Hvordan legge det hele bak seg???

[solsikkemamman]

Jeg lurer på om det er andre som sliter med å legge det bak seg at man har fått en "mini-baby", alt som skjedde og alt man gikk glipp av. For meg var det en sorg å ikke få gå gravid i ni månder og jeg blir fortsatt blank i øynene når jeg hører gravide venninner beklage seg over hvor slitsom det er og at de leeeengter etter å føde. Jeg gruer meg til neste graviditet i redsel for å få fortidlig igjen, samtidig som jeg nesten ikke kan vente for jeg har så lyst å få med meg min baby hjem, ha den på brystet med engang og slippe uke etter uke på sykehus.

 

Jeg sliter også med mangel på forståelse blandt folk rundt oss, det føles som om nesten ingen skjønte hav vi gikk gjennom. Ikke at jeg vil bli syntes synd på eller noe, men litt forståelse for tunge dager skader jo ikke...

 

Tror jeg bare savner noen å "blåse ut" på , kanskje noen som har opplevd det samme..

 

Fikk forøvrig en gutt på 1600 gram i uke 31+0.

[-*MARTINA*-]

Hei:-)

Disse ordene kunne jeg nesten ha skrevet selv.Vi fikk en gutt født i uke 24,0 for 3 år siden på 630g.Var lenge på sykehus og det var mange opp og nedturer.Vi hadde endel problemer etter vi kom hjem med tanke på sykdom,melkeallergi og at han trengte ekstra o2 hjemme også bl.a.Var et problem at ikke venner og familie alltid skjønte at de måtte være friske og vaske seg på hendene før de kom på besøk.Hans prematuritet og alt det følgte med seg ble en stor del av vår hverdag.Mye traumer og tanker om alt det som hadde skjedd og redsel++Var tungt når andre bare blåste det vekk og ikke ville høre,men at det var omtrendt vi som var hysteriske bla,bla,bla.Man føler seg så negativ og teit oppi det hele.Lett å bli deprimert.

Det var også mange tanker om evt neste graviditet og hvordan det evt kom til å gå.

Ble gravid uten at det var planlagt for litt over et år siden,og i juli kom lillebroren på 3,6kg.Velskapt og fullbåren.Det hjalp endel på alle tankene som hadde surrert rundt i hodet de siste 3 årene.Deilig!

[Hege:)]

Samme her! Det er nok mange av oss..... leeeeengter etter ny graviditet som går helt perfekt!!!

 

 

[Anonym bruker]

Om man fokuserer på hva som gikk bra, istedet for hva man ikke fikk tror jeg det går mye bedre. Det som skjedde det skjedde og da får man være glad for at det det gikk så bra som det gikk, man kan jo tenke på alternativet. Samme hvor mye man tenker på hva man ikke fikk, kan man ikke få det, er ikke sikkert det hadde gått så bra om babyen din hadde vært i magen i mnd, var vel en grunn til at den måtte ut.

Dette gleder jeg meg over hver dag, tenker positivt istedet for negativt. Klart jeg tenker tilbake alså, men gidder ikke bruke energien min til å utbrodere det i hjernen min i opp og i mente. Har opplevd en dekl triste ting i livet mitt, er vel kansje derfor jeg har evnen til å se det positive istedet for det negative.

 

Fikk forøvrig en jente i uke 27

 

Lykke til videre, dette var ikke ment å være fornermende, det er bare slik jeg tenker. Håper det ordner seg:-)

[-*MARTINA*-]

Man takler ting forkjellig.Livet vårt har ikke bare vært en stor lykkerus,men det vil jeg ikke utbrodere her.Bra for deg at du har taklet det så fint.Det er jo ingen sak da.Jeg skulle mer enn gjerne ha sagt det samme.Jeg er evig takknemelig for at jeg har en så fin gutt idag som han er,men ting har ikke altid vært så enkelt.

For mange er det en stor krise i livet å komme igjennom å få et prematurt barn.Det er på mange måter en selvfølge å få gå gravid igjennom 9mnd og få et velskapt barn på 3,et eller annet kg og 50 cm.Når ting ikke blir som en forventer kan verden fort rase litt sammen.Det som er bra er jo at ting går seg til etterhvert som tiden går og man får lagt det mer og mer bak seg.

