Måten man møter folk med problemer og hvordan de selv vil bli møtt.

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Det er alltid sånn at de som er mest opptatt av å være snill, hyggelig, støttende og imøtekommende er de mest ufyselige og frekke. Les denne tråden og lignende tråder. Dere forsøker å si at noe er ironi, men hvorfor bruker man ironi hvos man er en hyggelig person?

Svaret er at man er faktisk ikke en snill og hyggelig person, når man stadig er spydig, ironisk, skjeller ut mennesker.

 

Dette er ikke en hyggelig ting å si, noe sted.

Anonymkode: e7a69...d3f

Det du ser ut til å ikke skjønne er at mange av oss er snille og hyggelige, helt uten å prøve. Det ligger i vår natur. 

Anonymkode: 065b9...949

[Anonym bruker]

Når jeg er langt nede, trenger jeg ikke realitetsorientering, velmenende råd eller et spark bak for å ta meg sammen. 

Da trenger jeg bare å få luftet ut og forhåpentligvis møte litt omsorg, hjerter og forståelse for at livet noen ganger gir deg litt mer enn du klarer å håndtere. 

Som da 8,5-åringen min fortalte meg hvor og når han skulle ta livet sitt dersom han måtte én dag til på den skolen (langvarig mobbing på skolen, utallige tiltak utprøvd, familieteamet, helsesykepleier). Jeg er ressurssterk nok til å finne løsninger, men er alenemor og trenger innimellom bare et lyttende øre. 

Jeg kan selvfølgelig bare snakke for meg selv, men jeg føler meg trygg på når det er tid og sted for litt pushing og når det er rett med kun hjerter og forståelse. 

Anonymkode: 504bc...e95

[Admin]

Tråden er ryddet for brukerdebatt og svar til dette.

Admin

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (11 timer siden):

Du vet lite om kjærlighet, hvis du tror du kan komme unna med et hjerte.

De hjertene får mennesker til å fremstå som overfladiske, grunne og vimsete, og at de aldri er i stand til å sette seg ned og virkelig lytte.

Anonymkode: e7a69...d3f

Dette var også et godt poeng. Det er ikke mye omsorg å spore uten noen tydelige tegn på at man forstår, så det blir også veldig overfladisk i mitt syn. Også at noen presenterer en problemstiling som kan være ganske alvorlig og responsen kommer med en gang. Det er ikke akkurat et signal om at de har tenkt gjennom, de bare skriver det som de tror er passende. Som et hjerte.

Anonymkode: 136ed...b41

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (6 timer siden):

Det du ser ut til å ikke skjønne er at mange av oss er snille og hyggelige, helt uten å prøve. Det ligger i vår natur. 

Anonymkode: 065b9...949

Så lenge folk er enige og ikke oppfattes som truende uten å gå til angrep, ja da er mange "snille"   Hvis du misliker et synspunkt, en mening eller standpunkt da?  Hvor snill og omsorgsfull er du da?  Flere av svarene her får meg ikke akkurat til å forandre mening. Jeg syns responsen her er kun å gå rett i forsvar uten å bruke ett minutt til å tenke over hi, og vise at dere forstår det. Kanskje det til og med kan være et poeng i innlegget mitt?  Men det er det ingen som reflekterer over, og ikke noen her møter argumentene mine, de som svarer bare gir overfladiske svar som igjen tyder på at dere ikke leser ting her. 

Anonymkode: 136ed...b41

[mamma til adhd gutt<3]

Anonym bruker skrev (5 minutter siden):

Så lenge folk er enige og ikke oppfattes som truende uten å gå til angrep, ja da er mange "snille"   Hvis du misliker et synspunkt, en mening eller standpunkt da?  Hvor snill og omsorgsfull er du da?  Flere av svarene her får meg ikke akkurat til å forandre mening. Jeg syns responsen her er kun å gå rett i forsvar uten å bruke ett minutt til å tenke over hi, og vise at dere forstår det. Kanskje det til og med kan være et poeng i innlegget mitt?  Men det er det ingen som reflekterer over, og ikke noen her møter argumentene mine, de som svarer bare gir overfladiske svar som igjen tyder på at dere ikke leser ting her. 

Anonymkode: 136ed...b41

Vi leser, vi er bare ikke enige.

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (5 minutter siden):

Så lenge folk er enige og ikke oppfattes som truende uten å gå til angrep, ja da er mange "snille"   Hvis du misliker et synspunkt, en mening eller standpunkt da?  Hvor snill og omsorgsfull er du da?  Flere av svarene her får meg ikke akkurat til å forandre mening. Jeg syns responsen her er kun å gå rett i forsvar uten å bruke ett minutt til å tenke over hi, og vise at dere forstår det. Kanskje det til og med kan være et poeng i innlegget mitt?  Men det er det ingen som reflekterer over, og ikke noen her møter argumentene mine, de som svarer bare gir overfladiske svar som igjen tyder på at dere ikke leser ting her. 

Anonymkode: 136ed...b41

Hvorfor er det sånn at alle skal måtte forstå hva du kommer med, mens du viser ingen vilje som helst til å forstå de som er uenige med deg, hvorfor reflekterer ikke du over det?

I følge deg så er det kun dine meninger og synspunktr som er de riktige, og hvis man ikke er enig med deg, så er man ureflektert, overfladisk og hører ikke etter. Det blir for dumt.

Anonymkode: e3294...0ae

[Anonym bruker]

mamma til adhd gutt&lt;3 skrev (1 minutt siden):

Vi leser, vi er bare ikke enige.

Har du diskutert eller snakket med alle som deltar her, så du kan ytre dette på alles vegne? 

Anonymkode: 136ed...b41

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (Akkurat nå):

Hvorfor er det sånn at alle skal måtte forstå hva du kommer med, mens du viser ingen vilje som helst til å forstå de som er uenige med deg, hvorfor reflekterer ikke du over det?

I følge deg så er det kun dine meninger og synspunktr som er de riktige, og hvis man ikke er enig med deg, så er man ureflektert, overfladisk og hører ikke etter. Det blir for dumt.

