100% ufør eller beholde litt jobb?

[Anonym bruker]

Jeg ble utbrent, sliter nå med angst, og stressrelaterte plager. Jobber 30% Jobben stresser meg mye og gir meg sjelden mestringsfølelse. Har hjemmekontor, så lite kontakt med kollegaer annet enn via teamsmøter. Oppgavene mine er endret også siste året, til oppgaver som trigger symptomer mer, som opplæringer og presentasjoner, jeg stresser nå allerede av tanken på kurs jeg må holde i november, og det tar jo fryktelig mye tid og energi. 

Legen min tenker jeg burde søke om 100% ufør og ikke bare 70% som jeg uansett nå må pga av at AAP tiden er over. Jeg tviholder på jobben, for å føle meg litt normal og "nyttig" og fordi jeg har mye goder der. Men samtidig ser jeg jo at jobben er det som trigger meg og utløser symptomer. 

Er bare redd at det å gå ned masse i inntekt og "status" også vil trigge symptomer? Noen med erfaring her? Vil det å få det trangere økonomisk, miste goder, miste arbeidslivet kunne være like ille som stresset jobben gir? Eller vil jeg kunne senke skuldrene, føle meg fri og bli friskere om jeg slipper stresset fra jobb? Kanskje tom komme tilbake i jobb igjen mer senere? 

Anonymkode: 9c343...4da

[Anonym bruker]

Jeg posta litt kjapt. 

Sånn jeg har det nå får jeg ikke til noe. Ikke takler jeg jobb, ikke familien min, tar ikke vare på meg swlv, føler jeg ikke strekker til noen plass fordi jeg er konstant stresset. Og jeg har en lei tendens til å sette jobben først, sikkert derfor jeg ble utbrent. Kanskje hvis jeg ble fullt ufør at jeg i det minste kunne lykkes hjemme? Ta vare på familien på en god måte, følge opp barna og kanskje til og med begynne å ta vare på meg selv? 

Anonymkode: 9c343...4da

[Anonym bruker]

Jeg tenker at du må huske at ufør ikke nødvendigvis er endelig.
Ut fra ditt siste innlegg virker det som du har hjemmeboende barn.

Syns muligens at du bør ta 100% uføre nå, og når barna blir eldre, ta en revurderinge av situasjonen din

Anonymkode: fa068...063

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 minutt siden):

Jeg tenker at du må huske at ufør ikke nødvendigvis er endelig.
Ut fra ditt siste innlegg virker det som du har hjemmeboende barn.

Syns muligens at du bør ta 100% uføre nå, og når barna blir eldre, ta en revurderinge av situasjonen din

Anonymkode: fa068...063

Har 3 barn under 9 år. Jeg prøver å tenke at ufør ikke er endelig, men strever med å se hvordan komme tilbake i jobb også. Er over 40 og vil da ha bikket hvertfall 50 før jeg kan søke igjen, da med huller i CV og som "eldre dame" med dårlig helse. Ser ikke lovende ut det. 

Anonymkode: 9c343...4da

[Anonym bruker]

Bør du ikke forsøke en annen jobb før du blir uføretrygdet?

Tre barn under 9 er ikke noe samfunnet bør betale for, hva med en enkel jobb i kassa på rema?

Ikke rart velferdssamfunnet kneler

Anonymkode: e7438...624

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (Akkurat nå):

Har 3 barn under 9 år. Jeg prøver å tenke at ufør ikke er endelig, men strever med å se hvordan komme tilbake i jobb også. Er over 40 og vil da ha bikket hvertfall 50 før jeg kan søke igjen, da med huller i CV og som "eldre dame" med dårlig helse. Ser ikke lovende ut det. 

Anonymkode: 9c343...4da

Ut fra hva jeg leser føler jeg at du kommer til å knekke fullstendig før eller siden.
Er ganske mange faresignaler i det du skriver.

Du kan bli 100% nå, få deg en pause, et pusterom, klare å ta deg av familien din.
Du kan strekke strikken til den ryker, du vil bli 100% uføre da, men da vil det ta lang tid å komme deg tilbake, og da må du KUN tenke på deg selv, og vil ha problemer med å ta deg av familien din.

