Om å "slå opp"...(langt)

[phantomet]

Etter runde nummer x, der mine to eldre brødre igjen har trampet freidig og kynisk på følelsene mine, har jeg besluttet å beskytte meg selv og familien min mot fremtidige fornærmelser og sårende oppførsel.

 

Jeg bestemt meg for å "slå opp" med dem.

 

Siste dråpen var nå i forbindelse med barnedåpen til måka, der han ene valgte å ikke svare på invitasjonen. Den var først fremsatt muntlig, etterfulgt av en skriftlig. Han andre valgte trenerings versjonen der han svarte diffust og unnvikende, og kom med 6 forskjellige "teite" unnskyldninger for at han og hans familie ikke kunne komme...Endelig svar kom ikke før fredagskveld klokken 21. Da med enda en søkt forklaring for hvorfor det ikke passet.

(Begge brødrene mine bor på vestlandet, så det ville innebære reising å komme i dåp her i Bærum)

 

Begge foreldrene våre er døde for mange år siden. Jeg er attpåklatten, så med mine 14 år var jeg yngst da mor døde, og 18 da far fulgte etter. Mine brødre var voksne og hadde flyttet ut av barndomshjemmet. Som i de fleste familier startet kampen om arven nærmest umiddelbart. Hos oss endte det med trusler, fysisk og psykisk angrep, og kald beregning og utnyttelse fra min mellomste bror. Griskheten var styrende. Jeg valgte dengang å bryte kontakten og flyttet langt unna.

 

Noen år senere ble kontaktet gjennopprettet fordi min bror fikk samboer og barn. Og jeg ønsket å se mine nieser vokse opp. Men etter som årene har gått har jeg mang en gang opplevd at det er jeg som har trukket det korteste strået.

 

Over 15 år på østlandet og tre besøk av familie å vise til. Begge gjort av min eldste bror iløpet av de 5 siste årene. Eneste gangene min mellomste bror har tatt kontakt har vært dersom han har trengt noe, som f.eks å bruke mine kontakter, låne penger eller hjelp med andre ting som en lillesøster kan bistå med...

 

Jeg har i 15 år jevnlig reist til hjemtraktene, men aldri bodd hos min bror i vårt barndomshjem. Har endten bodd hos venner eller tatt inn på hotell. Og hver gang har jeg opplevd å bli behandlet respektløst og endt opp svært trist ved avreise. Høstens tur var intet unntak.Men nå er det nok!!

 

Jeg har tatt med familien min hvert år på minst en vestlandstur, for å besøke mine foreldres grav, og nå de senere årene for å gi mine barn en fornemmelse av hvor mammaen kommer fra...dette vil jeg fortsette med, men da uten å la opplevelsen bli forringet av mennesker som ikke vil meg og min familie noe godt. Jeg velger nå å skåne oss alle for slike situasjoner og kontakt.

 

Så...Jeg skal "slå opp"! Planlegger å skrive et brev der jeg klart sier ifra at begeret er fullt, og at jeg ikke lengre ønsker noen kontakt med min mellomste bror, og minimal kontakt med min eldste. Barna ønsker jeg å ha kontakt med, men dersom det ikke er mulig, pga sabotering fra faren, så velger jeg faktisk dette bort også.

 

Dette ble et veldig personlig innlegg, men det føles godt å dele.

 

Forventer ikke at andre utfra så få ord skal klare skjønne det jeg prøver å formidle, men det gjør ingenting....Tåler til og med at andre ikke er enige i valget jeg føler meg nødt til å gjøre, for å sikre min egen likevekt og familiens harmoni. Det er sikkert ikke helt stuerent i alles øyne å bryte familiebånd...

[Attpåklatten :-)™]

....så leit at det har blitt sånn phantomet......kjenner at jeg får en stor vond og trist klump inni meg når jeg leser om hvordan du har hatt det oppigjennom årene. Mye tung bagasje å skulle bære rundt og jeg forstår godt at du trenger å ta et oppgjør med brødrene dine. En ting er å velge bort venner i livet sitt, noe helt annet og ofte mye vanskeligere å skulle gjøre det samme med familie. Men noen ganger er det helt nødvendig å beskytte seg selv og sine nærmeste (barna og mann) og du er en så reflektert og klok jente, at du helt sikkert har prøvd, som du også forteller. Støtter deg fullt på valget ditt - det er kun du og ingen andre som vet:-)

 

Sender noen varme klemmer til deg

og gode energier til oppgaven du har foran deg.....;-)

[dritgrei hei hei!]

du er flink - du er klok og du er et ufattelig tålmodig og godtroende menneske! du har gitt dem "en sjanse til" i nesten 20 år..... det er lenge!

