Gå til innhold

Vil jeg noen gang finne meg en bra mann??


Anonym bruker

Anbefalte innlegg

Jeg er ung...Alenemor til to små, med to ulike fedre..

I tillegg har jeg psykiske problemer, angst og depresjoner..

Føler meg veldig spesiell i forhold til andre mennesker, men er glad i livet på min måte:)

Jeg ønsker meg en rolig, "etablert", moden, ærlig, trofast, romantisk, omtenksom mann..Med "passe" selvtillitt, og som er kjempeglad i barn.

 

Er det mulig tror dere??????

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Jeg håper det for akkurat slik har jeg det også. Vil det noen gang skje!? vi må jo håpe at det kan skje. :o) Hvorfor ikke liksom?! :o)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har det litt slik jeg også,har skjønt at jeg kanskje har vært litt smådeppa i endel år faktisk,og at jeg har endel angst,men det går opp og ned,og jeg prøver å leve med det. Jeg takler da tre barn alene og en krevende og utfordrende jobb! Om jeg skulle ha et nyttårsforsett måtte det bli å tvinge meg selv til å tenke mer positivt. Ønsker meg også en slik mann du nevnte over her,og tror kanskje det vil måtte bli en veldig "klok" og kjærlig mann,som sikkert er litt eldre enn meg. Men jeg vet jo ikke? Forresten,har noen av dere to over hr prøvd antidepressiva? Jeg har alltid vært så imot dette,men så har jeg lest om dette med kjemisk ubalanse i hjernen,og tenkte at det kanskje kunne hjulpet meg allikevel....en av disse som også hjelper for sosialangst:)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei du siste anonyme her.

 

Jeg skrev tidligere om dette med antidepressiva - og at det er forårsaket av en kjemisk ubalanse i hjernen. Jeg har selv tatt meg to runder i livet med antidepressiva - av varighet på 2 år første gang - deretter ca 1 år den andre gangen. Det var mange år ml disse to gangene - men det er slik at noen er lettere disponert for å utvikle en depresjon - og dermed har lettere for å få tilbakefall. Dette er faktisk både genetisk og miljømessig forårsaket. Man ser jo ofte at barn av deprimerte foreldre har en predisposisjon for å kunne utvikle slikt selv; men det er ikke dermed sagt at man må utvikle en angst \ depresjon -. bare at man lettere kan få det om miljøet rundt en trigger de tingene som gjør at man føler seg deprimert. Serotonin i hjernen er den nevrotransmitteren, eller "stoffet" imellom hjerneceller i hjernen som balanserer vårt humør (saft veldig enkelt). En deprimert person har en ubalanse i dette stoffet - ved at overføring fra en hjernecelle til en annen er tatt opp for raskt - og "får dermed ikke nok virketid" i disse banene mellom cellene. Det en antideperssiva gjør er at den hemmer reopptaket til neste celle - slik at serotoninet ligger lenger i disse banene mellom hjernmecellene.

 

En antidepressiva gjør deg ikke lykkeligere en du normalt ville vært uten en antidepressiva, men den "løfter deg opp" slik at du klarer å komme deg opp igjen fra den dype dalen du befinner deg i og ikke klarer helt å komme deg ut av, om du skjønner?? Du vil ikke på noen måte føle deg ruset - eller "rar". Det du vil merke det på, er at du ikke lenger blir sååååå deppa av ting lenger, og du klarer fortere å se skogen for bare trær. Duklarer å snu dine egne negative tanker og komme deg videre. Det er jo nettopp slike ting som er vanskelig for en person med en middels - til alvorlig depresjon. tiltaksløshet; energimangel og det å ikke klare å rive seg løs fra alt det som hemmer en og gjør livet dystert og leit.

 

Til slutt vil jeg tilføye at det optimale er å gå i terapi samtidig med å ta en antideppressiva.....men ikke absolutt nødvendig. Men om det er dype problemer man har løser ikke antideppresivaen dine problemer - den hjelper deg å leve med dem på en bedre måte. Problemene dine er der alikevel - derfor anbefales det at man går i terapi, slik at man tar tak i selve roten i problemet. Antidepressivaen hjelper deg å "puste lettere i hverdagen".....

 

 

Håper du skjønner litt mere av dette nå.....

 

