Hvor mye har du vært borte fra skole/arbeidsliv?

[Anonym bruker]

Vi har jo en stor gruppe i Norge som hverken er i jobb eller går på skole. I følge NRK så er 20,5 % av befolkningen i alderen 20-66  helt utenfor arbeid eller skole. 

Dette er jo veldig store tall og det begynner å bli få igjen som skal bære dette. 

Så tenkte jeg, hvor lenge har jeg selv vært helt utenfor skole eller jobb? Mener jeg har 1 år da jeg var sykemeldt også har jeg 1 mnd når jeg var arbeidsledig, men kom ganske fort i jobb igjen. 

Jeg skjønner ikke helt hvordan det er mulig at vi har så mange uten jobb. 3 år på å lære norsk burde være mer enn nok for de som ikke kunne språket, men det krever jo en innsats selv også. Tar man 'feil' utdanning? Vet at for noen år siden valgte mange å web-designere, men det er begrenset hvor mange lettverke web-designere det var behov for. 

I dag er jeg 54 år, begynte å jobbe når jeg 19 år og tok ny utdanning når jeg 30 år så jobber i dag med IT og stortrives. 

Hva med deg? Hvor lange har du vært utenfor arbeidsliv/skole? 

Anonymkode: 3f6ec...fa3

[Anonym bruker]

Er 51.

Foruten 3 foreldrepermisjoner har jeg 2 lengre sykemeldingsperioder etter ulykker. Har også noen få kortere på grunn av sykdom.

Dersom jeg ikke husker helt feil fra nyhetene i går, inkluderte vel de tallene også de som er ufør og de som er utenfor arbeidslivet frivillig (for eksempel hjemneværende).

Helt enig i at vi må få flere ut i arbeid, spesielt nå som eldrebølgen kommer, men skal man klare det MÅ kommunene få tildelt mer penger av staten. Det er veldig mange kommuner som sliter økonomisk for tiden. Kommunene får stadig mindre og mindre av skatteinntektene samtidig som de får flere og flere oppgaver. Skal kommunene ansette flere for å få ned arbeidsledigheten,  og ta høyde for eldrebølgen som kommer trenger de mer av skatteinntektene 

Anonymkode: ea76b...0c2

[Anonym bruker]

Jeg hadde et friår etter videregående i 1991, og etter det har jeg vært i jobb eller på skole hvert eneste år.  

Jeg har vært hjemme i permisjon med barna og hatt én sykemelding på 14 dager iløpet av disse 35 årene.  

Det er virkelig bekymringsfullt å tenke på hvordan det skal bli om noen år. Det er ikke nok arbeidsføre folk til å bære dette landet. Noe må skje snarest. 

 

Anonymkode: 35a01...70c

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (14 minutter siden):

Jeg hadde et friår etter videregående i 1991, og etter det har jeg vært i jobb eller på skole hvert eneste år.  

Jeg har vært hjemme i permisjon med barna og hatt én sykemelding på 14 dager iløpet av disse 35 årene.  

Det er virkelig bekymringsfullt å tenke på hvordan det skal bli om noen år. Det er ikke nok arbeidsføre folk til å bære dette landet. Noe må skje snarest. 

 

Anonymkode: 35a01...70c

Enig, jeg tror vi trenger noen ved roret som tør å kutte og rør å ta upopulære beslutninger. 

Anonymkode: 3f6ec...fa3

[Anonym bruker]

Jeg har vært borte fra arbeidslivet de siste 11 årene pga fysisk sykdom. Jobbet i 20 år før det. Var sykmeldt i 1 år pga skade, og ble omskolert etter det, og jobbet i flere år igjen før jeg ble syk. Hadde flere korte sykmeldinger mens jeg jobbet, pga skader og sykdom. Har to utdanninger, og begynte og jobbe ved siden av skolen når jeg var 14.

 

Anonymkode: c87ff...a8c

[Anonym bruker]

Jeg har hatt foreldrepermisjon selvfølgelig, og to ganger hatt ulønnet permisjon noen måneder i påvente av barnehageplass. Men tror ikke jeg har stått registrert som utenfor arbeidslivet da, for jeg var jo fast ansatt i en bedrift?

