Vi gjør "alt" feil vi....

[Anonym bruker]

Sånn i følge "boka" gjør vi så utrolig mye feil i forhold til datteren vår...

 

-Vi bysser/ammer henne i søvn... Evt sovner hun når vi ligger ved siden av henne... Så må vi musestille og veldig forsiktig løfte henne over i sin egen seng hvor hun da sover videre...

 

-Hun havner alltid i vår seng i løpet av natta.... Ikke før i 3-4-5tiden da! Må legge til at hun aldri har sovet en hel natt i strekk...

 

-Når hun spiser må hun ha noe å leke med...lese en bok f,eks, Dette gjelder ikke når vi alle spiser sammen, er mest til kveldsgrøten...

 

-Når vi er ute og triller tar jeg henne alltid opp når hun vil opp... Orker/klarer ikke la henne sitte der å hyle. Har sluttet å bære henne, så hun går selv når hun ikke vil sitte i vogna... Men dette fører jo til at jeg aldri tar henne med på lange turer.

 

Vi gjør nok mye annet feil også, men dette er ting som jeg tenker litt på at vi burde gjøre noe med... Men...så funker jo relativt greit da, som regel hvertfall.

 

Er det andre som føler at de gjør mye "feil"??

Burde man gjøre noe med det? Enkelte av tingene MÅ hun jo faktisk lære seg med tid og stunder.....

[gullets mamma]

det er jo bare feil hvis man selv mener at det er feil.Etterhvert vil dere nok bli slitne nok og da vil dere kjmpe for å forandre på de tingene dere syns er feil.Men dersom dere syns at situasjonen er grei,så er den vel det:)

[moo]

Hvorfor føler du at noe av dette er "feil"? Det forstår jeg rett og slett ikke!

 

Det høres ut som om dere skaper trygge og gode rammer rundt barnet, og gir henne en kjærlig respons på det hun prøver å kommunisere.

 

Mer "riktig" enn det, går det vel nesten ikke an å gjøre?

 

Nei, følg magefølelsen. Og dersom deres måte å leve familielivet fungerer for dere, ser jeg ingen grunn til at dere skal endre på noe som helst.

 

[Anonym bruker]

Jeg tror faktisk at du senere vil se at de tingene som fungerer nå, kan føre med seg et problem senere. Det å bære barnet i sin egen seng ved 1-årsalderen gjør jo ingenting,men det er verre ved 3-års alderen.

Jeg kunne også ha hatt et innlegg som deg for noen år siden, men heldigvis fulgte jeg boken. Og vi har derfor unngått (etter min mening) flere store prøvelser siden. Men så lenge det ikke er et problem for dere, så ikke lag problemet bare fordi boken sier det.

 

Flere foreldre bør slappe mer av og go with flow.

[Expat]

Så lenge du er bevisst og konsekvent på det du gjør så går det nok greit.

Du kjenner sikkert ringblomst.no. OOg tilknytnngsomsorg er jo noe helt annet en fri oppdragelse..

[Anonym bruker]

Problemet er vel kanskje ikke at vi gjør så mye "feil", er vel mer den følelsen av at andre forventer at man skal lære ungen sin det ene og det andre til de er så og så gamle.... Altså, at man skal følge "boka"... Er nok derfor jeg føler at jeg må gjøre noe med de enkelte tingene.

 

Så langt gjør vi jo slik vi synes er best, men nå skal vi snart ha barnevakt over en lenger peiode (4 dager), og da blir jeg litt flau når de også må muligens må bysse henne i søvn. Føler jo at vi har mislyktes litt, samtidig som det er et valg vi har tatt.

 

Skal kikke litt på ringblomst.no, ser ut som en flott side!

 

Må nesten si at vi begge er sosialarbeidere, og vi ønsker jo å gjøre det beste for vårt barn... Men jeg tror kanskje man blir litt ekstra opptatt av å gjøre de "rette tingene" når man har en slik utdannelse....Menmen, det går seg vel alltids til...

