Fysisk irettesettelse av ca 3-4 åring - hva er akseptabelt?

[blond]

Vil gjerne ha en diskusjon om dette, er ikke ute etter råd.

 

Se for deg situasjonen at du har sagt i fra om at en viss ting ikke er lov, men at barnet likevel gjør denne tingen, la oss si kaster leker rundt i rommet. Du kan da velge å overse det hele eller reagere. Hvis du skal reagere fysisk, hva er da akseptabelt?

 

I følge voldsteori kan det oppleves som et overgrep for barnet å bli tatt i eller holdt fast, men det kan også oppfattes som likegyldighet hvis foreldre ikke gjør det.

 

Hva mener dere?

[Maud]

Mitt første barn var en enkel fyr å sette grenser for. Vi kom derfor aldri dit at han testet meg så klart. Han hadde gitt seg lenge før... Min andre sønn er foreløpig for liten til å prøve seg så tydelig, men er redd han kan komme til å gjøre det etter hvert...

 

Jeg ville prøvd å unngå å komme i den situasjonen. Ha få ulovlige ting og være konsekvent på dem. Ikke ha farlige ting tilgjengelig som han kan kaste rundt. Prøve å avlede når han er i ferd med å spille seg opp. Gi masse ros for det positive han gjør. Hvis han allikevel kaster en ting rundt i stua, tar jeg først fra ham selve tingen. Ikke mens han holder den, vil helst ikke dra i hver vår ende eller bende fingrene hans fra hverandre. Tar den i det han har kastet den. Hvis han da blir sint og tar etter en annen ting for å kaste den, ville jeg nok holdt rundt ham og sagt nei. Med en 3-4-åring er det mulig uten å måtte holde så hardt at han risikerer å bli skadet. Jeg tenker at jeg mister troverdighet som mor hvis jeg ikke klarer å forhindre en atferd jeg har sagt nei til. For meg er det ikke greit å smikke på fingrene eller være fysisk på annen måte, men å stoppe hånden hans eller å holde ham i ro er altså greit.

[Anonym bruker]

Er også imot å straffe barn fysisk. Har sett flere som slår barn i alderen 1-2 år på fingrene for å poengtere at de ikke får røre ting etc, men mener det er helt feil. Da lærer de kanskje at de ikke skal røre, men de lærer også å slå..... Og jeg klarer ikke å slå mine søte små.

 

Men må innrømme at jeg har tatt hardt ned i guttene ett par ganger og sendt de på rommt sitt (4 1/2 år og 10 år). Men da har de virkelig tøylet mine grenser og ikke hørt etter på det jeg har sagt. 10 åringen er nå blitt så stor at han aldri er i nærheten av slike episoder, nå er det minstemann som er "utfordringen". Prøver å være flink å forutse og unngå slike episoder, så får vi alle en god dag med gode opplevelser.

["min villemo"]

er enig med dere her altså...en kan sammenligne mye god hundeoppdragelse med barneoppdragelse...

 

en må gi ros istedenfor ris

 

helt opplagt..

 

jeg kjenner ei som smekker fingrene til gutta sine, jeg liker det ikke men jeg turte ikke å si noe da hun fortalte at hun brukte å gjøre det, vet jeg var feig, men jeg er også en sånn person som ikke liker å gi dårlig samvittighet hos en person eller si noe som kan såre...,men jeg jobber med saken om å si hva jeg mener i alle sammenhenger...,d er ikke lett..., d er blitt 2 flotte gutter så heldigvis har de ikke tatt synlig skade av det, men jeg er sterkt imot straff eller irettesettelse på en slik måte..sukk

[Gjest]

Fysisk straff/ irettesettelse kommer det aldri noe godt ut av, barn blir redde og forvirrede da.

 

Man må veilede barn ved å forklare hva de gjorde galt og hvorfor barnet ikke skal gjøre slik mer. Man må ordlegge seg slik at barnet forstår hva man sier og få til en dialog med barnet så barnet kan snakke om det det gjorde galt.

Husk å rose hver gang barnet gjør noe riktig.

 

 

[blond]

Problemet er at det ikke alltid hjelper å prate med barnet. Og spørsmålet er: hva gjør man da??

