Jeg tror ikke jeg klarer mer...

[Anonym bruker]

For snart to år siden traff jeg mannen jeg har lyst til å være sammen med resten av livet mitt...Vi har det egentlig veldig godt i sammen :-)

Han har to barn fra før, de er 5 og snart 12. Jeg har også en fra før, han er 5 år.

Nå venter vi ett i sammen, problemet mitt er at jeg er ganske på trynet nå!

Selv om jeg vet at deres forhold var så og si ræva, så innbiller jeg meg masse saker, om hvor fint alt var og deres unger er det eneste som betyr noe her i verden. Mannen min og hans eks og ikke kontakt, utenom beskjeder osv ang ungene, og det må de jo nesten ha. Men nå som jeg er gravid, så er jeg så redd for at barnet vi får i sammen ikke skal bety like mye for han, som de han har fra før... Også han foreldre forguder jo de ungene, tenk om den jeg bærer på ikke skal få samme staus, at ungene som hun har trøkt ut av seg liksom er mye mer verdt... :-( Jeg vet dette høres sikkert sykt ut, men det er dessverre slik jeg har det.

Vurderer faktisk abort, bare fordi selvtilliten min er så lav, og at jeg er redd for at den ungen ikke skal være like "grom" i farens og hans foreldres øyne!!!

Som jeg skrev tidligere at forholdet dems var rimelig spesielt, litt mekansik, folk som jeg har møtt som har kjent dem som par tidligere forteller jo at det var et merkelig forhold, men alikevel føler jeg meg mindre verdt!

Dessuten er jeg ganske lei de ungene pr dags dato, det er stygt og si det, men av og til hadde jeg ønsket at de ikke var til!

Og det verste er at fordi vi skal ha en til nå, så vil faren at de skal være her 50%, slik at de ikke skal føle seg utenfor. Jeg skjønner det, som jeg vet best av alle så kommer det ikke noe godt ut av sjalusi, men det får da være grenser!!

Nei, nå er jeg dritt lei, vet faktisk ikke hva jeg skal gjøre!?

Har jo prøvd i noen måneder å bli gravid, nå er jeg det, men da ble jeg redd, trodde jeg skulle bli lykkeligere enn noen gang, men nei da! Nye problemstillinger dukker opp, bare fordi mora til de ungene irriterer meg til helvete!!

Hva skal jeg gjøre?

 

Hilsen en utrolig frustrert hormonbombe :-)

 

[Spunky, fikk gutt 11.1.07]

Du sa det vel best selv... At det nok mest sannsynlig kommer av hormoner. Klarer du å sette alt til side til etter at babyen er født? Tenker på at ting faller mer på plass når du blir deg selv etter fødselen igjen. De tankene og følelsene du har idag er det ikke så mye å gjøre med, men har du delt de med samboeren din? Forklart han hvordan du har det, og at det ikke er med vilje du tenker og føler slik. Og at du sikkert håper at ting ordner seg med tiden.

For selv om du evt vet at dette kommer av graviditeten og hormonene, så skal du jo leve de månedene det tar før babyen er ute også. Ikke lett dette.

 

Når det gjelder det med å gå over til delt omsorg for hans barn når babyen er født, så synes jeg at han skal vente med det. Se det litt an en stund, la baby bli født og se på det etter noen mnd. Ikke sikkert at barna selv synes det er så stas å tilbringe mere tid enn idag hos far da. For babyer krever jo sitt, også av oppmerksomhet. I tillegg skal jo 5-åringen din ha oppmerksomhet.

[Anonym bruker]

Han vil jo også ha 50% av økonomiske grunner, vi har ikke direkte dårlig råd,men de tusenlappene som hun får i bidrag, bare pga av de 4 dagene vi kunne hatt dem selv ekstra i mnd og gått i null, frister han også. Vi har de jo 40% nå, men det er sikkert det at jeg er så hersens sliten i hodet!