Store spørsmålet er ikke hvordan komme deg ut i arbeidslivet senere, spørsmålet er om du ønsker å være i stand til å ta deg av familien din

Anonymkode: fa068...063

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (14 minutter siden):

Jeg ble utbrent, sliter nå med angst, og stressrelaterte plager. Jobber 30% Jobben stresser meg mye og gir meg sjelden mestringsfølelse. Har hjemmekontor, så lite kontakt med kollegaer annet enn via teamsmøter. Oppgavene mine er endret også siste året, til oppgaver som trigger symptomer mer, som opplæringer og presentasjoner, jeg stresser nå allerede av tanken på kurs jeg må holde i november, og det tar jo fryktelig mye tid og energi. 

Legen min tenker jeg burde søke om 100% ufør og ikke bare 70% som jeg uansett nå må pga av at AAP tiden er over. Jeg tviholder på jobben, for å føle meg litt normal og "nyttig" og fordi jeg har mye goder der. Men samtidig ser jeg jo at jobben er det som trigger meg og utløser symptomer. 

Er bare redd at det å gå ned masse i inntekt og "status" også vil trigge symptomer? Noen med erfaring her? Vil det å få det trangere økonomisk, miste goder, miste arbeidslivet kunne være like ille som stresset jobben gir? Eller vil jeg kunne senke skuldrene, føle meg fri og bli friskere om jeg slipper stresset fra jobb? Kanskje tom komme tilbake i jobb igjen mer senere? 

Anonymkode: 9c343...4da

Ville satse på å finne en psykolog og bruke tiden på terapi - du risikerer å bytte en type stress (nåværende jobb) mot en annen stress  (ingen jobb og nettverk), når du egentlig mangler verktøy for å håndtere stress og finne balanse. Av egen erfaring har jeg vært som deg, gruet meg til presentasjoner på jobben (+ tidligere ptsd) , ikke sov og spiste to døgn før presentasjon osv. Det er nå 5 år siden, og jeg er nå den i avdelingen som holder flest fremlegg..det betyr ikke at jeg liker det så voldsomt, men det påvirker meg i mye mindre grad nå, og tar ikke så mye av fokuset. Jeg har også fått alt mulig kursing fra arbeidsgiver om hvordan lage og holde kurs og presentasjoner, det hjelper også.  Lykke til  

Anonymkode: d1474...d13

[ReneRene]

Hva med et tredje alternativ som å søke ny jobb? Eller et fjerde å jobbe med å stresse ned? Det går an å jobbe med både angst og stress.

Jeg syns det er veldig dumt å slutte og jobbe, nettopp som du skriver fordi du mister følelsen av å være nyttig, at du vil føle deg mindreverdig ( det handler ikke så mye om hva andre mener, men krav du stiller til deg selv). Det er også følelser som vil trigge angst, ikke minst. 

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (19 minutter siden):

Jeg posta litt kjapt. 

Sånn jeg har det nå får jeg ikke til noe. Ikke takler jeg jobb, ikke familien min, tar ikke vare på meg swlv, føler jeg ikke strekker til noen plass fordi jeg er konstant stresset. Og jeg har en lei tendens til å sette jobben først, sikkert derfor jeg ble utbrent. Kanskje hvis jeg ble fullt ufør at jeg i det minste kunne lykkes hjemme? Ta vare på familien på en god måte, følge opp barna og kanskje til og med begynne å ta vare på meg selv? 

Anonymkode: 9c343...4da

Du trenger en pause. Er ufør eneste alternativet? Kan man løse behovet for pause på en annen måte, uten å si opp jobben?

Anonymkode: d1474...d13

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (8 minutter siden):

Ut fra hva jeg leser føler jeg at du kommer til å knekke fullstendig før eller siden.
Er ganske mange faresignaler i det du skriver.

Du kan bli 100% nå, få deg en pause, et pusterom, klare å ta deg av familien din.
Du kan strekke strikken til den ryker, du vil bli 100% uføre da, men da vil det ta lang tid å komme deg tilbake, og da må du KUN tenke på deg selv, og vil ha problemer med å ta deg av familien din.