 

jeg ønsker deg alt godt! alt alt godt!

[♥Snulder]

Enkelt og greit fra meg Phantomet: Jeg synes du tar det rette valget. Ikke la dem få lov til å tråkke på deg mer!!!!

 

Ja... jeg svarer bombastisk... men har en bror som kan sammenlignes med dine. Han går til "angrep" på meg hver gang vi møtes, er agressiv og ufin, og ser det som sin rett å fortelle meg hvordan jeg "er". Til ungene mine så kaller han meg Hitler... fordi jeg ikke er enig i at det viktigste for oppvoksende unger er å ha mest mulig data/spill-utstyr. Denne karen er far til to flotte barn som min svigerinne har oppdrageransvar for 99% av tiden! Bror min er mest borte han...

Midt opp i elendigheten så har jeg en mor som synes "synd" på broren min... Svigerinnen er selvsagt fæl, jeg er ufølsom... osv. Må sies at han har hatt nerveproblemer og avhengighetsproblemer i perioder i livet. Men det er ingen unnskyldning for å være ekkel mot andre!

[Tiggywinkle]

Jeg skjønner deg så godt, selv om det er trist at det skal være slik.

Selv har jeg kuttet ut nesten all kontakt med lillebroren min.

Han er en selvopptatt, singel mann som tror at alt og alle skal tilpasses ham.

 

Jobber i et kunstneryrke med myyye festing. Eier ikke økonomisk sans og bruker mamma som minibank. Til dels også søsteren min.

 

Mamma er nok litt redd ham for han kan bli ganske sint hvis han ikke får viljen sin.

Hun unnskylder ham og mener at gutter ofte blir vanskelige....

 

Jeg har heldigvis et kejmpegodt forhold til søsteren min og hennes familie. Og også til mamma - hvis vi bare ikke kommer inn på temaet lillebror.

 

Selv om det er trist å ta et slikt standpunkt tror jeg du kommer til å spare deg for mye frustrasjon - og at det ikke er du som er taperen, men faktisk dem.

Som mister en flott og oppegående søster.

 

Jeg har ikke invitert broren min til jul - orker ikke en julefeiring hvor han skryter av jobben sin. I realiteten er han lat og jobber mins mulig, lever på andre og tror han er King Kong. Respekterer heller ikke at vi har et lavere alkoholforbruk enn ham pga va alle barna - bare forsyner seg i barskapet (når som helst på døgnet) osv osv.

 

Puh - ble litt langt og rotete dette, men du rippet opp i mitt "brorforhold" :-)

 

Lykke til - du klarer deg nok best uten dem

[Reveenka]

Føler veldig med deg, jeg - og forstår godt at du velger denne løsningen.

Høres veldig sørgelig; først å miste sine foreldre så ung - og så oppleve at den nærmeste familien oppfører seg slik dine brødre har gjort! Familie skulle jo være de som står en nærmest når det trengs som mest(og ellers også, forsåvidt...)

 

Antageligvis vil du få det bedre med den løsningen du nå går for, selvom det nok vil være rart... Men det virker som om dine brødre må være såpass kyniske og egosentriske at de antageligvis ikke engang vil begripe hvorfor du gjør det, eller bli lei seg...kanskje heller fornærmet? Kjenner jo hverken deg eller dem - men det er hvrtfall følelsen jeg får etter å ha lest det du skriver.

 

Håper du klarer å fortsette å ha kontakt med barna! Og så ønsker jeg deg lykke til, og gjør som Attpåklatten og sender en klem og litt styrke til den forestående dysten! c",)

[mamma søker barn-har fått 2]

Av og til må man gjøre opp regnskap og finne ut hva som gangner en selv best.

