Hvor møtte du kjæresten din?

[strikkballen]

Ååååå, jeg elsker sånne spørsmål! Møtte min kjære på jobben, han var faktisk sjefen min, men vi ble IKKE sammen før vi begge hadde begynt i andre jobber, altså! Bare så det er sagt! Kanskje det var meningen at vi skulle treffes... Tror av og til litt på sånt. Vi møttes et par år før vi begynte å jobbe sammen, fordi jeg intervjuet ham i forbindelse med studier. Synes han var utrolig vakker, og måtte anstrenge meg voldsomt for at dette ikke skulle skinne gjennom. Ble derfor gravalvorlig under hele intervjuet og turte nesten ikke se på ham. 3 år senere så jeg en stillingsannonse som passet perfekt for meg i forhold til hva jeg hadde studert. Han var leder for den avdelingen som søkte folk. Vi jobbet sammen i 3 år, likte hverandre godt, men hadde andre samboere, så ingenting skjedde. Begynte i andre jobber etterhvert, og dermed skjedde det. Fort. Og nå har vi to mirakler, og han sitter overfor meg i sofaen og smiler av denne historien. Og er like vakker som da jeg møtte ham. Det vil han alltid være, for meg.

[Tokatter_USA]

Jeg kan heller ikke motstå et sånt spørsmål. Enda jeg ikke hadde tenkt å skrive noe i dag (heller). Vi traff hverandre på college, vi. Jeg skulle bare være der ett år, som de fleste skandinaver, men jeg traff ham i løpet av den første måneden i keramikktimen. Jeg syntes han var søt, men jeg trodde han var litt for ung for meg. (Jeg var 20, trodde han var ca. 18.) Så viste det seg at han var 6 mnd. ELDRE enn meg! Så flott! Dermed ble jeg værende i USA. Så gikk det mange år med on-off dating, med ham, med meg, med andre, og til slutt giftet vi oss som 38-åringer. Litt over ett år senere fikk vi vårt første, og hvis han får siste ordet, vårt eneste barn, en herlig jente på to år.

Wow, en 22 år lang kjærlighetshistorie komprimert til 8 linjer!

[dritgrei hei hei!]

jeg tror ikke det er farligere å date en mann enn en kvinne, og man blir jo kjent akkurat sånn som vi blir kjent her...

 

og da får man jo kjapt en viss formening om hvem man snakker med, og om det er holdninger og tanker og ord man kan leve med. jeg stoler på mange av dem jeg har truffet her inne, men jeg vet jo også hvilke jeg holder meg unna - skjønner du? det er ikke farlig om man har hodet på rett plass og stoler på egen intuisjon.

[Attpåklatten :-)™]

He he he, nei det er sant det dritgrei, og når sant skal sies, så har jeg ikke noe særlig kontakt med et par av de venninnene lenger heller, nettopp fordi ikke hodene var skrudd på rette veien - om du skjønner hva jeg mener?

Holdninger og tanker og ord som jeg ikke applauderte.......i lengden....men fy så mange år jeg gadd......men vips så ble jeg moden.....og de, jo de ser litt misfornøyde og grå ut ennå:-/

[dritgrei hei hei!]

nettopp....det var det jeg visste... man blir grå i fjeset sitt av ikke å ta sjanser....

 

:-)

[Attpåklatten :-)™]

Jeg har fin farge og rosa kinn:-)))

[dritgrei hei hei!]

jeg også!

[Gummelillan]

På jobb!

 

Første gang jeg så han var jeg i permisjon med min eldste datter. Jeg lykkelig gift og han samboer gjennom mange år. Da jeg var tilbake fra fødselspermisjon begynte jeg som fullmektig på den avdelingen hvor han også jobbet. Jobbet sammen en stund men så skiftet han avdeling. Møttes fortsatt i jobbsammenheng og sosiale lag fra tid til annen og husker at da han hadde flyttet fra samboeren sin "trøstet" jeg han på fest med at han sikkert snart ville finne en ny for han var jo både kjekk og hyggelig. Ja, presterte faktisk å påstå at han ville endog ha vært drømmemannen dersom han hadde vært 20 cm høyere....

 

Senere da han kjøpte seg stasjonsvogn og han fortsatt var singel fleipet jeg med at han var lat og egentlig var på jakt etter en ferdigpakke...

 

Da jeg etter noen år selv også ble skilt inviterte denne mannen meg med på hyttetur. Reiste båøyd til fjells som kolleger og kom hjem som hemmelige kjærster. Fortsatte med dating i smug i noen måneder, men så plutselig ble jeg gravid og siden har vi vært sammen. Har i dag vært sammen i snart 3 år og har da 2 barn sammen... Effektive, ja. Endelig godt at han hadde stasjonsvognen klar ;-)

[Ronja65]

Vi møttes hos en felles gammel venn i Danmark. Første gangen vi møttes så var han sammen med en jente som også var kompis med vår kompis. Jeg var "lykkelig" gift!(Dvs på vei ut av ekteskapet) Glemmer ikke at kjæresten hans, satt og fortalte meg hvor mye de elsket hverandre, men hvor vanskelig det var fordi hun bodde i Tyskland og han i Danmark. Ja, ja.

 

Var seinere og besøkte vår felles venn, da jeg var nyseparert og velig lei meg. Han var der hver gang, ble med meg på turer og vi hadde kjempefine samtaler...Kjæresten hans hadde også gjort det slutt. (Har en bild inne i mitt hode om et blåsigt og regnfullt danmark, der vi går langs stranden) .

 

Sommaren etter så blir jeg gravid, det var veldig tøfft for meg og jeg fikk en liten depresjon. Var usikker på fremtiden og om det var dette jeg ville. Han var rett og slett fantastisk, og sto støtt ved min side, når jeg gråt og gråt. Fra nyttår så flyttet han endelig opp til oss.

 

Jeg må si at jeg tror jeg har skudd guldegget. Han er rett og slett en fantastisk menneske, en flott pappa og en undebar styvfar til mine barn.

 

Nå føler jeg meg bare gla og lykkelig for min deilige Thyra og min fantastiske samboer, som jeg elsker veldig mye.