 

Jeg har min fulle forståelse for dere som sliter og jeg må si at jeg beundrer deg som kaller deg anonym(av en eller annen grunn)for at du har evnen til å bare leve videre og har taklet dette så fint.Bra for deg:-)

 

Jeg syntes ikke folk er negative selv om man har et behov for å få snakket ut om tingene.Det tar gjerne lengre tid å få bearbeidet det når andre bare blåser det vekk med at en må tenke positivt og alrdi kan høre.(Dette var ikke ment til noen her)Vi er alle forkjellige;-)

 

Lykke til videre til dere alle:-)

[Anonym bruker]

Hei,

føler det også på samme måten. Vi fikk en gutt som ble født for tidlig, som hadde flere komlikasjoner i tillegg. Fødselen var helt forferdelig, jeg har ikke ord... Synes det er vanskelig å snakke om disse tingene med andre, føler liksom at det blir for "nært" på en eller annen måte. De jeg kjenner som har opplevd lignende kjenner jeg ikke så godt, og de jeg kan snakke med er liksom ikke så veldig interessert, eller de forstår ikke så mye fordi de ikke har gått igjennom det samme selv. Ganske ensomt,synes jeg.

 

Jeg kjenner jeg får helt pusteproblemer, når jeg skal prøve å snakke om det. Vet ikke hvordan jeg skal legge det bak meg heller. Prøver bare å glemme alt sammen. "Det gikk jo bra liksom". Ha, ha.

 

[Gjest]

Jeg må si meg litt enig at jeg føler det samme. Untatt det med at hu slutta og puste og alt holdt på å gå galt. Så ser jeg dete hele med en posetift erfaring. Alle sier at jeg har fått en erfaring ikke alle her i livet får. Men en del av meg ønsker at jeg gikk helt ut. Jeg fikk ikke mage i det hele tatt og det gikk masse rykter om at jeg ikke var gravid en gang. Dette gjorde meg veldg lei meg.

 

Fikk ei jente på 1400 g

[solsikkemamman]

Det er terapi for meg bare å få skrevet ned disse tingene og lese at andre også føler mye av det samme. :-)

 

man skal jo absolut være glad det gikk så bra som det gikk og ikke bekymre seg over det som ikke er noe å bekymre seg for enda.. Jeg fikk for tidlig pga Strept. B og er jo derfor såklart redd for at det skjer neste gang og..

Men nå har vi heldigvis flyttet hjem der jeg kommer fra, så da vil nok ting gå myyyye bedre!! Sist bodde vi i Ålesund der min mann er fra, og hans far og "onde stemor" hadde ikke mye tid å besøke oss, de holdt nemelig på å bygge ut hytta si også har de to små barn selv. PÅ 7 uker mens vi var på sykehuset var de på besøk 3 ganger og de bodde tre minutter unna... Ikke kjente jeg noen andre der oppe heller så det var temmelig ensomt. Det pluss mye annet som skjedde i forbindelse med de er sikkert en medvirkende årsak til at jeg ikke fikser det så bra hele greia.??

 

Sorry uinteressant lesing, måtte bare lette på trykket:-)

 

[Annette m/jenteengel & Sander]

Det har vært mange tanker rundt dette for vår del også. Samboeren min har hatt det verst sånn sett. Han har slitt ganske kraftig over å ha fått en sønn som ble født for tidlig. (Uke 34+0). Ikke det at det er så mye for tidlig, og alt gikk veldig bra, men det var rett og slett et lite sjokk. Han kom veldig fort også. 3 timer fra det hele startet til han var ute.

 

Noe av grunnen til at sambo har slitt sånn er nok at vi i romjulen 2005 mistet vesle jenta vår (Celine). Hun ble født i uke 21+6, plutselig vannavgang uke 21+4 og hun ble født etter to døgn. To døgn der vi klamret oss til håpet. Hadde jeg produsert nok fostervann og klart å holde på det ville det gått bra. Jeg produserte jo vann, men merket jo det rant bare jeg leet litt på meg i senga. Og når riene kom var det ingen vei tilbake. Vi visste livet ikke ville kunne reddes. Hun var så vakker lille jenta vår.

 

Jeg gruer meg til neste sv.skap. For vi vil gjerne ha en til etter hvert =) Grunnen til Celine ble født så altfor tidlig var akutt betennelse i morkaka. Ingenting galt med henne. Vet ikke grunnen til at Sander kom i uke 34, men er veldig glad jeg klarte å holde på han så lenge.

