det nærmer seg ferie...

[Anonym bruker]

..både påskeferie og sommerferie. Da kommer som vanlig temaet opp; skal stebarnet være med eller ikke? Tidsfordelingen er grei - 50-50, alle ferier. Men problemet nå er at mannen min vil at stesønnen skal være med på ALLE utenlandsreiser. Jeg mener det skulle være fordelt slik at moren og vi tok ham med annethvert år, noe han forsåvidt var enig om, men slik har det ikke blitt praktisert. Vi har dratt utenlands de siste 5-6 årene, og sønnen har hver gang vært med. Min manns argumentasjon har vært at han snart begynner å bli så gammel at han ikke lenger gidder å være med oss. Men jeg synes det er slitsomt at han skal være med oss hver eneste gang...

Så er det påsken; nå har vi fått en invitasjon fra noen venner om å reise til dem. Drar vi, kommer vi til å være der i ti dager, det vil si at hvis stesønnen skal være med, vil han altså komme til å være med oss hele påsken. Jeg har prøvd å si forsiktig at jeg kunne tenke meg at vi dro uten ham, men igjen - samme argument.

 

Jeg tregner noen synspunkter (saklige, vær så snill).

[Anonym bruker]

Hvorfor ikke ha annenhver påske? Da blir det jo ikke hvert år, og man kan gjøre ulike ting:)

Om sommeren er det jo OK å legge opp til en ferie hvor man har med barna, men kanskje avtale med mor at dere tar annethvert år med utenlandstur eller noe i den duren? Så blir det ikke SÅ mye stress:)

[oslojente80 Mina f 07.09.06]

Samboeren min har en datter fra før som bor hos oss annenhver uke.. Hun er hos oss annenhver påske, annenhver jul og nyttår.. Sommeren har vi 2 uker med henne.. Vi drar på ferie med henne hvert år..

[Gjest]

Ja trodde man hadde 2hver påske, det som er mest vanlig tror jeg.

Da det gjelder sommer og vi drar utenlands er han inkludert helt fram til han selv ikke vil være med. Har selv en sønn som har opplevd å bli utelatt fra en sommerferie som var til lekeland og han ble skikkelig lei seg og det skjønner jeg. Men her hjemme er det 3 barn som bor fast + stesønn min, så det sier seg selv at drar vi på ferie i sommer med alle barna uten han er det urettferdig, men hadde vi vært alene uten barn ville jeg bare delt opp ferien i to, slik at jeg og samboer kunne fått litt tid for oss selv.

Foreløpig her blir det en fjern drøm å dra på feie alene hehe

Lykke til

[Maud]

Jeg skjønner mannen din. Jeg vil også at min særkullssønn skal være med på alle ferier. Da vi var nye kjærester hadde vi en ferie uten barn og vi har vært på noen helgeturer uten ham. I alle andre ferier er det ikke aktuelt å dra uten ham. Nå har vi også et fellesbarn og det ville blitt enda verre for min sønn å bli utelatt. Faren er gift han også, kona har særkullsbarn og de har fellesbarn. Hos dem har gutten aldri vært med på ferier og det reagerer han negativt på. De andre barna er med, men ikke pappas særkullssønn.

 

For oss har det aldri vært noen diskusjon på dette, mannen min ønsker heller ikke ferier uten min sønn. Han er en naturlig del av familien som er med på ferier. Kjenner bare ved å tenke på det hvor vanskelig det ville vært hvis han ikke var velkommen. Allikevel tenker jeg at dere må komme hverandre i møte. Mannen din må godta ditt ønske om noe tid uten barn (dere har ikke fellesbarn eller?) og du må ønske sønnen hans velkommen. Vet at mange familier praktiserer annet hvert år på sommeren - "skikkelig" ferie med mamma et år og med pappa året etter.

 

Vi deler påske og jul i to. For oss betyr det at vi ikke reiser på påskeferie før i selve påsken, da kommer gutten tilbake fra faren. Er det praktisk mulig for dere å være på ferie noe uten og noe med i stedet for å låse seg fast i enten-eller? Skjønner at det innebærer mer kjøring og styr, men en 10-åring kan jo komme med toget eller bli sendt med toget alene og så bli møtt av noen på togstasjonen. Da får han litt tid med mamma, dere får tid til ferie alene og han får sjansen til å komme seg på ferie med dere.