 

HI

 

[Gjest]

Alle barn er forskjellige!!! Min mellomste sønn lå i min seng fra nyfødt til ca 4 år, jeg lot han gjøre det (dette mest fordi han ha epilepsi). Men den dagen jeg tenkte at det var nok så flyttet jeg han over i sin egen seng....og han har ikke kommet over i min seng etter det

For noen barn kan det by på problemer, for andre spiller det ingen rolle.

[Anonym bruker]

Jeg er barnevernpedagog, men er forholdsvis streng i min oppdragelse. Kjærlig, men streng. Jeg mener at det å være dumsnill og ettergivende ikke bør betegnes som det beste for våre barn!? Men hva dere velger å gjøre med deres oppdragelse er ikke nødvendigvis feil, men kanskje litt ubetenksomt... Og som noen andre skriver her oppe, at en får svi for det i etterkant. Jeg har en venninne som fremdeles må bysse femåringen sin pga sin "gode omsorg" da ungen var mindre. Barn er vane-elskere, selvfølgelig, og det blir kaotisk for de når rutinene brytes. Derfor er det vel lurt å tenke seg godt om før en innfører rutiner en kan få slite med senere.

 

Jeg ikke feks bysser halvannetåringen min i seng, foruten når hun er syk e.l. Hun har måttet lære seg å sovne selv, både til natten og på dagen. Jeg aksepterer heller ikke at hun får komme opp i senga vår på natten, og hun får ikke stå opp kl 7 på helg. Jeg er rimelig klar på at natt er natt, og så får hun komme opp i senga våres en stund før vi skal stå opp.

Jeg skal innrømme at måltidene er de tøffeste her i gården. Og at det må leses en bok før grøtskålen er tom, det hender ofte, men ikke hver gang. Jeg tenker at jenta vår også må kjenne sultfølelsen, hvis hun ikke vil ha mat så blir hun sulten. Dermed spiser hun, jeg orker ikke å leke og lure maten inn i henne. Bare hvis jeg vet at hun skal noe spesielt som krever energi, feks til bhg.

 

Jeg koser mye, og nusser sikkert ungen min opp en dag. Men hun vet også at mamma kan bli streng og innimellom sint når strikken strekkes for langt. Det mener jeg er bare sunt, så lenge hun er trygg på oss. Hun vet at når mamma sier i fra, og til slutt kanskje må heve stemmen litt, så er det greit. Barn skal være trygge på vårt kontrollerte følelsesregister, det lærer de av og blir trygge mennesker når det gjelder sin egen væremåte og reaksjoner.

 

Jeg sier ikke at det jeg gjør er riktig, eller det du gjør er feil. Vi løser våre hverdagsutfordringer slik vi selv finner det best, og så gjør vi jo våre erfaringer ut av det. Finner ut av hva som fungerer eller ikke. Det viktigste er at barna blir trygge, både på seg selv og på omgivelsene rundt dem.

[Guttemamma x 3]

Vi gjør som HI. Det gjorde også mine besteforeldre og foreldre, føler derfor ikke at vi gjør så mye "feil".

 

All erfaring i vår familie tilsier at barna modnes og vokser fra byssing, amming, sove i foreldrenes seng, leker ved måltidene, o.s.v.

 

Vet ikke om det er arv eller miljø som gjør at dette fungerer for oss, men det ville jo vært interessant å se en studie av det. Kanskje det er en genfeil hos oss ;-))

[moo]

Du sier ikke at det HI gjør er feil, nei? Men allikevel bruker du ord som dumsnill, ettergivende og ubetenksomt. Jeg skulle gjerne hørt konkrete eksempler på det du betegner som dumsnillhet, ettergivenhet og ubetenksomhet?

 

Min erfaring med egne større barn, stemmer ikke overens med din venninnes erfaringer på det punktet. Mine barn har modnes og utvikles i sitt eget tempo og dermed slippet taket på slike trygghetsrutiner som samsoving på det tidspunktet det var naturlig for dem. For meg er det en kjempefin ting at de er vant til å forvente at behovene blir møtt. Ikke bare de fysiske behovene, men også de følelsesmessige.

 

Som barnevernspedaog er du sikkert kjent med hovedpunktene i tilknytningsteorien. At en trygg tilknytning til hovedomsorgspersonen(e) i tidlig barndom har mye å si for utviklingen av selvstendighet, selvtillit og selvfølelse. Og at trygghet på seg selv kommer av trygghet på omgivelsene.