Jeg klarer av med min 5 åring, har vart alene med han siden han var ganske liten og frem til vi flyttet sammen med samboeren min. Men jeg merker at jeg klarer ikke være kjærlig for hans unger nå!

Jeg tenker så utrolig pessimistisk, typisk meg, jeg trekker meg heller og sårer meg selv for å unngå de konfliktene.

Jeg er veldig åpen med samboeren min, han vet dette, og er sikkert drittlei... :-) Ikke misforstå meg, den tiden jeg hadde med sønnen min da vi var alene var veldig fin, det var jo fordi å være sammen med faren hans var helt uhørt etter å ha prøvd det i ca 1 år. Jeg elsker jo gutten in over alt på jord! Men det er ikke dermed sagt at jeg har lyst på å risikere å bli sittende alene med 2 unger med 2 forskjellige fedre, bare fordi at jeg blir mildt sagt, JÆVLIG sliten av de ungene hans for tiden!

Jeg vet jeg ser på dette med ekstremt negative briller! Men det er frykten for at alt skal gå til he....! Som gjør at jeg ser sånn på det, jeg er redd, rett og slett!

Jeg kan ikke tenke meg å være sammen med noen andre enn han.

Selv om jeg skulle få helt noia og ta abort, så vil jo vi fortsette å være i sammen, så det er jo bortkastet det også! herregud for en suppe!!

Dumme hormoner, føler meg som et lokomotiv uten bremser, og hormonene er brenselet!!!

:-)

[Gjest Antarctica]

Søk hjelp. Dette er jo ikke et reelt problem, det er et psykologisk problem, og det må du ta tak i sånn at livet ditt kan bli levelig. Syns veldig synd på deg, for jeg veit hvor sårt det kan føles. Si til jordmor el fastlege at du opplever depresjon og engstelse i forbindelse med fødselen og "ny-familien" Be om å bli henvist til fagfolk. Det er ikke uoverkommelig, og når du får det på avstand, vil du le av hvor bekymra du var. Gi besteforeldrene tid til å bli kjent med sitt yngste barnebarn, når tida er der, og ikkestress med at de må sette han/henne øverst med en gang. Lykke til.

[Singelmamma og banden]

Jeg skal ikke si stort, bortsett fra at han kommer til å elske deres barn like høyt som de to andre. Du kommer også til å elske denne like høyt som den du har fra før :-)

 

Jeg vet det er en klisje, men den stemmer faktisk! Det er en garanti!!!!!!!

 

Og ellers, så synes jeg også at du skal søke hjelp, slik at du takler denne situasjonen. Som du selv skrev, du skulle jo vært så lykkelig! Og ja, søk hjelp slik at du får bli nettopp det!

[Anonym bruker]

Jeg kjente meg så utrolig godt igjen i det du skriver... jeg traff også mannen i mitt liv for 3 år siden , han hadde da vært gift et par år med ei forferdelig heks av ei dame (alle X*er er jo det !! )

de hadde da ei datter på 5,5 år og ho var vel ca 6 uker på vei da forholdet deres skar seg -noe det burde gjort for mange mange år siden. jeg "kjente" begge fra før og visste at hele forholdet var et helvete. men alikevel tenker jeg tanken nå at de må jo ha hatt det fint innimellom??!! vi blei sammen , x'n nekter å ta abort og lager alt til et helvete for oss i håp at ho skal få tilbake mannen , og ho føder barnet mens vi er sammen. dette fungerer greit , for vi prata mye sammen. etter 14 dager er det ikke så kult å være aleinemor lenger så minsten blir sendt til oss annenhver helg fra da sånn at ho og nye typen kan dra på byn å drikke (??HÅPLØS ?? --JA!!!!)

nå har jeg og min mann gifta oss og nettopp fått en herlig liten baby sammen (min Første) og jeg har innsett mitt problem nå -jeg har aldri takla eller likt de ungene han har fra før -selv om jeg har stillt opp og passa de og hjulpet han - men det er pga at jeg elsker HAN ! men jeg hater fortida hans... han er enig med meg at hans siste barn var en vanvittig stor tabbe og noe som aldri skulle ha skjedd (men fylla har skylda) men han har hele tiden tatt ansvar for hvor dum han var...

