Er det skadelig

[Anonym bruker]

Å be barna gå ut å leke, gå på rommet å leke, be dem om å finne på noe annet når de henger i rompa på deg lenge?

I vår omgangskrets gjør vi dette hele tida. Vi sitter å drikker kaffe, prater, og barna kan leke i bassenget, eller dissene. så kommer de tilbake for litt trøst, mat og kos, så går de avgårde igjen. Om de finner ut at de skal holde på under bordet vårt, sitte oppå oss, så får de etter en stund beskjed på å gå andre steder å leke. De kan godt komme over til oss å holde på med stille ting, men de få ikke lov til å dominere alt, da blir de sendt avgårde igjen.

Men så er det min mann sine barn. De skal sitte med de voksne, de skal prate høyt og lenge. De skal slite i ermet, og de får aldri beskjed. Sitter oppe med de voksne og små krangler seg i mellom.

Jeg ser jo på andre at de blir litt sånn utilpass, vet ikke hva de skal si. Skal de forsette samtaen eller skal de la samtalen flyttes over på Fotball, etter 10åringen kom og avbrutte, buser ut om det ene eller andre. Min mann pratet i vei med barnet, han svarte ikke bare på spørsmålet før han konsentrerte seg videre om den samtalen han holdt på med. Slik er det hele tida. Jeg blir så flau.

Han behandler meg slik når det kun er oss også, da blir jeg mest skuffa og lei meg. Og tenker i mitt stille sinn, at jeg er glad fellesbarn får en bedre oppdragelse.

Men når han gjør dette ute blandt folk, både mot meg og dem, da blir jeg så flau, og så synest jeg det er temmelig ydmykende når han gjør det mot meg.

Jeg merker at folk tar litt avstand når vi har barna, da blir vi ikke invitert med, og folk sikker ikke innom på samme måten.

Nå krangler vi om dette hele tida. Kunne han ikke bare oppføre seg normalt. Nå skal vi ha de ekstra igjen denne helga, og nå vet jeg at alt bare blir ukoselig, skuffelser og krangling. Igjen.

[Anonym bruker]

Jeg beklager å si det, men jeg synes ikke det er normalt å sitte med kaffe og andre voksne når ungene leker i et basseng. Jeg deltar i leken sammen med barna. Og trenger de å fortelle meg noe så hører jeg på dem. Den voksne jeg evt. prater med får fint vente.

 

Om noen reagerer på dette og tar avstand fra oss pga det har jeg ikke merket. Uansett synes jeg dette er den andres problem, ikke mitt. Her går barna først uansett.

 

Har du tenkt over om dette er normal oppførsel fra din mann, og at den han er "pålagt" hjemme ikke er det? Min mann og jeg er heldigvis enige i oppdragelsen av både felles og særkullsbarn.

[Anonym bruker]

Jeg krever at barna har respekt for den samtalen som vedkommende er i når de henvender seg til vedkommnede.

Det er uoppdragent og uhøflig å bryte inn.

Liker dere at voksne mennesker kommer busende og bryter inn i samtaler dere har med andre.

 

Setter dere ikke grenser når de vokser opp så får du ufordragelige voksne som ikke respekterer andres grenser.

 

Mine barn og stebarn får ikke lov til å bryte inn i eksisterenede samtale enten det er mellom min mann eller andre.Da irettesetter jeg uansett og ber de vente på deres tur.

 

Barn har godt av å leke for seg selv.

Jeg tror det er misforstått barneoppdraglese å være tilstede i alt barna foretar seg.

Skal voksne slippe alt i hendene bare fordi de vil leke eller snakke får vi selvsentrerte barn og voksne som tror at verden kun er skapt for dem.

Og hvorfor får vi barn som hele tiden kjeder seg , jo fordi de ikke er istand til å finne på noe for seg selv.

 

Jeg er sterkt imot at ungene skal være i sentrum til enhver tid , da får de ikke respekt for andres behov og følelser.Og vi får barn som ikke respekterer andre.