Store spørsmålet er ikke hvordan komme deg ut i arbeidslivet senere, spørsmålet er om du ønsker å være i stand til å ta deg av familien din

Anonymkode: fa068...063

Tror du har rett. Kommer kanskje til å knekke helt, og det viktigste er jo å ta seg av familien. 

Anonymkode: 9c343...4da

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (6 minutter siden):

Ville satse på å finne en psykolog og bruke tiden på terapi - du risikerer å bytte en type stress (nåværende jobb) mot en annen stress  (ingen jobb og nettverk), når du egentlig mangler verktøy for å håndtere stress og finne balanse. Av egen erfaring har jeg vært som deg, gruet meg til presentasjoner på jobben (+ tidligere ptsd) , ikke sov og spiste to døgn før presentasjon osv. Det er nå 5 år siden, og jeg er nå den i avdelingen som holder flest fremlegg..det betyr ikke at jeg liker det så voldsomt, men det påvirker meg i mye mindre grad nå, og tar ikke så mye av fokuset. Jeg har også fått alt mulig kursing fra arbeidsgiver om hvordan lage og holde kurs og presentasjoner, det hjelper også.  Lykke til  

Anonymkode: d1474...d13

Går til psykolog, har gjort det lenge, men kanskje feil psykolog. Føler ikke vi gjør stor fremgang  

Anonymkode: 9c343...4da

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (5 minutter siden):

Du trenger en pause. Er ufør eneste alternativet? Kan man løse behovet for pause på en annen måte, uten å si opp jobben?

Anonymkode: d1474...d13

Ja, trenger pause. Er jo nesten glad når jeg blir syk og kan ligge i senga med god samvittighet et par dager. Usikker på om det finnes noen annen måte når aap tiden er gått ut, da er jo ufør neste. Ulønnet permisjon feks kan vel ikke kombineres oppi alt dette?

Anonymkode: 9c343...4da

[Anonym bruker]

Mulig dumt spørsmål,  men har du forsøkt å bytte jobb?

Jeg var heldig og traff på en knallflink psykolog. Han hjalp meg med angsten, og nå har jeg skiftet jobb. Jeg kommer jo aldri til å bli 100 % angstfri,  men ikke noe særlig problemer etter at jeg skiftet jobb.

Jeg vet ikke hvordan det er med deg, men hjemmekontor trigger faktisk angsten veldig til meg. Da føler jeg meg helt alene og utenfor. På jobb er jeg en del av noe større som gjør godt for psyken min.

Anonymkode: 3b2ad...4b2

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (Akkurat nå):

Mulig dumt spørsmål,  men har du forsøkt å bytte jobb?

Jeg var heldig og traff på en knallflink psykolog. Han hjalp meg med angsten, og nå har jeg skiftet jobb. Jeg kommer jo aldri til å bli 100 % angstfri,  men ikke noe særlig problemer etter at jeg skiftet jobb.

Jeg vet ikke hvordan det er med deg, men hjemmekontor trigger faktisk angsten veldig til meg. Da føler jeg meg helt alene og utenfor. På jobb er jeg en del av noe større som gjør godt for psyken min.

Anonymkode: 3b2ad...4b2

Hvor finner man en jobb man kan jobbe ca 30% og har det veldig fleksibelt? Sånn jeg har det jobber jeg litt når jeg greier i løpet av uka, ikke noen faste tider eller dager. Greier ikke mer. Ikke mange sånne jobber å søke på. Og det å søke jobb i seg selv, ny plass, nye folk, nye oppgaver føles helt overveldende fir meg og gir meg masse angst. Så ser ikke på det som et reelt valg nå. 

Anonymkode: 9c343...4da

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (3 minutter siden):

Mulig dumt spørsmål,  men har du forsøkt å bytte jobb?

Jeg var heldig og traff på en knallflink psykolog. Han hjalp meg med angsten, og nå har jeg skiftet jobb. Jeg kommer jo aldri til å bli 100 % angstfri,  men ikke noe særlig problemer etter at jeg skiftet jobb.