 

Legen sier at i følge statistikken vil jeg komme til å føde for tidlig neste gang også, men det kan også gå bra. Så vi får bare krysse fingre, og jeg får ta det med ro, i den grad det er mulig som småbarnsforelder ;-)

[Anonym bruker]

Kjenner igjen mye av følelsene her. Men når jeg gir uttrykk for disse følelsene til andre, synes jeg ikke det blir så godt mottatt. Er dette pinlig å snakke om liksom? Det provoserer meg litt. Det er akkurat som om det er tabu. Er det fordi menneskene er redd for svakhet og død? Så da vil de glemme det og vil ikke høre på det vi har å fortelle.

 

Lurer på hva som er konsekvensen av å bare skyve alt dette under teppet. Nå er jeg veldig deprimert om dagen, men det kan jo skyldes mange ting da. Men føler på en måte at jeg har blitt banka opp mentalt, og at alle synes det er greit liksom, fordi de ikke gidder høre på og fordi det liksom er normalt å føde og få barn. Jeg ønsker ikke mine verste fiender å oppleve det jeg har gjort, men det virker som om de må det for å kunne forstå.

[Anonym bruker]

Er veeeeeeeeldig enig det du sier til slutt der! Det er jo liksom færlt å si det men jeg har møtt veldig lite forståelse jeg og. Da snakker jeg om venner altså -famlilen forstår jo mye bedre. Alle sier; ååå det gikk jo så bra!!! Men hallo?! Nei det gjorde ikke det! JEG har fått en knekk jeg nesten ikke ser utveien av! så for meg har det vært best å bare mumle.. "jada, det gjorde vel det"...

[Anonym bruker]

Hei anonyme fra anonyme...

Sitat: "Men hallo?! Nei det gjorde ikke det! JEG har fått en knekk jeg nesten ikke ser utveien av!"

Enig, enig, får også lyst til å skrike det ut!!! Men man er jo så intelligent og rasjonell at man skjønner at det ikke gir noen god respons.

Jeg tror det hadde vært lettere hvis man hadde møtt forståelse i stedet for bagatellisering, "det gikk jo så bra". Det er viktig å tenke positivt, men slike "positive" tilbakemeldinger virker så absolutt mot sin hensikt! Jeg blir ennå mer sint av det. Min ønskerespons er at du har vært i gjennom helvete på jord og du har overlevd.Det var forjævlig, men nå er det over, og det vil ikke skje igjen. Ingen i hele verden burde vært nødt til å oppleve noe slikt, det er fullstendig unaturlig og uakseptabelt. Ikke NATURLIG og FINT.

Tror depresjon er aggresjon som er vendt innover. Når alle forteller oss at det er naturlig og fint at ting gikk som det gikk, så er det kanskje naturlig (ha, ha) å vende aggresjonen innover, siden ingen utenfor synes de har noe med saken å gjøre.

Jeg tror at de som vender aggresjonen utover har det mye bedre med seg selv. De blir kvitt dritten og andre må forholde seg til den. Selv om de kanskje har skylden selv.

Hvis man vender aggresjonen innover med depresjon som resultat, så får alle rundt deg slippe å forholde seg til dritten, selv om de kan være delaktige i skylden.

Ka du trur?

[Gjest]

Jeg vil gjerne komme med et innlegg til denne tråden!

Vi fikk ei nydelig lita jente i uke 27, 645g.

Alt er relativt bra med veslejenta, med unntak av litt astma og spisevansker som går opp og ned.

Men det er ikke der problemet er, og det er heller ikke det hovedinnlegget handler om, hvis jeg ikke tar helt feil!

Her handler det om mors psykiske helse, og hvordan skal man komme seg videre? Jeg sliter fortsatt med fryktelige tunge dager, men de blir litt lettere etter hvert. På helsestasjonen fikk jeg råd om å gå til legen for å bli videre henvist til psykologisk helsetjeneste. Bare for å få pratet ut ordentlig med noen som er proffe på det. Det er bare det at legen min mente at jeg først skulle prøve en annen type prevensjon og se an litt... Har sett det an i 7 måneder nå, og hadde endelig tatt mot til meg slik at jeg kontaktet lege. Så nå sitter jeg her igjen, med alle tanker om hvordan ting var og hvordan ting skal bli, evt ved neste graviditet... jeg tror egentlig at vi alle sammen bærer på en reaksjon etter det vi har opplevd, mer eller mindre. Og når man ender opp i en vond spiral av tanker er det vanskelig å si til seg selv at alt gikk jo bra tilslutt! Det er så og si umulig når man sliter litt med alle tankene i hodet... Men vi får støtte hverandre så godt det lar seg gjøre, det er jo gode dager innimellom også. så vi får dele på dem så godt det lar seg gjøre! Klem fra oss!

