Blir så lei meg

[Anonym bruker]

Jeg er nå på besøk hos familien min, det er lang reise så nå jeg først reiser med lite barn så blir vi sen stund. Jeg skal være her ti dager, to helger og en uke.

Min mann har et prosjekt på jobben, og det skulle bli noen sene kvelder og møter ihelga. Han har også noen oppgaver hjemme som han har utsatt i lengre tid, en var å støpe trappe bak huset, slik at det blir lettere å bruke den inngangen, han skulle fikse litt på en bil, samt legge om vinterdekk slik føret begynner å bli.

I går snakket jeg med min samboer på kvelden, han hadde sønnen sin hos seg, det var andre gang han var der denne uka. Sønnen hadde ringt å spurt om han kunne få komme på tirsdag, og selvsagt kunne han det. Så han ringte igjen i går også, og fikk samme svaret. Om han ringte onsdag også og fikk nei siden han var opptatt på jobben, vet jeg ikke.

Han hadde i går sagt at han gjerne ville komme to ganger i uka, fordi det var så fint å bare være dem to sammen.

Sambo hadde da sagt at det kom jo ikke alltid til å være slik, vanligvis var jo x (mitt navn), og y (fellesbarnets navn) også hjemme. Da hadde han ikke sagt noe mer.

 

Jeg blir så irritert på samboeren min. Vi hadde jo en ordning om samvær som fungerte så greit. Det blir jo nå veldig vanskelig å si nei til å fortsette dette siden de har begynt, og blir det sagt nei, kommer jo både barnet og mora til å si at det er på grunn av meg.

Jeg er ikke intressert i denne ordningen. Hans barn er så klengete, frekke og ufordragelige at jeg orker det rett og slett ikke, fullt så ofte. Speseilt sønnen er en ordentelig snott unge.

 

Det andre er at min samboer igjen har utsatt sin del av fellespliktene, han har nok ikke støpt trappe, og han har nok ikke fikset bilen, og han har nok ikke holdt tritt med det vanlige huarbeidet. Når jeg kommer tilbake må jeg nok rydde å vaske, samt bære rundt på den forbaskede barnevogna lange veier fordi jeg ikke kommer meg inn på baksiden på en skapelig måte. Vårt forhold er i alvorlig ubalanse, alt er på hans premisser. Er så fortvila, har ikke lyst å reise hjem, når det skal være på den måten.

[Gjest marie-s]

Les hva du skriver her: Du vil ikke at faren skal være så mye sammen med sønnen sin? Hva om det var ditt barn? Hadde du forsatt ment det samme? Kanskje dette barnet merker din uvilje og blir trassig av det? Ærligtalt voks opp, dette barnet var her før du kom inn i bildet vil jeg tro. Vær glad du bor sammen med en som prioriterer barna sine i steden for andre ting.

[Kreoline]

Ja, det er en manns rett å skulle leke og kose seg med særkullsunger, mens den selvsentrerte egoistiske umodne nyekona hans skal dra lasset i det nye hjemmet alene. Hun burde sukke av glede når hun kommer hjem til et hus som står på halv åtte fordi far heller vil kose seg med barna sine. Det er jeg sikker på at ikke nye kona hans vil, for hun har jo fått æren av å være i nærheten av barna hans og holde hjemmet i orden. Skulle da bare mangle, stemødre altså.

[Kreoline]

Jeg er selvsagt enig i at far må få ha barna sine hos seg, men han må også greie å gjøre to ting samtidig. Det går an å ha barna hos seg samtidig som du får gjordt en del nødvendige oppgaver i huset. Kanskje barna til og med kan få hjelpe til, det er stor stas for mange barn.

 

Jeg synest at fedrene ofte slipper billig unna i mange tilfeller her på denne siden. Men ofte er det far som må ta i et tak i problemene slik at han prioriterer alle barna likt, men også innser at han er en viktig brikke i å få hjemmet til å fungere. Det er far som står i midten mellom sine særkullsbarn og nyefamilie, det er sikkert ikke lett alltid, men jeg får litt inntrykk av at ikke alle fedre er like flinke til å balansere dette. Trist å lese om fedre som kun prioriterer særkullsbarn og lar resten skure.