Jeg vet ikke hvordan det er med deg, men hjemmekontor trigger faktisk angsten veldig til meg. Da føler jeg meg helt alene og utenfor. På jobb er jeg en del av noe større som gjør godt for psyken min.

Anonymkode: 3b2ad...4b2

For meg hjalp det enormt å kunne jobbe hjemmefra. Hvis ikke hadde jeg nok ikke stått i jobb i disse årene. 

Anonymkode: 9c343...4da

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (5 minutter siden):

Går til psykolog, har gjort det lenge, men kanskje feil psykolog. Føler ikke vi gjør stor fremgang  

Anonymkode: 9c343...4da

For at det skal være fremgang med psykolog må det være en god psykolog, god relasjon og tillit mellom deg og psykologen. Bytt til du finner noen som faktisk hjelper deg - DET er tross alt hovedoppgave til psykologen. Be han/hun skrive en kort oppsummering av terapi når du avslutter - så kan du gi den skriftlige til den nye psykologen, og slipper å gjenta hele historien på nytt om igjen 

Anonymkode: d1474...d13

[Anonym bruker]

Har du vært sykmeldt / hjemme i flere år og nå vurdere ufør på grunn av en stressende jobb? Håper du tuller? Da søker du en annen jobb! Håper faktisk ikke at noen får innvilget ufør på dette grunnlaget. Jeg HATET min forrige jobb og ble syk av arbeidsforholdene. Til slutt husket jeg omtrent ikke mitt eget navn. Løsningen ble å søke ny jobb. «Verre» er det ikke. 

Anonymkode: 13722...a7f

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (5 minutter siden):

For at det skal være fremgang med psykolog må det være en god psykolog, god relasjon og tillit mellom deg og psykologen. Bytt til du finner noen som faktisk hjelper deg - DET er tross alt hovedoppgave til psykologen. Be han/hun skrive en kort oppsummering av terapi når du avslutter - så kan du gi den skriftlige til den nye psykologen, og slipper å gjenta hele historien på nytt om igjen 

Anonymkode: d1474...d13

Har byttet en gang allerede, så begynner jo å føle at det også her er jeg som er problemet.. ikke god pasient liksom. Han jeg har nå er litt krass liksom, så jeg føler at jeg får "skylden" for alt uten hjelp til å se hva jeg kan gjøre for å endre ting, bli bedre, bare beskjed om at jeg tenker feil og at jeg må finne det ut selv. Hun jeg hadde først var i andre enden av skalaen, veldig omtenksom, nesten litt sånn dullete. Og kom ingen vei da heller da det bare ble "dulling". Hvordan finner man rett psykolog? Er drt normalt å måtte innom flere?

Anonymkode: 9c343...4da

[Anonym bruker]

Det kan hjelpe mye med å bytte jobb og komme seg utav huset. Jobben stresser deg for den henger over deg og du jobber litt nå og da iløpet av uka.

en jobb der du kommer, jobber, møter folk og så går hjem er gull verdt! Alle prater nedsettende om kassen på rema, men man møter folk og trenger ingen forkunnskaper. Man lukker døra og tenker ikke jobb når kan er hjemme. Men man deltar i samfunnet!

kanskje vikar på en gamlehjem? Kjøkkenhjelp søkte deretter her. Jobber ca 2 timer hver dag. Føler meg veldig nyttig, hjelper eldre og betyr noe i deres hverdag.

Du lukker mange dører når du blir 100% ufør. 

Anonymkode: 548f5...367

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (3 minutter siden):

Har du vært sykmeldt / hjemme i flere år og nå vurdere ufør på grunn av en stressende jobb? Håper du tuller? Da søker du en annen jobb! Håper faktisk ikke at noen får innvilget ufør på dette grunnlaget. Jeg HATET min forrige jobb og ble syk av arbeidsforholdene. Til slutt husket jeg omtrent ikke mitt eget navn. Løsningen ble å søke ny jobb. «Verre» er det ikke. 