Det er et spørsmål om ha det godt eller ikke så godt med seg selv.

 

Jeg har et svigermonster som jeg gjerne skulle ha slått opp med. Og hvis hun noen gang behandler barna mine som hun gjør med mannen min, da er det slutt.

 

Jeg tror du vil føle lettelse når ting er på plass.

 

Kan ikke gi så gode råd, men sender en klem og håper du ordner opp.

[moderen]

Hei Phantomet!

Det er nok vanligere enn du tror... Man velger dessverre ikke sin familie, og det er fryktelig tungt å føle at man må velge dem bort.

Men når begeret er fullt, så er det fullt, selv om det tar lang tid å fylle det...

Har en søster og en bror jeg ikke har snakket med på mange år, og selv om vi av og til møtes i familiesammenheng, er de blitt helt perifere personer jeg ikke kjenner lenger, og det er helt greit! Det er noen mennesker man ikke skal utsette seg og familien for mer enn nødvendig, og at de tilfeldigvis er ens søsken, betyr ikke at de er hyggelige mennesker, eller noen man har lyst til å bruke tid og krefter på.

Mitt liv er blitt langt mindre komplisert, og selv om det kan høres egoistisk ut for utenforstående, så må man av og til i livet ha lov til å tenke på seg selv og de som er nærmest.

Lykke til, særlig med forsøket på å holde kontakt med barna.

 

 

 

[Karomamma]

Huff, dette høres vanskelig ut. Jeg synes det virker som du har tenkt nøye over alt sammen og egentlig har bestemt deg. Da må du bare gå for det hjertet forteller. Noe annet råd kan jeg ikke gi, er så heldig selv at jeg ikke har vært i nærheten av sånne situasjoner, heldigvis

 

Støtteklem fra meg!

[strikkballen]

Kjempetrist, føler virkelig med deg! Du har virkelig prøvd å opprettholde kontakten med dem, og ikke blitt behandlet som du fortjener! Uten å kjenne dem og hva i all verden som får dem til å oppføre seg sånn, vil jeg si at jeg skjønner veldig godt ditt valg. Det er helt stuerent, ærlig og ryddig, du har prøvd alt du kan, og du vil også skrive til dem og fortelle hvorfor du velger å bryte. Jeg har en venninne som har valgt på samme måte, hun har kuttet all forbindelse med sin mor (av grunner jeg skjønner VELDIG godt), og har det mye bedre nå. Hun gikk gjennom en veldig tøff tid i mange år, da hun fremdeles prøvde å holde kontakten. Desverre var moren ute av stand til å møte henne med kjærlighet og respekt, pga egne komplekser og usikkerhet.

 

Tror du får det bedre på sikt uten å oppleve respektløs oppførsel fra dem, selv om det sikkert kan komme en sorgreaksjon med en gang (eller - sorgen har du kanskje allerede vært gjennom, slik de tydeligvis har oppført seg i årenes løp).

 

Lykke til!

 

 

[Gummelillan]

Du gjør det eneste riktige. Nok er nok og nå har du blitt gammel nok til å bestemme selv hvem du velger å ha rundt deg. Og skjønner veldig godt at du vil "skåne" ungene dine fra å bli kjent med disse. Betyr ikke at man dermed ikke kan få frem hvor man kommer fra.

 

Stooooooor varm bjørneklem til ei venninne jeg på kort tid har blitt veldig glad i!

[Trollmora]

Kjære phantomet.

Det høres ut som om du har reflektert lenge over dette. Jeg vil bare ønske deg kjempemye lykke til med å prøve å holde kontaken med barna. Kan hende at det er det som blir fremtidens familie for deg (i tillegg til mann og barn da)

Så lenge dine søske ikke klarer å være fornuftige, rasjonelle mennesker, men bare bruker hersketeknikker for å få viljen sin er det nok ikke noe fruktbart å forsøke å opprettholde kontakten.

Selv om det blir tøft å ta det siste skrittet så har du allerede startet den prosessen.

Ta en ferietur med barna for å vise dem hvor du kom fra. La dine brødre leve sitt liv, og tenk at det er de som har mistet noe verdifullt, ikke du.

