Gå til innhold

Vil jeg noen gang finne meg en bra mann??


Anonym bruker

Anbefalte innlegg

Vel, at det er noe som kan komme i tiden er mulig, men at det blir en terapeutisk tilnærming likt med kognitiv terapi, psykoterapi, atferdsterapi etc etc....tror jeg helt klart det ikke vil bli. Man må huske på at alle psykologiske tilnærmingene er basert på vitenskapelig kunnskaper gjennom mange mange år.

Psykodrama passer sikkert for noen, som føler at det å utagere og spille ut innestengte følelser er en forløsning. Men, jeg tør påstå at det slettes ikke er alle som denne formen for "terapi" vil fungere for.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Ja,selvsagt,alle er jo forskjellige:) Men for meg fungerte det veldig bra,jeg klarer å "snakke" om det meste,men tror også at det vonde/blokkerte sitter i kroppen og følelsene,og at det å snakke om tingene ofte kan bli for "mentalt",slik at man ikke nødvendigvis får med hele seg i prosessen. Men det er vel nettopp slik at terapien bør skreddersys den enkeltes behov. Jeg synes det er flott at det åpnes opp for slike behandlingsformer innen psykiatrien,for det tar i bruk den kreative og "ekspressive" siden i mennesker. Det er kanskje ikke noe for psykotiske eller schizofrene pasienter feks,men kanskje mer for de med litt lettere plager? Uten at jeg er noen ekspert innen området...;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men det var èn ting znuppeline...tror du at din interesse for psykiatri har å gjøre med at du har slitt litt selv i perioder? At du har fått et behov for å forstå mer av deg selv og menneskets psykologi pga dine opplevelser? Og tror du at litt livserfaring (noen vanskelige perioder i livet) kan bidra til at man blir en litt "klokere" terapeut?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har alltid syntes at mennesker er spennende, og spørsmål omkring dannelse av personlighet - hva som gjør at vi blir den vi er og hva som skjer når menneske sinnet "klikker" litt (på godt norsk) har alltid vært intrikate og spennende å filosofere over. Jeg bestemte meg tidlig for at dette var ting jeg ønsket å finne mere ut av. At jeg selv har gått gjennom livsfaser som har beriket mitt liv med masse erfaringer ser jeg på som ett pluss. Mener bestemt at en som sitter overfor virkelige mennensker med virkelige problemer har mere å gi enn en som har all sin lærdom kun fra læreboka. Det at man har innsikt i hva man snakker om er vel noe en klient plukke ropp ganske raskt, og jeg tør påstå at dette kan ha litt å si for kjemien mellom klient og terapeut i den settingen de befinner seg i.

 

men, man må passe seg litt for det å motoverføre sine egne erfaringer til klienten, men det er noe man får opplering i i studie tiden.

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja,det er nettopp det jeg tenker,at det raskt snappes opp om man virkelig vet hva man snakker om. Jeg VET at jeg er oppriktig i forhold til pasientene,jeg føler at jeg gjennom mine erfaringer og opplevelser klarer å gå mer i "dybden" på ting på en naturlig måte,pasientens smerte virker ikke avskrekkende på meg,jeg synes tvertimot det er spennende og interessant å prøve å se pasientens synsvinkel og å prøve å få et overblikk i situasjonen han står i,og på en forsiktig- ikke overtrampende eller invaderende måte,å prøve å gi han andre vinklinger på situasjonen hans,slik at han kanskje kan komme litt ut av et fastkjørt tanke"spor". Men jeg må jo bare søke meg til videreutdanning,dette er så spennende,og hvis jeg ser bort fra min begrensede selvtillit (som jeg ikke har tenkt til å la styre livet mitt),tror jeg kanskje jeg har litt anlegg for å bli en god terapeut:) Kanskje.....

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...