Hadde du klart å bevare forholdet hvis…

[Anonym bruker]

… mannen hadde en kronisk sykdom som medførte mye smerte og begrensede muligheter til å være i aktivitet. Og du var omgitt av smerte og utslitthet hele tiden når dere var sammen hjemme?

Jeg vet ikke om jeg klarer mer.. 

Anonymkode: f20a4...26f

[Anonym bruker]

Tja. Foreløpig gjør jeg det, men om det vil vedvare er jeg usikker på.

Jeg lever greit med begrensninger i hva partner kan gjøre og behov for hvile og at jeg gjør mer av mye, men den langvarige depresjonen vi fikk på kjøpet er jeg ikke sikker på om jeg er villig til å stå løpet ut med. Etter seks år er jeg litt der at jeg har lyst å frese "men ta deg for helvete sammen og slutt med den jævla sytinga" et par ganger daglig. Det er åpenbart ikke et optimalt utgangspunkt for videre samliv.

Anonymkode: 6a691...5d5

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (8 minutter siden):

Tja. Foreløpig gjør jeg det, men om det vil vedvare er jeg usikker på.

Jeg lever greit med begrensninger i hva partner kan gjøre og behov for hvile og at jeg gjør mer av mye, men den langvarige depresjonen vi fikk på kjøpet er jeg ikke sikker på om jeg er villig til å stå løpet ut med. Etter seks år er jeg litt der at jeg har lyst å frese "men ta deg for helvete sammen og slutt med den jævla sytinga" et par ganger daglig. Det er åpenbart ikke et optimalt utgangspunkt for videre samliv.

Anonymkode: 6a691...5d5

Høres likt ut ❤️

HI

Anonymkode: f20a4...26f

[Anonym bruker]

Tror nok dessverre jeg ikke hadde klart å holde ut

Anonymkode: c94fd...303

[Anonym bruker]

Nei. Du har bare ett liv. 
Med mindre dere har det veldig fint når dere er sammen og han er mannen i ditt liv og du ikke ser for deg et liv uten han. Slik var det for min bestemor som mista mannen sin i sekstiårene. Det skal sies at han aldri klaget, han hadde bare uflaks med langvarig kreftsykdom. 

Og til nr to i tråden her: jeg hadde klikka etter et par måneder. En ting er smerter, en annen ting er syting, sutring og klaging. Du også har bare ett liv. Ikke kast det bort ❤️ 

Her snappet jeg på kjæresten etter et par dager med bare klaging, sutring og syting pga vond rygg. Folk som synes synd på seg selv 24t i døgnet er noe av det verste jeg vet. Han ble sendt hjem. Jeg har nok med tenåringsbarn som klager 😂

Anonymkode: c05a6...192

[Anonym bruker]

Det kommer veldig an på holdningen til mannen. Jeg er selv kronisk syk, med de begrensningene det fører med seg. Men jeg har passet på at sykdom ikke har blitt personligheten min.

I perioder jeg trenger å prate om det bestiller jeg meg time hos terapeut. Det er ikke sånn at jeg aldri kan nevne det/blåse ut, men jeg hadde klikka litt selv om jeg måtte høre på et hvilket som helst tema 24/7, sykdom er ikke et unntak der.

Om partneren hadde brukt meg som terapeut, kun sett det negative i alt, aldri prøvd osv så hadde det ikke gått.

Anonymkode: 0ada5...9bb

[Anonym bruker]

Nei, det hadde jeg ikke klart og heller ikke ønsket.

Anonymkode: bbb81...0cf

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (25 minutter siden):

Nei. Du har bare ett liv. 
Med mindre dere har det veldig fint når dere er sammen og han er mannen i ditt liv og du ikke ser for deg et liv uten han. Slik var det for min bestemor som mista mannen sin i sekstiårene. Det skal sies at han aldri klaget, han hadde bare uflaks med langvarig kreftsykdom. 