 

Og ufordragelige unger har det vondest selv fordi omverdenen møter dem med irritasjon og avstand.

[Anonym bruker]

Unnskyld at jeg ikke var så presis. Det er et slikt oppblåstbart plaskebasseng som står i hagen, noen meter unna der vi sitter, vi følger jo med, bare ikke helt opp i barna hele tiden. Men selvsagt deltar jo voksne i leken av og til, og selvsagt kommer barna bort til de voksne av og til. Jeg mener jo ikke at en ikke skal ta seg av barna. Bare diskuterer dette med å ha litt luft av og til, slik at det ikke alltid trenger å være så inntenst.

Når det gjelder fellesbarn er vi helt på bølgelengde, da skjer det naturlig av seg selv. Men når det gjelder hans barn, så slippest alt. Det er så slitsomt.

Når vi snakker om dette, så krangler vi, for han sier seg enig, men han greier ikke sette det ut i praksis.

Vet ikke om det er å sette barna først å ikke oppfordre til selvstendighet, vet ikke om det er å sette barna først om en skjemmer bort. Det er jo noe som heter bjørnetjeneste.

Er det andre som har litt andre holdninger for besøksbarna, trenger de denne ekstra oppmerksomheten fordi foreldrene er skilt. Hva med foreldre som jobber ute, de er jo også borte fra barna sine, er det også blandt dem vanlig å gjøre ting på denne måten. Hvordan er det hos andre?

[Anonym bruker]

Jeg er helt enig med deg.

 

Det værste jeg vet er barn som skal henge på foreldrene hele tiden. Barn har godt av å leke litt selv. Og når det er flere barn der, så må de lære seg å leke. Det kommer en dag da de ikke har noen å leke med, da kan de komme til foreldrene.

Og det er ikke slik at foreldre ikke leker med barna. Men når man får besøk er det slik at de voksne har behov for å snakke litt med andre voksne eller vennene sine også. Og barna får jo besøk de også. Da kan de også leke med besøket sitt.

Det er som du sier vanlig folkskikk.

 

Og barn som sitter å lytter til hva andre sier er også uhøflig. Har opplevd alt for ofte at barna hører mer en de trenger å høre.

 

 

Og det spiller ingen rolle om det er mine-dine- eller våre barn.

[libro2]

Vilken interesse har i utgangspunktet et barn av en voksensamtale? Når vi har voksen besøk så mener vi at da trenger ikke barna henge rundt bordet, er litt anerledes hvis det er besteforeldre eller noe sånt da. Da kan de leke ute, på rommet eller noe sånt. å hvis de vil noe så må de gjerne komme å spørre, men de får vente på tur. handler om å respektere andre. dette gjelder både felles og særkullsbarn. Hvorfor skal særkulls behandles anerledes enn felles? betyr de mere? Nei her er det samme regler for alle...

[Anonym bruker]

vi har barne bord og voksen bord når vi er mange nok, det er ikke skadelig, men koselig!

[-Hengebuksvinet-]

Med mindre dere har dem annenhver uke eller mer ville jeg si det er naturlig at de sitter litt opp på pappaen når de er der, siden de skal ta igjen for all tapt tid. Er mannen din flink til å ta dem med på aktiviteter som f.eks båt/fisketur, sykkelturer, lage noe sammen med dem eller andre samspillsaktiviteter. Det er jo ofte denne typen opplevelser som får fram en felleskapsfølelse i familien, mer enn å sitte trykt opp på hverandre i et hus.

 

Jeg får litt inntrykket av at dere er en veldig sosial familie, og at dere stort sett er sammen uten å ha den helt store nærheten til barna? Det er vel og bra, så lenge man er flinke til å prioritere rene familieaktiviteter også. Og de helgene dere har stebarna bør dere kanskje i større grad planlegge pappaaktiviteter/familieaktiviteter, siden de er litt utsultet på pappakontakt.

 

Jeg er forøvrig enig i at man bør be barna vente litt om de bryter inn i en samtale, men jeg mener ikke de skal behøve å vente altfor lenge. Dvs at de kan vente til den du snakker med er ferdig å prate, og så få komme med sitt innspill.