[Kreoline]

Ha meg unnskyld dersom jeg er helt på jordet nå, men jeg ser ikke på et helghjem og det hjemmet barnet bor til vanlig som det samme. Jeg tar det som en selvfølge at barnet som bor fast hos den ene forelderen skal være med på alle ferier, der er barnet jevnstilt som familiemedlem på lik linje med med mamma/pappas nyebarn. Man sender ikke dettew barnet bort og reiser selv på ferie med felles unger, det hadde vært totalt hjerterått. Men hos den forelderen man bare er i helger og noe ferier, er man ikke like knyttet til. Selvsagt burde barnet også her få lov å bli med på ferie, men jeg ser ikke på det som like ille, fordi barnet blir ikke sendt bort, men ikke invitert.

 

Jeg ser på det som greit å ta med helgebarn på annenhver ferie. Men fastboende barn, skal alltid være med.

[Anonym bruker]

er stesønnen din også invitert? det hadde aldri skjedd her hos oss. vi har en regel om annenhver påske, enten må vi si nei takk fordi vi har barna, eller så kan vi bli med.

jeg er som deg, vi også har mye samvær, og det er greit, men jeg synest også det er fint å ha litt tid der det bare er oss. vi har en regel om annenhver påske, men påske er ikke som jul, mora er ikke så veldig intressert å ha dem i påsken, hun tilbyr oss å ha dem hver eneste gang det er hennes påske.

han konfererer alltid med meg når hun tilbyr han å ha barna utenom avtalen, men jeg føler det veldig vanskelig å si nei uten god grunn.

min løsning er å alltid booke og avtale i god tid ting vi skal gjøre i feriene og helgene han ikke har samvær. det er jo litt slitsomt å alltid ha noe på panelet, men ofte er det veldig naturlig også.

skal vi ha tilreisende gjester så bruker de barna sitt rom, og det må skje i de helgene barna ikke er her, og skal vi reise bort må det også skje i de helgene barna ikke er her. konsekvensen er at det er veldig lite tid som er tilgjengelig for samvær utenom avtalen.

jeg yter veldig mye for fellesskapet, ungene er her veldig mye, så jeg har ikke dårlig samvittighet, det bare blir mindre konflikter om jeg har god grunn til å si nei. så den metoden kan jeg anbefale.

 

over til ditt nåværende problem, er det sikkert at dere er invitert med barn? kan du skylde på at det er upassende at han er med, at vertskapet egentlig ikke har plass, eller sånne ting?

[Maud]

Jeg unnskylder deg gjerne, men for meg er du litt på jordet. Du er forsåvidt på linje med pappa'n og kona hans. De argumenterer på samme linje som deg. Det er greit det, men hvis man velger sånn, velger man også det som følger med. At barnet ikke vil komme, er lei seg fordi de andre er med på alt og ikke h*n.

 

Jeg er enig i at det ikke er like ille, men for meg er det ille og guyyrn opplever det også som ille. Det er lett å stille krav om å bli tatt med på råd når grenser skal settes og valg skal tas, men da må man stilles krav til også uten surmulig. For meg blir din argumentasjon ulogisk.

[Anonym bruker]

Jeg tror jeg er uenig med dere begge. Jeg mener at både mor og fars særkullinger stiller i samme båt. D.v.s. at jeg mener det er greit å reise på ferie kun med fellesbarn, uten særkullinger, men skal en ha med særkullinger bør begge sine kull være med.

Dette bygger jeg på at det kan være griet for for fellesbarna å oppleve kjærnefamilien, der det er uforbeholden kjærlighet mellom alle. Fordi om søsken på begge sider er glade i fellesbarna, er de ikke nødvendigvis så veldig glade i begge foreldrene til fellesbarna. Ikke alltid like greit for dem å se sine "søskens" motvilje for sin mor eller far. En gang i blandt kan det være greit. Også fordi deres "søsken" gjerne får dobbelt opp med ferier, med den andre halvdelen av sine familier. Det har også med penger å gjøre, en stor familie med mine,dine og våre barn har ikke alltid de romsligste kår. Det koster å holde to hus, også for barn, de som kommer dårligst ut økonomisk, og som sannsynligvis har både minst klær, leker, ferier og presanger er vanligvis fellesbarna. Ikke at det er avgjørende, men det kan være greit. Ikke sikkert at den store familien har råd å reise med alle hver gang.

[Maud]

Jeg tror jeg er både enig og uenig med deg. Jeg kunne ikke overlevd i en familie der mannen min og sønnen min ikke gikk overens. Jeg er "heldig" i den forstand at mannen ble introdusert da gutten var liten. Hvis han ikke hadde klart å bygge en god relasjon til gutten, tror jeg jeg ville sluttet å elske ham etter hvert. Mener helt klart at dette er den voksnes ansvar først og fremst.

