Hva er det verste ved det å ha stebarn da?

[Scorpiogi]

Vel.. Syns du er litt krass, men det er nå så. Man må vel tåle såpass her inne...

Men nå har det seg slik at ingen stefamilier er like, ingen stebarn eller stemødre er like. Og ingen mødre er like! Hvis noen her har problemer med sin situasjon, eller trenger å blåse ut en plass hvor det ikke går ut over mann, barn, stebarn, eller biomor - så for guds skyld la dem gjøre det! Er tross alt bedre å si det her inne som man ellers bare tør å tenke enn å såre noen i sin nærhet!

 

Forøvrig er stemødre også mennesker.

[Lille My på nye eventyr]

...alt er jo individuelt som du sier. Så en kan jo ikke ta alle under samme hatt. Men noen her inne går så langt som at de ønsker at stebarna ikke eksisterte. Hvorfor fant de seg en mann med barn, hvis de ikke ville støtte han og det han og det han har kjært? noen synes jeg rett slett er urimelige og egoistiske og utrolig selvsentrerte.

 

Barna kommer alltid forran partner.

 

Hva hadde disse stemødre sagt om de fant seg ny mann som ikke ville ha barna der(for det vises) eller at de hadde fått ei stemor som ikke ville ha dem i nærheten.

 

Hvis en mor eller far hadde blitt tvunget til å velge,så hadde de valgt barna, hvis de hadde vært vel bevarte. da hadde disse stemødrene og fedre gått på ræva ut.

[Scorpiogi]

Mye sant.

Men... Jeg har valgt min mann på tross av barn, ikke på grunn av. Tror aldri i verden jeg kunne forberedt meg på hva det vil si å være i den rollen jeg har nå.

Men jeg velger å tro at mange av de samme som sliter også er mange av de samme som har positivt å si. Fordi det er få mennesker som bare hater stebarna, desto flere som både liker det og misliker det. Mange liker barna men ikke situasjonen. Det er hele er nok ganske komplekst.

Jeg selv har skrevet både negative og positive ting her inne...

[Kreoline]

Mange av de stemødrene som er inne på siden her gjør en uvurderlig jobb for stebarna sine også mange av de som forbanner situasjonen sin. Mange får utløp for frustrasjonen sin her i steden for å ta det ut på mann og barn. Det er ikke alltid at den jobben disse kvinnene gjør, blir satt like stor pris på som det burde. Mange opplever at sine barn blir sett på som luft og annenrangs unger så sant stebarna setter foten sin innenfor døra. Andre igjen bor sammen med menn som overlater alt det praktiske rundt barna når de kommer og lar barna oppføre seg som de vil. Det er lett å gi skylden på barnet i slike tilfeller, noe som selvsagt er feil, det er far og stemor som må sette grenser for barna og samarbeide.

 

Fedrene slipper så billig unna på disse sidene at det rett og slett er latterlig.

[scoobidoo]

Ok.

For det første synes jeg det er unødvendig av folk som aldri har vært stemor å uttale seg om dette. Dere har absolutt ingen anelse om hvordan livet som stemor er. Vi har et utrolig stort ansvar!

 

For det andre synes jeg utsagn som "dere visste vel hva dere gikk til" er helt bak mål. Nei, jeg visste ikke hva jeg gikk til!!! Jeg visste selvfølgelig at mannen hadde to barn, men jeg visste ikke hvordan det er å være stemor. Det fant jeg ut av etter hvert. Og, ja, jeg innrømmer gjerne at jeg av og til skulle ønske at de ikke eksisterte. Men det er fordi jeg blir utrolig sliten av å ha dem her en hel uke, ikke fordi de ikke er snille og greie, for det er de.

[ostekaka]

Jeg er ikke helt enig i at det uansett følger bråk, krangling og rot, med det å få barn.

Det finnest så uansett ulike grader av bråk, krangling og rot. Noen barn er mer veloppdragne enn andre og da følger det gjerne ikke med fullt så mye bråk, krangling og rot, andre barn er mer ustyrlige, og da blir det mere av dette.