 

De dere har besøk av, har de ofte med barn på stebarnas alder? Og som stebarna kjenner godt? Eller er det mer foreldre til fellesbarns lekekammerater?

[Maud]

Det kommer vel an på barnas alder, hvor man er, om de kjenner de andre barna, dagsform og en mengde andre ting. Når barna er små, utrygge, har en dårlig dag osv, har de større behov for å være i nærheten av foreldrene. Trodde det at barn skal sees, men ikke høres, var noe som lå noen generasjoner tilbake. Jeg ønsker ikke at min gutt på snart 7 skal sitte sammen med oss voksne hele tiden, mens han på 10 mnd må få være der. Det beste er jo når det skjer naturlig. Når eldstemann selv føler seg trygg og egen aktivitet er mer spennende enn de voksne (skjer f.eks. sjeldnere når besteforeldre er på besøk), finner han på noe annet. Enten alene eller sammen med andre barn hvis det er noen der. Jeg forventer imidlertid at voksne tar seg tid til å snakke med barn og at samtalene har et innhold barn tåler, når barna er der. De andre temaene får vente til barna er i seng. Det er klart barn må vente på tur og ikke avbryte, men at pappa velger å snakke med barnet sitt med andre voksne som tilhørere, synes jeg høres flott ut jeg! Høres ut som om du og samboeren din har valgt hvert deres ytterpunkt i denne saken. Kan dere ikke bli enige om noe midt i mellom da?

[Anonym bruker]

Først må jeg si at vi tar oss godt a barna våre. Vi er nærme, vi mener ikke at de skal ses og ikke høres, vi gjør mange familie aktiviteter, både alene og sammen med andre. Vi reiser ikke på ferie med kun halvparten av barna, . Men av og til er det godt a de kan være litt på avstand. Ikke for at vi skal snakke om sex, vold, og løgner, men rett og slett fordi det av og til er litt godt med ro, og av og til er det godt med voksen tid, ikke bare mellom meg og han, men også sammen med andre.

Vi har vel alle øyeblikk nå en lurer på om en gjør det rette for barnet sitt, men akkurat i forhold til dette har jeg ikke dårlig samvittighet.

 

Vi snakker vel alle med barna våre fordi om det er andre voksne til stede, påde fedre og mødre, det er vanlig ikke spesiellt imponerende. Men en kan ikke gjøre det hele tida, mener jeg, og de fleste med meg virker det som.

 

Problemstillingen er jo når det er sånn en ubalanse i forhold til de barna. Konflikten er ikke mellom hans barn og fellesbarn, hans er jo eldst han fikk dem først, men de er fremdeles barn.

Men rett og slett at det er umulig å ha ro som voksen når de er her. Selvsagt vil en ikke ha voksen tid hele tida, men innimellom er det godt å kunne lene seg tilbake. Vi mangeler en dag i uka på delt omsorg, så de er ikke et problem som bare oppstår en gang i blandt. Dette er av og til temmelig frustrerende, så vel som pinlig av og til.

Måtte bare fortelle det til noen, så kanskje det er noen som har lure betraktninger. Eller lignende erfaringer. Hvem vet.

[Anonym bruker]

Jeg hadde samme problemet med mannen min. Han syntes at datteren måtte få sitte ved oss. Han sa at hun er her så sjeldent at han må få snakke med henne ++. Han ville ikke jage henne bort sa han. Og det er jo helt forståelig det. Men jeg prøvde å få han til å forstå at barn skal leke seg.

Og det er ikke normalt når en jente på (den gang) 7 år, vil sitte i fanget til pappa`n sin i stedet for å leke med vennene sine. Og når de itillegg stå rett ved å venter på henne.

 

Når man har sittet inn en hel dag og man får besøk, så tar ikke barn skade av å få beskjed om å leke seg. Vil de ikke leke så kan de gå en annen plass å sette seg. De trenger ikke sitte blandt de voksne å lytte.