Anonymkode: 13722...a7f

Verre er det ikke? Psykisk sykdom kan man bare bestemme seg for å bli kvitt? Knipse i fingrene og det forsvinner, omtrent som man kan med kreft og andre somatiske sykdommer? Det er jo sånne som deg som gjør at skammen over å være psykisk syk slik jeg endelig tør si jeg er, er så stor og er med og tynger ned livet ytterligere. 

Anonymkode: 9c343...4da

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 minutt siden):

Det kan hjelpe mye med å bytte jobb og komme seg utav huset. Jobben stresser deg for den henger over deg og du jobber litt nå og da iløpet av uka.

en jobb der du kommer, jobber, møter folk og så går hjem er gull verdt! Alle prater nedsettende om kassen på rema, men man møter folk og trenger ingen forkunnskaper. Man lukker døra og tenker ikke jobb når kan er hjemme. Men man deltar i samfunnet!

kanskje vikar på en gamlehjem? Kjøkkenhjelp søkte deretter her. Jobber ca 2 timer hver dag. Føler meg veldig nyttig, hjelper eldre og betyr noe i deres hverdag.

Du lukker mange dører når du blir 100% ufør. 

Anonymkode: 548f5...367

Hvilke døree tenker du på da?

Anonymkode: 9c343...4da

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (5 minutter siden):

Har byttet en gang allerede, så begynner jo å føle at det også her er jeg som er problemet.. ikke god pasient liksom. Han jeg har nå er litt krass liksom, så jeg føler at jeg får "skylden" for alt uten hjelp til å se hva jeg kan gjøre for å endre ting, bli bedre, bare beskjed om at jeg tenker feil og at jeg må finne det ut selv. Hun jeg hadde først var i andre enden av skalaen, veldig omtenksom, nesten litt sånn dullete. Og kom ingen vei da heller da det bare ble "dulling". Hvordan finner man rett psykolog? Er drt normalt å måtte innom flere?

Anonymkode: 9c343...4da

Kanskje man faktisk må ta tak selv? Jeg har selv ptsd og gått lenge til psykolog. Jeg jobber knallhardt mellom timene, det er jo da endringen skjer. Ingen psykologer fikser ting for deg, du må gjøre jobben selv. Begynne i det små og bygge på. 

Anonymkode: 548f5...367

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 minutt siden):

Verre er det ikke? Psykisk sykdom kan man bare bestemme seg for å bli kvitt? Knipse i fingrene og det forsvinner, omtrent som man kan med kreft og andre somatiske sykdommer? Det er jo sånne som deg som gjør at skammen over å være psykisk syk slik jeg endelig tør si jeg er, er så stor og er med og tynger ned livet ytterligere. 

Anonymkode: 9c343...4da

Men helt alvorlig! Du er «syk» på grunn av en stressende jobb. Da bytter man jobb. Knipse med fingrene? Hvor har du det i fra? Om du allerede har gått hjemme MANGE ÅR burde du ha tenkt at du kunne søkt på andre jobber. Helt facinerende. 

Anonymkode: 13722...a7f

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 minutt siden):

Hvilke døree tenker du på da?

Anonymkode: 9c343...4da

Det er vanskelig å komme inn på arbeidsmarkedet igjen. Nå HAR du en jobb. Du kan begrunne jobbskifte med at du ønsker å komme utav huset og møte folk. 
Du får kanskje mer angst og problemer av å sitte hjemme og ikke føle seg til nytte. Å ikke ha annet enn ungene å fylle dagene med. Å kunne presentere seg for nye folk å si jeg jobber som xxxx, istedenfor å si jeg er ufør. Å kunne ha en liten jobb gjør at du føler mestring og ikke minst en plan for dagen osv.

Anonymkode: 548f5...367

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (7 minutter siden):

Men helt alvorlig! Du er «syk» på grunn av en stressende jobb. Da bytter man jobb. Knipse med fingrene? Hvor har du det i fra? Om du allerede har gått hjemme MANGE ÅR burde du ha tenkt at du kunne søkt på andre jobber. Helt facinerende. 

Anonymkode: 13722...a7f

Akkurat, der har du det: "syk".

Anonymkode: 9c343...4da