Anonymkode: e3294...0ae

Jeg tenker at man kan gjøre en liten innsats i å prøve å forstå hva innlegg handler om, istedenfor å skrive svar omtrent på minuttet man har lest. Det ER faktisk ikke tegn på at man er en god lytter og prøver å forstå.

Nå lagde jeg innlegget fordi jeg ikke skjønner svar jeg siterer her, OG jeg kommer med begrunnelser. Jeg mener ikke "bare noe"

Hadde jeg skrevet om en mer alvorlig problemstilling her, så hadde jeg absolutt ikke på noen måte følt det bedre om noen skrev " stakkars deg" " det ser vondt ut ❤️ eller "ikke bry deg om de slemme her du" , og det aller verste ville vært om de ga meg såkalt medfølelse på helt feil premisser som fordi de måtte motsi visse brukere. Jeg er ikke dum, jeg vet hvordan ting føles, og jeg ignorerer helt fint de "slemme" hvis de ikke har et poeng. Jeg ville gjerne hatt et svar som kunne vekket meg litt eller vist at de faktisk forsto med eksempler som tydet på det. Jeg har null bruk for medlidenhet og hjerter altså. Det tar meg ingen steder.

Anonymkode: 136ed...b41

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (6 timer siden):

Når jeg er langt nede, trenger jeg ikke realitetsorientering, velmenende råd eller et spark bak for å ta meg sammen. 

Da trenger jeg bare å få luftet ut og forhåpentligvis møte litt omsorg, hjerter og forståelse for at livet noen ganger gir deg litt mer enn du klarer å håndtere. 

Som da 8,5-åringen min fortalte meg hvor og når han skulle ta livet sitt dersom han måtte én dag til på den skolen (langvarig mobbing på skolen, utallige tiltak utprøvd, familieteamet, helsesykepleier). Jeg er ressurssterk nok til å finne løsninger, men er alenemor og trenger innimellom bare et lyttende øre. 

Jeg kan selvfølgelig bare snakke for meg selv, men jeg føler meg trygg på når det er tid og sted for litt pushing og når det er rett med kun hjerter og forståelse. 

Anonymkode: 504bc...e95

Ja, og da er vi ulike og det er helt ok. Jeg syns din problemstilling er alt for vanskelig å si noe om, for det er for alvorlig og jeg kan ikke hive meg på tastaturet og si noe etter å ha lest et sånt innlegg. Jeg har også svart folk med det- at jeg har lest flere ganger og ikke kan si noe om det siden det er så alvorlig, men at jeg håper det løser seg. Da vil jeg kun uttrykke at jeg ser hva personen skriver og viser sympati på den måten. Jeg leste et innlegg her på forumet engang som rett og slett rystet meg og jeg kjente det fysisk i magen. Jeg kunne ikke skrive mer enn det over. Hadde et ❤️ og "stakkars deg" vært mer riktig?

Anonymkode: 136ed...b41

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (8 minutter siden):

Jeg tenker at man kan gjøre en liten innsats i å prøve å forstå hva innlegg handler om, istedenfor å skrive svar omtrent på minuttet man har lest. Det ER faktisk ikke tegn på at man er en god lytter og prøver å forstå.

Nå lagde jeg innlegget fordi jeg ikke skjønner svar jeg siterer her, OG jeg kommer med begrunnelser. Jeg mener ikke "bare noe"

Hadde jeg skrevet om en mer alvorlig problemstilling her, så hadde jeg absolutt ikke på noen måte følt det bedre om noen skrev " stakkars deg" " det ser vondt ut ❤️ eller "ikke bry deg om de slemme her du" , og det aller verste ville vært om de ga meg såkalt medfølelse på helt feil premisser som fordi de måtte motsi visse brukere. Jeg er ikke dum, jeg vet hvordan ting føles, og jeg ignorerer helt fint de "slemme" hvis de ikke har et poeng. Jeg ville gjerne hatt et svar som kunne vekket meg litt eller vist at de faktisk forsto med eksempler som tydet på det. Jeg har null bruk for medlidenhet og hjerter altså. Det tar meg ingen steder.

Anonymkode: 136ed...b41

Det er jo greit at det ikke tar deg noen steder. Men de aller fleste er ikke enige med deg. og kommer heller ikke til å rette seg etter dine ideer. Det må du bare innse. At du vil legge føringer for hvor fort folk skal svare, hva de skal svar og hva de skal mene er veldig uinteresant. Du kan lage så mange tråder om det som du vil, det endrer ikke på noenting. Dine meninger er ikke forumregler.

Anonymkode: e3294...0ae

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (19 minutter siden):

Det er jo greit at det ikke tar deg noen steder. Men de aller fleste er ikke enige med deg. og kommer heller ikke til å rette seg etter dine ideer. Det må du bare innse. At du vil legge føringer for hvor fort folk skal svare, hva de skal svar og hva de skal mene er veldig uinteresant. Du kan lage så mange tråder om det som du vil, det endrer ikke på noenting. Dine meninger er ikke forumregler.

Anonymkode: e3294...0ae

Ok, da ber jeg deg tenke over noe 1. betyr at de fleste her er uenige med meg at jeg tar feil?   2. Kan det være at flere enn den ene her i tråden skjønner hva jeg mener? Jeg har heller ikke 3. på måte bedt noen rette seg etter mine ideer, jeg belyser noe jeg har tenkt på her. 4. Hvorfor vil du fremstille det jeg mener som uinteressant og at jeg skriver mot reglene her? 

Jeg vet jeg stiller vanskelige spørsmål.

Anonymkode: 136ed...b41

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (20 minutter siden):

Ok, da ber jeg deg tenke over noe 1. betyr at de fleste her er uenige med meg at jeg tar feil?   2. Kan det være at flere enn den ene her i tråden skjønner hva jeg mener? Jeg har heller ikke 3. på måte bedt noen rette seg etter mine ideer, jeg belyser noe jeg har tenkt på her. 4. Hvorfor vil du fremstille det jeg mener som uinteressant og at jeg skriver mot reglene her? 

Jeg vet jeg stiller vanskelige spørsmål.

Anonymkode: 136ed...b41

Det der var ikke vanskelige spørsmål. Nr. 3 var ikke engang et spørsmål.

