Helseangst - er dette vanlig?

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (12 timer siden):

Man hører jo om hypokonder som oppsøker lege hele tiden for å få en forsikring om at de ikke er syke, eller oppdage det tidsnok.

Jeg har angst for undersøkelser. Så jeg unngår lege og tannlege om det ikke er akutt. Det er helt ekstremt. Jeg våkner på natten og svetter av angst for at tennene kommer til å falle ut og at jeg har kreft i siste stadie fordi jeg ikke har fulgt opp helsen min.

Aner ikke hva jeg skal gjøre. Og nei, jeg kan ikke bare ta meg sammen. En slik kommentar faller bare tilbake på den som kommer med den.. 

Anonymkode: e5d8a...2c5

Da må du ta tak i profosjonell hjelp da? Du dør ikke av en tannlegetime. Hva frykter du? Utgangspunktet ved å droppe er jo mye verre

Anonymkode: 924d4...cd2

[Anonym bruker]

Jeg skjønner at dette provoserer, og at dette fremstår som komplett idioti og egoistisk. Likevel er jeg overrasket over hvor lite forståelse folk har for angstproblematikk. Jeg ser folk rundt meg med de merkeligste ting de strever med. Jeg ser likevel ikke på dem som dumme, eller idioter.. jeg har forstand nok til å se at det er noe de har reelle utfordringer med.
 

Jeg kjenner også folk som hadde en  «det er bare å ta seg sammen» holdning til alt som hadde med psyke å gjøre. Helt til de sto der selv med uforklarlige frykter, eller ungdom som strevde. 
 

Jeg oppsøker medisinsk hjelp når jeg er syk. Og jeg tar sikkert mer vare på helsa mi enn mange andre med tanke på hvordan jeg lever. Men jeg er klar over at jeg burde tatt de regelmessige undersøkelsene, og det er noe jeg skyver på. Fordi det koster meg ekstremt mye å bare vente på time . Det tar alt fokus. For ikke å snakke om å vente på prøvesvar. 
 

Noen her har kommet med gode råd, og takk for det. Jeg fikk tips om behandlingsform som kan funke og det skal jeg sjekke ut. Et hinder er nemlig at når det kommer til psykisk helse så er det en jungel med lite veiledning. Jeg har oppsøkt hjelp hos psykologer som har hatt metodikk som absolutt ikke funker på meg.. dette er ikke et traume fra barndommen, og det hjelper ikke snakke i time etter time om forholdet til mine foreldre.. 

Skal legge inn et ekstra gir nå for å komme meg av gårde til en sjekk. Jeg vet jo at det gir en ro når man har kommet inn i rutinen.. 

HI

Anonymkode: e5d8a...2c5

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (6 timer siden):

Jeg kjenner også folk som hadde en  «det er bare å ta seg sammen» holdning til alt som hadde med psyke å gjøre. Helt til de sto der selv med uforklarlige frykter, eller ungdom som strevde. 

Vi er MANGE som tok oss sammen da det skjedde oss også, du bare hører ikke om oss.

Anonymkode: 61afd...3d6

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (20 timer siden):

Man hører jo om hypokonder som oppsøker lege hele tiden for å få en forsikring om at de ikke er syke, eller oppdage det tidsnok.

Jeg har angst for undersøkelser. Så jeg unngår lege og tannlege om det ikke er akutt. Det er helt ekstremt. Jeg våkner på natten og svetter av angst for at tennene kommer til å falle ut og at jeg har kreft i siste stadie fordi jeg ikke har fulgt opp helsen min.

Aner ikke hva jeg skal gjøre. Og nei, jeg kan ikke bare ta meg sammen. En slik kommentar faller bare tilbake på den som kommer med den.. 

Anonymkode: e5d8a...2c5

Du må snakke med legen, så må du få tile til psykolog. Du har et problem, det kan fikses. Du må ta første steget. ❤️

Anonymkode: 95ff6...584

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (12 minutter siden):

Vi er MANGE som tok oss sammen da det skjedde oss også, du bare hører ikke om oss.

Anonymkode: 61afd...3d6

Da er det ikke en angstlidelse

HI

Anonymkode: e5d8a...2c5

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 minutt siden):

Da er det ikke en angstlidelse

HI

Anonymkode: e5d8a...2c5

Jovisst er det det. Det er ikke slik at man ikke kan gjøre noe bare fordi man har angst. Det er det beste man gjør med angsten, trosser den. Gjør det selv om man tisser og bæsjer på seg, besvimer eller hva annet. All den tid man ikke setter livet i fare, er det bare å kjøre på. 

Anonymkode: 61afd...3d6

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (18 minutter siden):

Vi er MANGE som tok oss sammen da det skjedde oss også, du bare hører ikke om oss.