 

Er ikke så helt sikker på om det aldri kommer noe godt ut av fysisk irettesettelse. MIn erfaring er ikke at det fører til redde og forvirrede barn. Kan du utdype denne påstanden, evt med konkrete eksempler?

[Duracella]

I det konkrete tilfellet du nevner, er det greit å fysisk fjerne de lekene som blir kastet rundt. De blir borte hvis han ikke oppfører seg, basta. problem løst, og ungen husker det til neste gang.

Å bruke fysisk avstraffelse for å ta ut sin egen frustrasjon og utilstrekkelighet på et barn (eller voksen!) er respektløst, nedverdigende og grusomt, og bør aldri forekomme.

Man kan ikke slå sitt barn og siden klage over at de er slemme og respektløse! De blir det de ser modellert av sine foreldre. Foreldrene må leve opp til en høyere standard selv først og fremst.

[Anonym bruker]

Har lest innleggene her, og jeg synes folk virker bevisste og flinke. Men denne fullstendig ikke-fysiske barneoppdragelsen krever at man har mye tid, krefter og tålmodighet når det gjelder barnet som er grenseprøvende. Jeg har hatt en situasjon hjemme i det siste med en svært utagerende gutt som nettopp har fyllt 3 år, og en baby som skal ligge på fanget og ammes/få flaske... Hva gjør man da når man har hendene fulle med babyen, og storebror prøver å slå babyen, meg, og til tider flaska. Eller kaster ting rundt bl.a. på tv'en, som jeg har vært alvorlig redd skulle bli knust. Noen ganger varierer han med å slå av og på tv'en, eventuellt prøve å velte tv'en. Ja, jeg skjønner at han vil ha oppmerksomhet, men det er ikke alltid mulig når jeg har en baby i tillegg. Jeg hadde tatt storebror ut av fulltidsplassen i barnehagen, og redusert den til 40%. Nå er han tilbake på full tid. Det ble for mye for meg, og jeg vet fortsatt ikke hvordan jeg skulle ha taklet disse situasjonene bedre... Synes det er trist at jeg måtte gi opp, for jeg hadde gledet meg til å ha store gutten min mer hjemme, og være mer sammen med ham, og så ble det til at jeg bare måtte kapitulere og innse at det var bedre for alle om gutten var i barnehagen på full tid. Et nederlag for meg det der! Nå er jeg spent på om jeg får noen kommentarer fra andre her på hvordan de ville ha taklet nevnte situasjonerer.

[blond]

Kanskje han savna barnehagen og kjeda seg hjemme? Synes ikke du skal ha dårlig samvittighet, du gjorde det du trodde ville fungere og bli fint for alle. Ikke alltid at ting går den veien man ønsker. Gutten din har det sikkert flott i barnehagen! Så har du mer overskudd til han når han er hjemme. Du kan jo korte ned på dagene slik at han er mer hjemme hos deg og babyen.

 

Vet ikke helt om det er et ideal at man skal ha en ikke-fysisk barneoppdragelse. Håper at noen har kommentarer til det!

[Mamman til Astronauten]

Hei,

Jeg er mot fysisk irrettesetting/avstaffelse, eller hva man nå kaller det.

 

Jeg har noen spørsmål til:

Er det akseptabelt å irrettsette deg fysisk? ... mao en voksen?

Er det akseptabelt å straffe en 12-åring fysisk?

Hvor går grensene?

Er det akseptabelt at ditt barn slå andre barn? eller deg?

 

Hvis svaret ditt er nei på disse spørsmålene, hvorfor er det da ok å benytte fysisk irettesetting på barn?

[blond]

Det spørs hva man legger i "fysisk irettesettelse". Når jeg bruker begrepet i denne sammenhengen så tenker jeg på å holde fireåringen fast når han sparker og slår og ikke gir seg når jeg snakker til han på en rolig måte. Ofte er han frustrert og trøtt/sliten i en slik situasjon og da roer han seg ned hvis jeg holder han tett inntil meg til hele han slapper av. Han kjenner at jeg tar kontrollen når han ikke klarer å styre seg selv, for det er det som skjer. Han er så sliten at han ikke vet hva han skal gjøre av seg.