 

Masse, masse gode ønsker fra

[Maud]

Som noen andre har svart, så har du vel allerede bestemt deg. Du skriver nært og personlig om et veldig vanskelig tema og du presenterer fakta som gjør det lett å forstå hvorfor du må ende på den beslutningen du har tatt. Det føles sikkert brutalt og endelig, men når du har brukt så mange år på å prøve å få det til, høres det ut som om det rette er å kutte kontakten.

 

De fleste av oss som er modne har vel forståelse for at noen familiemedlemmer er så krevende at vi kan/bør velge dem bort. Selv har jeg en søster som nærmer seg min utholdenhetsgrense. Holder ut mest for mamma og pappas del...

 

Som voksen og med ansvar for barn ligger din viktigste forpliktelse i å være til stede for din egen familie. Jeg synes derfor det høres riktig ut å sette strek overfor to brødre som ikke evner å tilføre deg noe positivt. Skjønner at det gjør vondt, men det må være bedre å jobbe med den smerten enn all frustrasjonen og skuffelsene brødrene tilbyr deg.

 

Stor trøsteklem

[Superlis]

Det meste er vel igrunnen sagt,men jeg vil bare si lykke til med valget ditt! Du har nok tenkt mye over dette og har opplevd mye,føler med deg!! Altså vil bare gi en klem og si at det viktigste er at du verner om deg og dine=))))

[Velve]

Hmmm....vanskelig når det blir vondt med brødre, det er noe med forventninger og ønsker og masse følelser... Jeg vet noe om det selv.

Jeg kan ikke gi deg noen råd, men bare si litt om hvordan jeg har "løst" dette".

Jeg er ikke uvenner med min bror, bare luta lei av å "løpe etter han å be han om å leke med meg." Han har ikke vært her i barselbesøk etter sistemann, bor 20 min. unna. Det har bare kokt bort i kålen for han...Jeg føler meg nokså tråkka på. Men kom en dag på at det også handler om mine forventninger og behov for mer kontakt og oppmerksomhet. Han har aldri lovet meg noe som helst! Han har tvertimot i årevis latt være å svare på henvendelser, latt være å invitere meg i ulike sammenhenger og sagt nei på mine spørsmål om å få komme på besøk. På et tidspunkt ble jeg rasende; jeg ville skjelle han ut eller skriv et sint brev til han. Men; det har endt med at jeg tenker; jeg savner broren min, men han må få lov å velge meg bort. Det eneste jeg kan gjøre er å la være å forvente mer enn kan vil gi. Jeg kan ikke ta ansvar for hans måte å være på, bare min egen. Jeg tar ikke kontakt mer eller inviterer han (m. fam), men konværserer hyggelig når vi treffes i familiesammenheng.(Jeg må innrømme at jeg i et fandenivoldsk øyeblikk hadde håpet at han etterlyste mine iherdige forsøk på kontakt, men neida!) Barna får oppmerksomhet og jeg treffer de stadig via andre slektninger og lurer meg til tantetid her hos oss.

Jeg vet ikke om jeg får sakt noe mer enn lykke til til deg. Du har sikkert også mange andre som ønsker å være en av dine nære!

[phantomet]

Tusen takk for all støtte, trøst, oppmuntring og innspill.

 

Det har vært en lang prossess emosjonelt, før jeg tilslutt besluttet å gjøre en drastisk endring i mitt forhold til de få gjenlevende familiemedlemmene jeg har igjen.

 

Etter nøye ettersyn i sømmene, fant jeg ut at jeg bestandig er den som er på tilbudssiden, som stiller opp og gjør bidrag til å bevare en viss familiekonstellasjon, mens de andre er på suger siden, der de besvarer min affeksjon med negativitet, kynisme og egosentrisitet.

 

Man kan snakke om forventninger som ikke blir innfridd, men faktisk i dette tilfellet dreier det seg om at jeg forventer sorgen og skuffelsen, og får den innfridd hver eneste gang...

 

Det følger bestandig en anelse ensomhet med i slike prossesser. Jeg er til syvende og sist alene om å ivareta meg selv og mine nærmeste, og valget jeg har gjort nå er det bare jeg som kan gjøre. Selvfølgelig har jeg båret på et håp en gang om at familierelasjonen ville ha en større betydning for mine brødre og meg på sikt, men opplever bare at den representerer uro, bekymring og destruksjon..Og det kan jeg faktisk klare meg uten.