Anonymkode: 61afd...3d6

Anonym bruker skrev (5 minutter siden):

Da er det ikke en angstlidelse

HI

Anonymkode: e5d8a...2c5

Anonym bruker skrev (2 minutter siden):

Jovisst er det det. Det er ikke slik at man ikke kan gjøre noe bare fordi man har angst. Det er det beste man gjør med angsten, trosser den. Gjør det selv om man tisser og bæsjer på seg, besvimer eller hva annet. All den tid man ikke setter livet i fare, er det bare å kjøre på. 

Anonymkode: 61afd...3d6

Oppfordrer deg til å spørre AI om dette;

Hvis man har angst for noe, bør man hoppe i det, eller unngå det?

Anonymkode: 61afd...3d6

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (På 21.4.2026 den 20.00):

Jeg la opp til det

Noen med litt kunnskap og innsikt her?

HI

Anonymkode: e5d8a...2c5

Snakk med en lege, de vil betrygge deg med at det heller ikke er grunn til å oppsøke lege dersom du ikke har noen symptomer. 

Anonymkode: 4c445...b18

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (11 timer siden):

Da er det ikke en angstlidelse

HI

Anonymkode: e5d8a...2c5

Du må overvinne den mørke angsten. Eneste utvei er å vinne over angsten, da MÅ du prøve. Jeg slet med panikkanfall (skikkelige panikkanfall med prikkinger i bryst og lite oksigen) før. Midt i anfallet å pustebesværet så måtte jeg ta kontroll. For meg hjalp det å være sur å si eller skrike " ikke faderen skal denne angsten knekke meg", jeg pustet deretter mer rolig og den slapp.

Angst er en tanke, en frykt DU kan gjøre noe med, men da må du gjøre det. Det hjelper desverre ikke å utsette, eller lavær, her må du trosse angsten å skaffe hjelp. Hva sier psykolog til de som frykter edderkopp eller høyder? Jo de må utføre handlingen, nettopp det de er redd for. Eneste som dreper angsten er å overvinne «monsteret».

Jeg sliter med angst selv, men det handler ikke om meg lengre, nå som jeg er 38 - men mine barn. Er livredd så og si hele tiden. Angst er noe dritt. Jeg forstår deg godt! Vi er harde med deg for vi vil du skal ta tak på hjelp, ingen gjør det for deg ❤️

Anonymkode: 924d4...cd2

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 timer siden):

Du må overvinne den mørke angsten. Eneste utvei er å vinne over angsten, da MÅ du prøve. Jeg slet med panikkanfall (skikkelige panikkanfall med prikkinger i bryst og lite oksigen) før. Midt i anfallet å pustebesværet så måtte jeg ta kontroll. For meg hjalp det å være sur å si eller skrike " ikke faderen skal denne angsten knekke meg", jeg pustet deretter mer rolig og den slapp.

Angst er en tanke, en frykt DU kan gjøre noe med, men da må du gjøre det. Det hjelper desverre ikke å utsette, eller lavær, her må du trosse angsten å skaffe hjelp. Hva sier psykolog til de som frykter edderkopp eller høyder? Jo de må utføre handlingen, nettopp det de er redd for. Eneste som dreper angsten er å overvinne «monsteret».

Jeg sliter med angst selv, men det handler ikke om meg lengre, nå som jeg er 38 - men mine barn. Er livredd så og si hele tiden. Angst er noe dritt. Jeg forstår deg godt! Vi er harde med deg for vi vil du skal ta tak på hjelp, ingen gjør det for deg ❤️

Anonymkode: 924d4...cd2

Takk for gode råd og refleksjoner ❤️

Jeg vet at det er mulig å overvinne angst, og kjenner meg så godt igjen i det du sier om at barna trumfer angsten.

Jeg hadde veldig alvorlig angst når jeg ble gravid. Jeg taklet ikke ting som å være i parken, ta offentlig transport, stå i kø i butikken… alle situasjoner hvor jeg følte meg låst eller ikke kunne komme meg på toalettet 

Jeg var hos flere behandlere. Ingen kunne hjelpe meg. Det er mye svada der ute altså.. 

Jeg bestemte meg for at sånn skulle ikke barna mine vokse opp. Så jeg brukte hver dag i graviditeten og permisjonen med første barn til å oppsøke alt jeg var redd for. Igjen og igjen. Jeg lærte hjernen min at ting ikke var farlig etter prinsippene til kognitiv terapi.

Det funket og jeg ble kvitt angsten som hadde begrenset meg i så mange år. I dag har jeg ingen begrensninger som andre kan merke. 

Det er akkurat som om det er enda vanskeligere å gjøre noe med helseangsten.. 

HI

 

Anonymkode: e5d8a...2c5

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (33 minutter siden):

Takk for gode råd og refleksjoner ❤️

Jeg vet at det er mulig å overvinne angst, og kjenner meg så godt igjen i det du sier om at barna trumfer angsten.

Jeg hadde veldig alvorlig angst når jeg ble gravid. Jeg taklet ikke ting som å være i parken, ta offentlig transport, stå i kø i butikken… alle situasjoner hvor jeg følte meg låst eller ikke kunne komme meg på toalettet 

Jeg var hos flere behandlere. Ingen kunne hjelpe meg. Det er mye svada der ute altså.. 