 

Og hva gjorde vi når vi var små? Satt vi hele tiden blandt foreldrene våre? Fikk vi aldri beskjed om å finne på noe...gå å leke?

Vi måtte gå å leke...og tok vi skade av det...NEI...

 

Men i mitt vedkomne og sambo`s, så "hang" vi aldri rundt våre foreldre. Vi hadde venner og lekte oss dagen lang. Vi dro ut om morgenen og kom hjem om kvelden. Foreldrene våre var heldige om vi kom hjem å spiste middag.

 

Barna nå er alt for bortskjemte og late. De har altfor mye leker og får alt de vil ha. Dette er med på innvirkningen til at barna "aldri har noe å finne på" og "alt er kjedelig". Men det er foreldrene som har skyld i dette. De vil ha kontroll over barna til enhver tid og vil liksom ikke at de skal bli store. Derfor får barna masse leker i håp om at de bli hjemme. Og i håp om at de ikke blir hatet når barnet ikke får det som det vil.

 

Etter å ha nevnt alt dette for samboeren min, ble vi enige om at når vi får besøk, så kan barna også leke seg.

Vi koser oss med barna når de er "alene" og når vi er inne. Det skulle det bare mangle at vi ikke får litt tid sammen andre voksne også.

 

Tenk om vi skulle gjort det samme mot barna! Bryte inn i leken mens de har det morro...vi gjør da ikke det vi heller (?)

 

Selvfølgelig skal vi snakke med barna og ta oss av dem. Vi har jo valgt å få barn.

 

Men det er snakk om at vi skal lære dem å være høfflige. Man bruker å snakke med besøket sitt.

Vi kan da ikke sitte å snakke med barna våre hele tiden mens vi har besøk...da er vi uhøflige. Det samme skal liksom vi lære barna våre!!!

 

[Anonym bruker]

Ja og en ting til. Som er gangske vesentlig på disse sidene.

 

Det hjelder ikke bare stebarnet mitt. Det gjelder også vår 2 felles barn. (de er også gammel nok til å forstå at de ikke kan sitte å "henge" ved oss voksne).

Her gjør vi ingen forskjell.

 

 

[Anonym bruker]

Hos oss må også barna lære seg å vente, ikke avbryte når noen snakker. Skulle bare mangle. Vil jo ikke oppdra dem til å bli sosiale idioter. Synes anonym her oppe kverulerer når hun skriver at de ikke lar barna leke alene i bassenget. I hagen vår plasker barna i baljene sine, spiller fotball, disser osv mens vi voksne fører våre samtaler. Selvfølgelig leker vi med barna også, men vi har heldigvis barn som er sosiale og glad i lek med jevnaldrende. De henger nok mer i skjørtene når det ikke er andra unger på besøk da..., da prøver vi å hjelpe dem å finne på noe å leke:)

[Gjest]

Jeg reagerer ikke på at det er barn tilstede i samtalen o.l Og jeg syns det er fint at jentene vil være med pappan sin og på fanget. Det vil ikke si at de blir uselvstendige osv. Jentene ser pappan sin annenhver helg, og ved en overnatting annenhver uke..... Tenk om det hadde vært all tid du fikk med din far da du var så ung........

 

Det er klart at de ikke får avbryte, det er klart at de skal leke for seg selv. Men jeg hadde nok sett stygt på min samboer om han hadde bedt barnet leke med de andre barna, fordi HAN ville snakke med de andre voksne rundt bordet. Tenk så frekt.... Hadde jeg tenkt da. Å sende barnet bort når du tydelig ser at det vil være nær sin far....'

 

Barn sitter ikke på fanget fordi de syns det er kuult. De fleste barn som trives et sted og er trygg på hele situasjonen vil IKKE sitte på fanget. Når et barn på 7 vil sitte på fanget, så ønsker det å sitte på fanget. Det gjør det ikke bare for å sitte der å høre på.

 

Vi har annenhver helg som vi kan prate voksenting.