[Maud]

Jeg skjønner at du blir lei deg, det er ikke greit at du føler at han ikke tar sin del av jobben det er å holde deres felles hjem i orden. Jeg tror imidlertid at du må skille på hva som er viktig og hva som er uviktig. Det å støpe trappa er viktig, å fikse bilen også. Det å holde tritt med det daglige husarbeidet betyr kanskje å vaske og rydde på den måten du gjør det? Dessverre tror jeg altfor mange av oss kvinner krever at menn gjør ting på en bestemt måte og hvis de ikke gjør det akkurat slik, klager vi. Jeg vet at det får min mann til å gi opp... Du kan kreve av ham at det ser akseptabelt ut, men du må nok også leve med at det ikke er ryddig og rent på samme måte som hvis du hadde vært hjemme.

 

Det det er vanskeligere å forstå at du er lei deg for, er at hans barn skal være der mer. Du har rett til å kreve at han diskuterer store avgjørelser med deg før de tas, men du kan ikke kreve en viss mengde tid uten hans barn. Ved å stille slike krav, ber du ham velge mellom barna og deg og vi vet vel alle hva vi ville valgt hvis noen ba oss selv om å velge bort barna? Når man lever med en som har barn fra før mener jeg at man må være åpen for endringer i samværsordningen. Betingelser endres, barnet endrer, behovene endres osv. Da hjelper det i grunnen lite at du mener at den eksisterende ordningen fungerer bra.

 

Jeg tror ditt problem i forhold til mannen din er at han får deg til å føle deg lite verdsatt. Han gjør ikke det dere har blitt enige om (det du har bedt ham om?) og tar valg som får innvirkning på deg uten å diskutere dem med deg først. Fortell ham at dette får deg til å føle at alt går på hans premisser. Unngå for all del å betegne barna hans som klengete snottunger, da er du dømt til å ikke bli hørt og til å skape større avstand mellom deg og ham!

[-Hengebuksvinet-]

men synes vel hovedinnlegger blander kortene litt her. Selvfølgelig kan man forvente og forlange at mannen drar sin del av lasset hjemme, men det utelukker jo ikke at stebarna skal ha utvidet samvær. Jeg og mannen min har hele tiden vært opptatt av at alle barna våre til enhver tid skal føle seg velkomne her, og sier sjelden nei til å ha sønnen hans ekstra.

 

Hadde jeg fått valget mellom mannen min og å se mye av særkullssønnen min, hadde jeg ikke valgt mannen. Selv om jeg er utrolig glad i han, er ansvaret for barna mine viktigere enn han. Selvfølgelig tenker jeg ikke sånn i hverdagen, men hadde mannen min gitt meg et sånt valg hadde nok følelsene mine for han kjølnet kraftig. Jeg hadde også blitt veldig skuffet over han om han ikke stilte opp 100% for stesønnen min, hvem vil vel ha en mann som ikke tar ansvar for sine egne barn.

 

Når det er sagt synes jeg at mannen din er slapp. Man må kunne forvente at han følger opp avtaler dere imellom, så lenge ikke noe stort og uforutsett kommer i veien. Jeg hadde derfor sagt klart fra om hvor skapet skal stå, og at du forventer mer av han i fremtiden. Det er ikke umulig å gjøre litt selv om barna er tilstede, min mann har gravd opp hele hagen og støpt nytt badegolv med barna på slep.

[Anonym bruker]

Takk for svar.

Jeg har ikke problemer med at han tilbringer tid med sønnen sin, jeg har problemer med at han ikke drar sin del av lasset. Jeg er enig med de andre her, som sier at far må være sitt ansvar bevisst ovenfor det nye hjemmet, og greier en det er jo ikke samværet noe problem.