 

Jeg kjenner det sammen på meg selv. Har jeg uro i kroppen er det best å sette seg ned og hvile, sitte i ro, og det er godt hvis mannen min kan holde rundt meg. Situasjonen er litt annerledes, men jeg håper du ser poenget mitt.

 

Hvor grensene går er vanskelig å være veldig konkret på fordi det er person- og situasjonavhengig. Å slå/knipse osv mener jeg er helt klart uakseptabelt. Det er nedverdigende og hvis man har gått over den grensen MÅ man snakke med barnet og si unnskyld. Etter det MÅ man oppsøke hjelp på en eller annen måte. Ikke alle trenger hjelp fra en profesjonell, men kan hjelpe seg selv med å analysere situasjonen og sine følelser for å forstå hva som skjedde og deretter finne andre måter å håndtere en så presset situasjon på til det skjer igjen.

 

Hva gjør du situasjoner der barnet ditt slår deg i ansiktet og ikke gir seg? Eller slår veslesøskenet sitt? Eller kaster ting rundt i huset? Jeg lurer på hva du faktisk gjør når du ikke blir hørt på, ikke hva du mener er riktig.

[Mamman til Astronauten]

Det er en interessant diskusjon du trekker opp. Jeg tenker:

*når du sier "fysisk irettesetting" tenker jeg på noe som går lenger enn å holde et barn stille til det får roet seg. Du bruker også begrepet straff i det første innlegget. Det gir meg helt andre assosiasjoner. Det å hindre noen fysisk kan også, i tillegg til at det i enkelte situasjoner sikket kan bidra til å roe et slitent barn der følelsene herjer, også virke mot sin hensikt. Friheten til å styre egen kropp er svært viktig etter min mening. Jeg kjenner på meg selv at om noen holder meg fast mot min vilje når jeg er sint, ville jeg nok oppfattet dette som krenkende og en kilde til mer sinne. Jeg vil bestemme over min kropp.

*og jeg vil gjerne at du svarer på mitt spørsmål: er det akseptabelt at en voksen mann gjør dette i en konflikt med en voksen kvinne, der vi kan anta at han har et fysisk opvertak? jeg vet ikke, men dette får alt i meg til å stritte i mot!

Hvis barnet mitt slår/biter (hun er bare to) meg, sier jeg nei, løfter henne vekk og sier "det er vondt! du får ikke bite mamma".

[Mamman til Astronauten]

ops, du bruker faktisk ikke ordet straff, det så jeg nå, men det er de assosiasjonene jeg får. Beklager.

[blond]

Når du tar bort datteren din i nevnte situasjon, aksepterer hun det med å roe seg ned? Hvis hun ikke gjør det; hvordan håndterer du det da?

 

Er ikke helt sikker på hva du mener med "fysisk overtak". Hvis jeg var sint og mannen min heller holdt meg fast enn å møte meg på følelsene for at jeg skulle roe meg ned ville jeg kanskje fått panikk og blitt skuffet/irritert. Det hadde gjort noe med tilltten min til han. Å holde noen fast for å demonstrere makt synes jeg er respektløst. Jeg vil, og forventer, at folk møter ord med ord i en diskusjon, ikke ved å holde meg fast. Men nå kommer det an på hva slags situajsoner man ser for seg. Tenker jeg bort fra meg selv så finnes det situasjoner for eksempel der politi er involvert at folk blir holdt fast, eller i psykiatrien at folk blir lagt i reimer pga ekstrem stor uro. Da er det snakk om ekstreme situasjoner og ikke noe "folk flest" er borte i.

 

Det du skriver om hvilke følelser barn kan oppleve når det blir holdt fast er viktig! Det er ikke noe nytt, men du trekker en linje fra barn til voksen som synliggjør en eventuell effekt. Noe å tenke videre på.

 

Uansett tror jeg det er viktig at man som foreldre har et bevisst forhold til hva man gjør og hvordan man reagerer og at vi er åpne for barnas reaksjoner på det man gjør. En ting kan være veldig riktig en gang, mens det blir helt feil neste gang. Det er det som gjør det så vanskelig sammen med at man ikke alltid har kontroll på følelsene sine eller av ulike grunner har muligheten til å gi barnet akkurat det h*n trenger til enhver tid.

