Mannen vil ikke adoptere...

[Anonym bruker]

Vi har vært sammen i over 18 år, siden min sønn var 4 år gammel. 

Sønnen min sin biologiske far døde da sønnen min var baby. 

Jeg ønsker at mannen min skal adoptere sønnen vår, aller mest pga det juridiske, men mannen min unngår helte tiden temaet. Han sier han er "overtroisk" og ar hen føler at man legge til rette for at noe fælt skal skje om man gjennomgår en slik prosess. Det samme gjelder selvsagt med testament. Samtidig gir han uttrykk for at ett testament er mer aktuelt enn en adopsjon. 

Jeg blir så skuffet over det, og føler han "avviser" sønnen vår. Vi har også ett barn sammen.

Hvordan håndtere dette?

Anonymkode: 8d75e...d46

[Anonym bruker]

Ikke hans sønn. Ikke "vår sønn". Din sønn.

Anonymkode: c778a...df5

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (Akkurat nå):

Ikke hans sønn. Ikke "vår sønn". Din sønn.

Anonymkode: c778a...df5

Som har samme etternavn og har kalt han pappa siden var 4 år gammel. Som er den eneste pappaen han kjenner til....

 

Hi

Anonymkode: 8d75e...d46

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (5 minutter siden):

Hvordan håndtere dette?

Anonymkode: 8d75e...d46

Dette burde du satt krav om før dere fikk barn sammen, nå er det for sent.

All forskning viser at stebarn lider under statistisk sett høyere forekomst av vold, overgrep og omsorgssvikt (Askepotteffekten). Følger du i det hele tatt med på hvordan mannen din behandler din sønn? 

Anonymkode: f436e...a54

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (4 minutter siden):

Som har samme etternavn og har kalt han pappa siden var 4 år gammel. Som er den eneste pappaen han kjenner til....

 

Hi

Anonymkode: 8d75e...d46

Du ser dette kun fra sønnen din sitt perspektiv (og kanskje ikke det en gang). 

Anonymkode: f436e...a54

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 minutt siden):

Dette burde du satt krav om før dere fikk barn sammen, nå er det for sent.

All forskning viser at stebarn lider under statistisk sett høyere forekomst av vold, overgrep og omsorgssvikt (Askepotteffekten). Følger du i det hele tatt med på hvordan mannen din behandler din sønn? 

Anonymkode: f436e...a54

Selvssgt følger jeg med. Han forskjellsbehandler ikke, og har aldri gjort det heller. Dette er kun snakk om det juridiske, og hans motvilje til å ta det steget. 

 

Hi

Anonymkode: 8d75e...d46

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 minutter siden):

Du ser dette kun fra sønnen din sitt perspektiv (og kanskje ikke det en gang). 

Anonymkode: f436e...a54

Selvsagt gjør jeg det. Jeg ser for meg hvordan arven etter meg blir delt på to, og arven etter mannen min går til barnet vi har sammen. Det er dét jeg syntes er vanskelig å tenke på.

Da jeg tok opp dette og mannen viser motvilje til å trygge den situasjonen juridisk, følte jeg plutselig at han avviste sønnen vår. For selv om det ikke er hans biologiske sønn, har han alltid kaldt han for sin sønn.

 

 

Anonymkode: 8d75e...d46

[Anonym bruker]

Du kan ikke håndtere det på annen måte enn å akseptere at gutten ikke er hans biologiske barn.

Du kan ikke tvinge frem noe der.

Regner med gutten din fikk en farsarv da hans far gikk bort.

Anonymkode: 5af52...ac3

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 minutter siden):

Du kan ikke håndtere det på annen måte enn å akseptere at gutten ikke er hans biologiske barn.

Du kan ikke tvinge frem noe der.

Regner med gutten din fikk en farsarv da hans far gikk bort.