Noen små sykemeldinger har det vært, lungebetennelse o.l. I snitt kanskje en sykemelding hvert tredje år, men igjen, fast ansatt så ikke utenfor arbeidslivet...

I midten av 40 årene fikk jeg et hjerneslag, og skaden på hjernen ble såpass stor at jeg aldri kom tilbake i full jobb igjen. Jeg er derfor i dag 60% ufør.

Anonymkode: 4388a...4d7

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (6 minutter siden):

Jeg har hatt foreldrepermisjon selvfølgelig, og to ganger hatt ulønnet permisjon noen måneder i påvente av barnehageplass. Men tror ikke jeg har stått registrert som utenfor arbeidslivet da, for jeg var jo fast ansatt i en bedrift?

Noen små sykemeldinger har det vært, lungebetennelse o.l. I snitt kanskje en sykemelding hvert tredje år, men igjen, fast ansatt så ikke utenfor arbeidslivet...

I midten av 40 årene fikk jeg et hjerneslag, og skaden på hjernen ble såpass stor at jeg aldri kom tilbake i full jobb igjen. Jeg er derfor i dag 60% ufør.

Anonymkode: 4388a...4d7

All ære til deg at du er 40% i jobb etter noe slikt. 

Anonymkode: 3f6ec...fa3

[Anonym bruker]

Jeg har hatt to svangerskapspermisjoner og to sykemeldinger i forbindelse med graviditet. Sykemeldt kort periode i forbindelse med operasjon. Ungene har brukt 1-2 dager av sykt barn de siste årene, var vel noe mer første to årene i barnehage. For min egen del har Jeg hatt to sykedager siste tre årene, før det var det null. 

Anonymkode: 5761e...2d0

[Anonym bruker]

Helt enig med alt over her, det går rett og slett ikke å ha så mange utenfor arbeidslivet.  Og nå mener jeg selvfølgelig ikke mennesker som har store sekveler etter kreft, hjerneslag osv. Det må tørres ta upopulære beslutninger av våre politikere. Jeg jobber i  psykiatrien og de aller fleste pasientene våre har en restarbeidsevne, men såå mye press på uføre søknader, når det for de aller fleste( her er unntak seff!) hadde hatt godt av å sosiale, aktivisere seg noe utenfor hjemmet. Vet om mange rundt oss som er uføre eller sykmeldte grunnet og type ryggsmerter og jammen står de ikke på en stige å maler husvegg hele sommeren likevel.

Jeg tror genuint at de fleste ville hatt godt av å jobbe, om så 2 dager per uke. Men da må det mye tilrettelegging til, og det er kanskje problemet. Det er ikke nok muligheter for å tilpasse arbeidsplassene, noe som jo igjen senker terskel for å søke uføre. 

Litt morsomt og når en bekjent sa nylig" jeg har jo hatt det mye mer stabilt siste årene og vurderer prøve jobbe igjen, men vil vente en stund til da mannen er sykemeldt nå og det er så kjekt å kunne dra på hytta sammen når vi vil". 

 

Jeg har jobbet i 20 år fast etter studiet, har kronisk migrene og vært sykemeldt 2 ganger gradert. Har vært heldig og fått noe tilpasset på jobb, men ellers kunne stå i jobb.

Anonymkode: 3bd6f...aab

[Anonym bruker]

Jeg er 60. Etter endte studier har jeg vært arbeidsledig i 1 mnd. mellom to jobber. jeg sto også utenfor arbeidslivet i ca fem år pga sykdom. Ble heldigvis bedre smått om senn og er i dag i 50% jobb og er 50% ufør. 

Jeg ser at HI skriver at tre år bør være nok til å lære så godt norsk at man kan jobbe. Det kommer jo helt an på hvilket nivå man starter på. Det kommer flyktninger hit til Norge som er analfabeter. De har aldri gått en dag på skole i hele sitt liv og kan ikke skrive eller lese sitt eget morsmål en gang. Da er veien lengre enn 3 år til å kunne fungere i arbeidslivet. I tillegg kommer noen med skader og/ eller traumer og de skal bearbeide disse mens de setter røtter i et nytt land der de ikke kjenner noen ting. Det som bekymrer meg mer enn at det tar tid for noen innvandrere å lære norsk er alle de unge som står utenfor arbeidslivet pga. psykiske plager. i 2024 var det rundt 100 000 unge som sto utenfor arbeidsliv og utdanning. Det er mange hender som kan gjøre nytte.  https://www.ssb.no/arbeid-og-lonn/sysselsetting/artikler/over-100-000-unge-utenfor--halvparten-finner-vi-ikke-i-registrene