 

Skjønner også at man får dårlig råd i en familie med mange barn og man skal betale bidrag osv. Jeg synes det er helt greit at ikke alle er med hver gang. Synes også det er greit at hennes barn er med og ikke hans noen ganger, men da må det også være omvendt. I min eks' familie bor hennes barn og fellesbarn, mens min særkullssønn er der 5 av 14 dager. I følge logikken til forrige anonym skulle hennes barn være med hver gang, men han aldri kunne kreve. Det synes jeg ikke er greit.

 

Vi ønsker å ha ham med oss på alle ferier, det krever jeg ikke av faren. Kan ikke kreve noe egentlig, men ønsker at de inkluderer ham av og til. Da får han flere ferieturer enn andre, men han lever da også med at foreldrene er skilt og reiser frem og tilbake. Det å ha foreldre som bor hver for seg innebærer mange ulemper, så at det er noen fordeler, synes jeg er greit.

[Anonym bruker]

Jeg er enig i at det først og fremst er de voksnes ansvar å komme godt ut av det med alle barna i huset. Men i noen familier er man nødt til å slå seg til ro med en liten murring, at ting aldri blir perfekt. En kan til og med like hverandre, men samtidig er stemor/stefar som et hinder for egne foreldres gjenforening.

Det jeg så for meg for mitt indre øye var ikke en gang hver ferie, men en gang i blandt. Jeg mener en må være både fleksibel og tolerant.

Men har en fullt hus annenhver påske, men aldri reiser bort fordi en ikke har råd, og 1/3 hus de andre feriene, mens 1/3 av flokken er i Hemsedal med sin far, og 1/3 del på Grand Canari med sin mor, må en da kunne tolerere Trysil hvert skuddår :-)

Men av og til reise alle sammen, også selvfølgelig, om en har anledning til det.

Forøvrig synest jeg din eks er helt på jorde som aldri tar barnet med.

[Kreoline]

Jeg leser innlegget ditt en gang til. Det er klart det er trist at gutten din aldri får være med på ferie, slik skal det ikke være. Gutten din er omtrent på samme alder som de andre barna hos far, og hadde hatt stor glede av å bli med dem på ferie. De legger opp til at barnet blir mindre knyttet til det hjemmet. Men jeg står fortsatt for at det er verre å bli utelatt i ferien der barnet bor fast, enn der han er i helger, for han har en helt annen tilknytning til den familien vil jeg tro.

 

Også må jeg si noe som er litt typisk, jeg snakker om meg selv, er at man ser andres situasjon gjennom sin egen.

 

Mine evnt. stebarn vil nærme seg tenårene dersom jeg og faren deres får barn sammen. Da forventer jeg at vi skal kunne reise alene på ferie, til et sted som passer mine barn, tviler på at mine stebarn vil føle at de går glipp av noe dersom de ikke får være med til legoland/lekeland.

 

[Kreoline]

Det er litt vanskelig å sette bort barn som bor fast hos den ene og reise på ferie. De barna som bor fast i et hus kan ikke sammenlignes med de barna som er der annenhver helg. Men man gjør så godt man kan for å få dem til å føle seg hjemme når de er der.

[ana baroma]

Lakerol, beklager, men jeg er faktisk ikke enig med deg!! kan hende det er sånn i noen famiier, men der hvor mor og far faktisk greier å samarbeide, samværet er stabilt og godt og hvor man aktivt jobber for at barnet skal føle seg hjemme og inkludert - så KAN barnet føle seg sterkt knyttet til begge hjemmene, og til begge foreldrene.

 

Mor reiser på ferier uten sønnen sin av og til, og det er helt naturlig. Klart hun tar med seg gutten når hun tar sommerferien, det gjør hun hvert år og til samme sted. Det samme gjør vi, men vi reiser jo en del ellers i året i tillegg. Sommeren er ikke alltid like greit å stikke av i for oss, så da blir det sydenferie i høstferien for eks. Klart vi tar med guttungen da!! Skulle da bare mangle.

 

Når fellesen kommer vil nok ikke dette endre seg vesentlig. Han blir kanskje ikke med på alle turene til mine foreldre, men han savner dem jo han også, så de må jo få treffes. (bor langt unna)

 

Det jeg synes er ille er ikke om stesønnen min ikke får bli med på alle feriene, for det kan vi ikke regne med at det blir tid til. Men dersom vi bevisst utelater han fra å bli med på alt av ferier, så blir det feil for meg.