Anonymkode: 5af52...ac3

Der var ingen farsarv å snakke om, han eide ingenting.  Han vil få sin farsarv når fars foreldre går bort. Det høres nok ut som at jeg motsier meg selv, for det handler ikke bare om selve arven, men at jeg ønsker at det ikke skal være noe forskjell på de to barna mine når den tiden kommer. Det vil det være når arven etter meg deles i to men arven etter mannen min går til det ene barnet. Jeg vet også at om mannen hadde adoptert han, ville han mistet rettighetene til den biologiske siden, men alivevel mener jeg at følelsen av å ikke være "helt pappa sin" vil føles værre for han når den tiden kommer. Jeg kjenner sønnen min, og kjenner hans følelser og hvordan han tenker. Jeg vet han ser på seg selv som min mann sin sønn, og når det har kommet opp (i sjeldne tilfeller der noen har påpekt at mannen min er stefaren hans og ikke pappaen hans i han nærvær) har jeg sett at det går inn på han. Jeg ønsker ikke at det skal være slik. Alt har vært del likt mellom de to, det har både mannen og jeg vært nøye på. Jeg vet det er ett sårt tema for sønnen vår. Og jeg tror (er ganske så sikker faktisk) at hvis situasjinen blir slik at ting ikke blir delt likt og det vil store forskjeller (for det er snakk om ganske store forskjeller, ikke at en får en sjokolade og en får to) så vil det føles ganske så sårt.

 

Hi

Anonymkode: 8d75e...d46

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Selvsagt gjør jeg det. Jeg ser for meg hvordan arven etter meg blir delt på to, og arven etter mannen min går til barnet vi har sammen. Det er dét jeg syntes er vanskelig å tenke på.

Da jeg tok opp dette og mannen viser motvilje til å trygge den situasjonen juridisk, følte jeg plutselig at han avviste sønnen vår. For selv om det ikke er hans biologiske sønn, har han alltid kaldt han for sin sønn.

 

 

Anonymkode: 8d75e...d46

Men sønnen din har arvet etter sin egen far. 

Anonymkode: be1c2...f2c

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (51 minutter siden):

Der var ingen farsarv å snakke om, han eide ingenting.  Han vil få sin farsarv når fars foreldre går bort. Det høres nok ut som at jeg motsier meg selv, for det handler ikke bare om selve arven, men at jeg ønsker at det ikke skal være noe forskjell på de to barna mine når den tiden kommer. Det vil det være når arven etter meg deles i to men arven etter mannen min går til det ene barnet. Jeg vet også at om mannen hadde adoptert han, ville han mistet rettighetene til den biologiske siden, men alivevel mener jeg at følelsen av å ikke være "helt pappa sin" vil føles værre for han når den tiden kommer. Jeg kjenner sønnen min, og kjenner hans følelser og hvordan han tenker. Jeg vet han ser på seg selv som min mann sin sønn, og når det har kommet opp (i sjeldne tilfeller der noen har påpekt at mannen min er stefaren hans og ikke pappaen hans i han nærvær) har jeg sett at det går inn på han. Jeg ønsker ikke at det skal være slik. Alt har vært del likt mellom de to, det har både mannen og jeg vært nøye på. Jeg vet det er ett sårt tema for sønnen vår. Og jeg tror (er ganske så sikker faktisk) at hvis situasjinen blir slik at ting ikke blir delt likt og det vil store forskjeller (for det er snakk om ganske store forskjeller, ikke at en får en sjokolade og en får to) så vil det føles ganske så sårt.

 

Hi

Anonymkode: 8d75e...d46

Men han ER jo ikke "pappa sin" og det har du selv valgt.

Anonymkode: be1c2...f2c

[Himmel og hav]

Jeg tenker at dette med adopsjon eller testamentet bør du la ligge. Dette er et initiativ som ene og alene bør komme fra mannen sin side. Han hverken kan eller skal presses til dette. La det ligge. Så  får du heller hjelpe sønnen din til å se at det er følelsene og handlingene i det daglige som viser hvor mye stefaren hans bryr seg om han og ikke ord på et papir. 

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Selvssgt følger jeg med. Han forskjellsbehandler ikke, og har aldri gjort det heller. Dette er kun snakk om det juridiske, og hans motvilje til å ta det steget. 

 

Hi

Anonymkode: 8d75e...d46

Kun?

Bare det at du sier det, sier jo at du ikke følger helt med, eller setter krav. 