Og til nr to i tråden her: jeg hadde klikka etter et par måneder. En ting er smerter, en annen ting er syting, sutring og klaging. Du også har bare ett liv. Ikke kast det bort ❤️ 

Her snappet jeg på kjæresten etter et par dager med bare klaging, sutring og syting pga vond rygg. Folk som synes synd på seg selv 24t i døgnet er noe av det verste jeg vet. Han ble sendt hjem. Jeg har nok med tenåringsbarn som klager 😂

Anonymkode: c05a6...192

Her har det vært daglig klaging i 7 år. Og jeg har blitt like empatisk som en gråstein, føler jeg. Jeg føler meg som et forferdelig menneske, men det holder på å klikke for meg. 
 

HI

Anonymkode: f20a4...26f

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (26 minutter siden):

Det kommer veldig an på holdningen til mannen. Jeg er selv kronisk syk, med de begrensningene det fører med seg. Men jeg har passet på at sykdom ikke har blitt personligheten min.

I perioder jeg trenger å prate om det bestiller jeg meg time hos terapeut. Det er ikke sånn at jeg aldri kan nevne det/blåse ut, men jeg hadde klikka litt selv om jeg måtte høre på et hvilket som helst tema 24/7, sykdom er ikke et unntak der.

Om partneren hadde brukt meg som terapeut, kun sett det negative i alt, aldri prøvd osv så hadde det ikke gått.

Anonymkode: 0ada5...9bb

Jeg prøver å foreslå terapeut, men han vil ikke. Og jeg foreslår massasje mot smerter, men nei.. så jeg er både terapeut og massør. 

og om jeg blir sliten eller syk.. da kan jeg jo bare tenke meg hvordan det er for han som aldri kommer til å bli frisk, og aldri har en dag uten smerter.

Meg meg meg meg… 

HI

Anonymkode: f20a4...26f

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (26 minutter siden):

Nei, det hadde jeg ikke klart og heller ikke ønsket.

Anonymkode: bbb81...0cf

Men går man fra en person som er syk? Har sett noen eksempler på hvordan folk som gjør det blir sett på.. 

HI

Anonymkode: f20a4...26f

[Anonym bruker]

Nei. Er i det og det er ferdig nå. 

Anonymkode: 269a9...716

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (11 minutter siden):

Nei. Er i det og det er ferdig nå. 

Anonymkode: 269a9...716

Hvor lenge har det vart? Og går du fra han/henne? Har dere barn?

HI

Anonymkode: f20a4...26f

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Men går man fra en person som er syk? Har sett noen eksempler på hvordan folk som gjør det blir sett på.. 

HI

Anonymkode: f20a4...26f

Folk mener hva de gjør uansett, du kan ikke basere livet ditt på det. Jeg skjønner så godt hva du mener med at du blir så empatisk som en gråstein. Og det igjen går utover din egen selvfølelse og ditt eget liv fordi du føler deg som verdens verste person. Du har prøvd lenge + Han gjør ingen innsats for å bedre det = Det går ikke.

Du kan ikke være ulykkelig resten av livet ditt pga han. Negativitet smitter noe så veldig. 

Anonymkode: c05a6...192

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (51 minutter siden):

Hvor lenge har det vart? Og går du fra han/henne? Har dere barn?

HI

Anonymkode: f20a4...26f

25 år og vi har tre ungdommer. Jeg orker ikke ha det slik til jeg blir pensjonist eller enda lengre så derfor er det slutt. Jeg har egentlig ventet på at jeg skulle bli økonomisk uavhengig og det blir jeg snart så da kjøper jeg mitt eget og han får sitte der i all sin misnøye. 

Anonymkode: 269a9...716

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (8 timer siden):

Men går man fra en person som er syk? Har sett noen eksempler på hvordan folk som gjør det blir sett på.. 

HI

Anonymkode: f20a4...26f

Man går ikke fra en person fordi vedkommende er blitt syk. Man går fra en person som får deg til å føle deg miserabel og som på ingen som helst måte bidrar til noe positivt DITT liv. En syk person kan fremdeles bidra positivt til et ekteskap, som forelder og til et hjem. En som bare klager, er deprimert og som ikke gjør en innsats selv for å få det bedre, men heller bruker deg som terapeut, smertelindrer og klagemur, ØNSKER ikke engang å bidra med noe positivt til ditt liv. Vedkommende er en kravstor egoist.