 

Heldigvis finnes det som du sier, ingen fasitsvar på barneoppdragelse.

[Anonym bruker]

Hvilken "bok" har du egentlig "lest" som sier at alt dette er så feil? Altså; hvor har du plukket opp disse negative holdningene til deg og mannen din? Har hørt mye rart om hva folk syns er "riktig" eller "gal" barneoppdragelse, men jeg har faktisk aldri hørt noen si at det er galt å plukke opp et skrikende barn fra vogna? Derimot har jeg vel hørt mange si de syns det er rart dersom foreldre IKKE trøster skrikende barn som sitter/ligger i ei vogn.

[trompetisten]

Kjære da.. Gjør da for guds skyld det som er riktig for deg.

 

Synes du noe av det er slitsomt eller feil, så gjør noe med det og kos deg med resten

 

Jeg skal innrømme at jeg kjenner meg best igjen som denne barnepedagogen over her beskriver i forhold til søvn, natt/dag og opp i seng - men jeg har ikke lest i noen bok at det er riktig eller feil. I det hele tatt har jeg ikke lest noen bok om oppdragelse og sånn. Enda.

Poenget er at det ble bare sånn, det var det som var naturlig for oss å gjøre, og som passet frøkna her i gården best.

 

Enkelte ting kan kanskje utvikle seg til en uvane, det tror jeg, men ikke nødvendigvis at den uvanen er plagsom for deg

 

Gjør som dere behager sier nå jeg.

[Gjest]

Jeg og sambo har også følt at vi har gjort mye feil...

 

Vi har aldri latt han ligge å skrike

Vi har bysset, ammet og trillet i søvn

..og samsover fremdeles

Vi lar han leke med kjøkkenredskaper mens han spiser, og en og annen gang får han se på tv. Vi er glade til så lenge maten går ned;)

 

Vi har også fått høre at vi bare skal la han skrike (for det har de godt av!?), vi ble anbefalt å begynne med grøt ved fire mnd, slutte med samsoving ved to mnd, ta skrikekur ved 6 mnd osv osv. Flere har ymtet frempå om at vi kom til å få problemer, og vi har jo også vært i tvil selv.

 

Nå er gutten vår ett år og byssingen var det han selv som ble lei;) Nå stryker vi han over ryggen til han blir rolig og så sovner han trygg og glad.

 

Tror heller ikke det blir noe problem å avvenne med samsoving (blir nok værst for meg det - å ligge å se på Guffen sove er det beste som finnes. Fungerer som kombinert lykkepille og sovemedisin;)

 

Stemmer for "tilknytningsomsorg"!

[Anonym bruker]

Altså, missforstå meg rett nå... Jeg har ikke lest noen bok, er vel mer en følelse man får om hva som er riktig og feil å gjøre i forhold til våre små... Og at mennesker rundt en forventer at ting blir gjort slik eller slik.

 

Jeg har ikke så veldig negative holdninger til oss selv heller, føler at vi gjør veldig mye bra og storkoser meg som mamma! Men jeg er alikevel litt kritisk til de valgene vi har tatt, og vet at vi muligens må slite litt med saker og ting senere, selv om vi trives med dette nå (f.eks. byssingen...).

 

Og det med vogna...Vet jo at man skal ta opp ett skrikende barn, men man burde vel tåle litt surv. Kanskje litt mer enn jeg gjør... Menmen..

 

HI

[Anonym bruker]

jeg er helt enig med barnevernspedagogen over her.her har vi lært av våre venners "feil",vi har visst helt fra starten at vi vil at barnet vårt skal lære seg å sovne av seg selv,lære seg å sove natten gjennom, ikke starte dagen kl 05.30, ikke være vant til å avbryte nattesøvnen for å bytte seng,spise brødskive (jada,har venner som gir ungen mat kl 23 fordi han spiste så lite kvelds) og nattamming inntil et rimelig nivå. Jeg mener god omsorg er langsiktig tenking,ikke bare hva som er kos der og da.. Som HI skrev:hun har faktisk ikke sovet en hel natt enda. Og hvorfor ikke? Fordi hun er vant til å komme over i sengen deres.