[solsikkemamman]

Akkurat slik jeg mente ja. Det er ikke alltid lett å fokusere på at," jamen det gikk jo så bra og nå er han jo så frisk og fin, og det gjør jo ingen ting at han ikke kan gå før han er 18 mnd og er ett hode mindre enn alle andre..." Inni hodet svirrer masse tanker uansett! Har vurdert psykolog jeg og,men føler liksom at jeg ikke trenger det heller...finns jo så mange som har opplevde mye værre ting liksom. Sikkert en konsekvens av at alle i min manns famile hvertfall bagatelliserte hele greia, selv om min familie heldigvis var veldig støttende og forståelsesfulle.

Husker spesiellt en jeg traff på en sånn trimgruppe, som syntes han var så innmari liten, så jeg fortalte at han var prematur og hadde vært 7 uker på sykehus, å ja sa hun, ikke lenger? Hjelpes meg, for meg var 7 uker nesten som ett helt år akkurat den sommeren der!!

 

Godt å "treffe" andre likesinnede :-)

[Anonym bruker]

Hei.

Som andre her skriver, så er det som å lese noe jeg kunne skrevet selv. Jeg fikk en datter i uke 28 for ett år siden. Hun hadde ingen komplikasjoner og vi dro hjem fra sykehuset etter syv uker. Men fortsatt besøker jeg disse sidene med jevne mellomrom, og det sier jo sitt: Jeg sliter også med å legge det hele bak meg. Venter fortsatt på å få beskjed om at noe er galt, blir sjalu på alle som har et ukomplisert svangerskap og har stoore mager og føder stoore babyer osv, osv..Trøsten er at det blir bedre etter hvert! Det gjør faktisk det. Det er ille å si at det første året i mitt første barns liv har vært både det verste og det beste året i mitt liv, men sånn er det bare. Det har vært et år fyllt med bekymringer og sorg, men også bunnløs glede. Derfor er det en stor trøst er at vi er flere som føler det samme. Jeg blir stadig vekk sjalu når jeg treffer andre mødre med babyer. Tenker at de har en helt bekymringsløs hverdag og ikke vet hvordan det er å slite så mye som det vi har gjort og fortsatt gjør. Men sannsynligvis er det mange som har sine bekymringer der ute. Og som en annen her inne skrev så handler det jo i dette tilfellet om morens psyke- og det er det jo mulig å gjøre noe med! Så enten du tror det eller ikke(jeg trodde det ikke for ett år siden..), det blir faktisk bedre. Tankene rundt dette kommer til å slippe taket de har på deg nå. Og til sist: prøv å tenke på at til tross for alle bekymringer så har du faktisk fått noe verdifullt oppi alt dette. Du har fått en bevissthet om at livet bringer med seg både det ene og det andre, og ingenting er for gitt. Og det er jo fint å tenke på... Lykke til!

 

[Gjest econia]

Nei, det er ikke alltid lett.

Jeg begynte svangerskapet med 10 dagers blødning, og slik fortsatte det i hele 1.trimester, så var det strep B i 2.trimester og vektretardasjon i 3 trimester, en liten gutt på 1500g, 3 uker på nyfødt og hjem i vinterkulda med en liten bylt på 1800g. Hull på hjerte hadde han også.

 

Jeg har vært så redd for han fra første dag, først for hver eneste blødning, og på slutten for hver eneste UL og sparketest, lurte på om han enda hadde det bra.

Etter han var født sto jeg med hjerte i halsen å ringte på døra på nyfødt, var han fremdeles frisk, hver gang jeg ringte på klokka. Det var ingen grunn, de passet så godt på, og for alle på sykehuset var hans situasjon helt udramatisk.

 

Jeg tar meg i nå også, samboeren min må enda forsikre meg om at han er helt frisk, han har ikke lidd overlast, han er ikke "tilbakestående" pga det hele og han kommer til å vokse opp som et hvilket som helst annet barn.

Jeg vet med fornuften at alt er bra, men lurer litt og tenker hvorfor kryper han ikke enda, hvorfor går han ikke, får han nok mat, han er jo så liten, enda på 2 percentilen, får hjernen hans den næring han skal ha.