Men min mann greier ikke denne balanse gangen, og han vil ikke prøve. Han forteller om hvor ussel han føler seg når sønnen hele tiden gråter over hvor lite de finner på sammen. Han er typsik slik står å pakker fotballen, kom å spille fotball med meg, fordi om han vet at vi skal spise om fem minutter, og vi voksne hiver oss rundt for å få maten på bordet. Da blir det gråting og hyling og stakkars meg. Det er manipulering for alle pengene, min samboer vet dette, men han sier han ikke greier å stå i mot.

Jeg sier det er greit ha all fokus på barna når du har samvær, men da kan ikke samværet være for ofte, for du har jo andre plikter også. Dette er vårt kompromiss!

Jeg kunne godt tenke meg å få ting til å fungere bedre for oss alle, jeg har prøvd så mange ganger. Vi har snakket sammen om hvordan ting kan ordnes. Vi er enige om å prøve ulike tiltak, om hvordan vi skal gjøre ting, for å få et normalt familie liv også når det er samvær. Men min mann bukker unna hver eneste gang. Han lar seg avbryte når han snakker med meg. Han hjelper minimalt til med fellesoppgavene, og han greier ikke å holde orden på barna. Jeg greier ikke snu alt sammen alene, det er primært hans ansvar, jeg vil gjerne hjelpe til, men uten han kan ikke jeg greie å snu ting helt alene.

[Anonym bruker]

Høres irriterende ut dette. Er du nødt til å bli? Finnes det ingen veier ut? Hva med en pause? Flytte hjem til hjemstedet ditt for en epriode? Så kan han evt komme på besøk, hvis han er interessert og får lov hos sønnen sin. En far som lar sønnen sette standard for hva som skal skje når, høres ikke ut som en voksen mann som kan bestemme og sette grenser.

[yo mother-til 4]

Jeg bare rister på hodet......

 

Barn eller trapp hmmm.....skal vi se, vanskelig valg.

 

 

ironisk? ja

 

 

[Anonym bruker]

Til deg mother osv over: ordentlig inngangsmulighet/trapp til huset ER NØDVENDIG. Men jeg hadde nok fått noen andre til å ordne det, i stedet for å vente på en fyr som aldri får ut fingeren.

 

For øvrig, HI, tror jeg du bør få med deg gubben på en samtale m/fam.rådgiver. Hør på helsestasjonen. Du er vel hjemme i fødselsperm.nå, det er en vanskelig tid, ekstra komplisert for oss som har mange hensyn å ta. Det stller ekstra krav -til deg, men kanskje mest til mannen din. Dere trenger nok litt drahjelp nå for ikke å komme lengre inn i dårlige sirkler:)

 

Lykke til! La oss få høre hvordan det går. Bry deg ikke om ironiske slengere som hun over, hun er vel så inngått i morsrollen at hun har glemt hvordan det er å være førstegangsmor:)

[Anonym bruker]

Til HI: hvor gammel er denne særkullsen til mannen din? Hva er hans positive sider?

[Anonym bruker]

Han blir tolv, og hans positive sider har jeg svært vanskelig for å se. Trist, men sant.

[yo mother-til 4]

Til deg anonym over.....jeg skriver faktisk at jeg mener å være ironisk, og jeg underskriver med nicket mitt.

 

Jeg synes det er noe av det mest utrolige jeg har hørt. Greit at mannen ikke gjør sine "plikter", dem om det, men hun er bortreist! Og mannen ønsker tydeligvis å tilbringe tid med sitt barn. Hva i all verden kan være mer fantastisk enn det? Hun beskriver jo dette barnet på en ikke særlig flatterende måte. Er det kanskje en mulighet for at det nettopp derfor er lettere for far å ha kontakt med dette barnet når hun er bortreist?

 

Jeg bare spør.

[Anonym bruker]

Ja, du er ironisk:) Og forøvrig er innleggene dine totalt uinterresante å lese. HI har åpenbart et problem her, og svaret ditt tjener ikke til noe annet enn å få henne til å føle seg enda mer dårlig. Slutt å svar på innlegg hvor du ikke har noe mer konstruktivt å komme med. Har til gode å se noe fornuftig på trykk fra din side.