 

nå har jeg sagt at jeg vil ta med meg babyen vår å flytte for jeg orker ikke synet av unga hans annenhver helg , det vil jo selvfølgelig ikke han... men jeg vil ikke stå i veien for at han skal treffe unga sine , men idag ringte han meg fra jobben å sa han hadde prata med X om at han ikke klarte å ha unga lenger.

jeg er redd for hva familie og venner vil si - er detta min skyld ??

hva synes dere andre ?

 

[cheers]

Ja det er faktisk din skyld at de andre barna til din mann ikke får være sammen sin far om dette blir resultatet av dine frustrasjoner.

 

Du har valgt denne mannen og blitt foreldre sammen med han og da får du jammen bite tenna sammen og smile og tåle at han har hatt et liv før han traff deg.

 

Ta dere en tur på hos noen som driver med parterapi og prøv å finne en måte å greie ut i frustrasjonene dine sammen med din mann.

 

Hilsen ei som snart blir stemor

[Anonym bruker]

men hvorfor blir det da min skyld ? så lenge jeg har sagt at jeg er villig til å flytte selv om jeg elsker han...

det var faktisk HAN som tok den avgjørelsen helt aleine om å ikke ha ungene lenger !

det er jo en del av livet hans , men han valgte faktisk å flytte fra mora til ungene OG ungene -og nå valgte han å ikke ha de annenhver helg lenger.

 

ser det står at du snart blir stemor , vil bare ønske deg lykke til !!

man bør faktisk sitte i situasjonen før man er bråkjekk og svarer...

tro meg --jeg visste hva jeg gikk til , men livet forandrer seg !!

 

[Anonym bruker]

Det er nok ganske mye din feil - ja. Jeg kan på sett og vis forstå din frustrasjon, men du straffer ham på en slik måte at han må føle seg fullstendig misslykket som partner og som far.

Ungene han har fra før av har aldri bedt om å bli født. Hvis han føler at han må ta valget mellom den nye familien (altså deg og barnet dere har sammen) og de ungene han har fra før av, så er dette et umenneskelig valg.

Jeg har selv delvis vært i samme situasjon som deg, nemlig at jeg til tider kan bli lei ungene som min samboer har sammen med sin ex. Men som sagt, ungene har aldri selv bedt om å bli født. Ingen kan heller forlange av deg at du skal være like glad i ungene hans, som i dine egne. Men du er voksen, og du er en omsorgsperson, og du bør derfor ikke la det gå utover barna han har fra tidligere forhold. Forresten sier du det jo ganske bra selv: at du hater fortida hans. Jeg aner mye sjalusi og usikkerhet fra din side når du beskriver mannen din og hans ex. Men det er faktisk du som burde ta valget: Enten må du akseptere å leve med mannen din og barna han har fra før av, eller så må du klare deg uten mannen din.

[Anonym bruker]

Hei!

Jeg er en annen anonym enn hun som skriver over meg her...

Jeg hater at jeg av og til ser så mye av henne i de ungene!!

Hadde av og til ønsket at hun kunne tatt med seg de ungene og dratt til helvete!!!!

De er et irritasjons moment og jeg forstår deg godt anonym!!

 

Hadde ønsket mannen min også kunne ringt meg og sagt at han ikke orker å ha ungene lenger, unnskyld meg...

[Anonym bruker]

Jeg er enda verre.

 

Jeg orket ikke mer av den bortskjemte ungen og eksen hans, og ville skilles.

 

Det ville ikke han så han skrev en mail til eksen og sa at det er slutt på samværene .

 

Han orket ikke mer av eksens terror og sønnens oppførsel på grunn av mora.

Han hadde prøvd alt, familievern, advokat osv og hun ga seg ikke.

Som man reder så ligger han var hans beskjed til eksen.