Anonymkode: 2d2f2...c2a

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (26 minutter siden):

Det der var ikke vanskelige spørsmål. Nr. 3 var ikke engang et spørsmål.

Anonymkode: 2d2f2...c2a

Jeg ser det. Du ga gjennomtenkte og kloke svar. Jah, det er som det er.

Anonymkode: 136ed...b41

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Så lenge folk er enige og ikke oppfattes som truende uten å gå til angrep, ja da er mange "snille"   Hvis du misliker et synspunkt, en mening eller standpunkt da?  Hvor snill og omsorgsfull er du da?  Flere av svarene her får meg ikke akkurat til å forandre mening. Jeg syns responsen her er kun å gå rett i forsvar uten å bruke ett minutt til å tenke over hi, og vise at dere forstår det. Kanskje det til og med kan være et poeng i innlegget mitt?  Men det er det ingen som reflekterer over, og ikke noen her møter argumentene mine, de som svarer bare gir overfladiske svar som igjen tyder på at dere ikke leser ting her. 

Anonymkode: 136ed...b41

Jeg er alltid snill og omsorgsfull. Det betyr ikke at jeg ikke kan være uenig i sak, eller til og med bli irritert. Man kan være grunnleggende snill og likevel evne å stille opp for seg selv. 
 

At vi syns du kommer med mye pjatt betyr verken at vi ikke leser eller forstår deg. Vi syns bare ikke det du hevder er viktig. Eller riktig. 

Anonymkode: 065b9...949

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (8 minutter siden):

Du ga gjennomtenkte og kloke svar. 

Anonymkode: 136ed...b41

Nei, jeg gjorde jo ikke det. Jeg skrev bare at spørsmålene dine er veldig enkle å svare på. I hvert fall 3 av 4, all den tid nr. 3 ikke var et spørsmål.

Anonymkode: 2d2f2...c2a

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (16 timer siden):

Jeg syns personlig at det blir mye dulling noen ganger, med utsagn som du "stakkars deg, det kan ikke være lett", "ikke bry deg om de krasse kommentarene her" , "overse de ekle" og "du er verdifull og god nok" gjerne etterfulgt av hjerter. Jeg syns slike kommentarer er nedlatende som i at man tror den som uttrykker bekymringer er en stakkar som ikke kan tenke dette selv. At man har problemer og slit, betyr ikke at man er dum, svak eller ikke har ressurser. Det kan sitte en sterk person med god intelligens og også i en høy sosial statub som mottar disse følelselstyrte kommentarene, og dessuten er det heller ikke sånn at det er synd på alle som er i tyngre perioder. Å vise sympati er greit, men den veldige medfølelsen som tar form som en "stakkars deg"- holdning syns jeg må føles nedverdigende for en voksen person. Eller er det sånn de som betror vanskeligheter vil bli møtt på denne måten, og vil dere som kommer med sånn respons også vil bli møtt sånn selv?  Jeg ser ikke helt hva noen får ut av det.

Det er andre som svarer mer nøkternt og kommer med mer saklige og objektive syn på situasjonen, og det er absolutt sånn jeg ville bli møtt. Vi er jo voksne mennesker som heller bør ville bli møtt med mer konstruktive tilbakemeldinger og sympati istedenfor sånn medlidenhet. Eller?

Anonymkode: 136ed...b41

Jeg er uenig med deg. Det er ikke nedlatende å syntes synd på noen som har det vanskelig. Det er heller ikke overfladisk å sende et hjerte til noen som tegn på omsorg. Det kan være det, men som regel er det ikke det. Selv om det er anonymt, kan de som svarer sette seg inn i situasjonen til den som har det vondt. Da er setninger med sympati ektefølt og ikke overfladisk. 

Veldig mange får en forståelse av det de leser, mens de leser det. De kan dermed svare umiddelbart selv om man har vurdert det. Andre som bruker lenger tid på å forstå eller gjøre seg opp en menig må selvsagt få gjøre det og vente med å svare. 

Noen ganger er tough love riktig. Men det fordrer at man kjenner situasjonen. Kjenner man ikke situasjonen, men bare sparker ut i en retning og lager stråmenn basert på et innfall eller noe man har lest, blir det som regel bare irriterende eller sårende. I tillegg bør man ha omtanke for den det omhandler om man skal kunne benytte en slik strategi. Nedlatenhet og forakt er dårlig utgangspunkt og gjør nok at man kan bomme de fleste ganger.

Det å ta utgangspunkt i hva en selv mener og ønsker kan være et greit startpunkt. Man må også være flink til å lese andre for å vite om de trenger det samme eller ønsker ting anderledes. Så må man eventuelt justere fremgangsmåte. Det er mye man kan lese fra historien, spørsmålene og ordvalg.

Det å kunne lese andre er viktig. Også det å kunne lese seg selv. Dette gjør en i stand til å forstå hvor en selv står i forhold til andre. Man vet da hvor gjennomsnittlig egne synspunkt er i forhold til andres og at det kan variere utifra gruppen man er i. Så når noen skriver "de fleste" eller "vi" så kan man lettere bedømme om deres meninger sammenfaller med mange andres. Man vil da kunne gjøre dette uten å spørre alle andre.

Det er svært sjelden det har verdi å være krass og frekk. Man kommer mye lenger med å stille spørsmål om man lurer på noe fremfor å anta og fortsette argumentasjonen utover dette. Og det er utallige måter å si noe på. Det å være frekk kan gjerne være et tegn på manglende evne til å lese andre eller forstå seg selv, manglende empati, overdreven tro på seg selv og egne meninger, manglende evne til å justere seg eller manglende kreativitet og ordforråd.

Anonymkode: bed21...b0c

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Jeg er alltid snill og omsorgsfull. Det betyr ikke at jeg ikke kan være uenig i sak, eller til og med bli irritert. Man kan være grunnleggende snill og likevel evne å stille opp for seg selv. 
 

At vi syns du kommer med mye pjatt betyr verken at vi ikke leser eller forstår deg. Vi syns bare ikke det du hevder er viktig. Eller riktig. 

Anonymkode: 065b9...949

Men hvorfor i all verden deltar du i denne tråden om det er pjatt, uviktig og uriktig?  Og når ble de siste to setningene dine betraktet som snilt sagt?  