Når det kommer til å begrense dette er jo foreldrenes innsats det mest sentrale. Ingen av foreldrene til mine stebarn er særlig flinke til å begrense verken, bråk, krangling, rot eller grising, og jeg synest mengden av dritt er det værste med å være stemor.

Jeg kan enten velge å rydde etter dem, og gå rundt som en hushjelp.

Jeg kan velge å sitte å se på hvordan hjemmet mitt blir behandlet, og bli fysisk dårlig.

Eller jeg kan velge å gå min vei, og la vårt barn også bli skillsmissebarn.

Eller jeg kan velge å prøve å finne en balanse og ha konstante diskusjoner med min mann, om hvor grensene skal gå. Han er litt av den blinde typen, hans øyne registrerer ikke alle skitne små hender og alle gjørmete sko, før etter at det har satt spor.

[Scorpiogi]

Jeg mener dessuten at "husmoren" har rett til å mase om rydding, eller hva det nå måtte være, på alle husets beboere. Enten det er barn, stebarn eller gubben.. Jeg kjenner ikke mange menn som bekymrer seg for slikt, dette er liksom kvinnen i husets jobb.(Ok, kjønnsrollen kan jo diskuteres. Men sånn er jo en god del kvinner jeg kjenner)...

[Skyggen]

Mine stebarn er kjempefine barn. Litt frem og tilbake med mora, men alt i alt helt greit.

Det verste med å ha stebarn, synes likevel jeg er at jeg ikke kan gi mine barn det jeg ønsker uten å også måtte ta hensyn til andres barn.

Hvis jeg f.eks vil kjøpe noe til min sønn, må jeg gange prisen med antall barn. Selvfølgelig gjelder ikke dette klær, sko osv, men andre mer spesielle ting og opplevelser.

Mine stebarn får mye av mor og mors familie. Mine barn får ikke tilsvarende hos sin far og hans familie.

Noen ganger ville jeg gjerne at mine barn skal få oppleve det samme, men da blir det fort en konflikt....DET er en av de tinga jeg synes er det verste....og ikke minst mangelen på følelser ang det å synes at "mitt" barn er verdens beste. Det er bare noe en mor og en far føler for sine barn - mener nå jeg.

[Meg og bøllegutta!!]

Noen her inne som skriver at det verste som finnes er stemødre som ønsker å ta morenes plass i forhold til ungene........

 

Tja ...... nja.......... er det noen som ønsker det?

Det er overhodet ikke noe jeg ønsker...... nei jeg har mine 2 unger og ikke behov for å være "mor" til noen andres barn.......

 

Jeg behandler ungene til mannen min på en real og god måte og jeg respekterer at de er del av livet hans. Men noen morsfølelser eller ønske om å være moren deres har jeg aldri følt nei

[-Hengebuksvinet-]

Huset blir litt tomt uten han, og sønnen min "mister" bestekompisen sin.

[camilla^]

Det værste er at jeg må ta meg selv i nakken, og la far få oppdra barna på sin måte de gangene jeg er litt uenig med han.

 

Jeg føler meg heldig etter å ha lest denne debatten. Virker som det bare er meg som ikke sliter med exer, hans ex og dems nye kjærester.

[dontcare]

har ikke lest alt,men enig med lykkeliten.

 

barn BØR gå fremfor partner UANSETT!

 

 

[Gjest]

"Det verste er at de i det hele tatt eksisterer." Ja, det høres forferdelig ut, men jeg må innrømme at jeg har tenkt samme tanken selv. Har kun én stesønn, og han er kun 4 år gammel, men noen ganger ønsker jeg at han ikke eksisterte. Faktisk! Men jeg er i alle fall ærlig nok til å innrømme at jeg er ganske egoistisk noen ganger, selv om jeg vet det er galt i forhold til den situasjonen jeg har satt med selv i. Jeg vet at gutten går framfor meg.