Hva folk mener og tror får du ikke gjort noe med. Folk vil mene og tro akkurat hva de vil, og det skal ikke du bry deg noe om. Ikke gå i samme felle som mannen din har gått i. Du må ta ansvar for ditt liv, og for å få det så bra som du kan. Herregud, folk går fra partneren sin fordi «vi har vokst fra hverandre», fordi de er forelska i en annen eller fordi «vi er mer venner enn kjærester». Du har langt bedre grunner til å gå fra din mann.

Anonymkode: bbb81...0cf

[Anonym bruker]

Det er meningen å være to som drar framover. Hvis den ene i forholdet er sykdomsmessig forhindret fra mye, kan vedkommende fremdeles være en partner som drar i samme retning som deg. Men ingen får være et anker av negativitet og navlebeskuelse. Da er man ikke lenger en partner - man er en ren egoist og fortjener ikke å få lov å være i et forhold.

Anonymkode: c9ae8...d47

[Anonym bruker]

Du kan ikke ha det sånn. Du må si til ham at han må ta imot hjelp til å jobbe med seg selv for å ha et liv med sykdom som ikke innebærer å senke hele skuta. Det er ikke bærekraftig det han holder på med, og det må han få anledning til å forstå og gjøre noe med. Hvis han ikke skjønner at han må lære seg mekanismer for å takle livet sitt uten at det faller dobbel byrde og null støtte, bistand og glede på deg, kan du ikke fortsette. Så enkelt. 

Anonymkode: 5fddb...b12

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar ❤️ Jeg tar det med meg.

Det er fryktelig vanskelig å be folk ikke klage over sykdom. Det er jo han som har det verst. Også kommer liksom jeg og syns synd i meg selv for å måtte se på at han har det vondt.

Jeg har snakket med han om det. Om det er mulig å oppsøke noen profesjonelle som kan ta den verste fortvilelsen. Som har kompetanse til å møte det. Og jeg har spurt om det er noen ting han har mulighet til å holde inne, så det ikke blir så mye og altoppslukende. Han sier at han skal forsøke å være mer bevisst på det, men det har blitt en vane som er vond å vende. 
 

Kveldene sammen er ikke et sted hvor jeg kan hente meg inn og samle energi - det har blitt et energisluk. Han maskerer greit for ungdommene, men når det er bare oss så renner det over. Forholdet vårt er helt ubalansert, ingen romantikk, ingen sex eller nærhet. Så jeg vet ikke.. Det har vart så lenge og jeg blir fysisk dårlig av å tenke på at dette kan bli mitt liv 40 år til.. Men det strider mot alt i meg å forlate han i den situasjonen han er i. Det er helt håpløst føler jeg 😒

HI

Anonymkode: f20a4...26f

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (Akkurat nå):

Tusen takk for svar ❤️ Jeg tar det med meg.

Det er fryktelig vanskelig å be folk ikke klage over sykdom. Det er jo han som har det verst. Også kommer liksom jeg og syns synd i meg selv for å måtte se på at han har det vondt.

Jeg har snakket med han om det. Om det er mulig å oppsøke noen profesjonelle som kan ta den verste fortvilelsen. Som har kompetanse til å møte det. Og jeg har spurt om det er noen ting han har mulighet til å holde inne, så det ikke blir så mye og altoppslukende. Han sier at han skal forsøke å være mer bevisst på det, men det har blitt en vane som er vond å vende. 
 

Kveldene sammen er ikke et sted hvor jeg kan hente meg inn og samle energi - det har blitt et energisluk. Han maskerer greit for ungdommene, men når det er bare oss så renner det over. Forholdet vårt er helt ubalansert, ingen romantikk, ingen sex eller nærhet. Så jeg vet ikke.. Det har vart så lenge og jeg blir fysisk dårlig av å tenke på at dette kan bli mitt liv 40 år til.. Men det strider mot alt i meg å forlate han i den situasjonen han er i. Det er helt håpløst føler jeg 😒

HI

Anonymkode: f20a4...26f

Må bare si at det også er lyspunkter her, og han gjør mye for familien. Det er ikke sånn at jeg drar hele lasset, selv om mer og mer faller på meg. 
 