Anonymkode: ebcc0...1ef

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 minutter siden):

Jeg er 60. Etter endte studier har jeg vært arbeidsledig i 1 mnd. mellom to jobber. jeg sto også utenfor arbeidslivet i ca fem år pga sykdom. Ble heldigvis bedre smått om senn og er i dag i 50% jobb og er 50% ufør. 

Jeg ser at HI skriver at tre år bør være nok til å lære så godt norsk at man kan jobbe. Det kommer jo helt an på hvilket nivå man starter på. Det kommer flyktninger hit til Norge som er analfabeter. De har aldri gått en dag på skole i hele sitt liv og kan ikke skrive eller lese sitt eget morsmål en gang. Da er veien lengre enn 3 år til å kunne fungere i arbeidslivet. I tillegg kommer noen med skader og/ eller traumer og de skal bearbeide disse mens de setter røtter i et nytt land der de ikke kjenner noen ting. Det som bekymrer meg mer enn at det tar tid for noen innvandrere å lære norsk er alle de unge som står utenfor arbeidslivet pga. psykiske plager. i 2024 var det rundt 100 000 unge som sto utenfor arbeidsliv og utdanning. Det er mange hender som kan gjøre nytte.  https://www.ssb.no/arbeid-og-lonn/sysselsetting/artikler/over-100-000-unge-utenfor--halvparten-finner-vi-ikke-i-registrene

Anonymkode: ebcc0...1ef

Man kan lære seg språk selv om man ikke kan lese eller skrive, men det vil kreve at også andre stiller opp f.eks andre fra samme land om mulig, bruk av apper via mobilen. For det er litt rart at selv om man ikke kan lese å skrive så kan de fint operere en mobil. 

Men enig i det med unge også. 

Anonymkode: 3f6ec...fa3

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (35 minutter siden):

Helt enig med alt over her, det går rett og slett ikke å ha så mange utenfor arbeidslivet.  Og nå mener jeg selvfølgelig ikke mennesker som har store sekveler etter kreft, hjerneslag osv. Det må tørres ta upopulære beslutninger av våre politikere. Jeg jobber i  psykiatrien og de aller fleste pasientene våre har en restarbeidsevne, men såå mye press på uføre søknader, når det for de aller fleste( her er unntak seff!) hadde hatt godt av å sosiale, aktivisere seg noe utenfor hjemmet. Vet om mange rundt oss som er uføre eller sykmeldte grunnet og type ryggsmerter og jammen står de ikke på en stige å maler husvegg hele sommeren likevel.

Jeg tror genuint at de fleste ville hatt godt av å jobbe, om så 2 dager per uke. Men da må det mye tilrettelegging til, og det er kanskje problemet. Det er ikke nok muligheter for å tilpasse arbeidsplassene, noe som jo igjen senker terskel for å søke uføre. 

Litt morsomt og når en bekjent sa nylig" jeg har jo hatt det mye mer stabilt siste årene og vurderer prøve jobbe igjen, men vil vente en stund til da mannen er sykemeldt nå og det er så kjekt å kunne dra på hytta sammen når vi vil". 

 

Jeg har jobbet i 20 år fast etter studiet, har kronisk migrene og vært sykemeldt 2 ganger gradert. Har vært heldig og fått noe tilpasset på jobb, men ellers kunne stå i jobb.

Anonymkode: 3bd6f...aab

Spørsmålet er vel hvem som skal betale for tilrettelegging. 

For er du delvis ufør med restarbeidsevne er det nesten umulig å få jobb, ingen vil ansette deg.

Kjenner ei som ble 80% ufør, og etter å ha prøvd i 2 år å få en 20% stilling valgte nav å gi henne 100% ufør fordi det var umulig å få jobb. Ikke engang matbutikkene ville ha henne, de ville heller ha en student som kunne jobbe ekstra i feriene...