Anonymkode: 136ed...b41

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (12 minutter siden):

Jeg er uenig med deg. Det er ikke nedlatende å syntes synd på noen som har det vanskelig. Det er heller ikke overfladisk å sende et hjerte til noen som tegn på omsorg. Det kan være det, men som regel er det ikke det. Selv om det er anonymt, kan de som svarer sette seg inn i situasjonen til den som har det vondt. Da er setninger med sympati ektefølt og ikke overfladisk. 

Veldig mange får en forståelse av det de leser, mens de leser det. De kan dermed svare umiddelbart selv om man har vurdert det. Andre som bruker lenger tid på å forstå eller gjøre seg opp en menig må selvsagt få gjøre det og vente med å svare. 

Noen ganger er tough love riktig. Men det fordrer at man kjenner situasjonen. Kjenner man ikke situasjonen, men bare sparker ut i en retning og lager stråmenn basert på et innfall eller noe man har lest, blir det som regel bare irriterende eller sårende. I tillegg bør man ha omtanke for den det omhandler om man skal kunne benytte en slik strategi. Nedlatenhet og forakt er dårlig utgangspunkt og gjør nok at man kan bomme de fleste ganger.

Det å ta utgangspunkt i hva en selv mener og ønsker kan være et greit startpunkt. Man må også være flink til å lese andre for å vite om de trenger det samme eller ønsker ting anderledes. Så må man eventuelt justere fremgangsmåte. Det er mye man kan lese fra historien, spørsmålene og ordvalg.

Det å kunne lese andre er viktig. Også det å kunne lese seg selv. Dette gjør en i stand til å forstå hvor en selv står i forhold til andre. Man vet da hvor gjennomsnittlig egne synspunkt er i forhold til andres og at det kan variere utifra gruppen man er i. Så når noen skriver "de fleste" eller "vi" så kan man lettere bedømme om deres meninger sammenfaller med mange andres. Man vil da kunne gjøre dette uten å spørre alle andre.

Det er svært sjelden det har verdi å være krass og frekk. Man kommer mye lenger med å stille spørsmål om man lurer på noe fremfor å anta og fortsette argumentasjonen utover dette. Og det er utallige måter å si noe på. Det å være frekk kan gjerne være et tegn på manglende evne til å lese andre eller forstå seg selv, manglende empati, overdreven tro på seg selv og egne meninger, manglende evne til å justere seg eller manglende kreativitet og ordforråd.

Anonymkode: bed21...b0c

Jeg syns det er nedlatende å synes syn

 

d på noen, for hva gjør du da? Jo, du ser på dem som et offer. Jeg kunne ikke drømt om å ville være et offer, og hvem vil det?  Jeg syns at å stakkarsligjøre andre er å nedvurdere som i at du er et offer, og du kan ingenting gjøre. For det er det hva offer betyr. Andre må redde deg eller vise medlidenhet, og det fratar en mulighet for å handle hvis de ikke kommer med annet enn mine eksempler her.

Og det neste du skriver er selvmotsigende. Du må kjenne en person for å benytte tough love, men ikke for å betrakte dem som offer? Hvor er logikken her? Og ikke kaller jeg noe for tøff kjærlighet heller. Jeg kaller det å peke på ressurser vedkommrnde har.

Selfølgelig får man heller ikke en umidddelbar forståelse av situasjonen. Da projiserer du som nettopp alt for mange gjør. Du ser deg selv og ikke personen det handler om.

Du sporer av etterhvert her. Hvem snakker om å være krass eller frekk, og hvorfor mistolket du det sånn?

Anonymkode: 136ed...b41

[Anonym bruker]

Milde himmel ... 

Ingen tvil om hvem som er tilbake. Så ufattelig mye pjatt! 

Anonymkode: 2594f...c2b

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (8 timer siden):

Jeg syns det er nedlatende å synes syn

 

d på noen, for hva gjør du da? Jo, du ser på dem som et offer. Jeg kunne ikke drømt om å ville være et offer, og hvem vil det?  Jeg syns at å stakkarsligjøre andre er å nedvurdere som i at du er et offer, og du kan ingenting gjøre. For det er det hva offer betyr. Andre må redde deg eller vise medlidenhet, og det fratar en mulighet for å handle hvis de ikke kommer med annet enn mine eksempler her.

Og det neste du skriver er selvmotsigende. Du må kjenne en person for å benytte tough love, men ikke for å betrakte dem som offer? Hvor er logikken her? Og ikke kaller jeg noe for tøff kjærlighet heller. Jeg kaller det å peke på ressurser vedkommrnde har.

Selfølgelig får man heller ikke en umidddelbar forståelse av situasjonen. Da projiserer du som nettopp alt for mange gjør. Du ser deg selv og ikke personen det handler om.

Du sporer av etterhvert her. Hvem snakker om å være krass eller frekk, og hvorfor mistolket du det sånn?

Anonymkode: 136ed...b41

Man gjør ikke noen til et offer fordi man synes synd på dem og forstår at de står i en vanskelig situasjon. Man fratar dem heller ikke mulighet til å handle ved å vise medlidenhet.

Verden kommer i et uendelig antall nyanser av situasjoner. Om et mennesket skadet seg i en bilulykke for 20 år siden og måtte gi opp drømmen sin er det synd på denne personer. Et lite antall mennesker klarer ikke å gå fra sjokkfasen til aksept og deretter videre til nye muligheter. De blir sittende fast i en offermentalitet. Da vil det ikke hjelp dem at vi synes synd på dem. Da må de hjelpes til å innse at de trenger hjelp og få hjelp til å bearbeide det de var gjennom slik at de kommer seg ut av offermentaliteten. Ofte må opplevelsen deres settes i perspektiv ved at de forstår at andre har det verre og at de får hjelp til å se muligheter og at de selv har makt til å farge sitt eget liv. De må fri seg fra lenkene fra fortiden.
Men få mennesker er her. Og i hverdagen er de ofte lett å identifisere. 