Anonymkode: f436e...a54

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Der var ingen farsarv å snakke om, han eide ingenting.  Han vil få sin farsarv når fars foreldre går bort. Det høres nok ut som at jeg motsier meg selv, for det handler ikke bare om selve arven, men at jeg ønsker at det ikke skal være noe forskjell på de to barna mine når den tiden kommer. Det vil det være når arven etter meg deles i to men arven etter mannen min går til det ene barnet. Jeg vet også at om mannen hadde adoptert han, ville han mistet rettighetene til den biologiske siden, men alivevel mener jeg at følelsen av å ikke være "helt pappa sin" vil føles værre for han når den tiden kommer. Jeg kjenner sønnen min, og kjenner hans følelser og hvordan han tenker. Jeg vet han ser på seg selv som min mann sin sønn, og når det har kommet opp (i sjeldne tilfeller der noen har påpekt at mannen min er stefaren hans og ikke pappaen hans i han nærvær) har jeg sett at det går inn på han. Jeg ønsker ikke at det skal være slik. Alt har vært del likt mellom de to, det har både mannen og jeg vært nøye på. Jeg vet det er ett sårt tema for sønnen vår. Og jeg tror (er ganske så sikker faktisk) at hvis situasjinen blir slik at ting ikke blir delt likt og det vil store forskjeller (for det er snakk om ganske store forskjeller, ikke at en får en sjokolade og en får to) så vil det føles ganske så sårt.

 

Hi

Anonymkode: 8d75e...d46

Ja, men dette løser du ved å skille deg, så tar du ansvar selv, fremfor å skyve det over på mannen. 

Anonymkode: f436e...a54

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

følte jeg plutselig at han avviste sønnen vår

Sønnen DIN.

Og hva gjorde DU med det?

Anonymkode: f436e...a54

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Selvsagt gjør jeg det. Jeg ser for meg

Det er ikke selvsagt, du er voksen og forventet å se dette i fugleperspektiv, ikke innta rollen som barnet. 

Anonymkode: f436e...a54

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (57 minutter siden):

Sønnen DIN.

Og hva gjorde DU med det?

Anonymkode: f436e...a54

Jeg sier sønnen vår, fordi han sier drt er sønnen vår. Jeg har ikkenpresset gutten på han. Jeg hadde han da vi ble sammen, og han har ALLTID omtalt gutten som sin sønn. Derfor sier jeg "sønnen vår" 

Hva mener du "Hva gjorde jeg med det"?

Dette med adopsjon og arv du tenker på? Jeg tok det opp med mannen min, men ble overrasket over reaksjonen hans.

Hi

Anonymkode: 8d75e...d46

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Kun?

Bare det at du sier det, sier jo at du ikke følger helt med, eller setter krav. 

Anonymkode: f436e...a54

Hva mener du med at jeg ikke følger med? Han har aldri forskjellsbehandlet de. Og tro meg - jeg følger med det. Det er jo nettopp derfor jeg ble overrasket over at dette skulle bli ett problem! Jeg skrev "kun" for å understreke at det er på dette punktet forskjellsbehandlingen kom frem, det har aldri vært slik før.

Hi

Anonymkode: 8d75e...d46

[Anonym bruker]

Himmel og hav skrev (1 time siden):

Jeg tenker at dette med adopsjon eller testamentet bør du la ligge. Dette er et initiativ som ene og alene bør komme fra mannen sin side. Han hverken kan eller skal presses til dette. La det ligge. Så  får du heller hjelpe sønnen din til å se at det er følelsene og handlingene i det daglige som viser hvor mye stefaren hans bryr seg om han og ikke ord på et papir. 

Takk ❤️ 

Ja, jeg forstår at jeg ikke kan presse han til noe som helst. Det kom bare overraskende på meg at dette skulle være ett problem. 

Jeg vet ikke helt hvorfor dette plutselig kom så tydelig for meg akkurat nå. Kanskje det er fordi jeg kjenner ett søskenpar som i disse dager går igjennom arven etter sine foreldre. Drt dukket vel opp noen tanker hos meg, om hvordan det vil utspille seg for mine barn når den tid kommer...