Jeg bestemte meg for at sånn skulle ikke barna mine vokse opp. Så jeg brukte hver dag i graviditeten og permisjonen med første barn til å oppsøke alt jeg var redd for. Igjen og igjen. Jeg lærte hjernen min at ting ikke var farlig etter prinsippene til kognitiv terapi.

Det funket og jeg ble kvitt angsten som hadde begrenset meg i så mange år. I dag har jeg ingen begrensninger som andre kan merke. 

Det er akkurat som om det er enda vanskeligere å gjøre noe med helseangsten.. 

HI

 

Anonymkode: e5d8a...2c5

Ja skjønner, er ikke lett. 

Noen er redd for kø, folk, tette forsamlinger, tannlege som prinsippielt ikke er farlig. 

Jeg derimot har sterk angst for lyn. Så om det lyner og jeg er ute, så får jeg fullstendig panikk og hjertet dundrer. Har lastet ned lynapp for å se hvor mange km det er unna. Lyn kan jo være potensielt farlig, så det er vel lettere å forstå. Men likevel så sjelden greie og det er jo noe som tar fra meg mye. Har også panikk rundt veps/vepssverm som ofte er å se i juni mnd. 

Anonymkode: 924d4...cd2

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (17 timer siden):

Da er det ikke en angstlidelse

HI

Anonymkode: e5d8a...2c5

Det er vel godt dokumentert at det som hjelper mot angst er eksponeringsterapi.

Angst er irrasjonell frykt.

På skolen ble barna mine forklart at angst er når tankene tror at noe er farlig, selv om det egentlig ikke er det. Som eksempel, om du møter en sinna bjørn får du panikk. Du begynner svette, hjertet slår fort, du vil løpe å gjemme seg. Det er kroppens reaksjon på noe som er farlig. Når du har angst reagerer kroppen på samme måte, uten at det er din skyld eller du klarer stoppe det, for noe som ikke er farlig, som å gå på butikken.

Jeg synes det var en fin sammenligning. Det forklarer også hvorfor eksponering hjelper, du lærer kroppen at dette ikke er farlig. Har du angst for broer og går mange nok ganger over en bro så lærer kroppen at det ikke er farlig å gå over broer.

Men angsten kan sitte så hardt at man ikke klarer dette uten hjelp. 

Søsteren min har angst for å kaste opp. Det er visst en ganske vanlig angst, men veldig begrensende. Hun kan ikke være med på noen ting, for tenk om hun blir kvalm... Sikkert 20 år siden hun kastet opp sist, og hun vet jo at man ikke dør av å spy, men angsten er helt reell.

Det finnes et behandlingstilbud, der legges pasientene inn, får terapi, og faktisk medisiner som fremprovoserer oppkast. De må spy for å erfare at det går fint. Søsteren min ble vurdert til å være for dårlig psykisk til å takle det da, så hun må leve så godt hun kan med sin angst.

Anonymkode: cf9cc...7e7

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (5 minutter siden):

Det er vel godt dokumentert at det som hjelper mot angst er eksponeringsterapi.

Angst er irrasjonell frykt.

På skolen ble barna mine forklart at angst er når tankene tror at noe er farlig, selv om det egentlig ikke er det. Som eksempel, om du møter en sinna bjørn får du panikk. Du begynner svette, hjertet slår fort, du vil løpe å gjemme seg. Det er kroppens reaksjon på noe som er farlig. Når du har angst reagerer kroppen på samme måte, uten at det er din skyld eller du klarer stoppe det, for noe som ikke er farlig, som å gå på butikken.

Jeg synes det var en fin sammenligning. Det forklarer også hvorfor eksponering hjelper, du lærer kroppen at dette ikke er farlig. Har du angst for broer og går mange nok ganger over en bro så lærer kroppen at det ikke er farlig å gå over broer.

Men angsten kan sitte så hardt at man ikke klarer dette uten hjelp. 

Søsteren min har angst for å kaste opp. Det er visst en ganske vanlig angst, men veldig begrensende. Hun kan ikke være med på noen ting, for tenk om hun blir kvalm... Sikkert 20 år siden hun kastet opp sist, og hun vet jo at man ikke dør av å spy, men angsten er helt reell.

Det finnes et behandlingstilbud, der legges pasientene inn, får terapi, og faktisk medisiner som fremprovoserer oppkast. De må spy for å erfare at det går fint. Søsteren min ble vurdert til å være for dårlig psykisk til å takle det da, så hun må leve så godt hun kan med sin angst.

Anonymkode: cf9cc...7e7

Som du ser i svaret mitt over så vet jeg dette, og jeg har jobbet meg gjennom alvorlig angst ved hjelp av eksponeringsterapi. 
 

Helseangsten er verre å møte.. vet ikke hvorfor. Det kan være fordi jeg har mye mindre kontroll i situasjonen.. 

HI
 

Anonymkode: e5d8a...2c5