 

Kontakt med sønnen har han via tlf, mail,sms.

 

Sååååå utrolig stilt og fredelig det ble etter dette. Vårt barn ble seg selv igjen og roen senket seg.

 

[Anonym bruker]

Blei skikkelig glad for å lese innlegget ditt , for detta er en håpløs situasjon altså

(det er jeg som har skrevet innlegget om jeg som blei sammen med han som hadde gravid x )

 

merker stor forskjell på meg selv , og forholdet vårt den siste uka... -for nå vet jeg at de kommer ikke neste helg , vi har hver eneste helg alene og kan kun fokusere på VÅRT barn !

 

til dere som synes jeg er egoist ; ikke svar hvis ikke dere er/har vært i samme situasjon selv !

 

eneste jeg tenker på er at jeg er redd familien hans og familien min skal synes at dette kun er egoisme... for JA -unga hans var der før meg og vårt felles barn , men de unga har blitt til pga helt feil grunnlag -det hjelper ikke et dårlig forhold å få barn og man begynner ikke å elske noen selv om man gifter seg eller får barn hvis ikke kjærligheten var det fra før !!!!

 

jeg er nødt til å sette vårt barn og ikke minst meg selv og vårt velvære foran de ungene han har fra før...

dette er mannen min enig i , vi er nødt til å satse på VÅRT forhold og VÅRT felles barn !!

 

 

lilleville

[Anonym bruker]

Jeg hadde ikke lest innleggene godt nok her lilleville.Jeg er den som skrev om at jeg ville skilles pga av sønnen og eksen hans.

 

Du ble svart av en annen her at det var din skyld at ungene ikke får se sin pappa.

 

Det samme har jeg blitt beskyldt for, men er det egentlig ikke mannen sin skyld ? Han kunne ha kastet oss ut eller sagt at jepp vi skilles siden du ikke tåler eksen og ungen min.

 

 

Og eksen og ungen var den eneste grunnen til at jeg ville skilles og selvfølgelig blir jeg når HAN er den som ikke ønsker å fortsette samværet slik at vi fortsatt kan være gift.

 

Jeg er blitt utstøtt av familien hans fordi de har lagt skylda på meg, selvom det var hans avgjørelse, men det øret vil de ikke høre på.

 

Så det er lett å få skylda og det ser du ofte på siden her også.Det virker som om enkelte her inne ikke tror at en mann kan ta selvstendige avgjørelser.

 

Gåsa

 

 

[Anonym bruker]

GÅSA:

 

er faktisk godt å kunne fortelle probelmene til noen som skjønner og sitter i samme situasjon selv

 

ja , det er faktisk mannen som har tatt et valg -men får vi skylda for det så får vi vel bare bite tenna sammen og heve oss over det , for familien hans MÅ jeg faktisk ikke treffe.

velger de å legge skylda på meg , så veit jeg at min mann ikke gidder å ha mere kontakt med de enn det han må -og da får de heller ikke se vårt barn -faktisk barnebarnet deres det også.

 

jeg vet at spesielt mora hans tror at jeg er grunnen til at hans forrige ekteskap havarerte.

jeg kan faktisk ikke styre min manns følelser , og at han ville gå fra xn og "monsterbarna" (!!!!) er ikke min skyld selv om vi blei sammen kort tid etter bruddet !

 

vi har blitt enige om å gå til familierådgivning nå , pga dette har sliti for lenge på psyken min -og nå etter fødselen har jeg ENDELIG klart å sette ord på mine følelser og ønsker !

 

jeg akter ikke å leve et liv som skal bli styrt av andre hele tiden !!

 

nå er det oss tre , MIN familie..... de to er det viktigste jeg har i livet , og jeg er villig til å ofre ALT for at mitt barn skal vokse opp og ha det bra sammen med sine foreldre.

om mitt barn har behov for søsken , så skal JEG gi han det sammen med faren !!

 

ha en riktig fin helg , og kos deg masse med familien DIN !

