Hvordan legge det hele bak seg???

[Anonym bruker]

Har akkurat fått vite at en venninne akkurat har født en baby og alt gikk så fint. Det er jo kjempefint, men jeg merker at det trigger alle slitsomme mekanismer rundt alt det som skjedde da jeg fikk min baby. Jeg ønsker jo ingen noe vondt, men jeg merker at jeg rett og slett blir litt misunnelig på de som det går så lett og greit for. Særlig når de ikke har noen forståelse for hvordan jeg har det.

Hadde kanskje vært greiere hvis jeg hadde møtt forståelse fra henne, men når jeg ikke har det, så merker jeg at jeg blir sint for at det går så lett for andre. Jeg MENER det jo ikke på en måte, men det er bare et sånt følelsesrush, åh, hvorfor ikke meg liksom.

Tenker at jeg må heve meg over å la med rive ned av den tiden, at jeg ikke har noen rett til å føle at det var forjævlig. Det må jeg bare ta på en måte. Jeg har lyst til å hyle når alt kommer opp igjen, bli sinna og bare hyle. Men hodet mitt sier at jeg ikke får lov til å nevne opplevelsen engang for andre, fordi de ikke "godkjenner" følelsene mine.

Og selv om jeg skulle tillate det overfor meg selv å være trist pga det, så blir det ganske ensomt når man gå rundt og må si til seg selv at "sånn er det, det var sinnsykt tøft, men jeg kom igjennom det, og det skal ikke skje igjen".

Alt hadde vært så mye lettere hvis jeg bare hadde fått anerkjennelse på det fra andre! Nå må jeg liksom kjempe meg igjennom alt helt alene.

[Anonym bruker]

Oi, var det jeg som skrev det siste innlegget?? Kunne jammen trodd det, føler det veldig sånn jeg også. Ikke lett å ikke møte forståelse og så skulle gelde seg masse masse på andres vegne..

[Anonym bruker]

Nei, det var meg det, anonyme...

Det er så fint å høre at det er flere som føler som meg!

Jeg har planer om å skrive en dagbok for å få det ut av systemet. Men jeg merker at jeg har utsatt det lenge nå, fordi jeg får høy puls og lett febrilsk pust bare av tanken på det. Tror dette er en myk overgang da, men føler likevel at jeg må legge litt bånd på meg her, selv om jeg er anonym.

Er det virkelig så tabu å snakke om dette her? Eller er det bare meg?