Det er ikke alltid like lett å bare legge bak seg.

 

En annen ting er at jeg kan snakke om det i en evighet, må ta meg i det så andre ikke blir lei, du ser innlegget her er allerede blitt kjempe langt, fordi om jeg prøver å begrense meg. Vel, vel nok nå, men enig det er ikke lett

[solsikkemamman]

Fikk en klump i magen når du skrev ringte på døra på nyfødt.. Huff syntes det var så fælt på Haukeland der vi måtte ringe på døra,,,følte så veldig at jeg bare var på besøk liksom. Ble flytta til Ålesund sykehus etter ei uke og der var det bedre på alle måter syntes jeg. Bortsett fra ett pumperom på 1 meter hvor to mammaer måtte sitte side om side å pumpe og pumpe og pumpe.... Får helt angst enda av å tenke på den pumpinga men!! Men jammen er det verdt det og en stolt følelse når man får til amminga!

 

 

[Anonym bruker]

ÅH! Det er så deilig å høre om andre som har det på samme måten! F.eks det med å ringe på ringeklokka til nyfødt intensiv og lure på om det står noen seng der når man kommer inn. På Ullevål så har de plassert avdelingen slik, at når man går ut av avdelingen, og ser bort over gangen og ut av vinduet, så ligger det en kirkegård der!

 

Deilig å høre at andre sliter selv om det har gått ett år. Ikke misforstå, jeg ønsker selvfølgelig ingen vondt, men det er fint å vite at man ikke er helt unormal når slike hendelser at satt i gang et følelsesmessig ras.

Jeg tror ting blir lettere å takle, hvis alle er enig om at det ikke er lett. Jeg blir i godt humør og lett til sinns, når noen sier at jeg har vært tøff som har vært i gjennom en tøff periode. Da får jeg lyst til å kjempe mer.

Og tilsvarende, hvis folk bare blåser av det, eller ikke en gang skjønner at det er et problem, så har jeg bare lyst til å forsvinne.

[Stolt trebarnsmamma]

Jeg skrev et innlegg tidligere om dette og fikk ingen forstaaelse i det hele tatt. Jeg skrev at jeg syntes det var tungt aa se andre venninner gaa fullt ut med svangerskapet og klaget, dette minte meg paa hva jeg har vært gjennom som fødte tvillinger i uke 27+1 for et aar siden. Fikk høre at man skal være glad for at ting har gaatt bra til slutt. Det er ikke det dette handler om, det er bearbeidelsen av følelsene som oppsto av aa føde saa mye for tidlig og de tre mnd paa sykehuset som nesten kvelte meg til tider. Selvfølgelig er man glad for at det har gaatt bra, veldg bra faktisk. Datteren min har lært seg aa gaa langs bordet og sønnen min krabber som bare det. De er 11 mnd ukorrigert. Jeg kjenner og, som en over her nevnte, at jeg puster fortere naar jeg skal fortelle om sykehuset og tiden der. Det er en veldig traumatisk ting og oppleve! Og naar jeg som tidligere nevnt snakker om at ejg blir missunnelig paa andre som gaar svangerskapet fullt ut, saa dreier det seg ikke om at man unner andre dette, men at man selv gjerne skulle ha unngaat aa føde for tidlig...

[Gjest]

Vil bare legge til at jeg sitter og leser andres innlegg, og får tårer i øynene. Så godt takler jeg dette her! Og nå er det 7mnd siden snuppa ble født, men bare 4 mnd siden utskrivelse idag. Jeg må si en ting til og det er at jeg er veldig glad for at vi var på ahus, der ble vi veldig godt ivaretatt av alle! Både pleiere/leger og ikke minst andre foreldre i samme situasjon! hadde ikke klart det uten de alle sammen!

 

Har vel en litt dårlig dag i dag, bare!

 

Store klemmer fra bitteliten og meg!

[solsikkemamman]

7 mnd ja... Min sønn er 1 1/2 år alt han og jeg sliter psykisk enda.. Ting tar tid å bearbeide når man aldri har hatt noen å snakke med om det og aldri møter forståelse. Det er først nå , her inne, at jeg endelig får satt litt ord på ting. Sikkert fordi jeg plutselig har høygravide venninner og kolleger overalt føles det ut som.. Var på Ålesund sykehus 6 av ukene han var innlagt og det var ikke noen å snakke med følte jeg ,alle burte seg litt inne.. De aller fleste som jobbet der var flinke, minus ett par hendelser som at når vi kom med ambulansen min sønn og jeg etter en fæl flytur fra Haukeland, så hadde de ikke fått beskjed om at vi kom og de presterte å si at jaja, vet ikke om vi har så mye plass her akkurat nå men vi finner vel en krok...