HI

Anonymkode: f20a4...26f

[Anonym bruker]

 Spørsmålet er - er dette en nedtur som kan endres - eller er dette "nissen på lasset" - som du ikke ønsket deg men som er en del av forholdet. og jeg tror vi alle i forhold har slike nisse. Noen kan vi leve med og noen kan vi ikke leve med. Det høres ut for meg som om dere er i dialog i hvert fall og at dere kan snakke om det. Jeg tror ikke jeg kunne levd med noen som var en negativ konstant i mitt liv - selv om jeg var aldri så glad i ham. Det er rett og slett selvutslettende! Det er jo mulig å forbli i livet hans som en venn og støttespiller, men 1. finne trygghet og glede i seg selv og/eller 2.finne en annen å dele sine egne gleder og sorger med. 

For jeg får inntrykk av at nå er du i hovedsak redusert til en birolle i eget liv - fordi han spiller hovedrollen i begges liv.

Anonymkode: 1064a...1e5

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (12 minutter siden):

 Spørsmålet er - er dette en nedtur som kan endres - eller er dette "nissen på lasset" - som du ikke ønsket deg men som er en del av forholdet. og jeg tror vi alle i forhold har slike nisse. Noen kan vi leve med og noen kan vi ikke leve med. Det høres ut for meg som om dere er i dialog i hvert fall og at dere kan snakke om det. Jeg tror ikke jeg kunne levd med noen som var en negativ konstant i mitt liv - selv om jeg var aldri så glad i ham. Det er rett og slett selvutslettende! Det er jo mulig å forbli i livet hans som en venn og støttespiller, men 1. finne trygghet og glede i seg selv og/eller 2.finne en annen å dele sine egne gleder og sorger med. 

For jeg får inntrykk av at nå er du i hovedsak redusert til en birolle i eget liv - fordi han spiller hovedrollen i begges liv.

Anonymkode: 1064a...1e5

Han kommer ikke til å bli frisk. Vet ikke om han vil klare å snu tanke og handling. Han lever jo i en pågående krise. 
 

Det med å spille en birolle var godt beskrevet. Selv om jeg svartmaler veldig her nå, når jeg er midt i en utblåsning. Det er godt å få det ut, for jeg kan jo ikke dele dette med nettverket. Det blir jo å trykke ned han i andres øyner. Så når folk spør hvordan det går så sier jeg alltid at det er utfordrende men at det går bra. 
 

Når det alltid er noen som har det verre så er det ikke rom for at jeg har en dårlig dag. Skjønner jo at mine problemer blir små i sammenlikning. Samtidig er dette begrensende for mitt liv også. Og jeg har ingen kontroll over situasjonen. Og alt som skjer i mitt liv må ses og måles opp mot hans situasjon. Alle de tingene vi ikke får gjort er jo også en sorg for meg, selv om ikke jeg er den som er syk.

Jeg vet ikke… 

HI

Anonymkode: f20a4...26f

[Anonym bruker]

Hvor lenge har han vært syk?

Her er det jeg som ble syk, og det å akseptere det er en prosess det også. Først og fremst en sorgprosess, så en praktisk prosess. 

Livet ble ikke som planlagt, og hvor lang tid det tar å akseptere det, lære seg å leve livet så godt som mulig, med de kortene man har fått utdelt, er nok veldig individuelt. 

Så er det forskjellen på personlighet også, noen har rett og slett lettere for å bli bitter og deprimert enn andre.

Det å anerkjenne at sorgen over at fremtiden ikke ble som planlagt ikke bare en ens egen er viktig. Jeg er veldig klar over at mannen fikk "katta i sekken", og at han også må få være lei seg over at alt ble snudd på hodet.