Anonymkode: 4388a...4d7

[Anonym bruker]

Helt utenfor skole og arbeidsliv, har jeg kun vært 2mnd i fjor sommer, fra jeg fullførte en universitetsgrad og til jeg var i jobb igjen. Har jobbet siden jeg var 13 år og er nå i midten av 40 årene. 

Har hatt noen korte og en lengre deltidssykemelding som førte til omskolering, samt 3 fødselspermisjoner. Jeg har jobbet deltid mens barna var små, og etter en jobbskade har jeg redusert kapasitet, og jobber derfor bare 50%

Jeg tror at psykisk helse i Norge ikke blir nok prioritert, slik at mange ikke får den hjelpen de trenger. I tillegg er systemet helt forferdelig å forholde seg til, når du allerede er dårlig. Her er det stort potensial for å få mer persontilpasset oppfølging for å få utnyttet restarbeidsevnen til befolkningen.

Anonymkode: 7a748...4f6

[Iiiiik]

Jeg har tre barn, så har hatt tre svangerskapspermisjoner. Var sykemeldt i en uke rundt min fars bortgang, ellers har jeg vært i jobb eller studier siden jeg var 15. 

For å redusere utenforskap tror jeg man først må forstå hva som skaper og opprettholder utenforskap. Jeg tror ikke at det å være moralistisk og indignert skaper større deltakelse i arbeidslivet. Og for å være ærlig tror jeg ikke så mange av oss med god helse og høy deltakelse i arbeidslivet vet hva som skal til heller. 

Diskusjonen blir for ofte overordnet og generell, og dermed treffer heller ikke forslagene til tiltak. Selv er jeg opptatt av den sosiale arven, og hvordan man kan bryte mønsteret av at mange som faller ut av skole og arbeidsliv selv har foreldre som heller ikke har stått i arbeid over tid. Det å bidra med god integrering av disse barna mens de er små, og tett oppfølging ved tendens til skolefravær uten "gyldig grunn" er et sted å starte, det samme vil det å hjelpe de aktuelle foreldrene til å jobbe litt være. 

Endret 12. august av Iiiiik

[Anonym bruker]

Hmm.. Jeg fikk barn da jeg var 19 og 21, og frem til jeg var 24 sto jeg utenfor skole og arbeidsliv. Så begynte jeg å studere, og jobbet fra jeg var 30. Etter det har jeg hatt en svarngerskapspermisjon, men det er jo ikke utenforskap.

Jeg har en datter som blir 21. Hun er utenfor alt. Hun er autist og bipolar, og langt fra stabil, selv om hun er i bedring. Hun greier ikke jobbe eller gå på skole det gjør henne syk. Tiltak blir for mye press, hun blir syk. Hun går på AAp og er i ferd med å bli ufør. Hun er trist, ensom og føler seg som en fiasko. Og til alle som mener noe om unge uføre og alt det der. Bytt med henne. Bare en uke. Hun lever et nitrist liv. 

Anonymkode: dc996...e8d

[Anonym bruker]

Jeg har jobbet for det meste, har vært gjennom tre svangerskapspermisjoner og noen sykemeldinger og kommer sikkert til å ende opp med en liten prosent uføretrygd etter hvert. Jeg har en belastende jobb som jeg elsker og jeg håper å holde på den lengst mulig. 
Det er så mange årsaker til at folk faller utenfor, og jeg synes det er skremmende hvor lett noen har for å dømme og la egne fordommer blomstre..

Anonymkode: f819e...5fd

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (4 timer siden):

Jeg tror at psykisk helse i Norge ikke blir nok prioritert, slik at mange ikke får den hjelpen de trenger. I tillegg er systemet helt forferdelig å forholde seg til, når du allerede er dårlig. Her er det stort potensial for å få mer persontilpasset oppfølging for å få utnyttet restarbeidsevnen til befolkningen.

Anonymkode: 7a748...4f6

Jeg tror ikke det finnes nok helsepersonell i verden om man skulle tilfredsstilt nordmenns ønsker og innbilte behov for helsehjelp, oppfølging på alle mulige plan og det ene eller andre. Hadde hver og en av oss hatt ubegrensa med helsetilbud så hadde vi vel i snitt hatt syv behandlere hver.