KOntaktsykpleieren hans sa en dag til meg ( Når jeg skulle kle på han første gang selv, aldri tatt i en baby før jeg som var så liten...) og jeg begynte å ta på bodyen feil vei..Så sa hun at Ha HA HA, du kan nok inte reise hjem med mamma, du får nok stanna kvar her..

 

Ha ha liksom,der sto jeg og holdt på å pisse på meg av skrekk for å ta i den her lille bylten også sier ho noe sånt!

 

 

[Anonym bruker]

Ja, finn deg en krok å føde i du og ikke bry oss! Det finnes så utrolig mange mennesker som ikke bryr seg om at det de sier har innvirkning på andre. Det er slitsomt nok i det daglige, men ennå mer når man er liten og langt nede. Den siste dråpen kan være en liten dråpe, men får like fullt glasset til å renne over.

Når skattekronene fordeles slik at man er heldig hvis man får en krok å føde i, så er det helt usannsynlig å tro at helsevesenet kan gi oss omsorg for den psykiske belastningen det er å få et prematurt barn.

De er jo de profesjonelle her og kunne vært de som hjalp oss gjennom alle følelsene. Venner og kjente har ofte ikke peiling.

 

Jeg foreslår at vi holder denne tråden oppe, så kan vi sjekke ut om det hjelper å skrive det av seg, samtidig som vi støtter hverandre.

 

Ang. det å puste, nesten 1 år etter, så får jeg kjempehøy puls og må trekke pusten veldig, når jeg skal fortelle om det. Jeg kjenner at jeg får en veldig rar stemme og at jeg høres helt nervøs ut. Følelsene sitter i kroppen og glemmer ikke, selv om jeg prøver så mye jeg kan med hodet. Min mestringsstrategi har egentlig vært å oppføre meg sånn som andre forventer at jeg skal oppføre meg, dvs late som ingenting for det gikk jo så bra. Sunn fornuft tilsier at det ikke er så lurt i gjemme det under teppet.

 

For det er store saker. For det er fødsel og død så nær innpå. Og det er glidende overganger og det er vanskelig å befinne seg i dette grenselandet fra dag til dag. Er det så utrolig vanskelig å forstå for folk flest?!

Det er vårt første barn, og bare det i seg selv er jo omveltende nok. Jeg gikk med det i magen, men forsto vel ikke helt rekkevidden. Plutselig ligger det et bitte lite vesen i en spesialseng og har bare vondt, vondt, vondt. Ved siden av var det også et lite barn med nybakte foreldre som slet hver dag. Barnet ble behandlet av en haug med leger bak skjermbrett når vi andre foreldre var der. Barnet døde og foreldrene måtte å rundt som zombier i avdelingen. Grusomt! Grusomt for dem og grusomt for alle oss andre foreldre som måtte være vitne til dette,mens vi satt og holdt vår lille i hendene. "Det gikk jo bra med deres", slapp av liksom. Det er jo helt absurd.

 

Jeg vil gjerne høre om deres opplevelser, tror det kan hjelpe meg.

[solsikkemamman]

Ja det er helt vilt hva de klarer å få seg til å presse inn på en liten avdeling. privatliv-hva er det liksom?? Det er jo en helt uholdbar situasjon å sitte der med sin egen lille og se på når sånne tragiske ting skjer, det er noe man ikke kan forstå hvis man ikke har opplevd det. Man blir jo bare reddere og reddere..

 

Ved siden av oss var det en ung jente fra Algerie som ikke kunne norsk og bare noen ord på engelsk, jeg tenkte så mange ganger at kunne de ikke skaffet en tolk eller hva som helst, hun satt jo bare der med den bittelille og skjønte ikke noe stakkar.

 

Jeg er med i en sånn type syforening nå, og der er 2 gravide, og praten går jo såklart bare rundt disse store magene. Og jeg er jo så glad på deres vegne, men når det bare blir snakk om at magene er i veien og bla bla bla da må jeg bare gå ut jeg, får helt hetta. Huff, føler meg så rotten også på en måte når jeg føler det sånn.