 

Dagen idag har vært preget av en sorg, men også av en lettelse for at jeg endelig har følt meg helt klar til å ta det endelige steget bort. Tårene har ikke vært langt borte, men som min venn dritgrei sier...Tårer er ikke det samme som svakhet...Så da får de bare flyte fritt til de ikke trengs mer.

[Gummelillan]

Huff, feller en tåre sammen med deg jeg da...

 

Si endelig i fra hvis du har lyst til å ta en kopp kaffe med "naboen" og forbanne folk som suger!!!!

[phantomet]

Nå er jeg faktisk på vei ned til deg...*smiler* Men ikke for å gråte, men for å levere noe som er ditt!!!!

[Gummelillan]

Setter på vann og forsøker febrilsk å rydde bort kleshaugene, jeg da ;-)

[Attpåklatten :-)™]

Drit i kleshaugene dine og gi phantomet en STOOOOOOOOOR klem fra meg da;-))

[ettbarnsmammaen]

Kjære phantomet!

Som en annen her inne sa: Vi kan velge våre venner, men ikke vår familie! Arveoppgjør fører ofte til uvennskap. Et eksempel har jeg fra min nærmeste familie. Da min far og hans tre søsken skulle dele dødsboet etter sine foreldre, skjedde det dessverre ting som gjorde at han valgte å bryte kontakten med sine søsken. Det hadde skjedd ting tidligere også, og da dette arveoppgjøret var over, følte han at begeret var fullt. Et par år senere døde han dessverre selv. Moren min følte at hun måtte respektere avgjørelsen hans, og har siden 1992 ikke hatt kontakt med sine svogere eller svigerinner. Hun utveksler bare julekort med et par av mine kusiner.

 

Det første moren min gjorde etter at faren min døde, var å sette opp et testamente og fordele det hun eier mellom broren min og meg. Hun skjønte reaksjonen til faren min veldig god og støttet ham fullt og helt, men syntes likevel at det som hadde skjedd var leit og orket ikke tanken på at slikt skulle skje mellom hennes egne barn.

 

Jeg skjønner deg veldig godt, phantomet, og synes du har tatt en riktig avgjørelse. Her dreier det seg ikke bare om grådighet i forbindelse med arv, men også om respektløshet generelt. Alle overtramp vi mennesker opplever etterlater seg sår, og når man opplever slike vonde ting som du har opplevd gang på gang, får ikke sårene tid til å lege seg. Det eneste rette å gjøre da, er å "slå opp", som du sier (morsom måte å si det på), for her dreier det seg om å beskytte deg selv og dine.

 

Jeg håper imidlertid at du vil klare å holde kontakten med tantebarna dine. Dette håper jeg både for din egen skyld og for dine barns skyld. Jeg vet ikke hvor stor familie mannen din har, men det kan være godt for barna dine å ha kontakt med søskenbarna sine. Min egen familie er dessverre ikke så stor. Min mor har ingen søsken, og etter at faren min brøt med sine, har jeg ikke sett noen av slektningene på den siden. Jeg har imidlertid hatt litt kontakt med en kusine i et par år, og håper at vi kan treffes en gang. Jeg støttet faren min da han "slo opp" med sine søsken, men jeg synes det er leit at en konsekvens av dette ble at kontakten mellom meg og mine søskenbarn ble brutt.

 

Jeg ønsker deg alt godt!

 

Mange klemmer fra

[Gummelillan]

Så ikke innlegget ditt før nå, men det ble mange klemmer ;-) Utrolig koselig å ha funnet venninne som bor så nært her inne!!!!

 

[Attpåklatten :-)™]

BRA!!!!!!

 

 

;-))

[phantomet]

Du er snill klatten!!! Og jeg kan bekrefte at det vanket klemmer, deilig te og prat... Og det var et litt mindre nedtrykt phantom som dro hjem etterpå!

Visst kommer det mye flott som resultat av DiB.

Setter enorm pris på alle vennskap jeg har ervervet meg, noen spesielt godt, og på menneske møtene DiB har ført til.

[Attpåklatten :-)™]

;-))