[Anonym bruker]

Det er trist at du synes det er riktig å konstantere at noen aldri sier noe fornuftig. Det er greit at du er saklig uenig, men yo... har like stor rett som deg til å synes noe. Hun prøver å se saken fra flere sider enn kun stemorens og det burde være greit!

 

Hvis man som stemor sliter med å nevne en eneste positiv side ved et barn, da har man større problemer enn en manglende trapp!

[♥Snulder]

Ut fra hva som blir sagt i hi innlegg levner det liten tvil om at det finnes et lite sjalusiproblem her. Hi er frustrert over at samboer ikke gjør fellespliktene og det er jo greit nok... Men det bør vel ikke blandes med at han faktisk ønsker å ta seg av sønnen litt ekstra.

Personlig så har jeg en stedatter jeg ikke kommer overens med, men har alikevel stått bak min samboer når han ønsker mer samvær. Simpelthen fordi han er glad i ungen sin!

Er forholdet deres i ubalanse pga at han aldri gjør noe hjemme, eller fordi han av og til prioriterer sin sønn?

[høne- mor]

Jeg legger merke til en ting i HI's svar litt over her, som jeg stusser litt over og som jeg tror at er noe av kjernen av problemet for mange steforeldres opplevelser av at samværs-stebarn kan være ganske irriterende:

 

sitat: "Jeg sier det er greit ha all fokus på barna når du har samvær, men da kan ikke samværet være for ofte, for du har jo andre plikter også. Dette er vårt kompromiss!"

 

Det det står her (sånn jeg leser det) er vel egentlig at far har valgt en samværsforeldrerolle som er ganske vanlig men ganske problematisk: Når man har skyldfølelse fordi man har gjort sine barn til skilsmissebarn (det har vi vel alle iblant) og savner barna sine mesteparten av tiden eller halvparten av tiden når de er hos den andre foreldren, er det lett å prøve "å ta igjen det tapte" når man har barna/barnet hos seg. Og denne typen "godteforeldrerolle" er vel oppskriften på å få bortskjemte dritunger. Man lar barna spille på skyldfølelse og grine seg til alle mulige unntak som man med stor selvfølgelighet ville satt foten ned for om man hadde bodd sammen med barna hver dag. Når man oppfører seg som normalforelder er det ikke normalt å ha "all fokus på barna", ingen familier hadde overlevd da. Om man gjør samværsbarna til sånne bortskjemte prinser og prinsesser blir de jo helt uspiselige. I første rekke for steforeldren, men i neste omgang for de som skal forholde seg tett til barna når de blir større og skal bo sammen med noen selv. Dette er å gjøre barna sine en generalbjørnetjeneste sånn jeg ser det.

 

Jeg tenker litt sånn at det er et poeng å oppdra barna til å oppføre seg sånn at man gjerne vil være sammen med dem hele tiden. Også om man ikke har barna hele tiden. Om det innebærer at barna furter og ikke er maksimalt fornøyd hele samværstiden, så får man trøste seg med at de får mer lykke på sikt på den måten.

 

Jeg ville heller sagt det omvendt av sitatet ovenfor:

Det er viktig å oppdra normalt uansett hvor lite man har barna. Ellers ødelegger man dem. Om man mener man har barna for lite til å kune oppdra dem normalt når man ser dem, må man prøve å ha dem mer sånn at man klarer å oppføre seg som en forelder og ikke en fornøyelsespark. Om det ikke er mulig må man ta en runde med seg selv og tenke gjennom hvordan man kan bruke den tiden man har sammen med barna til å gi dem mest mulig lykke på sikt. Ikke bare viljen sin her og nå.

[Kreoline]

Kjempeflott innlegg høne-mor.

[Anonym bruker]

Så sant som det er sagt hønemor.

Min mann vil ikke, han sier at fornuften sier at det er det beste, men at han ikke greier det.

HI

[Anonym bruker]

KJEMPEBRA innlegg av hønemor! Skulle printet det ut og hengt det opp på helsestasjon og andre steder hvor foreldre og steforeldre ferdes.