[Mamman til Astronauten]

Jamen får du meg til å tenke... Når jeg tenker etter, har jeg "styrt" henne fysisk i enkelte situasjoner. Det går på tannpuss, der hun hadde noen uker i fjor der hun IKKE VILLE pusse tenner. Da fikk hun søle og leke med en gammel tannbørste først, og så etterhvert tok jeg henne på fanget og pusset tennene hennes, enda hun gjorde ganske stor motstand. Pusse tenner er noe man må! Men jeg ser jo at det er veldig viktig å være meget bevisst på hva grensene er og ikke minst på hva en vil oppnå.

Jeg ser at du også snakker om å holde et barn for å roe det ned, etter at du har prøvd alt annet. Når min datter biter eller slå oss, gjør vi som jeg skrev i innelgget over. I enkelte situasjoner fungerer det helt greit. Hun roer seg raskt - jeg tor det fungerer fordi jeg da noen ganger sier at "mamma vil ikke leke med deg når du biter" og så går jeg. I andre situasjoner blir hun sint og kan være sint i en lengre periode (ti minutter kanskje) men da forsøker vi å holde oss unna, og heller snakke til henne rolig.

Det er jo lov til å bli sint! Og det er lov til å prøve grenser. Det er ikke alltid at målet er å rose seg ned. En må lære å takle sine egne voldsomme følelser, sinne også.

Men jeg tror nok at mine meninger om dette sikkert har preg at at vi foreløpig kun har et barn. jeg ser godt poenget til hun andre som skrev over her at om treåringen slår en diende baby, så må man gå litt mer kontant til verks.

Hmm, mener nok likevel at man skal ha svært gode grunner for å sette grenser fysisk. Det er ikke greit å tenke på hva man lærer barnet dersom man åpner opp for at argumenter og språk kan byttes ut med det å gå fysisk til verks.

[Anonym bruker]

Det er greit å slå eller holde fast hvis det ikke blir merker. Barna trenger en lærepenge! Jeg tok ikke skade av å bli slått da jeg gjorde noe galt!

[blond]

Jeg antar at dette innlegget er ironi eller ment som provokasjon...

[Mamman til Astronauten]

Det får jeg inderlig håpe...

[blond]

Til Mamman til Astronauten

Noen dager siden sist, men her er jeg igjen.

 

Nå er vi inne på en spennende diskusjon! Jeg er helt enig med deg i at det er viktig at barn får lov til å føle det de gjør (gjelder voksne også!), men som voksne rollemodeller gjør vi en viktig jobb i hvordan vi takler slike situasjoner. Det er lov å føle det vi gjør og gi uttrykk for det, men i handling kan vi ikke alltid gjøre det vi vil. Vi må ta hensyn til andres følelser, men ikke så mye at vi selv blir utslettet.

 

Når gutten min må holdes fast bruker jeg også ord. Jeg setter ord på hva jeg selv føler og hvordan jeg tror han har det. Jeg viser at hans handlinger betyr noe, men det er vanskelig å vite om jeg gir han dårlig samvittighet eller ansvar for hvordan jeg oppfører meg når han "utagerer". Jeg kan si at "når du tuller sånn og ikke hører på hva mamma sier, så må jeg holde deg fast til du blir rolig!" Skal vel blir flinkere til å si at han har lov til å bli sint, men at det ikke er lov til å slå osv.

 

Har tenkt mer på sammenlikningen med hvordan man reagerer på voksne og barn. Voksne har erfaring og vet hva som er sannsynlig og ikke, vet noenlunne hvor grensene/reglene går og konsekvensene av å ikke følge dem. Barn har begrenset med erfaring og er derfor ekstra oppmerksom på hva alle andre (især foreldre og søsken) gjør og de prøver ut hva som skjer dersom de bryter reglene. De lærer mye om seg selv utfra hva slags respons de får. Blir man behandlet med respekt føler man seg verdig.Får barn respons føler de seg sett og får de grenser som har konsekvenser å bryte opplever barn at voksne bryr seg. Det styrker selvtillitten. Men fordi at barn har begrenset erfaring må kanskje grensene lines opp ekstra tydelig og konsekvensene av å ikke respektere dem? Altså at man er rask med å reagere om barnet ikke gjør slik de skal (han slår lillebror og jeg stopper han med en gang og tar han bort fra situasjonen eller holder han unna til han blir rolig).