Det er jeg som kjenner sykdommen på kroppen, men er det det som er verst? Er det ikke minst like ille å ikke kjenne sykdommen på kroppen, men likevel måtte leve med begrensningene og tilpasningene? Det å være pårørende er også tøft.

Det er viktig at dere snakker om dette, at du er hans kone og kjæreste, ikke terapeut og søppelbøtte for hans frustrasjoner og klaging.

Skal dere ha et godt liv sammen også i "onde dager" må dere takle det på en måte begge kan ha det bra med.

Anonymkode: e3c6e...539

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (27 minutter siden):

Hvor lenge har han vært syk?

Her er det jeg som ble syk, og det å akseptere det er en prosess det også. Først og fremst en sorgprosess, så en praktisk prosess. 

Livet ble ikke som planlagt, og hvor lang tid det tar å akseptere det, lære seg å leve livet så godt som mulig, med de kortene man har fått utdelt, er nok veldig individuelt. 

Så er det forskjellen på personlighet også, noen har rett og slett lettere for å bli bitter og deprimert enn andre.

Det å anerkjenne at sorgen over at fremtiden ikke ble som planlagt ikke bare en ens egen er viktig. Jeg er veldig klar over at mannen fikk "katta i sekken", og at han også må få være lei seg over at alt ble snudd på hodet.

Det er jeg som kjenner sykdommen på kroppen, men er det det som er verst? Er det ikke minst like ille å ikke kjenne sykdommen på kroppen, men likevel måtte leve med begrensningene og tilpasningene? Det å være pårørende er også tøft.

Det er viktig at dere snakker om dette, at du er hans kone og kjæreste, ikke terapeut og søppelbøtte for hans frustrasjoner og klaging.

Skal dere ha et godt liv sammen også i "onde dager" må dere takle det på en måte begge kan ha det bra med.

Anonymkode: e3c6e...539

8 år.

I starten var det litt sånn ekstrem team følelse - oss mot verden. Men etter hvert som «hverdagen» kom etter diagnosen så ble det mer og mer frustrerende for han. Virkeligheten og panikken kom som et slag i trynet.

Jeg føler at jeg prøver og prøver å gjøre det som er det beste, men føler at det aldri blir godt nok. Og jeg har ikke kompetanse til dette. Jeg vet ikke hva som skjer på innsida av hans hode, hvor mye han tåler, dagsform.. så jeg trår feil hele tiden.. 

Virker som om du har reflektert mye over din situasjon og at du/dere har funnet en balanse ❤️

HI

Anonymkode: f20a4...26f

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (40 minutter siden):

 

Virker som om du har reflektert mye over din situasjon og at du/dere har funnet en balanse ❤️

HI

Anonymkode: f20a4...26f

Din historie er ikke unik, jeg tror mange damer er mye flinkere til dette enn menn rett og slett.

En mammahjerne er så trent på alle andre sine behov at det er lettere å se andre også når man blir syk.

Mange menn har dessverre en mye mer egoistisk skrudd sammen hjerne...

Anonymkode: e3c6e...539

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 timer siden):

Din historie er ikke unik, jeg tror mange damer er mye flinkere til dette enn menn rett og slett.

En mammahjerne er så trent på alle andre sine behov at det er lettere å se andre også når man blir syk.

Mange menn har dessverre en mye mer egoistisk skrudd sammen hjerne...

Anonymkode: e3c6e...539

Ja. Det kan være at det spiller inn altså. Og vanskelighetene med å sette ord på hva som trengs før det er for sent.

Det er bare helt vilt å tenke på at jeg har hørt om smerte og utslitthet, uffing og akking hver eneste dag i 8 år. Det er ikke en eneste dag uten at det er tema. Jeg kan ikke huske sist jeg hadde en dag uten at det var fokus. Og det holder helt ærlig på å rable for meg. Det er ekstremt nedbrytende 😭 Og det føles veldig feil å sette ord på det.. føler meg så egosentrisk

HI

Anonymkode: f20a4...26f