 

Hi

Anonymkode: 8d75e...d46

[Anonym bruker]

Jeg synes du lager et minefelt. Jeg synes ikke det er riktig overfor sønnen og hans biologiske fars familie. Det å adoptere han ut av den familien synes jeg ikke er riktig, med mindre de har vært slemme med gutten slik at dere har kuttet ut familien helt. Dette er hans fars familie. Selv om far er død er dette den slekten han tilhører. Når han får barn igjen, vil også dette være deres slekt. Jeg synes det er rart at du pusher på adopsjon overfor en gutt som har en familie på farssiden. 

Jeg forstår godt at det er enklere for mannen din å akseptere et testamente. For meg er det dette som eventuelt er riktigst. Sønnen din vil arve farssiden sin og mannen din kan kan tilgodese gutten i et testamente som også justerer for dette. 

Det er helt greit for deg å snakke om økonomien om en eller dere begge dør. Det bør dere egentlig gjøre. Oppstår det uventede overraskelser, kan det fort føre til splid i familien. Dere bør bli enig om hvordan dere tenker arven etter dere. Ikke bare det økonomiske, men også ting som har affeksjonsverdi. Det bør alle i familier med mine og dine barn tenke ekstra over. Du har jo også en mulighet ved å tilgodese sønnen din litt ekstra i ditt testamentet, 

Anonymkode: d9b10...5ce

[PartyOfFour]

Så du syns det er greit at sønnen din arver sine biologiske besteforeldre på farssiden i tillegg til sin stefar (og evt hans foreldre)? Det blir vel også feil? 

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (3 timer siden):

Der var ingen farsarv å snakke om, han eide ingenting.  Han vil få sin farsarv når fars foreldre går bort. Det høres nok ut som at jeg motsier meg selv, for det handler ikke bare om selve arven, men at jeg ønsker at det ikke skal være noe forskjell på de to barna mine når den tiden kommer. Det vil det være når arven etter meg deles i to men arven etter mannen min går til det ene barnet. Jeg vet også at om mannen hadde adoptert han, ville han mistet rettighetene til den biologiske siden, men alivevel mener jeg at følelsen av å ikke være "helt pappa sin" vil føles værre for han når den tiden kommer. Jeg kjenner sønnen min, og kjenner hans følelser og hvordan han tenker. Jeg vet han ser på seg selv som min mann sin sønn, og når det har kommet opp (i sjeldne tilfeller der noen har påpekt at mannen min er stefaren hans og ikke pappaen hans i han nærvær) har jeg sett at det går inn på han. Jeg ønsker ikke at det skal være slik. Alt har vært del likt mellom de to, det har både mannen og jeg vært nøye på. Jeg vet det er ett sårt tema for sønnen vår. Og jeg tror (er ganske så sikker faktisk) at hvis situasjinen blir slik at ting ikke blir delt likt og det vil store forskjeller (for det er snakk om ganske store forskjeller, ikke at en får en sjokolade og en får to) så vil det føles ganske så sårt.

 

Hi

Anonymkode: 8d75e...d46

Selv om du ønsker at det skal være slik og sånn, så har faktisk sønnen din en annen far! Mannen din kan ha kalt din sønn for deres sønn så mye han vil - når der virkelig gjelder ser du jo at det ikke er tilfelle. Fordi han ER din sønn, ikke deres, uansett hvor mye du ønsker det.

Anonymkode: 53075...76f

[Anonym bruker]

Dette burde vært avklart lenge før dere gikk til det skrittet å få felles barn. 

Nå er ting som de er. Du kan minne mannen på at hvis du ryker først kan han ikke sitte i utskifte med eldste slik situasjonen er. Utover det er det ikke noe å si eller gjøre.

Anonymkode: 33245...1a6

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Dette burde vært avklart lenge før dere gikk til det skrittet å få felles barn. 

Nå er ting som de er. Du kan minne mannen på at hvis du ryker først kan han ikke sitte i utskifte med eldste slik situasjonen er. Utover det er det ikke noe å si eller gjøre.

Anonymkode: 33245...1a6

Joda, det kan han, men kun om særkullsbarn godtar det.

Anonymkode: be1c2...f2c

[Anonym bruker]

Jeg trodde det var litt vanskelig å få adoptere stebarn jeg?

Gutten har ingen far, siden han er død. Men han har jo en biologisk familie, besteforeldre osv.

Jeg skjønner heller ikke hvordan du vil ta dette fra barnet ditt? 

Anonymkode: 5af52...ac3