 

klem lilleville

[Anonym bruker]

Hei,

jeg skal ha baby med min mann, og han har en datter fra et tidligere forhold, og han nektes kontakt med henne desverre, gjett av hvem..

 

Jeg kommer aldri til å kreve at han skal elske vårt barn mer enn hans datter på 8 år. De er tross alt akkurat like mye hans barn.

 

Greit nok, vi har snart en familie sammen, bare oss tre, og det er meg han vil dele resten av livet med, meg han vil ha flere barn med, men jeg kan ikke tvinge ham til å glemme sin fortid.

 

Tenk hva som hadde skjedd hvis han en dag forlater deg og deres felles barn, blir sammen med ei ny ei, og aldri snakker med deg igjen, for nå er det kun den nye som telles, og HENNES familie med ham. Du var bare fortid og "en feil". Jeg håper selvfølgelig at det aldri skjer med dere, men bare prøv, et lite minutt, å se for deg ditt lille barn uten en pappa, fordi dere ikke lengre er HANS familie.

 

Jeg skulle gjerne sett min manns datter innimellom, hun har rett til en pappa hun og, men desverre, pga sjalue ekser, får han ikke sjansen til å være pappaen hennes.

 

Jeg ønsker dere alle lykke til, og det er ikke noe galt i å søke profesjonell hjelp hvis ting går utover forholdet og andre uskyldige mennesker.

[Anonym bruker]

Hos oss bruker mora ungen som et våpen. Kjefter mens han hører på, manipulerer osv. Dermed legger faren seg langflat. Jeg er redd dette skal gå på bekostning av vårt felles barn en gang i framtiden. Hun er et skikkelig nek.... Jeg skjønner så absolutt at man av og til ikke orker mer. Det er en god del info til de som skal bli foreldre, bøker osv. Men jeg tror ikke det er mange som har mulighet til å forberede seg på å bli steforelder. Ungen i seg sjøl er greit, men det er bare den delen av han som representerer den hekse-mora hans jeg ikke liker.

 

jeg er fersk-anonym her

[Anonym bruker]

Jeg er så enig!

Har det helt likedan, klarer ikke synet av min x sine unger. Og jeg er et oppegående menneske som ikke trenger psykologtimer! Mange av dere som kaster ut slike påstander, er enda mer trangsynte enn det vi er som har det slik. Vi har satset og våget alt for kjærligheten og er optimistiske og tror tung går seg til bare tiden får jobbet litt. Og så blir man både såret og lei seg når man ser at problemene ofte blir større med tiden. Jeg er gravid med min nye mann, som har to barn fra før av. Selv har jeg tre, men de er ikke hos faren sin i det hele tatt, han bryr seg ikke, og for både meg og barna er det helt ok. Barna mine er veloppdragne og snille, etter utsagn fra alle jeg møter. Det er på grunn av en kjærlig men streng oppdragelse, som ikke passer for alle, men som jeg har valgt som ledevei for barna mine slik jeg selv hadde det.

Så er det hans barn, da. Som er helt pyton. Misntekaren på 4 griner for alt, og spiser ikke annet enn lompe med sukker på, for det får han av mora. I tillegg til at barna går rundt med godteposer alle ukas dager. Og da blir det trøbbel når de kommer hit og ikke får annet enn lørdagsgodt. De liker ikke vanlig middag, heller ikke brødskive. Vil ha Honnikorn. Det har gitt utslag i at minstejenta mi på 4 også er begynt å slå seg vrang og ikke vil spise noe. De hyler og griner. Får ikke dusja de, hyler og griner da og. Og snakker om mora, hele tiden. Før engasjerte jeg meg i de, nå sitter jeg med en haug med blader og driter i de. Han får ta de. Han hadde ikke barn, sa han, når jeg traff han, og det var et kriterie for meg siden jeg hadde vært i en slik situasjon før-da var jeg barnløs og traff på en kar med to barn fra før av. Passet meg overhodet ikke, og ville være bevisst i min søken etter mannen i mitt liv. Men så viste det seg at han hadde barn alikevel, men da var det for sent: Jeg var solgt.