Barnet mitt har aldri grått eller måttet "lide" av våre regler,hun er kjempetrygg,glad og veldig fornøyd med tilværelsen. Jeg kaller det sunn fornuft,vår opdragelsesmetode.. Og jeg må innrømme at jeg smiler litt lurt av de "gode rutinene" som dukker opp her inne. En vakker dag,når ungen er 15 kg og vil bæres i søvn da kanskje man angrer bittelitt.. :-)

[Anonym bruker]

Er vel nettopp derfor jeg ser litt kritisk på disse tingene som vi gjør, fordi jeg vet at mange sliter med det når "ungen er 15 kg og vil bæres i søvn..."... Og jeg hadde også veldig mange planer i forkant, før vi fikk barn, om hvordan jeg ønsker å gjøre ting, og hvor bra alt skulle bli. Men nå har det ikke blitt helt slik da, og det er det ulike årsaker til... Men vi gjør jo det vi føler er best, selv om det er "feil" i manges øyne..

 

Men jeg kan jo også fortelle at det ikke er bare enkelt å bo på 40m2.... Da trenger man mer enn sunn fornuft for å få ungen til å sove hele natta.... Helst i form av et ekstra rom...

[Anonym bruker]

HI som skrev det rett over....

[Sophie juli 2005]

Av og til lurer jeg på om vi kanskje burde hive alle disse bøkene som forteller hva som er riktig og hva som er galt i oppdragelsen ... ? Mener det selvfølgelig ikke helt alvorlig, men det skapes jo etter hvert et forventningsnivå som gjør det umulig å slappe av og bare NYTE småbarnstilværelsen.

 

Hos oss har det vært slik:

 

- har aldri latt henne ligge å gråte

- ammet i søvn til 10-11 mnd

- trillet i søvn på dagtid

- blir tatt opp hvis hun ber om det

- får komme opp i senga titt og ofte

- satt ved sengen hennes til hun sovnet frem til 19 mnd

 

Den dagen vi følte at tiden var inne for at hun skulle sovne selv uten amming gikk det uten protester eller gråtekurer. Helt knirkefritt. Det hadde _ikke_ gått da hun var 6 mnd.

 

I kveld sovnet hun alene på rommet for første gang. Uten hysterisk gråt i timesvis og med lille favorittbamsen ved siden av på puta, mens jeg romsterte på kjøkkenet. Det hadde vært utenkelig for et par mnd siden.

 

Hvis det regner kan hun nå sove inne, hvis vi ønsker det. Selv om hun har blitt trillet i søvn frem til nylig.

 

Stort sett sover hun gjennom natta i sin egen seng, men av og til havner hun oppi til oss og det er helt greit det også.

 

Svare på barnets behov, slik en opplever det, er ikke det samme som å ikke sette grenser. For noen barn / foreldre er kanskje gråtekurer det som gir gode rutiner. Men det er ikke den eneste nøkkelen til suksess :-)

 

Barn er forskjellige, mødre er forskjellige, fedre er forskjellige, omstendigheter og forutsetninger er forskjellige .... ja,mange faktorer som spiller inn. Det betyr ikke at man ikke skal / kan lære av hverandre - men at man må ha respekt for at det som passer et sted, ikke nødvendigvis er den eneste sanne sannhet.

 

Kos deg og følg det som passer for deg / dere!

 

 

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Akkurat sånn er det med vår snuppe også

[Anonym bruker]

Blås i hva andre mener og synes (selv om man godt kan ta imot litt inspirasjon, eller utveksle erfaring når det trengs).

Men: Det man TROR er best for barnet, er ikke alltid det beste for barnet. I hvert fall ikke på lang sikt. Og det er tross alt barnet man bør tenke på først, ikke hvorvidt man selv synes det ene eller det andre er koselig, enkelt, osv.

Det er også forskjell på behov og følte behov (altså behov som er skapt av foreldrene). Jeg tror mange foreldre ubevisste projiserer sine egne ønsker, engstelser og behov over på barnet.