 

Det er annerledes med særkullsbarn. Sånn er det dessverre. Jeg har innsett det for en stund siden. Og jeg måtte ta et valg,,,

 

Det vil ofte se ut som om fedrene bryr seg mer om særkullsbarn. Men det er sånn det må bli, om vi stemødre ønsker at stebarna skal ha et godt og nært forhold til faren....

 

 

Men en skal være tydelig på at pappa ikke skal utnyttes. Men jeg øsnker sterkt at min samboer skal være engasjert og nær barna sine. Og det må til tider gå utover noen. Sånn er livet.......

 

[Anonym bruker]

"Det vil ofte se ut som om fedrene bryr seg mer om særkullsbarn."

Det kan jeg skrive under på!

Særkullsbarna er her annenhver uke. Da er fellesbarnet usynlig for far. Det er ekkelt og i ferd med å velte hele forholdet vårt.

Jeg har snakket med han om dette. Han føler et spesielt ansvar for særkullsbarna. Vi innser vel begge at det går nedoverbakke nå. Han har sagt at han ønsker 50% fordeling, men jeg skjønner ikke hvordan han skal rekke det, han som er så opptatt med større aktiviteter med sine 2 barn fra tidligere.....

[Anonym bruker]

så vidt jeg har fått meg meg jalla, så har ikke du barn. det er godt mulig at det er annerledes at du må trå til side når han har barna på besøk. men det er noe helt annet at et fellesBARN skal trå til side, og det er helt annerledes at fellesbarnet skal se at ens mor trår til side.

 

det er også noe helt annet når du har valgt dette gjennom et tilbud han har gitt deg, enn når det er blitt trådd nedover hode på deg, fordi ekser og barn ikke takler en graviditet. og alle er blitt helt umulige, og en far som har panikk. horfor du har sagt ja til en så selvutslettende ting forstår jeg ikke.

 

skal barna være del av familien så er det på godt og vondt akkurat som for alle andre. særbehandling hører ikke hjemme i noen familie.

[Anonym bruker]

Det er IKKE nødvendig at det skal se ut som om far bryr seg mer om særkullsbarna for at de skal kunne ha et nært og godt forhold til faren! Har du innsett det, har du sett feil. Kanskje i din familie, men ikke i min.

 

Og ja, jeg så ikke så mye mer til min far i opveksten jeg heller.

Jeg hadde og har et glimrende forhold til min far uten at han gikk rundt å gav meg særbehandling, og hadde ville tilstander fordi han ikke hadde sett meg på et par uker.

[Gjest]

Så du mener at når mine stebarn ringer en fredagskveld og spør om pappa kan komme fordi de har kjærlighetssorg, så skal jeg si nei fordi han må være med oss?

 

Dette var da trist å høre......... Jeg vil IKKE ha det sånn. Men om dere vil ha det sånn, så er det OK.

 

Og jeg mener IKKE at "mine" barn skal få oppleve at de andre får særbehandling. Det er ikke det det handler om. Det handler om å dele tida LIKT!!!!!!

 

Jeg har ikke egne barn, nei. Men jeg har en far som jeg har sett lite til som liten. Og han kjenner ikke meg så godt som mamma. Han jobbet i Egersund, vi bodde i Vestfold. Når han kom hjem i helgen var det KLART at det ble litt ekstra kos. Men det ble jo altfor kort tid til at han kunne BLI KJENT med meg....

 

Når jeg var 14 år og hadde min største kjærlighetssorg EVER, så var det vanskelig å snakke med pappa, for han var alltid på jobb. Om jeg da skulle fått nei, fordi stemor ikke ønsket at han skulle bruke 3 timer på meg en fredagskveld, hadde jeg blitt VELDIG lei meg..........

 

Da får heller jeg være så voksen overfor "mitt" barn, at jeg sier det som det er, UTEN å være sint på faren.........

 

Tror det er bruken på TID som irriterer stemødre med egne barn her inne....... Spes overfor "sitt" barn. Men hav om din mann hadde hatt en SVÆRT sjuk mamma eller pappa som han stellte for i noen år. Stellte OFTE.......... Hadde du "nekta" han det også? HAdde du overtalt han til å betale andre for å stelle hu/ han?