Det var så treffede og fint formulert, beste jeg har lest her på forumet på lange tider!

[-Hengebuksvinet-]

Spesielt dette sitatet er genialt:

"Det er viktig å oppdra normalt uansett hvor lite man har barna. Ellers ødelegger man dem. Om man mener man har barna for lite til å kune oppdra dem normalt når man ser dem, må man prøve å ha dem mer sånn at man klarer å oppføre seg som en forelder og ikke en fornøyelsespark."

[Anonym bruker]

men hvordann konmme ut av det uheldige sporet. hos oss fortsatte det som før tiltross or 50-50. hva når far ikke greier å endre, hva når han ikke vil.

slike mønster må jo ha med skyld for samlivsbrudd å gjøre, tror ike det er vanlig hos nordsjø arbeidere og andre yrkespendlere.

[høne- mor]

Veldig hyggelig og ganske betryggende at flere av dere støtter min beskrivelse av hvor skoen trykker for mange av oss.

 

Jeg er veldig enig med deg anonyme over meg her om at det nødvendigvis ikke har med prosentfordeling av tid å gjøre. Min kjære har 50/50 tidsdeling med eksen sin for datteren deres, og der opplever (ihvertfall jeg) at de begge har låst seg fast i et mønster hvor de konkurrerer om datterens gunst. Mine egne tre særkullsbarn har 3 uker her og 1 uke hos faren sin, og der er det også mye av de samme skjemme-bort greiene når de er hos han (leggetider, middagsmeny, mengde lekselesing mv. bestemmes i stor grad av barna, og i motsetning til meg så har han au pair, så de kan også rote så mye de vil og hjelpe til så lite de vil).

 

Jeg opplever det også som veldig vanskelig at min kjære i så stor grad er avhengig av å behage sin datter - hele tiden. Det er mildt sagt irriterende når hans 12 åring insisterer på, og får lov til å være oppe 1-2 timer etter at jeg har jagd min 16 åring i seng når vi f.eks. er på ferie sammen (min 16 åring blir selvfølgelig paddesur av sånt, og jeg føler meg litt forrådt fordi vi voksne egentlig var enig om en leggetid og jeg følger opp og ikke han). I hverdagen er det lettere for meg å være leggetids-nazi for alle barna. Eller når jeg (selvfølgelig) kommanderer mine barn til å bidra med kjedelig husarbeid hjemme her, og hans prinsesse alltid slipper fordi han gjør hennes del om hun ikke gidder..

 

For meg er det tre ting som sliter med dette: For det første at jeg opplever kjæresten min som ganske pingleveik når han gir etter for det minste vink fra datteren, og "aldri" setter ned foten (det er litt turn-off rett og slett, min respekt for ham krymper litt da). For det andre gjør det meg faktisk litt vondt å se stedatteren min (jeg har vært sammen med faren hennes i 4 år nå) bli stadig mer selvopptatt og manipulerende (jeg synes litt synd på henne og føler at hun "drar seg til" rett foran nesen min uten at jeg kan gjøre særlig mye med det). For det tredje gjør det familielivet eller integreringen av mine og dine barn ekstremt vanskelig når man opererer med så forskjellige regler (dvs. vi har gjennomdiskuterte regler, men han lar henne alltid strekke det mye lenger enn jeg kan gjøre med mine tre).

 

Og jeg innbiller meg også at det hadde vært en ren win-win situasjon om han hadde håndtert det annerledes: Alt og alle hadde vunnet på det, og ingen hadde tapt noe. Men jeg skjønner jo også at det er lite fristende å gjøre seg upopulær, og at det er lett å tenke veldig kortsiktig på at hun skal være max fornøyd når hun er hos faren sin. Ikke minst fordi han savner henne mye når hun ikke er her (særlig de ukene jeg har særkullsbarn og ikke han).