Eksempel: En venninne av meg satt alltid på rommet til sønnene sine helt til de sovnet. Det tok i gjennosmnitt halvannen time. Hun tolket det slik at de hadde innsovningsproblemer, og at de ikke fikk sove hvis hun ikke var der, derfor satt hun der. Hver eneste kveld.

En gang skulle jeg passe dem tre dager i strekk. Moren forberedte meg på hvilken "kveldsjobb" som ventet. Jeg ville imidlertid prøve noe annet. Forberedte dem enkelt og greit på at jeg kom til å lese en liten historie, eller synge en sang, og så gå. Nattinatt. Ti minutter etterpå sov de godt begge to.

Hvorfor hadde de "soveproblemer" til hverdags? Fordi moren satt i rommet og trakk oppmerksomhet. Selvsagt syntes guttene at det var trygt og hyggelig at hun satt der ( det syntes hun selv også), men i realiteten var hun et forstyrrelsesmoment. Og de forventet selvsagt at hun satt der, det gjorde de ikke i forhold til meg - derfor ble det ingen ramaskrik heller.

Poenget er: Barna hadde ikke behov for at noen satt hos dem for å sovne. Moren hadde skapt et behov.

[Anonym bruker]

Jeg har sålangt bare ett barn og hun er en trygg og god jente på 20 måneder. Hun har aldri måttet skrike seg i søvn eller lagt seg alene om hun har gitt uttrykk for at hun ønsker å ha noen sammen med seg. Vi samsover masse, men som regel vil hun ligge i sengen sin. Da hun fortsatt ble ammet hendte det titt og ofte at hun ble ammet i søvn og at hun fikk morsmelk på natta. Når vi er ute får hun slippe å sitte i vogna om hun ikke ønsker det. Har med bæresele slik at vi kan ta henne på ryggen ved behov. Nå som hun er eldre kan man fint forklare henne at nå er vi ute på tur, så da må man sitte i vogna, noe hun aksepterer sålenge hun får en forklaring.

 

Når det gjelder matsituasjoner får hun spise så mye eller lite hun vil og jeg synes det er helt greit med en bok på bodet til kveldsmaten.

 

Jeg har hele veien fulgt hjerte og ikke bekymret meg det minste for at hun blir bortskjemt eller får dårlige vaner. Jeg velger å se hennes behov og følge dem for det tror jeg fører til at barnet får en trygghet senere i livet.Hun er knyttet til både pappaen og mammaen sin og besteforeldre, tanter og onkler kan godt passe henne en kveld uten problem.

 

 

Jeg har lest mye om barn og barnepsykologi og dette er noe jeg føler er riktig for vår famile. Jeg tror så lenge man er bevisst på hva man gjør og hvorfor man velger som man gjør, så gjør man det som er rett for seg. Og får vår familie er tilknytningsomsorg det rette

[Anonym bruker]

Veldig godt eksempel på hvilke feller en kan lage seg og falle i.

[Anonym bruker]

Takk for godt eksempel!

 

Liker jo å tro at jenta mi trenger meg jeg og, men man kan jo aldri vite.... Kanskje det bare forstyrrer!?

 

Begynner faktisk å merke at hun er klar for å lære å sovne selv hun også. Men det er så utrolig mye som skjer (flytting osv) i nærmeste fremtid som gjør at det ikke blir noe av her og nå...

 

HI

[Gjest]

nå er jenta vår litt over 2 år og jeg har for lengst sluttet og lese alt om foreldre og oppdragelse, det gjorde vi allerede da dattra vår var ca 6 mnd! men blir jo helt paranoid av det! tror man ikke gjør en god nok jobb med barna sine! etter dette har jeg (av flere grunner selvsagt) blitt mye tryggere på meg selv og oss som foreldre! vi mener og får kommentarer på at vi har et flott, snill, omtenksom og høfflig jente, selv om vi ikke følger boka!

 

gjør det som føles riktig for deg, det er som regel det beste for alle parter! selvsagt kan det hende du gjør deg selv noen "bjørnetjenester" på denne måten, men, men.. her i huset tar vi kampen på strak arm hvis det er noe og så blir det mye bedre etterpå=)

[Anonym bruker]

og da blir det nok litt enklere når 2.mann kommer:-)