Lykke til, og klem fra meg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ok,takk for forklaringen. Men jeg har hørt at mange får et "utflatet" stemningsleie av slike medisiner. Har du brukt dem selv? Jeg har gått til psykiatrisk sykepleier noen uker,men følte ikke at hun hørte på meg nok,hun presset for raskt på med "teknikker" jeg skulle bruke som ikke passet meg og jeg fikk det stadig ikke til,og følte bare at jeg stagnerte enda mer. Men hun mente også tilslutt at jeg ikke trengte å gå dit. Jeg er absolutt ikke i en moderat eller tung depresjon,men kanskje en mild en? Har vært utrolig mye tøft i livet,og når man lærer seg en tildels negativ tankegang hjemmefra er også DET i seg selv et eget kapittel å ta tak i,og jeg tror det finnes flere veier å gå utenom medikamenter. Er sykepleier,og kjenner til virkning på endel medisiner,men er allikevel skeptisk til medisinering av slike ting som angst og depresjoner.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har prøvd slikt som psykodrama før,og rett og slett utfordret meg selv på ting jeg har hatt litt angst for,som å kaste meg ut i en tøff og utfordrende jobb med mye menneskelig kontakt. Men jeg savner fremdeles det å være glad og fornøyd og feks se humoristisk på ting,kunne le av ting,ikke bli så irritert og sint for småting,ikke være så fryktelig nærtagende og sårbar,og kunne slippe den vonde indre følelsen jeg har og har hatt så lenge jeg kan huske.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Joda - du har nok rett i det at man kan få et avflatet stemningsleie. Man når vel aldri helt de store høyder - ei heller de dypeste daler...........så, da blir det vel egentlig en prioritering av hva som behøves. Det er klart at de som er tungt belastet av depresjon sjelden når "de store høyder" (lykkefølelse) alikevel - slik at de vil vel alikevel ikke bli så avflatet. Alt vil vel føles bedre enn å være veldig deprimert.

 

Når det gjelder meg selv - som jeg skrev: overfor så har jeg selv gjennomgått en behandling to ganger i mitt liv. Jeg har i tillegg en utdannelse som gjør at jeg kan mye om temaet - og kan vel derfor gi innspill basert både på lærdom og kunnskap.

 

Når det gjelder terapi - så er et terapeutisk forhold ofte slik det er to mennesker som skal tilnærme seg hverandre - og terapeuten har som oppgave å gå inn i klientens opplevelses verden - og dele - kjenne på og guide ut av det som klienten føler er vanskelig. Det er mange slike tilnærmelser - og ikke alle passer for alle klienter. Det er vel terapeutens rolle å stake ut kurs og vurdere hvilke metoder el tilnærming som klienten kan dra mest nytte av..........

Om du ikke føler det stenner helt for deg, anbefaler jeg deg å ta opp dette med din terapeut, og forklare hva som ikke fungerer for deg. det er slik en allianse og et terapeutisk forhold dannes. Terapeuten kan ikke lese tanker, men det er også opp til klienten og fortelle hva som er ok eller ikke. Ellers blir det litt på prøving og feiling..........til man ser hva som letter best for klienten.

 

snakk med terpauten din, guide han\henne i din opplevelses verden..... da kan dere i fellesskap finne løsninger og sette disse ut i livet.

 

Lykke til!!!!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har nok allerede kuttet ut terapien for en stund tilbake,og tror ikke jeg går tilbake til det med det første. Da blir det nok heller evt enkelttimer med psykodrama,eller et kurs på tre helger av det samme. Jeg vurderer også videreutdanning i psykiatri til høsten,for det er jo utrolig interessant! Sikkert en grunn til at jeg er interessert i det....;) Men hva slags utdannelse har du?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

psykolog....snaaaaaaaaaart :-) har littegrann igjen - men har mamma perm nå. Uplanlagt svangerkskap like før jeg ble ferdig gitt! Håper jeg blir ferdig innen dette året her.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

hei. jeg har vært deprimert i lang lang tid også alene med to barn, for 4 uker siden begynte jeg på anti dep, og jeg må også si, jeg er ikke i den dype depresjon jeg har vært i, tab har hjulpet på mine dager, alt er på en måte lettere, selv om problemer ikke forsvinner pga noen tab så gjør tab det sånn at du klarer bedre og jobbe med de, komme ut finne løsninger. Fikk også beskjed av min psykolog at de tab ikke ville gjøre meg så sårbar, det virket, jeg skyver på en måte alt bak som ikke har med barna og gjøre. før gråt jeg bare min søster sendte stygg meld, men nå NOT . arrester meg dere, men sånn jeg har det etter jeg starta med de, før jeg startet så var jeg livredd for bivirkninger, men er ingen på de jeg går på, mindre mat lyst kansje. men også en annen ting som jeg har merket, før våknet jeg og tenkte å nei, faen orker ikke stå opp, deppa og lei. men våkner helt på annen måte enn før, mer "glad" og jeg hadde absolutt ikke tro på anti dep tab, men fy pokker verdt ett forsøk, men vil du vite hva slags merke jeg bruker så si fra, er veldig mange som gir masse bivirkninger, prøvde først ett slag, men klarte ikke bevege kroppen engang første dagen.

 

anti tab er bra i en periode til ting ordner seg.

 

men det er ingen lykke pille som noen sier, men gjør hodet mer klart....

