg. Ved tre måneder synes jeg jeg kom over en magisk grense og det bedrer seg hele tiden etter det.

 

Nå er jeg så lykkelig at hjertet nesten sprenges når jeg tenker på sønnen vår. Det som i starten føltes litt som et fengsel vil jeg nå ikke ut av for alt i verden. Det kommer du også til å oppleve, garantert!

[Anonym bruker]

Jeg er ikke lykkelig i det hele tatt. Bare dritlei. Har to barn på 2,7 og 0,9 år og skulle ønske vi aldri hadde fått barn... Har det helt jævlig. Og så tenker jeg at : OK bare han blir en mnd eldre så begynner det sikkert å gå seg til, men neida. Det blir jo aldri bedre, og er så lei av å høre hvor fint alle andre har det Skulle ønske vi hadde vurdert abort litt mer enn det vi gjorde.

Og nei, jeg kødder ikke men skulle ønske jeg gjorde det.. Gleder meg til de er 18 og skal flytte ut. Blir f.... meg helt sprø her!

[MammaDilla]

Da synes jeg virkelig synd i deg Anonym!!! Jeg syns det er vulgært å høre foreldre snakke slik om sitt eget kjøtt og blod. Og at du har det så ille er virkelig trist for både deg og barna!!

[Anonym bruker]

Uff da. Har du tenkt på at barna oppfatter din sinnsstemning? Det kan bli en ond sirkel.

 

Prøv å smile og være der for dem, selv om du må anstrenge deg, det kan være at det blir bedre da.

 

Og, kanskje du trenger litt avlastning? Håper dere fikser dette ihvertfall, barna trenger å ha foreldre som ønsker å ha dem. Stakkars...

[HØNAogEGGET *har født*]

Jeg syns faktisk det er utrolig fint at du tør å si det akkurat sånn som du føler det. Ja, det høres fælt ut, men kanskje det kan hjelpe å sette ord på det? Kanskje du kan ta kontakt med helsesøster for å høre hvilke muligheter du har for å få avlastning/hjelp? Det at du føler det sånn vil jeg tro gjør deg enda mer sliten...

[Anonym bruker]

Føler nesten at jeg må forklare meg til dere som var så snille å svare meg... Det rant bare over for meg i går. For jeg ELSKER virkelig barna mine, men det har vært knalltøft helt siden minsten ble født. Føler at vi har stanga hodet i veggen hele tiden, uten at jeg skal mase noe om det her. Men vi snakket en del i går, sambo og jeg. Og det var godt. Har vurdert en stund å gå til psykolog, og det har jeg bestemt meg for at jeg skal. Skal ta kontakt med fastlegen i løpet av uka, så får vi håpe at ting ordner seg etterhvert.

 

Og jeg ser at det var helt forferdelig det jeg skrev i går, men innerst inne mente jeg det ikke... Uff blir nesten flau..

 

Men takk for svar...

Fortsatt anonym ja..

[7 oktober- ble mamma 6 okt=)]

Kjenner meg igjen i det du skriver..

det noe med det at alle sier når man er gravid: Gled deg til å få ut ungen .. " etc.. men INGEN sa at man kom til å bli helt utkjørt.og at de første ukene var et jag og mas.. he he

. husker nesten ingen ting jeg av de første 5 ukene..

 

Noen ganger er begeret fullt og da er det godt å ha ett sånnt forum;=)

 

[Anonym bruker]

Nei, jeg er overhodet ikke lykkelig hele tiden. Jeg har en jente på 5 mnd nå, og synes faktisk at det er værre nå enn det var når hun var yngre. Da sov hun ihvertfall mesteparten av tiden, og jeg fikk tid til å sove selv og hente meg inn igjen innimellom, turte å gå på kafe og babykino uten å være redd for at hun skulle våkne og skrike.... Nå for tiden er det meste et slit syns jeg, hun våkner mye lettere, sover mer urolig om natten og er mer grinete på dagen. Jeg er utrolig sliten for tiden, og synes det er vanskelig å se en ende... Får aldri hentet meg inn igjen føler jeg. I tillegg har jeg en jente på snart 4 år, som også er krevende på sin måte. Vil ikke svartmale her, og vet at det har veldig mye å gjøre med hvordan jeg fokuserer, og at jeg har en tendens til å tenke negativt. Jeg har snakket med helsesøster om dette (brøt sammen i gråt da hun spurte meg hvordan det gikk med meg på sist kontroll...), og skal til samtale hos psykolog om en ukes tid. Jeg vet ikke om det hjelper, men jeg forsøker ihvertfall å gjøre noe med det. Tenkte jeg bare skulle tipse deg om at det går an - og det er mye lettere å få tilgang til psykolog via helsestasjonen enn det er når man skal gå gjennom fastlegen, sånn er det ihvertfall her. Kanskje det kan hjelpe å få noen utenforstående til å se på situasjonen og komme med sine betraktninger?

[Anonym bruker]

Takk... Det er og det at når men har hatt det sånn som vi i nesten 9 mnder, så tror jeg nok at det gjør noe med psyken til et menneske...

[Anonym bruker]

Heisann! Til det siste du skrev: ja det var akkurat det jeg tenkte selv. Har aldri vært en "deppa" person, men nå, ja....

Jeg skjønner godt hvordan du har det, og det forferdelig. Og det verste er alle forventningene andre har til deg. Det blir forventet at man er lykkelig og skal ut og gå tur og blablabla... Mens jeg har ikke noen som helst lyst til å f.eks gå på trilletur. Har en mistanke om at jeg har begynt å utvikle sosial angst, hadde aldri trodd det skulle skje.

 

Men det er bra at du får komme deg til psykolog!! Håper virkelig at det hjelper deg!! *Sender deg en klem og ønsker deg masse lykke til*