De aller fleste mennesker klarer å se egen rolle i sin egen fremtid. Selv om de står i noe tøft står de i det, finner løsninger og jobber seg gjennom det. Det er klart de har dager der de synes mer synd på seg selv, men det gjør dem ikke til passive ofre. Det gjør heller ikke vi ved å synes synd på dem. Dette er den største gruppen mennesker og vi har alle vært innom her i varierende grad. For meg blir det litt feil å ta fremgangsmåten for den lille gruppen som står fast i offermentaliteten og bruke den på alle andre. For meg ville det vært å bomme på kontekst og hva personen trenger. 

Det å klare å forstå en tekst, mens man leser betyr ikke at man ikke klarer å skille seg selv fra andre. Man bruker ofte egne erfaring som utgangspunkt, men ved hjelp av historien man blir fortalt, hvordan setningene er bygget opp, hvilke ord som brukes, hva som vektlegges så forstår man hvor lik eller ulik personen er seg selv. Jeg kan fint lese en tekst, forstå den mens jeg leser og gi andre råd enn det jeg selv ville gjort fordi jeg forstår at denne personen opplever en slik situasjon og vektlegger tingene annerledes enn jeg ville gjort. Det at man raskt får oversikt over en situasjon betyr ikke at man projiserer eller mistolker. Vi har alle forskjellige evner til å forstå og settes oss inn i situasjoner og vi har alle forskjellig tempo/tid vi trenger til å forstå. Det at noen gjør det raskere enn oss eller gjør det på andre måter, betyr ikke at de er overfladiske eller projiserer. 

Det er klart man kan peke på ressurser personen har, men alt til sin tid og behov. En person som er dønn sliten etter å måtte være "på" hele tiden fordi de har et barn som har ekstra behov og som til stadighet opplever at ting ikke blir så bra til tross for at de har prøvd å legge til rette og har jobbet hardt, trenger ikke å få beskjed om at de er sliten fordi de bruker sosiale medier. Da blir det bare provoserende. Om sosiale medier trekker litt energi, så er det jo ikke her brorparten av energien forsvinner. Da vil mange ikke bare føle at det er feil, men føle at man blir anklaget eller angrepet. Man føler seg i alle fall ikke sett. Dette er ikke å peke på ressursene en person har. 

Selv om man er på et anonymforum finnes det ekte historier bak noen av innleggene. Noen bare dikter, men noen forteller ekte historier og skjebner. Er det en alvorlig problemstilling, bør man prøve å forstå både situasjonen og personen bak. Det holder ikke å ha lest seg opp på et tema/en problemstilling som f.eks. psykopater eller bruk av sosiale medier og å prøve å dytte folk inn i en bås de ikke hører hjemme i. Da provoserer man eller sårer. Man må som sagt forstå seg selv i tillegg til andre. Se på de svarene man ga eller de rådene man postet der man forstod situasjonen og personen bak og se på situasjoner der man totalt bommet og lære av dem - hvor er det man misforstår og hvorfor? Og da må man våge å sette kritisk lys på seg selv. Det å avfeie kritikk med at det sikkert kommer fra kjernen eller at folk går rett i forsvar og ikke våger å være ærlig, fører ikke til ny innsikt. 

Selv om vi ikke kan vite om det er fri fantasi eller ikke, bør vi svarer godt på alvorlige problemstillinger (eller la være å svare). Innlegg og svar ligger åpent på internett og andre som har de samme utfordringene kan finne det som er postet. Det kan hjelpe mange i tilsvarende situasjon å forstå at de blir sett og at folk forstår hva de sliter med. Om noen er veldig aktiv og svarer mye som bommer og ikke forstår, så vil andre kunne føle seg uglesett og misforstått i sin egen hverdag. Og når det gjelder å svare krast eller frekt, så tenker jeg hver og en kan lese sine egne svar og tilsvarende de får og reflektere over hva som er krast og frekt. Og kanskje tenke litt på hvordan man kan formidle akkurat det samme uten å bli krass og frekk. Ønsker man bare å provosere og trekke diskusjoner ut i det uendelige er kanskje det å svare frekt, misforstå og bruke stråmenn en god strategi. Men selv da synes jeg det er viktig at de som liker slikt og har en slik strategi evner å forstå innlegg og personen bak. Det er noen innlegg som slett ikke passer seg til slikt og selv en notorisk kverulant bør klare å styre unna slike innlegg. 

Jeg betrakter ikke folk i vanlige situasjoner som passive offer. Hvordan viser du empati/sympati med noen, om det å si "stakker deg, jeg forstår at det du står i nå er tøft" er å gjøre dem til passive offere? 
 

Anonymkode: bed21...b0c

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (18 minutter siden):

Man gjør ikke noen til et offer fordi man synes synd på dem og forstår at de står i en vanskelig situasjon. Man fratar dem heller ikke mulighet til å handle ved å vise medlidenhet.

Verden kommer i et uendelig antall nyanser av situasjoner. Om et mennesket skadet seg i en bilulykke for 20 år siden og måtte gi opp drømmen sin er det synd på denne personer. Et lite antall mennesker klarer ikke å gå fra sjokkfasen til aksept og deretter videre til nye muligheter. De blir sittende fast i en offermentalitet. Da vil det ikke hjelp dem at vi synes synd på dem. Da må de hjelpes til å innse at de trenger hjelp og få hjelp til å bearbeide det de var gjennom slik at de kommer seg ut av offermentaliteten. Ofte må opplevelsen deres settes i perspektiv ved at de forstår at andre har det verre og at de får hjelp til å se muligheter og at de selv har makt til å farge sitt eget liv. De må fri seg fra lenkene fra fortiden.
Men få mennesker er her. Og i hverdagen er de ofte lett å identifisere. 

De aller fleste mennesker klarer å se egen rolle i sin egen fremtid. Selv om de står i noe tøft står de i det, finner løsninger og jobber seg gjennom det. Det er klart de har dager der de synes mer synd på seg selv, men det gjør dem ikke til passive ofre. Det gjør heller ikke vi ved å synes synd på dem. Dette er den største gruppen mennesker og vi har alle vært innom her i varierende grad. For meg blir det litt feil å ta fremgangsmåten for den lille gruppen som står fast i offermentaliteten og bruke den på alle andre. For meg ville det vært å bomme på kontekst og hva personen trenger. 