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Cipralex er bra i forhold til at de virker rimelig raskt. Det tar alltid 2-5 uker før anti depressivaen virker. Cipralex tar ca 2 uker før den virker. I tillegg er dette en bra antidepressiva for angst og sosial fobi.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Må bare spørre....Får orgasme når du bruker dem? Jeg har gått på andre typer antidepressiva for 5-6 år siden, og da greide jeg ikke få orgasme...Litt trist:-(

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tror personlig (uten å ha vitenskapelig grunnlag for det selvsagt) at miljø har VELDIG mye å si for hvordan barna vokser opp til å bli. Hjernen utvikler seg vel etter fødselen også? Før trodde man at man var født med et visst antall hjerneceller,og mistet litt og litt for hvert år,men nå har man oppdaget at det stadig produseres nye,slik man ikke trodde det gjorde før. Dessuten skapes det vel stadig nye "nervekoblinger" eller synapser,ettersom man utvikler seg? Tror du ikke det kan ha noe med påvirkning og stimuli gjennom oppveksten? Nåja,jeg tror ihvertfall det. I "gamle dager" trodde man jo tilogmed at spedbarn var født UTEN et utviklet nervesystem,og de fikk ikke engang smertestillende ved operasjoner...."grøss"! Tenk så mye vi ikke vet enda....og det med hjernen og nervesystemet er virkelig en stor del av det. Nei,nå sporet jeg visst av litt her. Har også tenkt på dette med utdanning i psykiatri,om det er mange som jobber innen dette som nettopp har den interessen fordi de har erfart litt selv? Jeg har lurt på om jeg ikke passer i psykiatrien fordi jeg har litt selvtillitsproblemer og sånt selv,men samtidig tror jeg ikke jeg har så store problemer at jeg ville "speile" meg i pasientene eller noe;) Også synes jeg psykodrama er fascinerende,har du vært borti det? Det er utrolig effektivt og får virkelig med hele kroppen og følelsene og det hele:)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

man kan vel få det, men mister litt lysten på sex kansje. men det problemet er ikke her i gården som singel :))

 

 

hei på deg vennen.

 

 

sender den en stor klem

Lenke til kommentar
Del på andre sider

psykodrama var det ei venninne som fortalte meg om, som jobber med det, men kansje bedre znuppeline forklarer det, men virket spennende.

 

 

tror det går på og bytte roller på en måte...

 

 

?????

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du kan jo gå inn på psykodrama.no og lese der. Det kalles også "sjelens teater",og fungerer slik at det er en psykodramaregissør og deg selv som er med i ditt psykodrama,evt kan du være med i en gruppe. Du velger ut et tema fra livet ditt som du vil ta opp,noe du har litt problemer med altså,enten en srykt du har,en vond situasjon du har opplevd og ikke har klart å bearbeide,problemer med angst,sinne,frustrasjon,problemer i relasjoner,fra barndom osv. Så forteller du kort om problemet og regissøren hjelper deg å sette opp en "scene" hvor man skal forestille seg situasjonen, i et rom. Resten er litt vanskelig å forklare,men regissøren leder deg inn til følelsene du har knyttet til problemet ditt,ved at du stadig bytter rolle med de andre i situasjonen du har valgt å belyse,slik at du får se situasjonen ifra alle vinklene. Og når hun forstår at du kjenner på disse følelsene,hjelper hun deg å få følelsene ut av kroppen,ved at du enten spontant begynner å gråte,eller hun viser deg måter å få ut sinnet,sorgen eller frustrasjonen. Du kan gråte ,skrike,slå og sparke løs på madrasser (som evt skal forestille noe/noen du er sint på),alt er lov så lenge ingen blir skadet,og det som er så fint at jo at du kan si akkurat det du helst vil si til enkelte,og helt uten dårlig samvittighet! Men det er nok bedre oom du leser om dette selv,hun jeg har gått til heter forresten Jana Segula og er helt genialt god!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Andrea05:

Ja, det stemmer at jeg utdanner meg til psykolog. Det er veldig givende og kjempespennende ja. Har jo blitt noen år med lesing nå, så jeg gleder meg veldig til å avslutte dette her forhåpentligvis innen dette året her ;-)

 

Ella28:

Vel, for å være ærlig har jeg hørt bare såvidt om psykodrama, men er overhodet ikke istand til å forklare mere en deg. Jeg går embetsstudie, men psykodrama er ikke noe vi blir forelest i, og heller ikke del av vårt pensum, som er godkjent av Norsk Psykologforening. Det er jo ingen terapeutisk tilnærming som man kaller psykodrama. Vet ikke hvor de tar for seg dette - eller hvem det er i regi av.

 

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kremt - lang dag........ ;-) og ikke helt våken her.......ser i etterkant at du Ella28 nettopp forklarte hva dette med psykodrama var....he he.....sorry meg. (skal finne senga tidlig i kveld tror jeg :-D )

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg vet ikke om det kalles en terapeutisk tilnærming,men det brukes nok mer og mer innen psykiatrien. I voksenpsykiatrien her i byen har de bla en psykodramagruppe som går èn gang i uken,de psykiatriske sykepleierne (evt også psykologene) som leder den gruppen,går til veiledning/kurs nettopp hos Jana Segula som jeg har gått til. Jeg har snakket med en psykiatrisk sykepleier som er med i den gruppen,og hun mente det var noe av den mest effektive behandlingen hun hadde vært borti.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...