 

Er helt enig i å holde denne tråden oppe, tror vi er fler rundt omkring som trenger å lufte tanker!

[Anonym bruker]

Kjenner meg sånn igjen i disse innleggene. Fikk en gutt i uke 34(underkant av 1600 gram) og slett en del etter det. Samtidig følte jeg at jeg ikke hadde noen rett til å ha andre følelse enn "glad". Alt gikk jo så bra og vi fikk jo en frisk baby med oss hjem. Dessuten var han ikke så mye prematur. 6 uker er ikke mye idag. Men likevel var jeg redd. Tror det er vanskelig for andre å skjønne hvor vanskelig det er når babyn kommer tidligere enn planlagt, reddselen man er igjennom for at alt ikke er som det skal, samt sjokket av å få for tidlig. Vi fikk en frisk baby, men vi hadde likvell noen turer til sykehuset for undersøkelser av det ene og det andre de trodde feilte han og det gjør mor utrolig nervøs og redd.

Jeg slet lenge med disse tankene etter lillegutt ble født. Men jeg har bestandig pratet om det jeg da. Tror nok mange av mine venner er lei av det Han er jo idag 3 år og stor og frisk gutt. Dessuten er han storebror til en gutt født til termin.

 

[januarmamma25]

Jeg kunne ikke vært mer enig i det dere skriver. Så deilig at vi har de samme følelsene. Det føles virkelig som en stor lettelse. Jeg tror det er enormt viktig at vi snakker om dette, om det så bare blir i form av å skrive et innlegg her en gang iblant. Jeg har hatt mange tunge stunder siden jeg fikk en jente på 1100 gram for ett år siden. Og selvom hun nå har blitt en frisk og rask 1-åring, så tør jeg fortsatt ikke å stole på at alt kommer til å gå bra med henne. "Hun er jo tilsynelatende frisk og rask", eller "Enn så lenge har jo alt gått bra", hører jeg meg selv si. Alt er med forbehold om at det kan dukke opp noe galt når som helst...

Andre bare fnyser og syns jeg er helt tullete som sier sånt. De mener at jeg ikke må si sånt om mitt eget barn, men heller understreke hvor flott hun er. Og selvfølgelig forstår jeg det, men for meg er det reelt med bekymringer og negative tanker. Jeg vet hvordan det er å sørge, selvom man nettopp har fått et barn. Jeg vet hvordan det

er å bekymre seg for døden, når man egentlig burde tenke på det nye livet. Jeg vet hvordan det er å gå dag ut og dag inn uten å få bestemme over når jeg skal mate, skifte på, holde, trøste og kose med mitt eget barn. Jeg vet hvordan det er måtte gå fra babyen om natten og reise hjem til et sted langt unna. Så når man har gått rundt

i en slik tilværelse i flere måneder, så er det vel ikke rart at man har bekymringer og vansker med å legge det bak seg? Jeg blir så provosert nå folk rundt meg ikke forstår hvor dypt det sitter i meg.

Jeg skulle ønske jeg hadde blitt bedre ivaretatt på sykehuset. Det var sykepleiernes oppgave å ta vare på mor og far, i tillegg til at de hadde ansvar for barnet. Hvis vi ville snakke med noen om alt som skjeddde så måtte vi selv ta kontakt med en psykiatrisk sykepleier. Jeg savnet hele tiden noen å snakke med, men orket ikke å styre med det. Skulle derfor ønske noen hadde kommet til meg og gitt meg tilbudet om

å snakke med denne sykepleieren, eller en psykolog el. lign. Rart at ikke dette er rutine. Vi var på Ullevål, kanskje det er anderledes på andre sykehus. Hvis vi hadde fått tilbud om psykisk oppfølging med en gang, så kanskje jeg ikke hadde slitt så mye som jeg føler at jeg har gjort det siste året. Jeg syns også det var rart at

personalet på barneavdelingen ikke oppfordrert foreldrene til å snakke mer med hverandre. Vi gikk jo rundt i gangene med akkurat de samme bekymringene og kunne sikkert hatt godt av noen ordentlige samtaler. Ikke bare samtaler om hvor mange gram barna haddde gått opp og når man skulle hjem...Jeg kunne virkelig skrevet en hel bok om dette..

Nå skal jeg avslutte, beklager at dette innlegget ble så utrolig langt...! Hadde visst mye på hjertet. Det er ihvertfall en stor trøst å vite at jeg ikke er alene.