Det å klare å forstå en tekst, mens man leser betyr ikke at man ikke klarer å skille seg selv fra andre. Man bruker ofte egne erfaring som utgangspunkt, men ved hjelp av historien man blir fortalt, hvordan setningene er bygget opp, hvilke ord som brukes, hva som vektlegges så forstår man hvor lik eller ulik personen er seg selv. Jeg kan fint lese en tekst, forstå den mens jeg leser og gi andre råd enn det jeg selv ville gjort fordi jeg forstår at denne personen opplever en slik situasjon og vektlegger tingene annerledes enn jeg ville gjort. Det at man raskt får oversikt over en situasjon betyr ikke at man projiserer eller mistolker. Vi har alle forskjellige evner til å forstå og settes oss inn i situasjoner og vi har alle forskjellig tempo/tid vi trenger til å forstå. Det at noen gjør det raskere enn oss eller gjør det på andre måter, betyr ikke at de er overfladiske eller projiserer. 

Det er klart man kan peke på ressurser personen har, men alt til sin tid og behov. En person som er dønn sliten etter å måtte være "på" hele tiden fordi de har et barn som har ekstra behov og som til stadighet opplever at ting ikke blir så bra til tross for at de har prøvd å legge til rette og har jobbet hardt, trenger ikke å få beskjed om at de er sliten fordi de bruker sosiale medier. Da blir det bare provoserende. Om sosiale medier trekker litt energi, så er det jo ikke her brorparten av energien forsvinner. Da vil mange ikke bare føle at det er feil, men føle at man blir anklaget eller angrepet. Man føler seg i alle fall ikke sett. Dette er ikke å peke på ressursene en person har. 

Selv om man er på et anonymforum finnes det ekte historier bak noen av innleggene. Noen bare dikter, men noen forteller ekte historier og skjebner. Er det en alvorlig problemstilling, bør man prøve å forstå både situasjonen og personen bak. Det holder ikke å ha lest seg opp på et tema/en problemstilling som f.eks. psykopater eller bruk av sosiale medier og å prøve å dytte folk inn i en bås de ikke hører hjemme i. Da provoserer man eller sårer. Man må som sagt forstå seg selv i tillegg til andre. Se på de svarene man ga eller de rådene man postet der man forstod situasjonen og personen bak og se på situasjoner der man totalt bommet og lære av dem - hvor er det man misforstår og hvorfor? Og da må man våge å sette kritisk lys på seg selv. Det å avfeie kritikk med at det sikkert kommer fra kjernen eller at folk går rett i forsvar og ikke våger å være ærlig, fører ikke til ny innsikt. 

Selv om vi ikke kan vite om det er fri fantasi eller ikke, bør vi svarer godt på alvorlige problemstillinger (eller la være å svare). Innlegg og svar ligger åpent på internett og andre som har de samme utfordringene kan finne det som er postet. Det kan hjelpe mange i tilsvarende situasjon å forstå at de blir sett og at folk forstår hva de sliter med. Om noen er veldig aktiv og svarer mye som bommer og ikke forstår, så vil andre kunne føle seg uglesett og misforstått i sin egen hverdag. Og når det gjelder å svare krast eller frekt, så tenker jeg hver og en kan lese sine egne svar og tilsvarende de får og reflektere over hva som er krast og frekt. Og kanskje tenke litt på hvordan man kan formidle akkurat det samme uten å bli krass og frekk. Ønsker man bare å provosere og trekke diskusjoner ut i det uendelige er kanskje det å svare frekt, misforstå og bruke stråmenn en god strategi. Men selv da synes jeg det er viktig at de som liker slikt og har en slik strategi evner å forstå innlegg og personen bak. Det er noen innlegg som slett ikke passer seg til slikt og selv en notorisk kverulant bør klare å styre unna slike innlegg. 

Jeg betrakter ikke folk i vanlige situasjoner som passive offer. Hvordan viser du empati/sympati med noen, om det å si "stakker deg, jeg forstår at det du står i nå er tøft" er å gjøre dem til passive offere? 
 

Anonymkode: bed21...b0c

@ReneReneJeg håper at du tar deg tid til å både lese og reflektere over dette kloke innlegget. 
 

De fleste av oss kan nok lære noe fra dette. Veldig bra og klokt innlegg. 

Anonymkode: 065b9...949

[ReneRene]

Anonym bruker skrev (33 minutter siden):

Man gjør ikke noen til et offer fordi man synes synd på dem og forstår at de står i en vanskelig situasjon. Man fratar dem heller ikke mulighet til å handle ved å vise medlidenhet.

Verden kommer i et uendelig antall nyanser av situasjoner. Om et mennesket skadet seg i en bilulykke for 20 år siden og måtte gi opp drømmen sin er det synd på denne personer. Et lite antall mennesker klarer ikke å gå fra sjokkfasen til aksept og deretter videre til nye muligheter. De blir sittende fast i en offermentalitet. Da vil det ikke hjelp dem at vi synes synd på dem. Da må de hjelpes til å innse at de trenger hjelp og få hjelp til å bearbeide det de var gjennom slik at de kommer seg ut av offermentaliteten. Ofte må opplevelsen deres settes i perspektiv ved at de forstår at andre har det verre og at de får hjelp til å se muligheter og at de selv har makt til å farge sitt eget liv. De må fri seg fra lenkene fra fortiden.
Men få mennesker er her. Og i hverdagen er de ofte lett å identifisere. 

De aller fleste mennesker klarer å se egen rolle i sin egen fremtid. Selv om de står i noe tøft står de i det, finner løsninger og jobber seg gjennom det. Det er klart de har dager der de synes mer synd på seg selv, men det gjør dem ikke til passive ofre. Det gjør heller ikke vi ved å synes synd på dem. Dette er den største gruppen mennesker og vi har alle vært innom her i varierende grad. For meg blir det litt feil å ta fremgangsmåten for den lille gruppen som står fast i offermentaliteten og bruke den på alle andre. For meg ville det vært å bomme på kontekst og hva personen trenger. 