 

Jeg syns dette høres snodig ut. Jeg kommer ikke til å tenke sånn. Vi er ALLE en familie. Og da må en ta og gi hele veien. Og å skulle KREVE at en far skal la vær å være sammen med barna sine for å være sammen med noen andre barn av seg?

 

Hvordan hadde du reagert på om du bare fikk se barna dine annenhver helg? Hadde du hatt konstant dårlig samvittighet da? Kan tenke meg at mange her inne har dårlig samvittighet om de lar barnet være i bhg en dag fra 7.30 til 17.00.... tenk deg da en dårlige samvittigheten en har når en bare ser dem annenhver uke............ Det er NATURLIG at de ønsker å være med sine førstefødte........ Det betyr IKKE at han ikke er glad i dine barn også.

 

Vi har snakket om dette her hjemme...... Min kjære sier at om han føler at jeg konsentrerer meg altfor mye om mitt barn, og nesten ingenting for mine stebarn, så vil han føle at han må kompenserer på det.... Da vil det si at mine stebarn ikke føler seg like varmt mottat her, samtidig som at det ser at stesøskna har BÅDE mor og far hos seg..... Dette er vondt for barn i alle aldre....

 

Dette er vårt/ mitt valg. Hva andre velger, er opp til dere. Men jeg håper virklig ikke at dere bryter med en mann fordi han prioriterer de førstefødte litt mer en det DU har født..... Barndommen er en kort tid, om noen år så ønsker de å gjøre alt UTEN mamma og pappa. Og da vil dere ha deres felles barn som fortsatt er ungt............

 

Heldigvis er min kjære VELDIG glad i barn :-) Så at han prioriterer bort det barnet jeg føder, ser jeg som veldig lite mulig.

 

 

[Gjest]

Jeg tenker omvendt jeg. Alle trenger litt særbehandling innimellom. Det er det som gjør at det jevner seg ut i lengden.....

 

Det er som med bryllup..... Det er klart brudeparet, og ikke er tilfeldig vennepar, skal ha oppmerksomheten i bryllupet. Men i venneparets bryllup er det DE selv som skal ha oppmerksomhet...

 

Når mine stebarn trenger pappa, så skal de få han, og når "mitt" barn trenger pappa, så skal han/ hun få ha han........

 

Sånn tenker jeg. Personlig syns jeg det er stas å få litt oppmerksomhet rundt det å ha kjøpt hus nå. Men da venninnen min sa hun ventet tvillinger, var det HUN som fikk vennekretsens oppmerksomhet og tid......

 

Dette er da bare naturlig. Ikke vits i å kjempe mot dettem, syns jeg..........

[Anonym bruker]

Kjenner jeg blir litt små provosert over innelggene dine på dette innlegget Jalla.

 

Jeg mener hvordan kan du sitte å uttale deg om hvordan hverdagen hadde blitt og hva du har ment om dere hadde felles barn, når dere ikke har det?

 

 

Kom tilbake å si det samme når du har fått egne barn. Du kan ikke uttale deg om noe du ikke vet!

 

Synd du skrev dette... for jeg likte deg før jeg leste det. Men dette ble bare for dumt.

[Gjest]

Jeg står for det jeg skriver, og har full identitet her inne. Du får min respekt om du gjør det samme....

 

Klart jeg ikke kan uttale meg om ting jeg ikke vet noe om.... Regner med at du aldri gjørt det :-)

 

Det finnes mødre som ikke henger seg opp i dette med oppmerksomhet, tid til det eller det barnet. Og de respekterer jeg. De som kan se litt lenger enn akkurat de første årene.

 

Jeg har prata mye med mamma om dette om morsfølelse. Jeg syns hun har et sunt forhold til det med å være mor. Jeg er bare til låns for henne. Når jeg blir voksen er jo hennes ønske at jeg skal være meg, og ikke hennes datter. Om du skjønner forskjellen.

 

Jeg syns ofte at mange her inne på DB generelt fokuserer FOR mye på barna og deres liv. Og det er trist.