Ingenting kommer til å endre seg før vi faktisk begynner å ta ansvar for egen helse. Vi har etter hvert fått SÅ mye kunnskap om hvor enormt viktig kosthold og livsstil har for den fysiske og mentale helsa vår. Likevel fortsetter vi å medisinere oss med medisiner som ikke hjelper og klage på den det liksom så dårlige helsevesenet vårt, uten at det ser ut til å hjelpe så innmari på folkehelsa.  Og i stedet for å bli motivert over det faktum at du kan gjøre veldig mye selv for å bli frisk, så blir mange sure når man påpeker dette, for det er selvsagt veldig behagelig å bare lempe ansvaret på andre, uten å måtte gjøre en innsats selv.

Anonymkode: 9b472...36e

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (35 minutter siden):

Jeg tror ikke det finnes nok helsepersonell i verden om man skulle tilfredsstilt nordmenns ønsker og innbilte behov for helsehjelp, oppfølging på alle mulige plan og det ene eller andre. Hadde hver og en av oss hatt ubegrensa med helsetilbud så hadde vi vel i snitt hatt syv behandlere hver.

Ingenting kommer til å endre seg før vi faktisk begynner å ta ansvar for egen helse. Vi har etter hvert fått SÅ mye kunnskap om hvor enormt viktig kosthold og livsstil har for den fysiske og mentale helsa vår. Likevel fortsetter vi å medisinere oss med medisiner som ikke hjelper og klage på den det liksom så dårlige helsevesenet vårt, uten at det ser ut til å hjelpe så innmari på folkehelsa.  Og i stedet for å bli motivert over det faktum at du kan gjøre veldig mye selv for å bli frisk, så blir mange sure når man påpeker dette, for det er selvsagt veldig behagelig å bare lempe ansvaret på andre, uten å måtte gjøre en innsats selv.

Anonymkode: 9b472...36e

Det er mange som har traumatiske opplevelser i bagasjen, og som ikke får hjelp. Jeg bor i en kommune hvor personer har forsøkt å ta sitt eget liv i desperasjon, fordi de ikke kommer på venteliste engang hos dps. Da blir de haste innlagt og får hjelp et par uker, før de sendes hjem igjen uten oppfølging.

Vi snakker ikke om depresjon her, men alvorlig traumer som man trenger profesjonell hjelp til å håndtere. Så jo, det trengs faktisk mer penger til psykisk helse. 

På den andre siden kunne man fokusert mer på egen psykisk helse i skolen, for eksempel i mat og helse. Jeg vet at ungene her har hatt noe opp gjennom årene, men ikke veldig mye. Ikke alle vokser opp i ressurssterke hjem hvor man får hjelp til å bli robust. Man vet at dårlig livsvaner og uføretrygd i stor grad går i arv. Derfor forslag om tiltak i skolen, hvor man kan nå de aller fleste.

Anonymkode: 7a748...4f6

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Jeg tror ikke det finnes nok helsepersonell i verden om man skulle tilfredsstilt nordmenns ønsker og innbilte behov for helsehjelp, oppfølging på alle mulige plan og det ene eller andre. Hadde hver og en av oss hatt ubegrensa med helsetilbud så hadde vi vel i snitt hatt syv behandlere hver.

Ingenting kommer til å endre seg før vi faktisk begynner å ta ansvar for egen helse. Vi har etter hvert fått SÅ mye kunnskap om hvor enormt viktig kosthold og livsstil har for den fysiske og mentale helsa vår. Likevel fortsetter vi å medisinere oss med medisiner som ikke hjelper og klage på den det liksom så dårlige helsevesenet vårt, uten at det ser ut til å hjelpe så innmari på folkehelsa.  Og i stedet for å bli motivert over det faktum at du kan gjøre veldig mye selv for å bli frisk, så blir mange sure når man påpeker dette, for det er selvsagt veldig behagelig å bare lempe ansvaret på andre, uten å måtte gjøre en innsats selv.

Anonymkode: 9b472...36e

Problemet er at de som hadde klart seg greit med littegrann veiledning, støtte og hjelp ikke får det fordi det er så mange som har det verre.

Samfunnsøkonomisk ville det lønnet seg og bruke litt ressurser på de som etterpå ville klart seg bra, men ressursene blir brukt opp på de som kanskje aldri vil klare seg bra. Og imens blir de som bare hadde trengt litt hjelp verre.