Han engasjerer seg 100% i mine, og burde kanskje hatt dårlig samvittighet, men det har jeg ikke. Han visste mer enn meg hva han gikk til. Dessuten bor de her, han er blitt en ordentlig pappa for de, men både jeg og mannen min vil være som noen "snille onkler og tanter" barna hans skal besøke hver 14.dag.

Nå har han gitt meg tilbudet om å ikke ha de lengere, det blir svindyrt og ergrelig å sponse x'en med en halv formue hver måned i form av bidrag, men jeg tror det er vertd det. For jeg kjebber at det er de eller meg. Og selv om jeg aldri kunne drømt om å stille han det ultimatumet, har jeg nok indirekte gjort det med min iskalde væremåte og distansering rett før jeg vet ungene kommer. Jeg er ikke forpliktet whatsoever å elske hans barn-så INGEN må føle det slik og føle seg råtne for de ikke har en tøddel til overs for hans tidligere knull med resultater!

[Anonym bruker]

La han ta avgjørelsen.

Ikke la han gi deg et tilbud om å slippe ungene.

Den avgjørelsen må han ta selv.

 

Jeg gjorde akkurat slik som deg. Ble helt fjern og utilnærmelig når ungen var her.Lot han ta all dritten selv fra eksen og ungen.

 

Jeg krevde skilsmisse, sa jeg ikke orket eksen og ungen mer.Han orket ikke å bo for seg selv og være samværsfar alene, så beskjed ble gitt eksen, null samvær.

Som man reder så ligger man , var beskjeden hun fikk fra han.

 

Drittkjærring var beskjeden hun fikk i mitt hodet.

 

Gåsa

 

[Anonym bruker]

Herregud, at det går AN!! Dere er jo bare helt utrolige. Stakkars, stakkars unger.

[Anonym bruker]

Stakkars,stakkars unger som har mødre som lager et sant helvete for far og stemor slik at de blir nødt til å kutte samvær for å berge seg selv og nyfamilien.

 

Gåsa

[Anonym bruker]

jeg har det akkurat på samme måte, hater intenst alle ting som kan minne om hans fortid og den evneveike drittungen....men dette handler om mine følelser og er dermed mitt problem, ikke om han eller ungen. Jeg må håndtere dem eller gå, jeg visste at han hadde barn da jeg ble sammen med ham. Jeg kan håpe på at eksen plutselig finner ut at hun skal flytte til andre siden av kloden, men inntil videre har jeg satt min ære på å ikke vise disse svarte sidene mine ovenfor ungen. Jeg jobber også forresten med utsatt ungdom, og dere aner ikke hvor stor skade en avvisning fra far kan gjøre på et barn, det kan ødelegge et liv fullstendig. Det er fullstendig lov å føle det man føler, det er når man agerer på følelsene..............

[cheers]

Dette er vel det jeg prøvde å få fram i et innlegg lengre oppe, men anonym formulerer det jeg prøvde å få fram på en eksemplarisk måte.

 

Stå på videre anonym - og du har min absolutte sympati på veien!

 

[Gjest]

Jeg fatter ikke hva slags mann han er som velger dama si framfor barna sine!!! - Hva slags far er egentlig det? Og hva slags kvinne er det egentlig som gir mannen sin et slikt ultimatum?

 

Jeg synes ikke alltid hverdagene er enkle å forholde seg til når det kommer til min manns historie og ikke minst hans datter. Men jeg ville aldri gitt ham et ultimatum som dette. - Og hadde jeg vært så umenneskelig at jeg gjorde det, så håper jeg han hadde valgt datteren sin!!! Det hadde jeg fortjent!!!

 

Vi som går inn i et forhold der mannen har barn fra før VET dette i det vi blir sammen med dem. Og da takker vi også ja til hele pakken.. Historie, ekser og barn. Det som er viktig da er jo å finne en måte å håndtere herdagen på som er akseptabel for alle parter. Og dette gjør man ved å samarbeide. Ikke ved å stille umenneskelige ultimatum.