Det å klare å forstå en tekst, mens man leser betyr ikke at man ikke klarer å skille seg selv fra andre. Man bruker ofte egne erfaring som utgangspunkt, men ved hjelp av historien man blir fortalt, hvordan setningene er bygget opp, hvilke ord som brukes, hva som vektlegges så forstår man hvor lik eller ulik personen er seg selv. Jeg kan fint lese en tekst, forstå den mens jeg leser og gi andre råd enn det jeg selv ville gjort fordi jeg forstår at denne personen opplever en slik situasjon og vektlegger tingene annerledes enn jeg ville gjort. Det at man raskt får oversikt over en situasjon betyr ikke at man projiserer eller mistolker. Vi har alle forskjellige evner til å forstå og settes oss inn i situasjoner og vi har alle forskjellig tempo/tid vi trenger til å forstå. Det at noen gjør det raskere enn oss eller gjør det på andre måter, betyr ikke at de er overfladiske eller projiserer. 

Det er klart man kan peke på ressurser personen har, men alt til sin tid og behov. En person som er dønn sliten etter å måtte være "på" hele tiden fordi de har et barn som har ekstra behov og som til stadighet opplever at ting ikke blir så bra til tross for at de har prøvd å legge til rette og har jobbet hardt, trenger ikke å få beskjed om at de er sliten fordi de bruker sosiale medier. Da blir det bare provoserende. Om sosiale medier trekker litt energi, så er det jo ikke her brorparten av energien forsvinner. Da vil mange ikke bare føle at det er feil, men føle at man blir anklaget eller angrepet. Man føler seg i alle fall ikke sett. Dette er ikke å peke på ressursene en person har. 

Selv om man er på et anonymforum finnes det ekte historier bak noen av innleggene. Noen bare dikter, men noen forteller ekte historier og skjebner. Er det en alvorlig problemstilling, bør man prøve å forstå både situasjonen og personen bak. Det holder ikke å ha lest seg opp på et tema/en problemstilling som f.eks. psykopater eller bruk av sosiale medier og å prøve å dytte folk inn i en bås de ikke hører hjemme i. Da provoserer man eller sårer. Man må som sagt forstå seg selv i tillegg til andre. Se på de svarene man ga eller de rådene man postet der man forstod situasjonen og personen bak og se på situasjoner der man totalt bommet og lære av dem - hvor er det man misforstår og hvorfor? Og da må man våge å sette kritisk lys på seg selv. Det å avfeie kritikk med at det sikkert kommer fra kjernen eller at folk går rett i forsvar og ikke våger å være ærlig, fører ikke til ny innsikt. 

Selv om vi ikke kan vite om det er fri fantasi eller ikke, bør vi svarer godt på alvorlige problemstillinger (eller la være å svare). Innlegg og svar ligger åpent på internett og andre som har de samme utfordringene kan finne det som er postet. Det kan hjelpe mange i tilsvarende situasjon å forstå at de blir sett og at folk forstår hva de sliter med. Om noen er veldig aktiv og svarer mye som bommer og ikke forstår, så vil andre kunne føle seg uglesett og misforstått i sin egen hverdag. Og når det gjelder å svare krast eller frekt, så tenker jeg hver og en kan lese sine egne svar og tilsvarende de får og reflektere over hva som er krast og frekt. Og kanskje tenke litt på hvordan man kan formidle akkurat det samme uten å bli krass og frekk. Ønsker man bare å provosere og trekke diskusjoner ut i det uendelige er kanskje det å svare frekt, misforstå og bruke stråmenn en god strategi. Men selv da synes jeg det er viktig at de som liker slikt og har en slik strategi evner å forstå innlegg og personen bak. Det er noen innlegg som slett ikke passer seg til slikt og selv en notorisk kverulant bør klare å styre unna slike innlegg. 

Jeg betrakter ikke folk i vanlige situasjoner som passive offer. Hvordan viser du empati/sympati med noen, om det å si "stakker deg, jeg forstår at det du står i nå er tøft" er å gjøre dem til passive offere? 
 

Anonymkode: bed21...b0c

Det er ikke synd på en person som må gi opp drømmen sin. Man kan vise sympati og forståelse for at det er tøft, selvfølgelig!  Men jeg gir eksempler her som jeg kun betrakter som nyttełøse og stakkarslige. 

Du skriver flere steder om provokasjon. Det handler jo igjen om den som oppfatter det som, og ikke avsender. En annen viktig side av det er at provokasjon langt fra er meningsløst eller unyttig, tvert i mot!  Det kan være veldig nyttig å bli det hvis man nettopp reflekterer. Nå velger jeg personlig å kalle det å utfordre framfor å provosere mange ganger, nettopp fordi folk ofte setter likhetstegn mellom å bli provosert og å bli behandlet dårlig- altså uten at jeg ser noen sammenheng. 

Endret 28. april av ReneRene

[Anonym bruker]

ReneRene skrev (27 minutter siden):

Det er ikke synd på en person som må gi opp drømmen sin. Man kan vise sympati og forståelse for at det er tøft, selvfølgelig!  Men jeg gir eksempler her som jeg kun betrakter som nyttełøse og stakkarslige. 

Du skriver flere steder om provokasjon. Det handler jo igjen om den som oppfatter det som, og ikke avsender. En annen viktig side av det er at provokasjon langt fra er meningsløst eller unyttig, tvert i mot!  Det kan være veldig nyttig å bli det hvis man nettopp reflekterer. Nå velger jeg personlig å kalle det å utfordre framfor å provosere mange ganger, nettopp fordi folk ofte setter likhetstegn mellom å bli provosert og å bli behandlet dårlig- altså uten at jeg ser noen sammenheng. 

Det er helt opp til deg om du synes synd på en person som må oppgi drømmen sin. Jeg har aldri måtte oppgi min drøm, men jeg kan veldig godt relatere og forstår at det er tungt og vanskelig. Jeg synes det er synd på mennesker som har det tungt og vanskelig og jeg tror veldig mange også synes det. 

Jeg oppfatter ikke den som provoserer som uskyldig. Igjen har dette med kontekst og forståelse av seg selv og andre. Det er situasjoner der en person har problemer med å tolke kontekster og dermed misforstår og blir provosert av noe som ikke er en provokasjon. Dette skjer ikke så ofte og det er gjerne de samme som misoppfatter andres intensjon. 
De aller fleste tilfeller er det en provokasjon helt uavhengig av hvordan en person reagerer på den. Man kan ikke som avsender provosere i vei og skylde på mottaker. En provokasjon er en provokasjon. 
Mottaker kan derimot prøve å la være å la seg provosere. Om det er en som gjør sitt beste for å provosere, kan man ignorere det fremfor å reagere på det.  