 

Jeg skulle ønske vi her inne kunne hjelpe hverandre med å pønske ut en bra måte å komme ut av det uheldige sporet... (eller i det minste lufte erfaringer med forsøk på det). Jeg innbiller meg at nøkkelen til det ligger i å få (i mitt tilfelle) kjæresten min til å opptre mer som en ansvarlig forelder og slutte å være så redd for å bli utkonkurrert av sin ekstremt fornøyelsesparkaktige med-forelder (biomor i dette tilfelle er en Tårnfrid som kompenserer for mange kvelder hvor datteren er alene hjemme med å gi ekstremt frie tøyler + mye shopping og andre "kjøpe seg popularitet" opplegg). Han skjønner det når vi snakker om det, men han greier det dessverre ikke i praksis: har nærmest inntrykk av at han bøyer unna så snart jeg snur ryggen til. Og jeg blir så lei av å være den som skal påpeke sånt hele tiden.

 

Og jeg skulle virkelig inderlig ønske at familievernkontor og andre som stadig gnåler om hvor viktig det er at barna opplever begge foreldrene som like viktige og like verdifulle (noe som indirekte oppmuntrer til konkurranse) isteden kunne mast litt mer om at begge foreldrene har like stort ansvar for å forme barna slik at de i større grad får det greit med folk rundt seg...

 

Beklager det dunderlange innlegget. Jeg ble så inspirert av at noen endelig så samme problem som meg!

 

[Anonym bruker]

Jeg kan på mange måter forstå frustrasjonene til mor når det er andre regler og kanskje friere tøyler hos far. Her hos oss er det også mye av det samme, og jeg ser at mange ser saken kun i fra en side. Jeg vil forklare ut i fra den andre...

Barna er hos oss en til to ganger i året. Og til sammen dreier det seg om ca. tre uker. Det er ikke mulig for oss å ha de mer pga økonomi. Barna bor i Tyskland, og der nede er det far som må betale alle reisekostnader alene. Og når mor i tillegg setter alle kjepper i hjulene, så må far også dra ned og hente de + følge tilbake. Samvær er derfor ekstremt dyrt. Når de først ENDELIG er her, har vi ingen som helst slags planer at de må legge seg til vanlig tid som hjemme, eller at de skal gjøre husarbeid på vanlig måte. Vi rett og slett skjemmer dem bort, og hverken jeg eller faren skammer oss over det. Og vi konkurrerer overhodet ikke om barnas gunst, men vi vil så gjerne kose oss alt vi kan. Mor sender med en laaaaang e-mail før de kommer om når de skal legge seg, hva de skal spise, hva de kan få se på tv, hvilke lekser de må gjøre, hva slags språk vi skal snakke og lignende---

Mulig flere her reagerer- men vi gir blanke f--- i hennes "regler ", da det er VI som skal være sammen med barna og ikke henne.

Selvfølgelig er hun redd for at barna skal ha friere tøyler hos oss enn de har hos henne, Men vi ser ingen grunn til at vi må følge hennes regler! Far har jo ingenting å si når det gjelder husreglene der hjemme. Og vi ser heller ingen grunn til at det ikke skal være noen forskjell mellom to steder.

Beklager hønemor, jeg forstår deg, men jeg kan ikke støtte deg fullt og helt. Det må være rom for individuellle forskjeller mellom mor og far. Barn trenger ikke nødvendigvis å lide av den grunn.

 

Jeg tror også at jo mer biomor "maser" om dette, så vil far sette seg mer og mer på bakbena. Det er ihvertfall det som skjer med far her. Det ender opp med ignorasjon av henne, og hun oppnår ikke en ting med å prøve å sette opp regler for hva vi skal spise eller ikke spise. Der går grensa!

[Anonym bruker]

Kanskje du bare skulle bli igjen hos foreldrene dine, på meg høres du ut som en sutrete unge!

 

"Jeg er ikke interessert i denne ordningen" skriver du, men du visste at det var et barn med i bildet da du traff mannen din eller?

Da er det faktisk sånn at det kommer før støping av trapper og husarbeid, det gjelder for alle som har barn. Hadde du vært villig til å se ditt barn bedre, bare fordi noen fortalte deg at du måtte frigjøre mer tid til husarbeid? Hello........