Anonymkode: 4388a...4d7

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (10 timer siden):

Jeg tror ikke det finnes nok helsepersonell i verden om man skulle tilfredsstilt nordmenns ønsker og innbilte behov for helsehjelp, oppfølging på alle mulige plan og det ene eller andre. Hadde hver og en av oss hatt ubegrensa med helsetilbud så hadde vi vel i snitt hatt syv behandlere hver.

Ingenting kommer til å endre seg før vi faktisk begynner å ta ansvar for egen helse. Vi har etter hvert fått SÅ mye kunnskap om hvor enormt viktig kosthold og livsstil har for den fysiske og mentale helsa vår. Likevel fortsetter vi å medisinere oss med medisiner som ikke hjelper og klage på den det liksom så dårlige helsevesenet vårt, uten at det ser ut til å hjelpe så innmari på folkehelsa.  Og i stedet for å bli motivert over det faktum at du kan gjøre veldig mye selv for å bli frisk, så blir mange sure når man påpeker dette, for det er selvsagt veldig behagelig å bare lempe ansvaret på andre, uten å måtte gjøre en innsats selv.

Anonymkode: 9b472...36e

Veldig enig i dette. Omtrent samtlige av de jeg har rundt meg som har falt utenfor arbeidslivet ser på seg selv som ofre, klager, og vil ha mer. Det kan være seg fysisk behandling som fysioterapi, det kan være psykologhjelp eller enda flere diagnoser og enda mere medisin. Jeg er helt overbevist om at kosthold og fysisk aktivitet er alfa og omega. Og kontakt med mennesker. 

Anonymkode: e5077...ae4

[sug lut]

Vi som kan jobbe må jobbe, og de fleste gjør det, mens av de som av ulike grunner ikke kan jobbe fullt er det en stor andel som gjerne skulle jobbet i alle fall litt,  om det var mulig å finne arbeidsgivere som taklet usikkerhet. Så å liste opp hvor mye man har jobbet er i bunn og grunn for alle det er verd å regne med kun å lage ei helseliste, dvs ei liste over flaks og uflaks. 

[LillaGorilla♥♥]

Har vært noe sykmeldt i graviditetene og borte i permisjon med barna. Og så et par sykmeldinger etter brudd eller nødvendige operasjoner. Men det er jo egentlig helt uinteressant for andre?

Det med sykefravær er vanskelig, for det er så mange ulike grunner til at folk havner utenfor, det finnes ikke en fasit. De fleste har jo helt reelle grunner for det, de fleste tror jeg faktisk ønsker å jobbe. Men jeg skulle ønske arbeidslivet kunne vært mer fleksibelt, både i tid og sted. Dersom flere var villig til å ta inn dem som ikke alltid kan jobbe 100%, dem som kanskje må ha litt tilrettelegging, dem som funker fint på hjemmekontor men ikke ellers etc, så hadde flere kunnet jobbe. Men som mye annet virker det som om alle skal presses gjennom det samme hullet, gjennom den samme kverna. Kravene til 100% prestasjon 100% av tiden fungerer ikke for alle, og det er det vi må litt vekk fra. Folk må få muligheter til å jobbe det de klarer, istedetfor å bare bli avspist med uføretrygd.

[Anonym bruker]

LillaGorilla♥♥ skrev (12 minutter siden):

Har vært noe sykmeldt i graviditetene og borte i permisjon med barna. Og så et par sykmeldinger etter brudd eller nødvendige operasjoner. Men det er jo egentlig helt uinteressant for andre?

Det med sykefravær er vanskelig, for det er så mange ulike grunner til at folk havner utenfor, det finnes ikke en fasit. De fleste har jo helt reelle grunner for det, de fleste tror jeg faktisk ønsker å jobbe. Men jeg skulle ønske arbeidslivet kunne vært mer fleksibelt, både i tid og sted. Dersom flere var villig til å ta inn dem som ikke alltid kan jobbe 100%, dem som kanskje må ha litt tilrettelegging, dem som funker fint på hjemmekontor men ikke ellers etc, så hadde flere kunnet jobbe. Men som mye annet virker det som om alle skal presses gjennom det samme hullet, gjennom den samme kverna. Kravene til 100% prestasjon 100% av tiden fungerer ikke for alle, og det er det vi må litt vekk fra. Folk må få muligheter til å jobbe det de klarer, istedetfor å bare bli avspist med uføretrygd.