 

Jeg visste hva jeg gikk til (på den måten at jeg visste han hadde barn, og at dette var noe jeg kom til å måtte forholde meg til resten av livet), men likevel vet man ikke hvordan det er før man er midt oppi det. Jeg tok et valg, og det må jeg leve med, noe jeg er veldig bevisst på. Og jeg gjør så godt jeg kan, engasjerer meg og prøver å gjøre det lettest mulig for gutten. Han er 4 år nå, og begynner å forstå mer og stiller seg selv noen spørsmål. Og han savner mamma - veldig!

 

Jeg mener jeg er en moden, ansvarlig og reflektert person som er hundre prosent klar over hva hun har gått til, og jeg mener gutten er heldig som har meg i livet sitt. Hva jeg føler inni meg noen ganger, trenger ikke han å vite, så lenge han får den omsorgen og støtten han trenger.

 

Så lykkeliten, ikke fei alle under en kam! Du må gjerne bli kvalm, for det forstår jeg veldig godt, men prøv først rollen som stemor, og du vil kanskje forstå noe bedre. Mulig det er lettere å få stebarn etter at man har fått egne barn, men uansett, så er det ufattelig slitsomt, hardt, tungt og frustrerende, og i visse situasjoner kan det nærmest ta livsgnisten fra en stakkars jente.

 

Jeg beklager, men da jeg begynte å kikke litt på denne nettsiden her, tenkte jeg at dette var en fin måte å få ut litt frustrasjon på, da emnet på en måte er litt "tabu". Dette er ikke noe jeg kan snakke med min samboer om, og jeg har heller ikke venner i samme situasjon som kan forstå hvordan jeg har det til tider, men her inne har jeg fått tips, råd, ros, ris og anerkjennelse, og det hjelper å få tankene sine skrevet ned. Lettere å ta tak i problemet da og få bearbeidet alt sammen.

 

Lykkeliten, jeg forstår deg så godt, og hvis jeg selv bare var mor og ikke stemor, så hadde jeg sikkert reagert på samme måte som deg. Men la oss som har det litt vanskelig med situasjonen få lov til å få utløp for følelsene våre som vi ikke "får lov til" andre steder.

[Gjest]

Jeg er så enig i alt du sier, Scorpiogi. "Mange liker barna, men ikke situasjonen." Det var som jeg skulle ha sagt det selv. Jeg kunne heller aldri i verden ha forberedt meg på hva det vil si å være i den rollen jeg har nå. Jeg har heller ikke bare negativt å si.

 

Jeg syns faktisk noen av de som IKKE har prøvd seg som stemor har et snevert syn jeg.

[Gjest]

Når jeg leste dette, så trodde jeg at det var meg selv som hadde skrevet det. Det sier jo litt.......

[♥Snulder]

Ett forhold som inneholder mine, dine, og våre barn er nødt til å fungere med godt samarbeid og åpenhet fra de voksne. Skal man gå inn i det med innstillingen at ungene går foran alt UANSETT.... så kan man bare si farvel til parforholdet i utgangspunktet.

Så lenge det ikke er snakk om barnas liv og helse... så kan ikke ungene bestemme alt...

[ostekaka]

Helt enig med Snulder som setter spørsmål med dette å sette barna først så uansett. Det må jo være balanse i forhold til resten av familien, søsken, halvsøsken, stesøsken, men også seg selv og nye partnere, jobb, fritidsinteresser o.s.v.

En venninne av meg da hun fikk sin første, gjorde alt ikke bare etter boken, men helt perfekt. Det var hjemmelaget grønnskassupper, baketbrød, og aldri så den ungen en våtserviett.

Så kom nummer to, det ble våtservietter og engangsbleier i et hjørne av stuen, og tatt i bruk både middagsglass og pølser.

Det er jo også et spørsmål om det er så bra for barna å stå i sentrum for alt hele oppveksten. Er det egentlig slike barn vi vil ha, som aldri har lært at det finnest andre mennesker med avvikende behov og ønsker fra sine egne?