 

Sukk, jeg fikk rett og slett frysninger av dere jeg. Sikkelig egostiske er dere!!!!

 

 

[Mammaen til Noah Aleksander]

jeg har 2 "stebarn"

 

"stebarn" 1: en kjempe søt gutt på 7år...han sitt faktisk her sammens med meg nå og koser seg...har han annenhver helg+ litt i ferier.

typen har et såkalt ok forhold til den eksen,men de prater veldig lite sammens...

 

"stebarn 2": en nydelig jente på 3 år...ser henne veldig sjeldent,pga lang avstand...

forholdet mellom mor og far der e helt grusomt...

mor ville ikkje ha datteren sin mere for det passet ikke i hennes nye forhold,vi sa oss gledelig ja til å ha henne,men så ombestemte ho seg.

 

saken e at det e alltid noe ho ska klage på,true med,hun ombestemmer seg alltid når vi ska ha henne...dette tærer faktisk på økonomien vår også,for i tar me faktisk fri fra jobb(sier nei til mange vakter) for min samboer har gård,å ho e så lita at ho kan ikkje bli med dit alene,da må i evt være med å passe på henne eller faren tar henne med utenom "fjøstidene"...

 

tiligst idag trua ho med å gi ungen te fosterhjem vis ikkje han kunne ha henne i 2 uker...vi kan pga økonomi/jobb/barnepass ikke ha henne to uka i slengen.ho bor i bergen,vi i molde...hvor ska ho være når vi e på jobb??har ikke nokken te å se etter henne heller...men dette forstår ikkje mora..vi sier 1 uke,for i kan ta ei uke fri fra jobb,men ikkje 2 uka...ska tross alt leve vi å...

 

vi har lyst å ha henne,men pga plassmangel blir det litt vanskelig no,har 2 soverom,og da blir det tre barn der fast.mi på 7,ho på tre og babyen,pluss gutten hans som vi har 2 hver helg...

 

men plana e no å få kjøpt et hus,må ha et veldig nært gården(bestemra bor i det huset som tilhøre gården enda),men når vi får kjøpt et hus,ska vi gå retten for å få henne...mora e ikkje god heller...

 

men jeg sliter mye nå pga dette,e 4 mnd på vei,har litt dårlig selvtillit pga vekt,mange hormoner,orke ikkje den kranglingen mellom de to hele tden,og han tømmer alt til meg og,må jo få lov til det...men i e sååååååååå sliten....jobber mye også...uff må skrive et "brev" te typen for å si hvordan i føle det,klare ikkje si det,begynner bare å grine,å da får i ikkje sagt nokka....

 

redd for at eksen hans ødelegger forholdet vårt pga i føle i orke ikkje så mykkje meire...men det e ka i føle...har pratet litt med jordmora om

[Anonym bruker]

til alle dere her ; IKKE døm noen !! jeg er selv både mor og stemor , min mann har ikke kontakt med sin x og deres felles barn -pga at ho prøvde stadig å ødelegge vårt forhold. jeg ville heller ikke forlangt at han skulle ha kontakt med vårt barn om vi gikk fra hverandre. om ikke hans da eventuelle nye dame og han selv ville at han skulle hatt samvær med vårt barn så kunne det aldri falt meg inn å tvinge dem ! det må da være bedre at barnet er sammen med noen som VIL være sammen med det , ikke noen som er det fordi dem føler dem må !

jeg ville heller ikke krevd at han skulle betalt bidrag for vårt barn , det er faktisk veldig mange som havner i et økonomisk uføre pga bidrag til X at det er til å bli kvalm av ! enslig mødre får stønader i hue og ræva , og hvis da en far som er aleine skal ha hus og bil og mat så er det faktisk ikke mye igjen å leve av !!

så tenk dere om...

 

"minnimus"