Problemet er at dette ansvaret ikke kan legges på det private næringslivet, vi har latt samfunnet utvikle seg hit, vi kan ikke gå tilbake i tid

For et par generasjoner siden kunne de som ikke har kapasitet til full jobb bare jobbe litt redusert, det gikk fint og ble sett på som et personlig valg. Men i dag går ikke det, alle skal jobbe 100% eller ha hel eller gradert trygd for i det hele tatt overleve i det samfunnet vi har fått.

Men kostnaden ved det vil ta knekken på mange i det private næringslivet. Tenk på alle bedriftene i dette landet med bare 2-10 ansatte, de har ikke råd til så mye tilrettelegging og tilpasninger.

Så jeg tror mye må gjøres offentlig. Det er mange med restarbeidevne som kan brukes i offentlige jobber, alt fra helsevesen til parkvesen, papirmøller til skolevesen. Det er så mange jobber som kan gjøres av folk som har restarbeidsevne.

En form for arbeid for trygd. Jeg har en niese med Downs syndrom, hun jobber som "frokostvert" på et hotell. Mesteparten av lønnen får hun via uføretrygden sin, men litt får hun også fra arbeidsgiver. Hun setter frem, rydder bord og ikke minst er hun en strålende vertinne som ønsker god morgen til gjester og ansatte med et fantastisk humør. 

De får det til når folk har så store utfordringer, men ikke når en elektriker blir syk og bare har kapasitet til å jobbe to halve dager etterpå. Det er rart, kommunene burde kunne bruke den elektrikeren de to halve dagene!

Anonymkode: 4388a...4d7

[Anonym bruker]

Jeg har hatt jobb siden jeg var ferdig på videregående i 2002 (forsåvit før det og). Har hatt permisjon og vært sykmeldt, men alltid hatt jobb. 

Anonymkode: 7c4ec...aea

[LillaGorilla♥♥]

Anonym bruker skrev (14 minutter siden):

Problemet er at dette ansvaret ikke kan legges på det private næringslivet, vi har latt samfunnet utvikle seg hit, vi kan ikke gå tilbake i tid

For et par generasjoner siden kunne de som ikke har kapasitet til full jobb bare jobbe litt redusert, det gikk fint og ble sett på som et personlig valg. Men i dag går ikke det, alle skal jobbe 100% eller ha hel eller gradert trygd for i det hele tatt overleve i det samfunnet vi har fått.

Men kostnaden ved det vil ta knekken på mange i det private næringslivet. Tenk på alle bedriftene i dette landet med bare 2-10 ansatte, de har ikke råd til så mye tilrettelegging og tilpasninger.

Så jeg tror mye må gjøres offentlig. Det er mange med restarbeidevne som kan brukes i offentlige jobber, alt fra helsevesen til parkvesen, papirmøller til skolevesen. Det er så mange jobber som kan gjøres av folk som har restarbeidsevne.

En form for arbeid for trygd. Jeg har en niese med Downs syndrom, hun jobber som "frokostvert" på et hotell. Mesteparten av lønnen får hun via uføretrygden sin, men litt får hun også fra arbeidsgiver. Hun setter frem, rydder bord og ikke minst er hun en strålende vertinne som ønsker god morgen til gjester og ansatte med et fantastisk humør. 

De får det til når folk har så store utfordringer, men ikke når en elektriker blir syk og bare har kapasitet til å jobbe to halve dager etterpå. Det er rart, kommunene burde kunne bruke den elektrikeren de to halve dagene!

Anonymkode: 4388a...4d7

Det er nok mye sant i det, men det private næringsliv har også mye å gå på når det gjelder tilrettelegging. Mange ganger er det helt enkle ting som skal til, men mange ser det ikke eller er ikke villig til å prøve. Man skal liksom gjøre slik man alltid har gjort, selv om det går like fint å prøve noe annet. 

I tillegg kunne gjerne det offentlige, iallefall i en startperiode, gått inn og støttet/gitt tilskudd til private bedrifter som kan tilrettelegge- men der det økonomiske står i veien.