 

Forøvrig er det koselig å reise på tur med han:) Heldigvis at jeg kjenner det sånn!! Å snakke om at helgehjemmet har mindre ansvar og at ungen ikke trenger å bli med på ferier fordi det ikke er så knyttet til dette hjemmet, synes jeg er noe tull så lenge forutsetningene er tilstede.

 

men jeg skjønner HI som vil ha en påskeferie alene med mannen sin for en gang skyld:) men det blir en annen historie!

[Kreoline]

Jeg sier som jeg har sagt her et eller annet sted i tråden, at man ser andres situasjon gjennom sin egen, det gjør jeg også.

 

En unge ekstra med på ferie er noe helt annet enn å ha med seg 3 stebarn på ferie inkludert en med diagnose som gjør at han er en propell som krangler og slåss med sin ene søster. Jeg hadde blitt gal hvis jeg skulle ha med meg hele ungeskokken på ferie hver eneste gang. Nå vil dette sikkert løse seg ved at far tar med seg barna på ferie alene av og til (etter eget ønske fra far). Da forventer jeg at vi som en liten kjernefamilie kan kose oss alene. Nå må seg si at dette er en tanke jeg leker litt med, men situasjonen vil bli for komplisert for meg, så det blir deppe aktuelt. Men det er et interessant tema å diskutere.

Det er kjempeflott at noen greier å inkludere stebarn 100%.

[-Hengebuksvinet-]

Jeg ser på alle i familien min som jevnstilte familiemedlemmer, og det kunne aldri ha falt meg inn å nedvurdere min stesønns familietilknytning. Det blir jo bare enda viktigere å inkludere han hos oss, når han ikke er her like mye som de andre barna. Ellers vil han lett føle seg tilsidesatt, og han er jo akkurat like viktig for faren som de andre barna. Her synes jeg virkelig du bør tenke deg om en gang til, for det er da minst like hjerterått å ikke inkludere det barnet som til vanlig tilbringer for lite tid med barnet

 

Jeg er ikke fanatisk på at alt skal være likt hele veien. Denne påska drar vi på tur uten særkullssønnen min, siden han skal være med faren i påska. Vi har da selvfølgelig tilbudt gutten å være med, siden det egentlig er vår påske, men han ville heller reise til utlandet med far. Men jeg synes det er ille å gradere barns familietilknyting utfra samværsprosent.

 

[Anonym bruker]

Det var mange innspill... ja, han er også invitert. Vi har to felles barn, så det blir ikke uten barn. Men det er som noen av dere har nevnt - jeg kunne tenke meg å ha ferie med bare oss fire. De er små av alder, de vi skal besøke har jevnaldrende barn, noe som gjør samværet lettere. Stesønnen min er eldre, og vil således få det mindre morsomt i samvær med oss. Han havner "mellom" oss voksne og de minste barna. Det fører til at faren nærmest blir borte for meg, fordi han må "ta seg av" sønnen sin.

Mannen min og eksen deler alle ferier i to, og stesønnen min bor halve tiden her, halve tiden hos moren. Når vi nå skal reise vekk, kunne han like godt ha vært hjemme sammen med mor hele påsken. Men det er ingenting å diskutere med min mann. Og han kan ikke komme etter, som Maud foreslår. Vi bor nordpå, og skal sørover. Han er for liten (11) til å ta flyet til Gardermoen, og tog videre derfra.

Jeg er trøtt på alle diskusjoner min mann og jeg har om dette, fordi jeg føler meg så kjip. Jeg forstår min mann, men samtidig kan jeg ikke la være å innrømme overfor ham at jeg noen ganger ønsker å ha tid bare oss fire sammen...

- hovedinnlegger -

[Anonym bruker]

Jeg tenker som sådann at en aldri drar på besøk til venner så lenge, spesiellt ikke med barn. Når det gjelder familie er det vel kun besteforeldre, kanskje tanter og onkler, som tåler den belastningen lenger enn en helg!

Jeg er jo selv en utrolig stolt mamma, men jeg innser jo at ikke alle andre synest mitt avkom kun er solskinn.

Dette synest jeg mannen din bør tenke på.

Jeg synest det er litt irriterende med sånne som skal dra barna sine med på et og alt, i enkelte sammenhenger passer det seg rett og slett ikke!