 

Jeg ville nok reagert inne i meg om en venn hadde sagt, eller gjort, noe som såret meg og ikke kontrontert henne med en gang. Hadde noen voksne utført handlinger som stred mot mine verdier ville jeg kanskje tenkt at det var deres sak og ikke brydd meg mer, men med egne barn kan jeg ikke overse det når de gjør ting som ikke er lov, jeg MÅ reagere og konfrontere med en gang hvis det skal ha noen effekt. Det er altså en forskjell på hvordan man reagere og handler i forhold til voksne og barn. Fordi de har begrenset erfaring og det er min oppgave som forelder å veilede og irettesette dem, samt lære dem med å være et godt forbilde, ved å sette ord på ting og svelge stoltheten og si unnskyld når det er på sin plass. Den oppgaven har jeg ikke overfor voksne.

 

 

[Nr. 3 i vente :)]

Jeg har faktisk opplevd å bli fysisk irettesatt av samboeren min. Aldri noen gang har jeg vært mer urimelig, og aldri noen gang har jeg fått passet mitt så påskrevet som den gangen. Jeg ble riktignok skikkelig forbannet når han tok tak i meg, men etter at vi snakket sammen etterpå var vi begge helt enige i at det hadde gått alt for langt og jeg trengte å komme meg ned på jorden igjen.

Nå er jeg dagmamma, og har selv opplevd å måtte bruke fysisk irettesettelse en gang. Dere skal vite at det gjorde meg helt frustrert og jeg måtte ringe til samboeren min for å hente støtte/trøst. Han sa at den måten jeg reagerte på var helt akseptabel, for tingene med den gutten hadde sklidd så langt ut. Tok det også opp med moren. Hun ble først litt rar, men etter å ha fortalt henne hva som hadde skjedd i forkant støttet hun meg helt i det jeg hadde gjort.

Hvis dere lurer på hva jeg gjorde, så tok jeg tak i armen hans og hold ganske hardt og sa med veldig bestemt tone at nå hadde jeg fått nok av tullet hans. Han illeskrek, men etter å ha roet seg og jeg fikk forklart med rolig stemme hvorfor jeg hadde reagert sånn ble alt mye bedre.

[blond]

Hei! Høres ut som om du taklet situasjonen bra med dagbarnet ditt. I en slik situasjon er det jo viktig at man også bruker ord som barnet forstår og formulerer seg på en slik måte at barnet ikke får skyldfølelse for å ha gjort deg sint, men forstår konsekvensene av oppførselen/handlingene sine. Også viktig at foreldrene fikk vite hva som skjedde.

 

Slike situasjoner er vanskelige og sikkert enda mer vanskelig når det gjelder andres barn man har ansvar for.

 

Tenker på situasjonen med samboeren din da han tok tak i deg for at du skulle roe deg. Hvordan opplever du det i ettertid? Er redd det kan føre til at man blir utrygg på den andre. Hvis det ikke var en farefull situasjon så var det kanskje andre måter å takle det på enn å ta fysisk tak i deg? Hva tenker du?

[Mamman til Astronauten]

Jeg må si, uansett alle nyanser og betenkleigheter og forbehold om ditt og datt - hvor går grensene mellom hva som er akseptabel fysisk "irrettesetting" og noe dere ville ment er ikke akseptabelt? hva er forskjellen på fysisk irrettesetting og fysisk straff? jeg sliter veldig med dette merker jeg. Kanskje fordi jeg har opplevd fysisk vold i nære relasjoner som barn, og alt i meg stritter voldsomt i mot når slike begreper brukes - det å ha råderett over egen kropp er EKSTREMT viktig. Tenk på hva dere lærer f. eks små jenter i forhold til seinere forhoild dersom dette ikke er et absolutt prinsipp???

[blond]

Jeg tror ikke man kan si noe generelt fordi alt er situasjons- og personavhengig. Likevel er det såklart noen ting som for de fleste er helt klart over grensen, det kan for eksempel være å sparke noen.