 

Vi har snakket om hvordan vi vil leve livet vårt når vi får et felles barn. Og sån vil det bli, med mindre jeg får et barn med ekstra behov, da vil ikke jeg jobbe 100% ute. Og om vi ikke er så heldige å få egne, så skal vi adoptere. Det er klart at planer kan gå i vasken, men når en er forberedt på ting i forkant, så kan en selv være litt på "edgen" i forhold til hvordan vi vil ha det.

 

Regner ikke med at du tenker på hvordan livet ditt skal bli den dagen barna flytter ut........... Men det gjør jeg. Jeg er også forberedt i tilfelle mamma og pappa skulle dø samtidig nå. Og jeg har skrevet testamente i en aldre av 26 år.

 

Jeg trives med å ha ting i orden FØR det skjer. Det er også derfor vi kommer til å bygge leilighet til mamma og pappa allerede nå. Den skal være til når jeg får barn, og de vil være nærme det ene barnebarnet de sannsynligvis får. De bor i Vestfold, jeg Østfold.

 

Jeg har alltid vært moden og dyp og tankefull for min alder. Og det er kanskje det som plager mange av dere her inne. Jeg tenker litt lenger enn mange andre......

 

Det å være forberedt på alt FØR det skjer gjør at du ikke blir så stressa NÅR det skjer......

 

Så den dagen eldste stebarn ringer og ønsker at pappa skal komme å trøste henne grunnet kjærlighetssorg, og jeg har laget familie middag hos oss, så er jeg forberedt på å gi slipp på han den kvelden...... Sånn er det bare for oss. For hadde det vært MITT barn som hadde ringt og ville ha tak i pappa og han sa nei.......... ja da hadde jeg blitt sint som mor. Det handler for han å ta ansvar for det han har gjort.

[Gjest]

Jeg må bare få kommentere det. Jeg pleier ikke å bruke det her inne, men nå gjør jeg det i forhold til det å uttale seg om noe en ikke vet.

 

Regner med at du OFTE uttaler deg om barneoppdragelse, og barns utvikling? Hva vet du egentlig om det? Det vet jeg mer om enn deg, men jeg sier da ikke at du ikke kan uttale deg noe om det for det?

 

Jeg er utdannet førskolelærer, og har lest på Juul, Stern, osv osv om hva de skriver om barns utvikling. Men jeg sier da ikke at du ikke kan uttale deg om noe selv om jeg vet at noe av det du sier er feil?

 

For det finnes NOE som er rett og galt om barneoppvekst. For eks. det å tro at barnet på 1 år kan si mamma og pappa bevisst. Det gjør de ikke :-) Det er bare de lydene det er enklest å lage med å puste ut, og åpne og lukke munnen.........

[Anonym bruker]

?????

 

Du høres litt korka ut, jalla:)

 

Juul sitter ikke med fasit på noe som helst. Det du har lest i førskolelærerutdanningen er sikkert mye fornuftig, men når det kommer til barn (voksne for den saks skyld) og psykologi, så er det ikke akkurat vitenskap vi snakker om, men subjektive meningsytringer!!

 

Håper likevel du fortsetter på disse sidene, blir spennende å se om synspunktene dine utvikler seg når du blir mor selv:)

[Anonym bruker]

Vet du, anonym. Det å si at Jalla høres korka ut får deg til å miste all kredibilitet. Da man må ty til den typen argumentasjon har man gravd sin egen grav.

 

Jeg må si det Jalla, at du virker utrolig reflektert uansett om du ikke har født egne barn. Ikke la deg knekke av andre her inne som mener de har enerett på å uttale seg.

 

Du beskriver så godt tankene dine og det meste av det er veldig godt underbygget. Det at man ikke alltid kan være enig med hverandre får så være. Det ville da heller ikke være naturlig. Nei, stå på !

[Anonym bruker]

he he:) anonym 13:26; du som argumenterer seriøst: kan du gi noen seriøse kommentarer til Jallas refleksjoner over barneutvikling, psykologi og Juul?