[Kreoline]

Det må du gjerne synest. Jeg tror fortsatt at majoriteten av barn som ser far kun 6 dager i mnd er mindre tilknyttet far enn det barnet er til mor som det bor hos de 24 andre dagene. Selvsagt er det masse unntak, det tviler jeg ikke på. Vi har eksempler her inne på barn som er hos far i helgene, føler at stemor kjefter for mye. Disse barna gikk til sin mor å fortalte at stemor er så streng, hvorfor sier de ikke dette til far i steden, jo fordi barna ikke er trygg nok i relasjonen til far. I disse tilfellene kan det se ut til at far og barn ikke har god nok tilknytning. Men tviler ikke på at helgefedre kan få like god tilknytning til disse barna som de han bor fast med, det kommer an på hvordan man legger det opp og hva man gjør for at barnet skal føle seg inkludert. Da er kanskje feil å holde det barnet utenfor, ikke akkurat så inkluderende følelse. Likevel snest jeg at det er greit å reise på tur uten hans barn, men da reiser man ikke til et sted som det barnet hadde hatt glede av å være med på. Her må man også ta aldersforskjell med i betraktningen synst jeg.

[Anonym bruker]

Har lest svarene du har fått med interesse. Synes det er mange "rare" meninger her. Jeg og sambo reiser nesten hvert år på ferie uten barn på høst eller vinter, gjerne et par uker, og finner på noe med ungene på sommeren. Har aldri slått meg å ha dårlig samvittighet for dette. Mine foreldre reiste på ferie uten meg og søsknene mine, og husker at jeg fra jeg var ganske liten unte dem dette.

 

Har jeg misforstått noe, eller synes flere av dere at det er riktig at barn skal dra på feks to sydenturer på en sommer?

[-Hengebuksvinet-]

Enkelte ganger klager stesønnen på ting hos mor her, som at stefar er streng. Andre ganger sier han mer eller mindre sanne ting om oss til mor, om han føler seg urettferdig behandlet her. Tror ikke nødvendigvis dette har så mye med å være trygg i relasjonen å gjøre, men mer at barn er litt utspekulerte. Kanskje håper han på sympati hos mor, om han sier vi er strenge? Kanskje tror han at vi lar oss strekke litt lenger om han sier vi er snillere enn mor? He he.

 

Om 6 dager i måneden er for lite til at barnet får en god relasjon til far, burde absolutt standard samværet utvides. Fedre er absolutt like viktige omsorgspersoner som mødre. Jeg tror uansett det viktigste er at barna til enhver tid føler seg velkomne og inkluderte i begge hjemmene, og dette burde faktisk være en selvfølge.

[Kreoline]

Det folk reagerer på er å la stebarn være hjemme mens far reiser på tur med sin nye familie. De fleste aksepterer at de voksne reiser på tur uten barn, men at det skal være likt. Alle eller ingen barn med på ferie. For min del synest jeg at man skal kunne gjøre begge deler, alstå noen ganger alle barna andre ganger kun felles barn.

[Anonym bruker]

Hva våre venner måtte mene om å ha oss på besøk så lenge, håper jeg de er ærlige om. I og med at vi bor på forskjellige kanter av landet, men likevel er knyttet til hverandre, tenker vi vel alle at vi må benytte anledningen når vi først treffes. De har i hvert fal invitert oss dit i hele påsken.

 

En gang i året har vi en langhelg sammen uten barn. Det er helt ok, fordi da er ingen av barna med - verken våre felles barn eller hans barn. Jeg mener også at det - innenfor rimelighetens grenser - bør være mulig å si at denne gangen synes jeg vi skal dra bare oss fire, men det holder ikke for ham. Han vinner hver gang...

 

igjen, fra hovedinnleggeren.

[Anonym bruker]

Jeg fikk inntrykk av at dere skulle reise på ferie uten barn, gjerne også til noen som ikke hadde barn selv, siden du ikke sa noe om dem.

 

Du sier det så fint, han må da "ta seg av" sønnen, og da blir han nærmest borte for deg.

Det er trist.

[Gjest]

Läkerol

 

Må si jeg reagerer på litt av det du skriver her.

 

Siterer:Men hos den forelderen man bare er i helger og noe ferier, er man ikke like knyttet til.

 

Svar. Man trenger ikke være knyttet til et hjem, poenget er om barnet er knyttet til far (evt mor)

 

Barnet kan ha like store følelser for evt far som mor og da er skuffelsen like stor uansett hvor barnet bor og hvor barnet ikke er så ofte.

 

Skjønner ikke hvor folk får fra at barna er mindre glad i de som man ikke bor med?

Skuffelsen blir vel like stor om mor drar bort uten barnet som hvis far gjør det.Så lenge barnet er like glad i både far og mor