En provokasjon er sjelden nyttig. I kunst kan det være et virkemiddel for å sjokkere og tvinge frem debatt, men på det mellommenneskelig planer er det sjelden nyttig. En provokasjon er ofte konstruert i å misforstå med vilje eller ta noe ut av kontekst, da dette er enkleste vei til å provosere da mange synes det er ubehagelig å bli misforstått eller tillagt meninger de ikke har. I tillegg øker provokasjoner konfliktnivået. I strafferett, kan man få redusert straff om man har blitt utsatt for provokasjon i forkant.
Konstruktiv kritikk med bakgrunn i god forståelse av person og situasjon vinner mye oftere frem. 

Jeg synes det du skriver her vitner om et forsøk på å legitimere dårlig oppførsel. Viser man noen sympati/medfølelse så betrakter man dem som stakkarslig. Man kan omtrent skrive hva man vil for man har ikke ansvar for om noen blir provosert. Det er den som blir provosert som har ansvaret. Og om noen blir provosert så har man gjort noe bra fordi man utfordrer og fremmer tenkning. Så da er man er dårlig person om man viser sympati, men en god å reflektert person om man provoserer. 
Dette er ganske langt fra den virkeligheten de fleste av oss lever i.  

Anonymkode: bed21...b0c

[ReneRene]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Det er helt opp til deg om du synes synd på en person som må oppgi drømmen sin. Jeg har aldri måtte oppgi min drøm, men jeg kan veldig godt relatere og forstår at det er tungt og vanskelig. Jeg synes det er synd på mennesker som har det tungt og vanskelig og jeg tror veldig mange også synes det. 

Jeg oppfatter ikke den som provoserer som uskyldig. Igjen har dette med kontekst og forståelse av seg selv og andre. Det er situasjoner der en person har problemer med å tolke kontekster og dermed misforstår og blir provosert av noe som ikke er en provokasjon. Dette skjer ikke så ofte og det er gjerne de samme som misoppfatter andres intensjon. 
De aller fleste tilfeller er det en provokasjon helt uavhengig av hvordan en person reagerer på den. Man kan ikke som avsender provosere i vei og skylde på mottaker. En provokasjon er en provokasjon. 
Mottaker kan derimot prøve å la være å la seg provosere. Om det er en som gjør sitt beste for å provosere, kan man ignorere det fremfor å reagere på det.  

En provokasjon er sjelden nyttig. I kunst kan det være et virkemiddel for å sjokkere og tvinge frem debatt, men på det mellommenneskelig planer er det sjelden nyttig. En provokasjon er ofte konstruert i å misforstå med vilje eller ta noe ut av kontekst, da dette er enkleste vei til å provosere da mange synes det er ubehagelig å bli misforstått eller tillagt meninger de ikke har. I tillegg øker provokasjoner konfliktnivået. I strafferett, kan man få redusert straff om man har blitt utsatt for provokasjon i forkant.
Konstruktiv kritikk med bakgrunn i god forståelse av person og situasjon vinner mye oftere frem. 

Jeg synes det du skriver her vitner om et forsøk på å legitimere dårlig oppførsel. Viser man noen sympati/medfølelse så betrakter man dem som stakkarslig. Man kan omtrent skrive hva man vil for man har ikke ansvar for om noen blir provosert. Det er den som blir provosert som har ansvaret. Og om noen blir provosert så har man gjort noe bra fordi man utfordrer og fremmer tenkning. Så da er man er dårlig person om man viser sympati, men en god å reflektert person om man provoserer. 
Dette er ganske langt fra den virkeligheten de fleste av oss lever i.  

Anonymkode: bed21...b0c

For å ta det siste først, så legimiterer jeg ikke dårlig oppførsel på noen måte, og det er ofte dårig oppførsel, dårlige holdninger og også aksept for dem, jeg nettopp reagerer på. Også at flere oppfordrer andre til å vise dårlig oppførsel. En annen ting er at mange tar noe som en provokasjon uten at det er hva avsender gjør. Andres meninger kan provosere fordi man altfor ofte projiserer. Jeg tror flere reagerer på det jeg skriver i også denne tråden fordi de tar det personlig og er redd for å få kritikk av feil de selv gjør som foreldre. Det er opplagt at barn ikke skal bli utsatt for irritasjon og sinne gjentatte ganger, og i tillegg blir det ikke rettet opp før barnet sovner. Det blir da altså urettferdig behandlet, såret og det blir ingen avslutning- noe som er svært viktig for å komme seg videre. 

Det jeg også tror er at flere tenker at jeg syns ts er en dårlig person og at jeg fordømmer henne. Jeg gjør ikke det på noen måte- jeg sier hva jeg mener om akkurat denne problemstillingen. Og jeg sier det fordi jeg syns det er helt feil. Og at det potensielt kan skade barnet psykisk. 

Jeg reagerer også på den form for støtte hun får her som jeg ikke kan se at får henne videre, og at det blir en aksept, mens min medfølelse går til barnet. Som jeg altså uttrykker fordi jeg syns barnet er viktigst.

Jeg blir selv provosert her inne, og hva det har lært meg er at jeg ser enda bedre hvem jeg selv er, og det er fordi jeg har ikke erfart så mye av mennesker som flere av brukerne her fremstår. Jeg går også ytterst sjelden til angrep på de jeg kommuniserer med her, mens de som fremstiller seg som empatiske og som hevder å oppføre seg skikkelig mot andre, gjør det veldig ofte. 

Jeg sier klart fra at oppførselen til ts i denne konteksten ikke er akseptabel, og hadde det skjedd en gang eller to over en litt lengre tidsperiode, ok. men det er et vedvarende mønster hun beskriver.

ps. jeg ser jeg svarte i feil tråd, men det handler om det samme, så det kan like godt stå som svar her også antar jeg.

Endret 28. april av ReneRene