Barnevernet.

[Andrea05]

må si at du meget seriøs da, som legger sånn inn til ei som trengte råd, koselig menneske du tror jeg. NOT..

 

 

 

vær voksen og vis deg med nick...

 

 

og ikke tramp andre lengre ned enn det de er.

 

tror ikke du er en alenemor, kanske ei fra krangle eller skravle som ikke liker oss enslige mødre pga de faktisk er misunnelig på at vi takler og være alene med barn og klarer oss bra.

 

 

traff meg på en dårlig dag i dag du jajamen. bitch

[Gjest]

Jeg fikk litt lyst til å fortelle dere litt om min historie nå. Jeg har selv vært i barnevernet i mange år, og de fortsatte å følge meg etter jeg fikk barn. Pga jeg slet med alvorlige depresjoner, og pga jeg hadde en turbulent fortid.

 

Det siste året har det gått bare nedover med meg, og det toppet seg i vinter. Da tok jeg kontakt med barnevernet og ba om hjelp. Jeg holdt på å ta livet mitt, var ufattelig langt nede. Kuratoren min på barnevernet ble kjempeglad for at jeg sa ifra, og hjalp meg med å få en psykiatrisk sykepleier i kommunen.

 

Men nå på slutten av januar gikk det så dårlig at jeg måtte legges inn på psykiatrisk. Og ettersom jeg ikke har et veldig stort famile nettverk rundt meg, og heller ingen kontakt med faren til Emma, måtte hun plasseres i beredskapshjem. Familien hun er hos kjenner hun godt fra tidligere, men de kan ikke fortsette å ha henne, og de er nå nødt til å kontakte statens barnevern for å få hjelp til å plassere Emma hos noen andre.

 

Selvfølgelig synes jeg det er kjempevanskelig, men barnevernet gjør ingenting uten å ta meg med på råd, og jeg får selv godkjenne beredskapsfamilien, jeg får møte de før Emma skal treffe de, og vi skal sammen bli kjent med de. Barnevernet er kjempeflinke til å ta meg med på råd, og de gjør ingenting over hodet på meg. Emma er også plassert på frivillig paragraf.

 

Men derimot, om jeg skriver meg ut fra sykehuset, og avslutter behandlingen nå, vil jeg stå i fare for å miste omsorgen. Juridisk sett kan jeg dra å hente henne når jeg vil, ettersom hun er på frivillig(dvs, jeg har samtykket til plassering). Men jeg er såpass dårlig, og er ikke stabil nok til å ivareta henne på nåværende tidspunkt. Og om jeg da skriver meg ut og henter henne, vil barnevernet fatte en tvangsparagraf og ta Emma ifra meg.

 

Så jeg er av den oppfatning at barnevernet går ikke bare inn i familier og tar barna fra foreldrene. Men det skal også sies at jeg har møtt møkkakjerringer i barnevernet, da jeg selv var ungdom. Så det er helt klart forskjell på de forskjellige kommunene og barnevernspedagoger individuelt.

 

Kanskje jeg er heldig og bor i en bra kommune? Jeg har iallefall bare gode ord å si om barnevernet her jeg bor.

 

For meg personlig er det selvfølgelig vondt å føle at Emma ikke bor hos meg, men jeg vet at det er det beste for oss begge slik situasjonen er nå. For jeg er såpass dårlig, og fungerer ikke i dagliglivet pr dags dato. Og jeg får henne tilbake når jeg blir bedre, og når jeg har fått den hjelpen jeg trenger. Og barnevernet legger det opp slik at jeg får treffe henne så ofte jeg vil, så lenge jeg er sterk nok.

 

Det er synd at noen har så dårlig oppfatning av barnevernet, for de er jo bare der for å hjelpe barna, og for å passe på at barn har det godt i sine hjem. Og alle må vel være enige i at barn fortjener kun det beste? Barn er helt uskyldige og forsvarsløse i samfunnet, og jeg synes det er godt at det finnes noen med myndighet og autoritet som faktisk kan gå inn og si ifra om de mener barn ikke har det slik de skal ha det.

 

Til sist, til HI: At du har fått tilbake barnet ditt er bra, og det beviser jo bare at du er skikket som mor, og det er ingen skam å ha psykiske problemer, man er ikke en dårlig mor av den grunn. Det som er viktig, og som også gjør oss til gode mødre, er å se barnet først. Lykke til videre!

 

Klem fra