 

Dine grenser går der den går fordi du har den erfaringen du har, mens andre ikke ville reagert på det samme. Tenk deg at du går med kjæresten din i byen og titter i butikkvinduer. Han holder rundt deg og snur deg forsiktig i retningen der han vil vise deg noe. Antakelig hadde du fulgt hans bevegelser uten vanskeligheter, men hvis du hadde hatt en av de negative opplevelser friskt i minne kunne du blitt kjempesint eller redd fordi det reaktiverte minnene fra noe som var traumatisk. Ikke lett for en kjæreste å vite eller forutse fordi det ikke alltid er bevisst en selv. Altså kan en handling være uskyldig eller vond ut fra hvilken erfaring man har og hvor integrert denne er i kroppen.

 

Jeg er veldig enig med deg i at det er ekstremt viktig å ha full råderett over egen kropp!! Kropp er identitet. En utnyttet kropp, en misbrukt kropp, en hånet kropp har innvirkning på psyken og identiteten.

 

Du stiller et veldig vanskelig spørsmål om forskjellen på fysisk irettesettelse og fysisk straff. Straff er kanskje mer en villet og bevisst handling for å demonstrere noe eller hevne seg? Mens irettesettelse er mer å ta fysisk kontroll når den andre mister kontrollen for at denne skal få kontrollen tilbake igjen eller for å forhindre at denne gjør skade? Altså mer "nødvendig" for å oppnå et mål som er til det beste for den andre og som ikke er tilsiktet å krenke den andre som et middel til å oppnå makt og kontroll (i seg selv). Vet ikke, bare noen tanker jeg gjør meg.

 

Igjen: Ord må følge handling! Vi forstår best når ord og handling går hånd i hånd!

[Nr. 3 i vente :)]

TIl blond. Her kommer svar på spørsmålet ditt. DU spurte om hvordan jeg har opplevd i ettertid å bli fysisk irettesatt. For min del har det ikke forandret noen ting. Jeg er overhode ikke redd for at han vil reagere slik en gang til, for hvis han gjorde det ville han i såfall ha en grunn til det. Det han gjorde den gangen var ikke noe verre en det jeg gjorde mot dagbarnet mitt. Faktisk så ler vi begge to over det nå.

 

Over til en helt annen ting. Jeg mener at psykisk i rettesettelse kan være vel så ille.. Kanskje til og med verre. Hva med når barnet får høre: For en ekkel unge du er som griser sånn, bare drittunger griser. Da vil ikke mamma være glad i deg når du griser sånn.. (Dette er bare et eksempel).

ET annet er når man sier til et litt større barn: nei du får ikke mer mat nå for du har blitt så tykk. For min del!!! Ærlig talt. Så lenge man klarer å gi barnet all den kjærligheten man har, så kan det ikke skade om man fysisk irettesetter en unge, så lenge det ikke gjør vondt fysisk for barnet.

[Mamman til Astronauten]

Til blond og baremeg: jeg blir nok lit forvirret av ordbruken her... Dere bruker begrepet "fysisk irettesettelse" om noe som for meg står som normal fysisk kontakt mellom både voksne imellom og mellom foreldre og barn. Eksemplet med en samboer som tar i deg for å lede din oppmerksomhet mot noe, mener jeg ikke har noe med fysisk irettesettelse å gjøre i dt hele tatt. Ei heller eksemplene over om å ta fra barnet ting det kaster som det ikke får lov å kaste mm. Med et slikt begrep forstår nok jeg noe "hardere". Når man lever tett på hverandre er det jo ganske naturlig å være fysisk nær hverandre. Etter min mening er det en stor overgang til å fysisk irettesette og det er også påfallende hvordan dette ordet kan brukes til å dekke over noe som ikke er akseptabel. Hvor mange ganger hører dere noen si at de bruker vold eller slår? Overgripere er flinke til å pakke inn sine handlinger i mer "godtatte" vendinger. Når det gjelder egen erfaring, er ikke dette noe jeg har opplevd på kroppen selv, men det dreier seg om andre i nær familie som har voldserfaringer. Jeg har kun observert hva dette har gjort med dem som unge voksne og etterhvert voksne. Og derfor vet jeg at det er meget viktig å respektere andre menneskers fysiske grenser og selvbestemmelse.